VID vitenskapelige høgskole takker for muligheten til å gi høringssvar om grunnlag for ny universitets- og høyskolelov (uhl). Høringssvaret er strukturert etter høringsnotatet, hvor de ulike tematiske delene besvares ut fra den nummererte rekkefølgen. VID avgir ikke høringssvar til delen om nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag.
2 Vurdering og sensur
Det er positivt at departementet ønsker å tilpasse den nylig innførte tosensordningen etter tilbakemeldinger fra institusjonene slik at den blir mer gjennomførbar i praksis.
VID støtter tilpasningen slik at kravet gjelder ved sensur av bacheloroppgave eller lignende større arbeider der det stilles krav til fordypning og selvstendighet og ved ikke-etterprøvbare eksamener . VID mener den foreslåtte endringen, i kombinasjon med krav om sensorveiledning og ekstern evaluering av vurderingen/vurderingsordningene, vil styrke studentenes rettssikkerhet i forbindelse med sensur. Vi støtter også fjerning av krav om at en av sensorene skal være uten tilknytning til den delen av utdanningen vedkommende skal være sensor på.
VID støtter ikke forslaget om at kravet om to sensorer også skal gjelde for eksamener som alene utgjør 15 studiepoeng eller mer. På lik måte som at krav om to sensorer på alle eksamener med gradert vurderingsskala kan føre til større bruk av bestått/ikke bestått som vurderingsskala, kan innføring av kravet ved eksamener på 15 studiepoeng eller mer føre til justering av emner slik at de utgjør færre studiepoeng.
Videre er det ulikt i hvor stor grad de ulike utdanningene tilbyr emner på 15 studiepoeng eller mer. Hensikten med kravet er å styrke studentenes rettssikkerhet, og innføring av et slikt krav vil kunne treffe vilkårlig og således påvirke studenter ulikt, avhengig av hvor mange emner på 15 studiepoeng eller mer det er på deres utdanning.
Departementet foreslår at kravet om to sensorer også skal gjelde for praksisemner.
VID er prinsipielt enig i at innføring av to sensorer kan bidra til å styrke studentenes rettssikkerhet, også i praksisemner, men viser til NOKUTs rapport fra 2020 «Utredning av regelverket knyttet til kvalitet i praksis», som tar for seg ulike sider av vurdering av praksis.
NOKUT skriver blant annet at det fremstår som noe uklart hvorvidt praksis er ment å regnes som en eksamen, og dermed hvorvidt uhl sitt krav til eksamen er ment å komme til anvendelse. NOKUT foreslår å tydeliggjøre praksis som eksamensform og presisere ordlyden i uhl § 3-9 angående dette. VID støtter NOKUT i dette, og mener det er viktig å avklare om praksis som eksamensform før det eventuelt innføres krav om to sensorer. Når det gjelder kravet om en tosensorordning, så framgår det av Universitets- og høgskolerådets veiledende retningslinjer for sensur (2019) at kvalifikasjonskravet til sensor bør være det samme som kravet for å undervise i emnet, men at særlig relevant yrkeserfaring kan godkjennes som kvalifikasjon. NOKUT påpeker at praksisveileder ikke nødvendigvis kvalifiserer til å undervise i emnet, og at det ikke alltid er slik at praksisveileder har samme fagbakgrunn som studenten. Dersom praksisveileder skal være sensor, forutsetter det at UH-institusjonen foretar en individuell vurdering av om hver enkeltpraksisveileders kompetanse oppfyller kvalifikasjonskravene for sensor, noe som etter VIDs syn vil kreve uforholdsmessig mye ressurser. Likeledes, hvis kravet om to sensorer også skal gjelde praksisemner, og praksisveileder ikke kan være ekstern sensor og en tredjeperson må inn, vil dette være ressurskrevende for UH-institusjonene.
VID mener at det er mest hensiktsmessig å la UH-institusjonene beholde autonomien til å bestemme hvor mange sensorer de skal ha i praksis, slik NOKUT argumenterer for i ovennevnte rapport, og støtter ikke forslaget om kravet om at to sensorer også skal gjelde praksisemner.
Departementet ber om tilbakemelding på hvordan den foreslåtte endringen vil påvirke institusjonene. Ved VID brukes det per i dag to sensorer ved vurdering av bacheloroppgave, fordypningsoppgaver og, i hovedsak, ved ikke-etterprøvbare eksamener. Innføring av kravet om to sensorer ved disse vurderingene vil derfor ikke påvirke VID i stor grad. Innføring av kravet på alle eksamener på 15 studiepoeng eller mer vil øke VIDs ressursbruk ved sensur betydelig.
