Universitets- og høgskolerådets høringssvar på forslag til endringer i universitets- og høyskoleloven (grunnlag for ny UH-lov)
Universitets- og høgskolerådet (UHR) takker for anledningen til å komme med høringsuttalelse til endringer i universitets- og høyskoleloven (UH-loven). UHR viser også til høringsuttalelsene fra UHRs medlemsinstitusjoner.
Høringsnotatet bærer preg av å være en blanding av konkrete lovforslag, prinsipper og åpne spørsmål det bes om innspill på. En slik form er vanskelig å håndtere. UHR forventer derfor at det blir en ny høringsrunde dersom innspillene i denne høringsrunden danner grunnlag for konkrete lovforslag.
Et mangfoldig institusjonslandskap av universiteter og høyskoler er et uttrykt politisk ønske. Det forutsetter stor fleksibilitet. Flere av forslagene i departementets høringsbrev innebærer en innstramming av UH-institusjonenes handlingsrom. Dette er uheldig, også med tanke på at økt autonomi var et viktig mål for lovarbeidet.
Noen av forslagene vil medføre at loven detaljstyrer UH-institusjonenes interne organisering. Dette er ikke hensiktsmessig. Fleksibiliteten må være stor nok til å tilpasses den enkelte virksomhet. På den måten kan heterogene institusjoner organisere sitt arbeid for å løse samfunnsoppdraget best mulig. Det er viktig at loven og forskriftene støtter opp under og oppfordrer til faglig og institusjonell utvikling, snarere enn å virke begrensende på slik utvikling.
Mange av forslagene vil gi økte kostnader. UHR mener at de økonomisk-administrative konsekvensene ikke er tilstrekkelig utredet.
Kunnskapsdepartementet foreslår enkelte endringer i lovteksten som ble vedtatt i 2021, for å redusere utilsiktede konsekvenser av tosensorordningen.
UHR mener at det justerte forslaget imøtekommer en del av kritikken som kom fra UH-sektoren og vil kunne redusere noen av de utilsiktede konsekvensene. Det er positivt at lovforslaget legger opp til at begge sensorene kan være interne og at kravet om at «minst en av sensorene skal være uten tilknytning til den delen av utdanningen der vedkommende skal være sensor» ikke videreføres.
UH-institusjonene er opptatt av læring, langsgående vurdering og god kvalitet. Det er ønskelig at ressursene helst brukes til læring slik at det kan støtte opp under arbeidet med mer løpende vurderingsordninger . En mer utvidet bruk av to sensorer vil fortsatt gi økte kostnader for institusjonene, som igjen vil bety flytting av ressurser fra undervisning og vurderingsordninger til sensur.
Departementet ber høringsinstansene spesielt vurdere om det foreslåtte innslagspunktet på 15 studiepoeng er hensiktsmessig, eller om det er andre innslagspunkter som er mer hensiktsmessige. UHR mener at «..eksamener som alene utgjør 15 studiepoeng eller mer..» er et akseptabelt forslag og et kompromiss som UH-sektoren kan leve med. Vi tolker forslaget slik at emner på 15 studiepoeng, med flere underveisvurderinger hvor hver enkelt underveisvurdering er under 15 studiepoeng, dermed ikke underlegges krav om to sensorer.
I høringsnotatet står det at forslaget fra departementet er at kravet om to sensorer skal gjelde alle eksamener som alene utgjør 15 studiepoeng eller mer, men i kap. 14 i selve lovforslaget og lovteksten står det «..., og ved alle eksamener og vurderinger (vår utheving) som utgjør 15 studiepoeng eller mer». Selve lovteksten kan nå leses slik at det er krav om to sensorer på alle eksamener og vurderinger/obligatoriske arbeidskrav som inngår på vitnemålet, så lenge emnet er 15 studiepoeng eller mer. Det er ikke den forståelsen vi får når vi leser høringsnotatet. Menes det i lovteksten sluttvurdering?
Profesjonsutdanningene med praksis presiserer at forslaget om tosensorordning på ikke-etterprøvbare eksamener har uoversiktlige konsekvenser. Hva betyr dette forslaget for vurdering av studenter i praksis som skal sluttvurderes ? Hva betyr dette for studenter i praksis uten sluttvurdering?
Midlertidige ansettelser
Regjeringens mål (jf. Hurdalsplattformen) er å stramme inn regelverket for bruk av midlertidige stillinger innen forskning og høyere utdanning. Ansettelse i fast stilling er hovedregelen i norsk arbeidsliv. Både arbeidsmiljøloven, statsansatteloven og UH-loven åpner for særskilte hjemler for midlertidig ansettelse. Regjeringen ønsker en harmonisering av reglene. Statsansatteloven og arbeidsmiljøloven gir ulike rammer for offentlige og private institusjoner, mens UH-loven regulerer alle.
UH-sektoren er opptatt av å få ned midlertidigheten. UHR støtter arbeidet med å redusere antallet midlertidig tilsatte i UH-sektoren, men er i tvil om de foreslåtte lovendringene vil bidra til dette . Diskusjonen om midlertidighet bør omhandle den delen av midlertidighetsstatistikken som er uønsket, for å kunne finne mest mulig treffsikre tiltak.
Studenter som er ansatt i små og midlertidige stillinger får verdifull arbeidserfaring. Det samme gjelder vikarer for ansatte i permisjon. Åremål i mellomlederstillinger utgjør heller ikke en utfordring, men er en ønsket organisering for å sikre god faglig ledelse.
Midlertidige ansettelser og midlertidig finansiering henger sammen og skaper en strukturell utfordring for sektoren. Vitenskapelig ansatte som ønsker fast stilling, men som er tilsatt i prosjekter med ekstern finansiering, kan være en utfordring. For UH-institusjonene er det en adekvat tilnærming til midlertidig finansiering å tilsette midlertidig. Alternativet vil være å gå til oppsigelser når finansieringen opphører, noe som er svært ressurskrevende. Håndtering av denne typen midlertidighet er særlig krevende i perioder med store budsjettkutt, som UH-sektoren opplever nå. Denne midlertidigheten må det jobbes for å redusere.
UHR støtter departementet i at dobbeltreguleringer bør unngås. I dag har arbeidsmiljøloven og statsansattloven ulike bestemmelser for midlertidig ansettelse. Det medfører ulike bestemmelser for private og offentlige UH-institusjoner. UHR mener det bør være samme reguleringer, noe som medfører fortsatt forankring i UH-loven.
Kunnskapsdepartementet har presisert at denne lovfestingen alt er fastsatt i forskrift. Det skal ikke være mulig å ta flere postdoktorperioder ved samme institusjon. UHR har ingen motforestillinger mot forslaget, men ser samtidig ikke behovet for at UH-loven skal være på et slikt detaljeringsnivå, når dette allerede er forskriftsfestet. UHR mener at dersom dette vurderes tatt inn i loven må det klargjøres bedre i lovteksten, i og med at dette har skapt tolkningstvil.