Tilleggskommentar om § 3-9 Eksamen og sensur
I forbindelse med NOU 2020:3 foreslo utvalget endring av sensurfrist i § 3-9 fjerde ledd fra dagens tre uker til 15 virkedager. Selv om denne bestemmelsen ikke er tematisert i høringsnotatet, vil VID minne departementet om utvalgets forslag, og vi håper departementet vurderer dette i forbindelse med arbeid med ny lov om universiteter og høyskoler. En endret bestemmelse i tråd med lovutvalgets forslag vil ha stor betydning for å kunne rekruttere tilstrekkelig antall eksterne sensor i sensurperioder som omfatter høytider/helligdager. I tillegg til at det vil sikre sensorer har mulighet til å ha fri ved helligdager/høytider.
3 Midlertidige ansettelser
VID vitenskapelige høyskole ønsker i hovedsak å løfte frem hvordan endringsforslagene knyttet til midlertidighetshjemler i særdeleshet berører de private institusjonene i sektoren. I høringsnotatet henvises det til, ved flere anledninger, at bestemmelsene gitt i statsansatt-loven kan benyttes i stedet for særbestemmelsene i UH-loven. Dette er ikke en anledning gitt de private institusjonene, noe som med all sannsynlighet forklarer hvorfor man ser en hyppigere benyttelse av særbestemmelsene i UH-loven ved de private institusjonene.
Midlertidig ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger
VID stiller seg undrende til enkelte av løsningene som skisseres som alternativ til § 6-5 (1) og (2) (jf. punkt 3.3.3.1 og 3.3.3.2).
Dersom det er mulig å åpne for fast ansettelse på enten førstenivå eller lavere nivå, er det selvsagt mest hensiktsmessig å kommunisere dette allerede i annonseteksten. I utfordringsbildet der rett nivå av førstekompetanse ved den enkelte utdanning og kompetanse på rett nivå til oppgavene må ivaretas, er ikke dette alltid en reell mulighet. Likevel står vi på den annen side med et ansvar overfor studentene, selv om ikke søkere med kompetanse på rett nivå melder seg. Ny utlysningsprosess tar svært langt tid ved ansettelse i utdannings- og forskerstillinger, og bemanningsbehovet må derfor dekkes midlertidig i påvente av utlysning. Det foreslås i høringsnotatet at ansettelse i kortvarig engasjement i seks eller tolv måneder etter de ordinære reglene i arbeidsmiljøloven eller statsansatteloven kan være en praktisk løsning i slike tilfeller. Her vil vi gjerne be om en utdypning av hvordan arbeidsmiljølovens midlertidighetshjemler kan benyttes i en slik situasjon der behovet jo er fast, gitt utlysning av fast stilling. Statsansattloven § 9 e) fremstår som det mest nærliggende alternativet, og i så fall vil private institusjoner ikke ha en reell hjemmelsmulighet dersom § 6-5 fjernes.
Videre foreslås det at ansettelsesmyndigheten på institusjonen kan akseptere at søkerlisten kan benyttes til å ansette fast i lavere stillingskategori uten ny utlysning. En slik løsning undres vi over, da uhl § 6-3 (3) og (4) fastsetter at ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger skal gjøres på grunnlag av innstilling med bakgrunn i utlysing og betenkning og at eventuell ansettelse uten forutgående kunngjøring må gjøres av styret selv. VIDs utgangspunkt er derfor at ansettelse må gjøres i tråd med det utlysningsteksten spesifiserer, alternativt må det behandles som en direkteansettelse av styret selv.
Til sist foreslås det i punkt 3.3.3.1 at stillingen kan lyses ut på nytt med ønskede kvalifikasjonskrav selv om den er blitt besatt fast på lavere stillingsnivå. Finnes det ytterligere tilsvarende behov som kan lyses ut, er forslaget forståelig, men vi stiller oss svært spørrende til å skulle lyse ut en stilling som allerede er besatt fast.
Utlysning av stillinger på to ulike stillingsnivåer og fast ansettelse på lavere nivå dersom ikke kompetanse på rett nivå melder seg, fremstår som eneste reelle alternativ dersom foreslåtte endringer gjennomføres. For VID kan dette på sikt påvirke andel førstekompetanse ved de ulike utdanningene og svekke arbeidsgivers kontroll over tilfanget av kompetanse på rett nivå via ekstern rekruttering. Særlig stor er bekymringen for dette ved fagområder der andel førstekompetanse er lav, og søkere på dette nivået derfor er svært ettertraktet.