UH-loven åpner for bruk av åremålsstillinger for flere ulike typer stillinger, blant annet dekaner og instituttledere. Disse stillingene er faglige lederstillinger, og UHR mener at det er hensiktsmessig å beholde adgangen til å benytte åremålsstillinger for disse stillingene. Å fjerne adgang til åremålsstillinger for dekaner og instituttledere vil ikke bidra til å løse de utfordringene sektoren har med midlertidighet.
Tilbakemeldinger fra flere av UHRs fagstrategiske enheter er at det er avgjørende at dekan og instituttleder har en solid akademisk fagbakgrunn, og at det må være en viss utskifting av ansatte i disse stillingene. Faglig fornying må være et bærende og avgjørende argument for at det må være adgang til å ansette dekan og instituttleder i åremålsstillinger. Øverste leder av et fakultet eller institutt må ha universitetsspesifikk kunnskap, forstå virksomheten og kulturen i et akademisk miljø, og hva det vil si å drive og gjennomføre god undervisning, forskning mm.
Det bør være opp til institusjonen å bestemme hva som vil være god ledelse av et fakultet eller institutt, og dermed hvilke kvalifikasjonskrav som skal stilles til stillingene som dekan og instituttleder. Det er stor variasjon mellom fakulteter og institutter, og det er ikke gitt at samme kvalifikasjonskrav kan stilles til alle leder- og mellomlederstillinger. Kompetansekravene må gjenspeile de oppgaver og ansvar instituttet eller fakultetet har. Også vekting av ulike kompetansekrav vil kunne variere.
Det er ikke gitt at en fast ansettelse automatisk vil gi fordeler i form av økt kompetanse innen for eksempel ledelse, budsjettstyring og personalforvaltning. Det er hvilke kvalifikasjonskrav som stilles til stillingen og de innbyrdes prioriteringene av disse, som vil være avgjørende. Det er dessuten et ansvar for institusjonene å bygge slik kompetanse hos sine ledere. Forslaget vil derfor ikke nødvendigvis få den ønskede effekten.
UHR støtter heller ikke forslaget om å begrense muligheten til å ansette vikarer for ledere til kun én periode (uhl. § 6-5). Valgte ledere går som oftest tilbake til forrige stilling etter endt verv. Om en valgt leder tar en ny periode er det fortsatt behov for vikar – skal man da si opp vikar nr. 1 og ansatte en vikar nr. 2? Her er dagens regler langt bedre tilpasset virksomheten. I tillegg vil den som vikarierer ha rettigheter til andre stillinger de er kvalifisert til.
Forslaget fremmes under kapittelet om midlertidighet, mens KDs argumentasjon for å eventuelt gjøre endringer omhandler hva som vil være god styring og ledelse av enheter. Åremålsstillinger er ikke en del av midlertidighetsstatistikken, og forslaget får derfor ingen utslag på midlertidighetstallene i DBH.
KD viser til flere antatte fordeler med forslaget, mens ulempene med å gå bort fra åremålsstillinger ikke er synliggjort i høringen. Når vesentlige endring i regelverket foreslås bør det etter UHRs vurdering ligge en bredere konsekvensutredning til grunn.
Skapende eller kunstnerisk kompetanse
Kunstutdanningene er spesielt nevnt i høringen når det gjelder bruk av åremål (se 3.3.2.3) – uhl. § 6-4 første ledd bokstav i. Her står det at åremål kan benyttes «… når skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet». I dag kan åremål benyttes i fire til seks år, til sammen i maksimalt 12 år. Departementet ber om tilbakemelding på om hjemmelen bør begrenses til én åremålsperiode, eller om den eventuelt kan fjernes helt til fordel for fast ansettelse.
Tilbakemeldinger fra UHRs strategiske enhet for kunst, design og arkitektur anbefaler en videreføring av dagens lovbestemmelse i § 6-4 (1) som gir muligheten for åremål på skapende eller utøvende grunnlag.
Det er viktig for kunstutdanningene at hjemmelen finnes og det må være opp til institusjonene å forvalte hjemmelen i en balansert personalpolitikk som ivaretar ulike hensyn.
Skapende og utøvende felt består av til dels små miljøer og er avhengige av en kontinuerlig utveksling med det frie feltet, for å kunne tilby relevante utdanninger av høy kvalitet. UHR mener derfor det vil være viktig å beholde muligheten for å knytte til seg den aller nyeste kompetansen for en avgrenset periode.
Åremålsansettelser på kunstnerisk grunnlag er en annen form for midlertidighet enn timelønnede, kortvarige engasjementer og midlertidige ansettelser pga. f.eks. tidsavgrenset forskningsfinansiering. Bruk av åremål i et visst omfang er en ordning som er godt tilpasset kunstfagenes behov utenfor og innenfor akademia og balanserer forutsigbarhet og behovet for faglig fornyelse.
Varighet av ulike åremål
Høringsnotatet inneholder også spørsmål om varigheten på åremål og om det kan være aktuelt å begrense muligheten for åremålsansettelse til én periode. Det vil i kunstutdanningene være behov for ulik lengde på åremål i ulike stillingskategorier. UHR mener dagens ordning med fire til seks år og maks 12 år er fornuftig. Institusjonene bør selv kunne fastsette lengden på åremålene. Det er vanskelig å se gode begrunnelser for å endre disse reglene, siden det ikke vil ha noen effekt for det som er det uttalte målet, nemlig å redusere det departementet her omtaler som midlertidighet. Det vil i stedet fjerne den fleksibiliteten som ligger i dagens system og lage en mer rigid ordning for både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, uten at det er mulig å identifisere faglige eller arbeidsrettslige fordeler for noen part.
Utfordringer med bistillingsbestemmelsen
KD viser i høringen til at ansatte i bistillinger skal ha en fast stilling et annet sted, og at det derfor i utgangspunktet ikke er noen utfordringer med at bistillinger er midlertidige stillinger. Når ansatte i bistillinger dekker et varig behov for kompetanse på institusjonen, kan bruken av bistillinger likevel komme i strid med prinsippet om fast ansettelse. KD foreslår å fjerne bestemmelsen om bistilling i uhl . § 6-6.
I Meld. St. 16 (2020–2021) Utdanning for omstilling — Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning beskrives den stadig raskere omstillingen i arbeidslivet og behovet for at utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet derfor må samarbeide tettere for å bidra til mer arbeidsrelevans i utdanningene.
UHR støtter ikke forslaget om å oppheve § 6-6 om særregler for visse typer bistillinger. Det er vanskelig å se hva som er gevinstene ved å oppheve bestemmelsen. Forslaget vil riktig nok medføre en nedgang i den reelle midlertidigheten ved at bistillinger må erstattes med faste deltidsstillinger. Bistillinger er imidlertid ikke en del av midlertidighetsstatistikken, og forslaget vil ikke få betydning for midlertidighetsstatistikken som departementet viser til som grunnlag for den høye midlertidigheten i sektoren.
Flere av UHRs strategiske enheter understreker at det er særlig viktig med tett kontakt til arbeidslivet, og det er i mange tilfeller krevende å finne kandidater fra ulike miljøer til bistillinger i forsker- og undervisningsstillinger. Slik regelverket er utformet i UH-loven i dag muliggjør dette et godt samarbeid med arbeidslivet.
Dagens hjemmel for ansettelse av bistilling (f.eks. prof. II) i UH loven gjør det mulig å tilsette midlertidig i inntil 6 år og det gjør det mulig å tilsette samme person i flere åremålsperioder om begge parter skulle ønske dette. Dette er en ordning som fungerer utmerket både for UH-institusjon, arbeidstaker og arbeidstakers hovedarbeidsgiver. Det at stillingene er midlertidige gir også mulighet for at stillingen kan finansieres direkte fra arbeidslivet og dermed bidra til å øke forskningskapasitet, undervisningskapasitet og ikke minst samarbeid mellom arbeidsliv og universitet.
De samiske fagmiljøene er små og skal utdanne kandidater til alle sektorer. UH-institusjonene som tilbyr samiske studier/studier med samisk har utfordringer med å rekruttere nok studenter og tilstrekkelig mange og kvalifiserte vitenskapelig ansatte. De er avhengig av å rekruttere midlertidig for å kunne tilby et relativt bredt utdanningstilbud ved institusjonene, og legge til rette for at fagansatte kan kvalifisere seg til faste vitenskapelige stillinger. Derfor er det nødvendig å beholde fleksibiliteten som dagens professor II gir. Institusjonene er også helt avhengig av professor II-stillinger for å få akkreditert studieprogram på master- og ph.d.-nivå.
Nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag
Departementet foreslår at nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag med stor regional betydning skal avgjøres av Kongen i statsråd (Ny § 9-2 fjerde ledd). Det bes om innspill på om forslaget bør begrenses til å gjelde studiesteder og sentrale profesjonsfag med stor regional betydning som allerede finnes i dag.
UHR er opptatt av at styrene som øverste beslutningsorgan har ansvar for at den faglige virksomheten holder høy kvalitet, og for at organiseringen av virksomheten skjer på en effektiv og god måte, innenfor gjeldende rammer. Det er uttrykt i tidligere uttalelser fra UHR.
En tilsidesetting av styrenes beslutninger og anbefalinger innebærer en svekking av styrenes ansvar, autoritet og legitimitet, og gir mindre strategisk handlingsrom for institusjonenes måloppnåelse. Forutsigbare styringssignaler og respekt for institusjonenes styringsorganer er grunnleggende for universitetenes og høyskolenes autonomi.
UHR fraråder en slik overføring av myndighet fra styrene til eier. Det vil bryte med en godt begrunnet ansvarsdeling i styringssystemet, og gå på tvers av den tillitsstyring som regjeringen har tatt til orde for. Forslag til lovendring er heller ikke utredet, som Hurdalplattformen forutsetter.
UHR vil fraråde en lovendring som innebærer at nasjonale politiske myndigheter overstyrer institusjonsstyrene. Nasjonale mål ivaretas i dag godt gjennom etatsstyringen, som bidrar til å realisere politikk i samspill med flere aktører og ved bruk av ulike virkemidler, som tildelingsbrevene, etatsstyringsmøter og dialog.
Forslag til lovtekst som foreligger, er også uklar. Menes det med «studiested» campus, eller vil begrepet også omfatte studiesentre? Hva menes med «avvikling av sentrale profesjonsfag med stor regional betydning»? Gjelder det hele utdanningsløpet, eller kan det gjelde for enkelte retninger/fordypninger innenfor et studietilbud? Hva med profesjonsfag på små steder hvor det vurderes å redusere hyppighet på opptak? Vil også det kunne tolkes som avvikling av sentrale profesjonsfag? Det kan være utfordrende å avgjøre hvilke tilfeller som kommer inn under dette lovforslaget, dvs. når styrets myndighet til å beslutte nedleggelse vil være avskåret.
Det er også en asymmetri i forslaget, ved at institusjonene fortsatt skal ha lov til å opprette fag, men ikke å nedlegge.
UHR vil advare om at dersom forslaget vedtas, kan UH-institusjonene bli tvunget til å drive virksomhet som ikke er bærekraftig. Dette kan igjen svekke kvaliteten både på det desentrale studietilbudet og tilbudet på campus.
Felles klagenemnds adgang til å ilegge strengere reaksjoner
Det har vært en betydelig økning i klagesaker, særlig under pandemien, både ved institusjonene og i Felles klagenemnd. Innspillet om en hjemmel som gir mulighet til å ilegge strengere reaksjoner antas å kunne virke preventivt ved å påvirke studentenes motivasjon til å klage. Det er sannsynlig at institusjonene også etter pandemien må være forberedt på at antallet fuskesaker vil være høyere enn før pandemien ut fra ønsket om ulike vurderingsformer hvor eksamen avlegges uten tilsyn.
I dag kan Felles klagenemnd i praksis ikke vedta strengere reaksjon enn underinstansen (institusjonens klagenemnd) i klagesaker fordi forvaltningsloven fastsetter en tidsfrist for dette på tre måneder, og saksbehandlingstiden i praksis ofte er lengre enn tre måneder.
UHR er opptatt av studentenes rettssikkerhet, en utvidet adgang til å omgjøre vedtak til skade for klageren ved å ilegge strengere reaksjoner er et sterkt inngrep. Kan det være andre løsninger som kan få ned saksbehandlingstiden? Er det gjort tilstrekkelige vurderinger av konsekvenser ved de ulike alternativene? Hvilke andre deler av samfunnslivet vil mene at en tredobling av forvaltningslovens krav om tre måneders behandlingstid er bra? Er det vurdert om det er ressursbruken det kan gjøres noe med?
UHR er også opptatt av saksgang for behandling av klager fra studenter. Den bør legges opp slik at det ikke oppstår unødvendige forsinkelser i studieprogresjonen.