Særregler for visse typer bistillinger
VID støtter tydeligere rammer rundt bistillingene, men vil anbefale en grundigere gjennomgang av hvordan disse bør benyttes, i stedet for å fjerne særregelen fra lovverket. Bistilling er et av få tiltak i lovverket som legger til rette for kombinerte stillinger, noe som bør muliggjøres i større grad.
Det spesifiseres i høringsnotatet at det fortsatt vil være rom for ansettelse uten foregående utlysning. Det henvises da til at særregelen i uhl. § 6-3 første ledd ikke er til hinder for dette. Vi antar at det da kan legges til grunn at heller ikke uhl. § 6-3 fjerde ledd er til hinder for dette, og ber om klargjøring av om slike saker må behandles av styret selv eller om dette kan delegeres til ansettelsesorganet ved institusjonen.
5 Felles klagenemnds adgang til å ilegge studenter strengere reaksjoner
VID ser at det finnes argumenter for å støtte forslaget om innføring av en særregel i uhl som åpner for at Felles klagenemnd kan vedta strengere reaksjon selv om det har gått mer enn tre måneder siden klage på vedtaket ble fremmet. Som det vises til i høringsnotatet, er det en utfordring at saksmengden øker og dermed øker saksbehandlingstiden til Felles klagenemnd.
Avgjørelsene fattet av Felles klagenemnd er retningsgivende for vurderingene institusjonene gjør i tilsvarende saker, og skal fremme likebehandling på tvers av institusjonene. I tilfeller hvor nemnda ilegger strengere reaksjon enn underinstansen, legger det føringer for institusjonenes vurdering av fuskesaker, noe som understreker funksjonen nemnda har i å veilede underinstansene gjennom sine avgjørelser, og dermed i åfremme lik praksis blant institusjonene og likebehandling av studenter.
På den andre siden anser VID at hensynet til studentenes rettsikkerhet bør veie tyngst i dette spørsmålet. Dersom forvaltningslovens tidsbegrensning på tre måneder fravikes, vil det redusere studentenes rettsikkerhet i betydelig grad. Det må heller være et mål å redusere saksbehandlingstiden i Felles klagenemnd. VID vil også peke på at veiledningen fra Felles klagenemnd i deres årsrapporter er et tiltak som allerede er iverksatt og som fremmer rette avgjørelser, likebehandling og forutsigbarhet på tvers av institusjoner. Det samme gjelder for tidligere rettspraksis.
VID støtter derfor alternativ 1, som er en videreføring av dagens regler i uhl § 5-1 sjuende ledd. Dersom departementet likevel velger å gå inn for en særregel som åpner for at Felles klagenemnd kan vedta strengere reaksjon selv om det har gått mer enn tre måneder siden klage på vedtaket ble fremmet, mener VID at ni måneder er for lenge, da dette nesten utgjør et helt studieår, og at en tidsbegrensning på seks måneder er mer hensiktsmessig.
VID er enig i departementets forslag om at Felles klagenemnds mulighet til å endre et vedtak til ugunst, bør gjelde i alle saker om bortvisning og utestenging.
VID støtter forslaget i § 3-6, Krav for opptak til høyere utdanning, om å endre terminologien slik at generelt opptaksgrunnlag brukes som felles betegnelse for ulike opptaksgrunnlag til høyere utdanning, inkludert generell studiekompetanse.
VID støtter regjeringens ambisjon om å løfte fram norsk språk i høyere utdanning og forskning. Det avgjørende er holdningsendring, ikke økte krav til rapportering. VID er derfor enig i departementets vurdering om at det mest hensiktsmessige for å sikre en god utvikling på dette området, er å tydeliggjøre og framheve hva som ligger i institusjonenes ansvar i særmerknad til lovbestemmelsen i forarbeidene til ny lov. VID støtter av samme grunn ikke forslaget om en ny bestemmelse (§ 1-7 første ledd) som gir hjemmel til å gi forskrift om institusjonenes ansvar for vedlikehold og videreutvikling av norsk og samisk fagspråk. VID merker seg at departementet i høringsnotatet selv gir uttrykk for en stor grad av tvil om hvorvidt regulering i lov og forskrifts form er hensiktsmessig for å nå målsetningene om å løfte fram norsk språk i høyere utdanning og forsking. VID deler denne tvilen, og vi mener derfor at det ikke bør gis hjemmel for å gi forskrift på dette området.