Departementet ønsker innspill på om fristen på tre måneder i forvaltningsloven bør fravikes, og ber om innspill på tre alternativer. Tilbakemeldinger fra UHRs strategiske enheter viser at det her vil være ulike vurderinger fra UHRs medlemsinstitusjoner. Noen peker på at det er viktigere med ens praksis enn å justere forvaltningsloven (alternativ 1). Flere vurderer å støtte alternativ 3 hvor det foreslås en særregel i UH-loven om forlengelse av fristen i forvaltningsloven §34 tredje ledd andre punktum, slik at Felles klagenemnd kan vedta strengere reaksjoner i ni måneder fra saken ble påklaget. Noen peker på at en slik hjemmel vil gi Felles klagenemnd mulighet til å sørge for en mer ensartet praksis i sektoren. Alternativ 3 setter en frist for klagebehandling. Det kan gi insentiv til en relativ raskere saksbehandling, samtidig som det gis en mulighet for at Felles klagenemnd kan fatte strengere reaksjon. Antakelsen er at dette vil kunne føre til reduksjon i antall klagesaker. Forslaget om Felles klagenemnds adgang til å ilegge strengere reaksjoner kan også forstås slik at Felles klagenemnd ønsker å justere vedtaket til ugunst for klager i saker der institusjonen ikke har fulgt retts- og forvaltningspraksis. Dette er en problematikk som kanskje må følges opp med tettere veiledning og ikke via lovendring. Alternativene som gir anledning til å skjerpe reaksjonen kan medføre at det over tid utvikler seg ulik praksis mellom de lokale nemndene og klageinstansen. Dette vil være uheldig i et forvaltningsmessig perspektiv da man må tilstrebe at de lokale nemndene fatter riktig reaksjon utledet av retts- og forvaltningspraksis.
UHR støtter forslaget om å endre begrepsbruken i loven slik at «generelt opptaksgrunnlag» brukes som en fellesbetegnelse for alle opptaksgrunnlagene, mens «generell studiekompetanse» forbeholdes opptak på grunnlag av fullført og bestått videregående opplæring med riktig fagsammensetning og timeantall.
UHR støtter videre forslaget om å oppheve bestemmelsen om at den som er tatt opp som student ved en institusjon, skal ha adgang til åpne studier ved de øvrige, såfremt opptakskravet er generell studiekompetanse og søkeren ikke er tatt opp med hjemmel i andre, tredje eller fjerde ledd (§ 3-6 sjette ledd). UHR er enig i at bestemmelsen er utdatert.
UHR støtter også at det tas inn en ny lovhjemmel for forskriftsbestemmelser om positiv særbehandling (kjønn, religion, funksjonsnedsettelse mv.) (§ 3-7 andre ledd).
Departementet foreslår at det tas inn en hjemmel for å kunne fastsette nærmere krav til norsk som fagspråk i forskrift. UHR støtter at dette reguleres i forskrift og ikke i loven.
§ 1-7 Nasjonalt ansvar for vedlikehold og videreutvikling av samisk fagspråk
Språklovens § 5 anerkjenner samiske språk som urfolksspråk. En slik uttrykkelig anerkjennelse i lovs form er viktig for å løfte statusen for samiske språk generelt og vil også kunne bidra til en synliggjøring av arbeidet med å styrke samiske språk som fagspråk spesielt. Det er viktig at samisk som fagspråk utvikles og styrkes, og UHR er tilfreds med at dette tas inn i UH-loven. UHR stiller imidlertid spørsmål ved hva det betyr i praksis at «institusjoner som har et særlig ansvar for samisk forskning og høyere utdanning, har ansvar for vedlikehold og videreutvikling av samisk fagspråk». De samiske språkene forvaltes akademisk av svært små miljø og for de minste språkene må fagspråkene utvikles. De aktuelle institusjonene ønsker derfor en dialog med KD om hva ansvaret vil innebære og hvordan vi som nasjon kan bygge kompetanse på området for å forvalte samisk fagspråk på best mulig måte, og hvordan dette ansvaret avgrenses mot statlige myndigheters overordnete ansvar for synliggjøring og utvikling av samiske språk . Dette vil kreve en opptrappingsplan over flere år som må diskuteres mellom KD og institusjonene.
Universitets- og høyskoleloven definerer ikke hva fusk er. Det overlates til institusjonene selv å fastsette innholdet i hva som skal regnes som fusk i sitt regelverk for eksamen og kildebruk. UHR støtter at begrepet fusk ikke bør defineres i loven.
For å sikre en mer felles praksis på og en felles forståelse av hva fusk er kan erfarings- og kunnskapsdeling, samarbeid om problemstillinger og felles definisjoner håndteres og/eller koordineres innenfor UHRs strategiske enheter og møtearenaer. UHR støtter imidlertid at HK-dir utarbeider en veileder for behandling av fuskesaker hvor det vises til hva som kan være fusk og juridiske kriterier og vurderinger for dette.
Forskriftshjemmel om disponering av tilskudd og avvikling
UHR mener at hjemmelen, som departementet foreslår å ta inn i loven, må avpasses mot institusjonsstyrenes ansvar, blant annet for løpende vurderinger.
Tilsyn med kvalitetsarbeid i utdanningen mv.
UHR støtter forslagene om å flytte flere bestemmelser til loven, samt formuleringen om at NOKUT kan (ikke skal) trekke tilbake institusjonsakkreditering dersom kriteriene ikke oppfylles.
KD foreslår at det tas inn en bestemmelse om gradssystemet i loven (ny § 3-1 a). I dag er dette regulert i forskrift. KD foreslår at følgende tas inn i loven:
Gradssystemet skal i hovedsak følge strukturen bachelorgrad, mastergrad og ph.d. eller ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid. I tillegg kan følgende grader gis: høgskolekandidatgrad, mastergrad fem år, master i rettsvitenskap, cand.med., cand.med.vet., cand.psychol., cand.theol. og dr.philos. UHR støtter forslaget.
Departementet foreslår å ta inn en generell bestemmelse i loven (§ 3-2 første ledd) om at departementet kan fastsette krav til de ulike gradene. UHR støtter ikke denne vide fullmakten til å regulere innholdet i utdanninger som ikke omfattes av nasjonale rammeplaner.
Det foreslås her flere mindre endringer, dels språklige endringer og dels oppdateringer av lovteksten slik at denne er mer tilpasser dagens virkelighet. UHR støtter disse endringene.
Departementet vil i tillegg ha innspill på behov for å rydde i terminologien i loven forøvrig. For eksempel om bruk av begreper som eksamen, vurdering, sensur, bedømmelse, kandidat, student, studieprogram, studietilbud, studium, studier, emner, fag, utdanning og utdanningstilbud.
UHR vil påpeke at det har blitt gjort et arbeid rundt dette både i 2017 (arbeidsgruppe nedsatt av departementet) og en oppfølging fra departementet i 2019. Dersom det skal gjøres et arbeid med å rydde i terminologi er det viktig at det bygger videre på det arbeidet som ble gjennomført tidligere.
Universitets- og høgskolerådet (UHR) takker for anledningen til å komme med høringsuttalelse til endringer i universitets- og høyskoleloven (UH-loven). UHR viser også til høringsuttalelsene fra UHRs medlemsinstitusjoner.
Høringsnotatet bærer preg av å være en blanding av konkrete lovforslag, prinsipper og åpne spørsmål det bes om innspill på. En slik form er vanskelig å håndtere. UHR forventer derfor at det blir en ny høringsrunde dersom innspillene i denne høringsrunden danner grunnlag for konkrete lovforslag.
Et mangfoldig institusjonslandskap av universiteter og høyskoler er et uttrykt politisk ønske. Det forutsetter stor fleksibilitet. Flere av forslagene i departementets høringsbrev innebærer en innstramming av UH-institusjonenes handlingsrom. Dette er uheldig, også med tanke på at økt autonomi var et viktig mål for lovarbeidet.
Noen av forslagene vil medføre at loven detaljstyrer UH-institusjonenes interne organisering. Dette er ikke hensiktsmessig. Fleksibiliteten må være stor nok til å tilpasses den enkelte virksomhet. På den måten kan heterogene institusjoner organisere sitt arbeid for å løse samfunnsoppdraget best mulig. Det er viktig at loven og forskriftene støtter opp under og oppfordrer til faglig og institusjonell utvikling, snarere enn å virke begrensende på slik utvikling.
Mange av forslagene vil gi økte kostnader. UHR mener at de økonomisk-administrative konsekvensene ikke er tilstrekkelig utredet.
Kunnskapsdepartementet foreslår enkelte endringer i lovteksten som ble vedtatt i 2021, for å redusere utilsiktede konsekvenser av tosensorordningen.
UHR mener at det justerte forslaget imøtekommer en del av kritikken som kom fra UH-sektoren og vil kunne redusere noen av de utilsiktede konsekvensene. Det er positivt at lovforslaget legger opp til at begge sensorene kan være interne og at kravet om at «minst en av sensorene skal være uten tilknytning til den delen av utdanningen der vedkommende skal være sensor» ikke videreføres.
UH-institusjonene er opptatt av læring, langsgående vurdering og god kvalitet. Det er ønskelig at ressursene helst brukes til læring slik at det kan støtte opp under arbeidet med mer løpende vurderingsordninger . En mer utvidet bruk av to sensorer vil fortsatt gi økte kostnader for institusjonene, som igjen vil bety flytting av ressurser fra undervisning og vurderingsordninger til sensur.
Departementet ber høringsinstansene spesielt vurdere om det foreslåtte innslagspunktet på 15 studiepoeng er hensiktsmessig, eller om det er andre innslagspunkter som er mer hensiktsmessige. UHR mener at «..eksamener som alene utgjør 15 studiepoeng eller mer..» er et akseptabelt forslag og et kompromiss som UH-sektoren kan leve med. Vi tolker forslaget slik at emner på 15 studiepoeng, med flere underveisvurderinger hvor hver enkelt underveisvurdering er under 15 studiepoeng, dermed ikke underlegges krav om to sensorer.
I høringsnotatet står det at forslaget fra departementet er at kravet om to sensorer skal gjelde alle eksamener som alene utgjør 15 studiepoeng eller mer, men i kap. 14 i selve lovforslaget og lovteksten står det «..., og ved alle eksamener og vurderinger (vår utheving) som utgjør 15 studiepoeng eller mer». Selve lovteksten kan nå leses slik at det er krav om to sensorer på alle eksamener og vurderinger/obligatoriske arbeidskrav som inngår på vitnemålet, så lenge emnet er 15 studiepoeng eller mer. Det er ikke den forståelsen vi får når vi leser høringsnotatet. Menes det i lovteksten sluttvurdering?
Profesjonsutdanningene med praksis presiserer at forslaget om tosensorordning på ikke-etterprøvbare eksamener har uoversiktlige konsekvenser. Hva betyr dette forslaget for vurdering av studenter i praksis som skal sluttvurderes ? Hva betyr dette for studenter i praksis uten sluttvurdering?
Midlertidige ansettelser
Regjeringens mål (jf. Hurdalsplattformen) er å stramme inn regelverket for bruk av midlertidige stillinger innen forskning og høyere utdanning. Ansettelse i fast stilling er hovedregelen i norsk arbeidsliv. Både arbeidsmiljøloven, statsansatteloven og UH-loven åpner for særskilte hjemler for midlertidig ansettelse. Regjeringen ønsker en harmonisering av reglene. Statsansatteloven og arbeidsmiljøloven gir ulike rammer for offentlige og private institusjoner, mens UH-loven regulerer alle.
UH-sektoren er opptatt av å få ned midlertidigheten. UHR støtter arbeidet med å redusere antallet midlertidig tilsatte i UH-sektoren, men er i tvil om de foreslåtte lovendringene vil bidra til dette . Diskusjonen om midlertidighet bør omhandle den delen av midlertidighetsstatistikken som er uønsket, for å kunne finne mest mulig treffsikre tiltak.
Studenter som er ansatt i små og midlertidige stillinger får verdifull arbeidserfaring. Det samme gjelder vikarer for ansatte i permisjon. Åremål i mellomlederstillinger utgjør heller ikke en utfordring, men er en ønsket organisering for å sikre god faglig ledelse.
Midlertidige ansettelser og midlertidig finansiering henger sammen og skaper en strukturell utfordring for sektoren. Vitenskapelig ansatte som ønsker fast stilling, men som er tilsatt i prosjekter med ekstern finansiering, kan være en utfordring. For UH-institusjonene er det en adekvat tilnærming til midlertidig finansiering å tilsette midlertidig. Alternativet vil være å gå til oppsigelser når finansieringen opphører, noe som er svært ressurskrevende. Håndtering av denne typen midlertidighet er særlig krevende i perioder med store budsjettkutt, som UH-sektoren opplever nå. Denne midlertidigheten må det jobbes for å redusere.
UHR støtter departementet i at dobbeltreguleringer bør unngås. I dag har arbeidsmiljøloven og statsansattloven ulike bestemmelser for midlertidig ansettelse. Det medfører ulike bestemmelser for private og offentlige UH-institusjoner. UHR mener det bør være samme reguleringer, noe som medfører fortsatt forankring i UH-loven.
Kunnskapsdepartementet har presisert at denne lovfestingen alt er fastsatt i forskrift. Det skal ikke være mulig å ta flere postdoktorperioder ved samme institusjon. UHR har ingen motforestillinger mot forslaget, men ser samtidig ikke behovet for at UH-loven skal være på et slikt detaljeringsnivå, når dette allerede er forskriftsfestet. UHR mener at dersom dette vurderes tatt inn i loven må det klargjøres bedre i lovteksten, i og med at dette har skapt tolkningstvil.