VID mener det er uheldig at det er opp til hver enkelt institusjon å definere hva som betraktes som fusk, siden konsekvensene av fusk har omfattende og alvorlige følger for studenten. Det at en handling omfattes av fuskereglementet på én institusjon, ikke omfattes på en annen institusjon, fører til forskjellsbehandling av studentene. Departementet ønsker ikke å definere fuskebegrepet i loven, men foreslår heller å beholde dagens ordning der institusjonene selv definerer hva som skal anses som fusk i det lokale eksamensreglementet. Departementet foreslår heller å gi eksempler på hva som kan være fusk og kriterier for dette i omtalen av fuskebestemmelsene i forarbeidene til ny universitets- og høyskolelov.
VID forstår at det vil være vanskelig å gi en uttømmende definisjon av fusk som omfatter alle mulige måter å fuske på. VID er positiv til at departementet ønsker å gi eksempler på hva som kan ansees som fusk i forarbeidene, noe som kan fremme lik praksis blant institusjonene.
Departementet vurderer å gi HK-dir i oppdrag å utarbeide en nasjonal veileder for behandling av fuskesaker. VID er positiv til dette. Felles klagenemnd oppgir i sin årsrapport at selvplagiat er et omdiskutert tema og at nemndas medlemmer har ulike synspunkter på om dette bør betraktes som fusk og hva reaksjonen bør være. VID ønsker at en veileder inkluderer føringer når det kommer til omstridte temaer som selvplagiat og mener at det er viktig at veilederen oppdateres jevnlig.
I tillegg foreslår departementet et samarbeid mellom institusjonene, for eksempel gjennom Universitets- og høgskolerådet, om problemstillinger tilknyttet fusk for å sikre lik praksis og lik forståelse av hva fusk er. VID er også positiv til et slikt samarbeid.
9 Forskriftshjemmel om disponering av tilskudd og avvikling
VID støtter at forskriftshjemmelen i § 8-3 sjette ledd endres slik at den tydeligere indikerer hjemmelsgrunnlaget for nåværende forskrift om private universiteter, høyskoler og fagskoler – krav til regnskap mv. § 8.
10 Tilsyn med kvalitetsarbeid i utdanningen mv.
VID støtter utvidelse og presisering i § 1-6 om kvalitetssikring, samt flytting av bestemmelser og NOKUTs hjemmel på utvalgte områder fra forskrift til lov.
VID støtter ny bestemmelse om gradssystemet i ny § 3-1 a første ledd, men synes det er uklart hvorfor noen grader som i dag tildeles er utelatt fra listen, f.eks. høgskolekandidat og dr.philos. ( jf. forskrift 16. desember 2005 nr. 1574 om grader, yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler).
Videre støtter VID at myndigheten til å etablere nye grader overføres fra Kongen til Kunnskapsdepartementet.
Kvalitetssikringsarbeidet
VID støtter forslaget om nytt andre og tredje ledd til § 1-6.
Definisjon av studiepoeng i loven
VID støtter at det i § 3-8 defineres hva studiepoeng er, og at denne samsvarer med ECTS vedtatt i Bolognaprosessen. Det bør vurderes å erstatte ordet arbeidsbelastning med arbeidsmengde eller et lignende ord som er mindre negativt ladet.
Endring i terminologi
Som Kunnskapsdepartementet skriver, så dekker den eksisterende betegnelsen studietilbud både utdanninger som fører fram til grad og kortere studier som videreutdanninger og emner. Forslag om heller å bruke betegnelsen studieprogram vil utelukke kortere studier og enkeltemner, og det kan forstås som om de paragrafene som omhandler akkreditering kun gjelder studieprogrammer, og ikke videreutdanninger som ikke fører fram til grad og enkeltemner. Det er vanskelig å forstå nyansene når det i ny § 3-3 a framgår at NOKUT skal føre tilsyn med studietilbud. VID mener at betegnelsen studietilbud er mer dekkende og tydelig på at kvalitetskrav omfatter alle studier ved en institusjon.
Fjerne «eller tilsvarende» etter omtale av doktorgrad
VID støtter forslaget om å fjerne «eller tilsvarende» etter omtale av doktorgrad i §§ 3-2 og 3-3.
Stryke «yrkesutdanninger» i § 3-2
VID støtter at kategorien yrkesutdanning utgår ettersom det i praksis ikke lenger vil være aktuelt å etablere nye yrkesutdanninger , men synes det er uklart når kategorien yrkesutdanning fortsatt brukes i lovens § 3-2 overskrift og første ledd, og i ny § 3-x (2).