UH-loven åpner for bruk av åremålsstillinger for flere ulike typer stillinger, blant annet dekaner og instituttledere. Disse stillingene er faglige lederstillinger, og UHR mener at det er hensiktsmessig å beholde adgangen til å benytte åremålsstillinger for disse stillingene. Å fjerne adgang til åremålsstillinger for dekaner og instituttledere vil ikke bidra til å løse de utfordringene sektoren har med midlertidighet.
Tilbakemeldinger fra flere av UHRs fagstrategiske enheter er at det er avgjørende at dekan og instituttleder har en solid akademisk fagbakgrunn, og at det må være en viss utskifting av ansatte i disse stillingene. Faglig fornying må være et bærende og avgjørende argument for at det må være adgang til å ansette dekan og instituttleder i åremålsstillinger. Øverste leder av et fakultet eller institutt må ha universitetsspesifikk kunnskap, forstå virksomheten og kulturen i et akademisk miljø, og hva det vil si å drive og gjennomføre god undervisning, forskning mm.
Det bør være opp til institusjonen å bestemme hva som vil være god ledelse av et fakultet eller institutt, og dermed hvilke kvalifikasjonskrav som skal stilles til stillingene som dekan og instituttleder. Det er stor variasjon mellom fakulteter og institutter, og det er ikke gitt at samme kvalifikasjonskrav kan stilles til alle leder- og mellomlederstillinger. Kompetansekravene må gjenspeile de oppgaver og ansvar instituttet eller fakultetet har. Også vekting av ulike kompetansekrav vil kunne variere.
Det er ikke gitt at en fast ansettelse automatisk vil gi fordeler i form av økt kompetanse innen for eksempel ledelse, budsjettstyring og personalforvaltning. Det er hvilke kvalifikasjonskrav som stilles til stillingen og de innbyrdes prioriteringene av disse, som vil være avgjørende. Det er dessuten et ansvar for institusjonene å bygge slik kompetanse hos sine ledere. Forslaget vil derfor ikke nødvendigvis få den ønskede effekten.
UHR støtter heller ikke forslaget om å begrense muligheten til å ansette vikarer for ledere til kun én periode (uhl. § 6-5). Valgte ledere går som oftest tilbake til forrige stilling etter endt verv. Om en valgt leder tar en ny periode er det fortsatt behov for vikar – skal man da si opp vikar nr. 1 og ansatte en vikar nr. 2? Her er dagens regler langt bedre tilpasset virksomheten. I tillegg vil den som vikarierer ha rettigheter til andre stillinger de er kvalifisert til.
Forslaget fremmes under kapittelet om midlertidighet, mens KDs argumentasjon for å eventuelt gjøre endringer omhandler hva som vil være god styring og ledelse av enheter. Åremålsstillinger er ikke en del av midlertidighetsstatistikken, og forslaget får derfor ingen utslag på midlertidighetstallene i DBH.
KD viser til flere antatte fordeler med forslaget, mens ulempene med å gå bort fra åremålsstillinger ikke er synliggjort i høringen. Når vesentlige endring i regelverket foreslås bør det etter UHRs vurdering ligge en bredere konsekvensutredning til grunn.
Skapende eller kunstnerisk kompetanse
Kunstutdanningene er spesielt nevnt i høringen når det gjelder bruk av åremål (se 3.3.2.3) – uhl. § 6-4 første ledd bokstav i. Her står det at åremål kan benyttes «… når skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet». I dag kan åremål benyttes i fire til seks år, til sammen i maksimalt 12 år. Departementet ber om tilbakemelding på om hjemmelen bør begrenses til én åremålsperiode, eller om den eventuelt kan fjernes helt til fordel for fast ansettelse.
Tilbakemeldinger fra UHRs strategiske enhet for kunst, design og arkitektur anbefaler en videreføring av dagens lovbestemmelse i § 6-4 (1) som gir muligheten for åremål på skapende eller utøvende grunnlag.
Det er viktig for kunstutdanningene at hjemmelen finnes og det må være opp til institusjonene å forvalte hjemmelen i en balansert personalpolitikk som ivaretar ulike hensyn.
Skapende og utøvende felt består av til dels små miljøer og er avhengige av en kontinuerlig utveksling med det frie feltet, for å kunne tilby relevante utdanninger av høy kvalitet. UHR mener derfor det vil være viktig å beholde muligheten for å knytte til seg den aller nyeste kompetansen for en avgrenset periode.
Åremålsansettelser på kunstnerisk grunnlag er en annen form for midlertidighet enn timelønnede, kortvarige engasjementer og midlertidige ansettelser pga. f.eks. tidsavgrenset forskningsfinansiering. Bruk av åremål i et visst omfang er en ordning som er godt tilpasset kunstfagenes behov utenfor og innenfor akademia og balanserer forutsigbarhet og behovet for faglig fornyelse.
Varighet av ulike åremål
Høringsnotatet inneholder også spørsmål om varigheten på åremål og om det kan være aktuelt å begrense muligheten for åremålsansettelse til én periode. Det vil i kunstutdanningene være behov for ulik lengde på åremål i ulike stillingskategorier. UHR mener dagens ordning med fire til seks år og maks 12 år er fornuftig. Institusjonene bør selv kunne fastsette lengden på åremålene. Det er vanskelig å se gode begrunnelser for å endre disse reglene, siden det ikke vil ha noen effekt for det som er det uttalte målet, nemlig å redusere det departementet her omtaler som midlertidighet. Det vil i stedet fjerne den fleksibiliteten som ligger i dagens system og lage en mer rigid ordning for både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, uten at det er mulig å identifisere faglige eller arbeidsrettslige fordeler for noen part.
Utfordringer med bistillingsbestemmelsen
KD viser i høringen til at ansatte i bistillinger skal ha en fast stilling et annet sted, og at det derfor i utgangspunktet ikke er noen utfordringer med at bistillinger er midlertidige stillinger. Når ansatte i bistillinger dekker et varig behov for kompetanse på institusjonen, kan bruken av bistillinger likevel komme i strid med prinsippet om fast ansettelse. KD foreslår å fjerne bestemmelsen om bistilling i uhl . § 6-6.
I Meld. St. 16 (2020–2021) Utdanning for omstilling — Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning beskrives den stadig raskere omstillingen i arbeidslivet og behovet for at utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet derfor må samarbeide tettere for å bidra til mer arbeidsrelevans i utdanningene.
UHR støtter ikke forslaget om å oppheve § 6-6 om særregler for visse typer bistillinger. Det er vanskelig å se hva som er gevinstene ved å oppheve bestemmelsen. Forslaget vil riktig nok medføre en nedgang i den reelle midlertidigheten ved at bistillinger må erstattes med faste deltidsstillinger. Bistillinger er imidlertid ikke en del av midlertidighetsstatistikken, og forslaget vil ikke få betydning for midlertidighetsstatistikken som departementet viser til som grunnlag for den høye midlertidigheten i sektoren.
Flere av UHRs strategiske enheter understreker at det er særlig viktig med tett kontakt til arbeidslivet, og det er i mange tilfeller krevende å finne kandidater fra ulike miljøer til bistillinger i forsker- og undervisningsstillinger. Slik regelverket er utformet i UH-loven i dag muliggjør dette et godt samarbeid med arbeidslivet.
Dagens hjemmel for ansettelse av bistilling (f.eks. prof. II) i UH loven gjør det mulig å tilsette midlertidig i inntil 6 år og det gjør det mulig å tilsette samme person i flere åremålsperioder om begge parter skulle ønske dette. Dette er en ordning som fungerer utmerket både for UH-institusjon, arbeidstaker og arbeidstakers hovedarbeidsgiver. Det at stillingene er midlertidige gir også mulighet for at stillingen kan finansieres direkte fra arbeidslivet og dermed bidra til å øke forskningskapasitet, undervisningskapasitet og ikke minst samarbeid mellom arbeidsliv og universitet.
De samiske fagmiljøene er små og skal utdanne kandidater til alle sektorer. UH-institusjonene som tilbyr samiske studier/studier med samisk har utfordringer med å rekruttere nok studenter og tilstrekkelig mange og kvalifiserte vitenskapelig ansatte. De er avhengig av å rekruttere midlertidig for å kunne tilby et relativt bredt utdanningstilbud ved institusjonene, og legge til rette for at fagansatte kan kvalifisere seg til faste vitenskapelige stillinger. Derfor er det nødvendig å beholde fleksibiliteten som dagens professor II gir. Institusjonene er også helt avhengig av professor II-stillinger for å få akkreditert studieprogram på master- og ph.d.-nivå.
Nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag
Departementet foreslår at nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag med stor regional betydning skal avgjøres av Kongen i statsråd (Ny § 9-2 fjerde ledd). Det bes om innspill på om forslaget bør begrenses til å gjelde studiesteder og sentrale profesjonsfag med stor regional betydning som allerede finnes i dag.
UHR er opptatt av at styrene som øverste beslutningsorgan har ansvar for at den faglige virksomheten holder høy kvalitet, og for at organiseringen av virksomheten skjer på en effektiv og god måte, innenfor gjeldende rammer. Det er uttrykt i tidligere uttalelser fra UHR.
En tilsidesetting av styrenes beslutninger og anbefalinger innebærer en svekking av styrenes ansvar, autoritet og legitimitet, og gir mindre strategisk handlingsrom for institusjonenes måloppnåelse. Forutsigbare styringssignaler og respekt for institusjonenes styringsorganer er grunnleggende for universitetenes og høyskolenes autonomi.
UHR fraråder en slik overføring av myndighet fra styrene til eier. Det vil bryte med en godt begrunnet ansvarsdeling i styringssystemet, og gå på tvers av den tillitsstyring som regjeringen har tatt til orde for. Forslag til lovendring er heller ikke utredet, som Hurdalplattformen forutsetter.
UHR vil fraråde en lovendring som innebærer at nasjonale politiske myndigheter overstyrer institusjonsstyrene. Nasjonale mål ivaretas i dag godt gjennom etatsstyringen, som bidrar til å realisere politikk i samspill med flere aktører og ved bruk av ulike virkemidler, som tildelingsbrevene, etatsstyringsmøter og dialog.
Forslag til lovtekst som foreligger, er også uklar. Menes det med «studiested» campus, eller vil begrepet også omfatte studiesentre? Hva menes med «avvikling av sentrale profesjonsfag med stor regional betydning»? Gjelder det hele utdanningsløpet, eller kan det gjelde for enkelte retninger/fordypninger innenfor et studietilbud? Hva med profesjonsfag på små steder hvor det vurderes å redusere hyppighet på opptak? Vil også det kunne tolkes som avvikling av sentrale profesjonsfag? Det kan være utfordrende å avgjøre hvilke tilfeller som kommer inn under dette lovforslaget, dvs. når styrets myndighet til å beslutte nedleggelse vil være avskåret.
Det er også en asymmetri i forslaget, ved at institusjonene fortsatt skal ha lov til å opprette fag, men ikke å nedlegge.
UHR vil advare om at dersom forslaget vedtas, kan UH-institusjonene bli tvunget til å drive virksomhet som ikke er bærekraftig. Dette kan igjen svekke kvaliteten både på det desentrale studietilbudet og tilbudet på campus.
Felles klagenemnds adgang til å ilegge strengere reaksjoner
Det har vært en betydelig økning i klagesaker, særlig under pandemien, både ved institusjonene og i Felles klagenemnd. Innspillet om en hjemmel som gir mulighet til å ilegge strengere reaksjoner antas å kunne virke preventivt ved å påvirke studentenes motivasjon til å klage. Det er sannsynlig at institusjonene også etter pandemien må være forberedt på at antallet fuskesaker vil være høyere enn før pandemien ut fra ønsket om ulike vurderingsformer hvor eksamen avlegges uten tilsyn.
I dag kan Felles klagenemnd i praksis ikke vedta strengere reaksjon enn underinstansen (institusjonens klagenemnd) i klagesaker fordi forvaltningsloven fastsetter en tidsfrist for dette på tre måneder, og saksbehandlingstiden i praksis ofte er lengre enn tre måneder.
UHR er opptatt av studentenes rettssikkerhet, en utvidet adgang til å omgjøre vedtak til skade for klageren ved å ilegge strengere reaksjoner er et sterkt inngrep. Kan det være andre løsninger som kan få ned saksbehandlingstiden? Er det gjort tilstrekkelige vurderinger av konsekvenser ved de ulike alternativene? Hvilke andre deler av samfunnslivet vil mene at en tredobling av forvaltningslovens krav om tre måneders behandlingstid er bra? Er det vurdert om det er ressursbruken det kan gjøres noe med?
UHR er også opptatt av saksgang for behandling av klager fra studenter. Den bør legges opp slik at det ikke oppstår unødvendige forsinkelser i studieprogresjonen.