Klargjøring av institusjonenes faglige fullmakter
VID støtter departementets forslag om å flytte bestemmelsen om institusjonens faglige fullmakter fra § 3-1 tredje ledd til § 3-3, i tråd med lovutvalgets forslag.
Egen lovbestemmelse om institusjonskategori og gradstildeling
I første og annet ledd foreslår Kunnskapsdepartementet å erstatte «Institusjoner som er akkreditert som universitet/høgskole» med «Institusjoner som er innplassert i kategorien universitet/høgskole». Dette er begrunnet med at det er NOKUT som foretar institusjonsakkreditering, mens Kongen avgjør hvilken kategori den enkelte høyere utdanningsinstitusjon tilhører. VID foreslår at ordet tilhører bør erstatte ordet innplassering i § 3-3 i tråd med terminologien i § 3-x første ledd.
Ved bruk av betegnelsen studieprogram i § 3-3 kan det se ut som om| etablering og akkreditering, og de kvalitetskrav dette innebærer, ikke gjelder kortere studier og emner som også inngår i studieporteføljen til høyere utdanningsinstitusjoner (se merknad om dette over).
Justeringer i bestemmelsen om tvungen avslutning av doktorgradsutdanning mv.
VID støtter forslaget til justeringer i bestemmelsen om tvungen avslutning av doktorgradsutdanning.
2 Vurdering og sensur
Det er positivt at departementet ønsker å tilpasse den nylig innførte tosensordningen etter tilbakemeldinger fra institusjonene slik at den blir mer gjennomførbar i praksis.
VID støtter tilpasningen slik at kravet gjelder ved sensur av bacheloroppgave eller lignende større arbeider der det stilles krav til fordypning og selvstendighet og ved ikke-etterprøvbare eksamener . VID mener den foreslåtte endringen, i kombinasjon med krav om sensorveiledning og ekstern evaluering av vurderingen/vurderingsordningene, vil styrke studentenes rettssikkerhet i forbindelse med sensur. Vi støtter også fjerning av krav om at en av sensorene skal være uten tilknytning til den delen av utdanningen vedkommende skal være sensor på.
VID støtter ikke forslaget om at kravet om to sensorer også skal gjelde for eksamener som alene utgjør 15 studiepoeng eller mer. På lik måte som at krav om to sensorer på alle eksamener med gradert vurderingsskala kan føre til større bruk av bestått/ikke bestått som vurderingsskala, kan innføring av kravet ved eksamener på 15 studiepoeng eller mer føre til justering av emner slik at de utgjør færre studiepoeng.
Videre er det ulikt i hvor stor grad de ulike utdanningene tilbyr emner på 15 studiepoeng eller mer. Hensikten med kravet er å styrke studentenes rettssikkerhet, og innføring av et slikt krav vil kunne treffe vilkårlig og således påvirke studenter ulikt, avhengig av hvor mange emner på 15 studiepoeng eller mer det er på deres utdanning.
Departementet foreslår at kravet om to sensorer også skal gjelde for praksisemner.
VID er prinsipielt enig i at innføring av to sensorer kan bidra til å styrke studentenes rettssikkerhet, også i praksisemner, men viser til NOKUTs rapport fra 2020 «Utredning av regelverket knyttet til kvalitet i praksis», som tar for seg ulike sider av vurdering av praksis.
NOKUT skriver blant annet at det fremstår som noe uklart hvorvidt praksis er ment å regnes som en eksamen, og dermed hvorvidt uhl sitt krav til eksamen er ment å komme til anvendelse. NOKUT foreslår å tydeliggjøre praksis som eksamensform og presisere ordlyden i uhl § 3-9 angående dette. VID støtter NOKUT i dette, og mener det er viktig å avklare om praksis som eksamensform før det eventuelt innføres krav om to sensorer. Når det gjelder kravet om en tosensorordning, så framgår det av Universitets- og høgskolerådets veiledende retningslinjer for sensur (2019) at kvalifikasjonskravet til sensor bør være det samme som kravet for å undervise i emnet, men at særlig relevant yrkeserfaring kan godkjennes som kvalifikasjon. NOKUT påpeker at praksisveileder ikke nødvendigvis kvalifiserer til å undervise i emnet, og at det ikke alltid er slik at praksisveileder har samme fagbakgrunn som studenten. Dersom praksisveileder skal være sensor, forutsetter det at UH-institusjonen foretar en individuell vurdering av om hver enkeltpraksisveileders kompetanse oppfyller kvalifikasjonskravene for sensor, noe som etter VIDs syn vil kreve uforholdsmessig mye ressurser. Likeledes, hvis kravet om to sensorer også skal gjelde praksisemner, og praksisveileder ikke kan være ekstern sensor og en tredjeperson må inn, vil dette være ressurskrevende for UH-institusjonene.