Departementet ønsker innspill på om fristen på tre måneder i forvaltningsloven bør fravikes, og ber om innspill på tre alternativer. Tilbakemeldinger fra UHRs strategiske enheter viser at det her vil være ulike vurderinger fra UHRs medlemsinstitusjoner. Noen peker på at det er viktigere med ens praksis enn å justere forvaltningsloven (alternativ 1). Flere vurderer å støtte alternativ 3 hvor det foreslås en særregel i UH-loven om forlengelse av fristen i forvaltningsloven §34 tredje ledd andre punktum, slik at Felles klagenemnd kan vedta strengere reaksjoner i ni måneder fra saken ble påklaget. Noen peker på at en slik hjemmel vil gi Felles klagenemnd mulighet til å sørge for en mer ensartet praksis i sektoren. Alternativ 3 setter en frist for klagebehandling. Det kan gi insentiv til en relativ raskere saksbehandling, samtidig som det gis en mulighet for at Felles klagenemnd kan fatte strengere reaksjon. Antakelsen er at dette vil kunne føre til reduksjon i antall klagesaker. Forslaget om Felles klagenemnds adgang til å ilegge strengere reaksjoner kan også forstås slik at Felles klagenemnd ønsker å justere vedtaket til ugunst for klager i saker der institusjonen ikke har fulgt retts- og forvaltningspraksis. Dette er en problematikk som kanskje må følges opp med tettere veiledning og ikke via lovendring. Alternativene som gir anledning til å skjerpe reaksjonen kan medføre at det over tid utvikler seg ulik praksis mellom de lokale nemndene og klageinstansen. Dette vil være uheldig i et forvaltningsmessig perspektiv da man må tilstrebe at de lokale nemndene fatter riktig reaksjon utledet av retts- og forvaltningspraksis.
UHR støtter forslaget om å endre begrepsbruken i loven slik at «generelt opptaksgrunnlag» brukes som en fellesbetegnelse for alle opptaksgrunnlagene, mens «generell studiekompetanse» forbeholdes opptak på grunnlag av fullført og bestått videregående opplæring med riktig fagsammensetning og timeantall.
UHR støtter videre forslaget om å oppheve bestemmelsen om at den som er tatt opp som student ved en institusjon, skal ha adgang til åpne studier ved de øvrige, såfremt opptakskravet er generell studiekompetanse og søkeren ikke er tatt opp med hjemmel i andre, tredje eller fjerde ledd (§ 3-6 sjette ledd). UHR er enig i at bestemmelsen er utdatert.
UHR støtter også at det tas inn en ny lovhjemmel for forskriftsbestemmelser om positiv særbehandling (kjønn, religion, funksjonsnedsettelse mv.) (§ 3-7 andre ledd).
Departementet foreslår at det tas inn en hjemmel for å kunne fastsette nærmere krav til norsk som fagspråk i forskrift. UHR støtter at dette reguleres i forskrift og ikke i loven.
§ 1-7 Nasjonalt ansvar for vedlikehold og videreutvikling av samisk fagspråk
Språklovens § 5 anerkjenner samiske språk som urfolksspråk. En slik uttrykkelig anerkjennelse i lovs form er viktig for å løfte statusen for samiske språk generelt og vil også kunne bidra til en synliggjøring av arbeidet med å styrke samiske språk som fagspråk spesielt. Det er viktig at samisk som fagspråk utvikles og styrkes, og UHR er tilfreds med at dette tas inn i UH-loven. UHR stiller imidlertid spørsmål ved hva det betyr i praksis at «institusjoner som har et særlig ansvar for samisk forskning og høyere utdanning, har ansvar for vedlikehold og videreutvikling av samisk fagspråk». De samiske språkene forvaltes akademisk av svært små miljø og for de minste språkene må fagspråkene utvikles. De aktuelle institusjonene ønsker derfor en dialog med KD om hva ansvaret vil innebære og hvordan vi som nasjon kan bygge kompetanse på området for å forvalte samisk fagspråk på best mulig måte, og hvordan dette ansvaret avgrenses mot statlige myndigheters overordnete ansvar for synliggjøring og utvikling av samiske språk . Dette vil kreve en opptrappingsplan over flere år som må diskuteres mellom KD og institusjonene.
Universitets- og høyskoleloven definerer ikke hva fusk er. Det overlates til institusjonene selv å fastsette innholdet i hva som skal regnes som fusk i sitt regelverk for eksamen og kildebruk. UHR støtter at begrepet fusk ikke bør defineres i loven.
For å sikre en mer felles praksis på og en felles forståelse av hva fusk er kan erfarings- og kunnskapsdeling, samarbeid om problemstillinger og felles definisjoner håndteres og/eller koordineres innenfor UHRs strategiske enheter og møtearenaer. UHR støtter imidlertid at HK-dir utarbeider en veileder for behandling av fuskesaker hvor det vises til hva som kan være fusk og juridiske kriterier og vurderinger for dette.
Forskriftshjemmel om disponering av tilskudd og avvikling
UHR mener at hjemmelen, som departementet foreslår å ta inn i loven, må avpasses mot institusjonsstyrenes ansvar, blant annet for løpende vurderinger.
Tilsyn med kvalitetsarbeid i utdanningen mv.
UHR støtter forslagene om å flytte flere bestemmelser til loven, samt formuleringen om at NOKUT kan (ikke skal) trekke tilbake institusjonsakkreditering dersom kriteriene ikke oppfylles.
KD foreslår at det tas inn en bestemmelse om gradssystemet i loven (ny § 3-1 a). I dag er dette regulert i forskrift. KD foreslår at følgende tas inn i loven:
Gradssystemet skal i hovedsak følge strukturen bachelorgrad, mastergrad og ph.d. eller ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid. I tillegg kan følgende grader gis: høgskolekandidatgrad, mastergrad fem år, master i rettsvitenskap, cand.med., cand.med.vet., cand.psychol., cand.theol. og dr.philos. UHR støtter forslaget.
Departementet foreslår å ta inn en generell bestemmelse i loven (§ 3-2 første ledd) om at departementet kan fastsette krav til de ulike gradene. UHR støtter ikke denne vide fullmakten til å regulere innholdet i utdanninger som ikke omfattes av nasjonale rammeplaner.
Det foreslås her flere mindre endringer, dels språklige endringer og dels oppdateringer av lovteksten slik at denne er mer tilpasser dagens virkelighet. UHR støtter disse endringene.
Departementet vil i tillegg ha innspill på behov for å rydde i terminologien i loven forøvrig. For eksempel om bruk av begreper som eksamen, vurdering, sensur, bedømmelse, kandidat, student, studieprogram, studietilbud, studium, studier, emner, fag, utdanning og utdanningstilbud.
UHR vil påpeke at det har blitt gjort et arbeid rundt dette både i 2017 (arbeidsgruppe nedsatt av departementet) og en oppfølging fra departementet i 2019. Dersom det skal gjøres et arbeid med å rydde i terminologi er det viktig at det bygger videre på det arbeidet som ble gjennomført tidligere.