VID mener at det er mest hensiktsmessig å la UH-institusjonene beholde autonomien til å bestemme hvor mange sensorer de skal ha i praksis, slik NOKUT argumenterer for i ovennevnte rapport, og støtter ikke forslaget om kravet om at to sensorer også skal gjelde praksisemner.
Departementet ber om tilbakemelding på hvordan den foreslåtte endringen vil påvirke institusjonene. Ved VID brukes det per i dag to sensorer ved vurdering av bacheloroppgave, fordypningsoppgaver og, i hovedsak, ved ikke-etterprøvbare eksamener. Innføring av kravet om to sensorer ved disse vurderingene vil derfor ikke påvirke VID i stor grad. Innføring av kravet på alle eksamener på 15 studiepoeng eller mer vil øke VIDs ressursbruk ved sensur betydelig.
Tilleggskommentar om § 3-9 Eksamen og sensur
I forbindelse med NOU 2020:3 foreslo utvalget endring av sensurfrist i § 3-9 fjerde ledd fra dagens tre uker til 15 virkedager. Selv om denne bestemmelsen ikke er tematisert i høringsnotatet, vil VID minne departementet om utvalgets forslag, og vi håper departementet vurderer dette i forbindelse med arbeid med ny lov om universiteter og høyskoler. En endret bestemmelse i tråd med lovutvalgets forslag vil ha stor betydning for å kunne rekruttere tilstrekkelig antall eksterne sensor i sensurperioder som omfatter høytider/helligdager. I tillegg til at det vil sikre sensorer har mulighet til å ha fri ved helligdager/høytider.
3 Midlertidige ansettelser
VID vitenskapelige høyskole ønsker i hovedsak å løfte frem hvordan endringsforslagene knyttet til midlertidighetshjemler i særdeleshet berører de private institusjonene i sektoren. I høringsnotatet henvises det til, ved flere anledninger, at bestemmelsene gitt i statsansatt-loven kan benyttes i stedet for særbestemmelsene i UH-loven. Dette er ikke en anledning gitt de private institusjonene, noe som med all sannsynlighet forklarer hvorfor man ser en hyppigere benyttelse av særbestemmelsene i UH-loven ved de private institusjonene.
Midlertidig ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger
VID stiller seg undrende til enkelte av løsningene som skisseres som alternativ til § 6-5 (1) og (2) (jf. punkt 3.3.3.1 og 3.3.3.2).
Dersom det er mulig å åpne for fast ansettelse på enten førstenivå eller lavere nivå, er det selvsagt mest hensiktsmessig å kommunisere dette allerede i annonseteksten. I utfordringsbildet der rett nivå av førstekompetanse ved den enkelte utdanning og kompetanse på rett nivå til oppgavene må ivaretas, er ikke dette alltid en reell mulighet. Likevel står vi på den annen side med et ansvar overfor studentene, selv om ikke søkere med kompetanse på rett nivå melder seg. Ny utlysningsprosess tar svært langt tid ved ansettelse i utdannings- og forskerstillinger, og bemanningsbehovet må derfor dekkes midlertidig i påvente av utlysning. Det foreslås i høringsnotatet at ansettelse i kortvarig engasjement i seks eller tolv måneder etter de ordinære reglene i arbeidsmiljøloven eller statsansatteloven kan være en praktisk løsning i slike tilfeller. Her vil vi gjerne be om en utdypning av hvordan arbeidsmiljølovens midlertidighetshjemler kan benyttes i en slik situasjon der behovet jo er fast, gitt utlysning av fast stilling. Statsansattloven § 9 e) fremstår som det mest nærliggende alternativet, og i så fall vil private institusjoner ikke ha en reell hjemmelsmulighet dersom § 6-5 fjernes.
Videre foreslås det at ansettelsesmyndigheten på institusjonen kan akseptere at søkerlisten kan benyttes til å ansette fast i lavere stillingskategori uten ny utlysning. En slik løsning undres vi over, da uhl § 6-3 (3) og (4) fastsetter at ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger skal gjøres på grunnlag av innstilling med bakgrunn i utlysing og betenkning og at eventuell ansettelse uten forutgående kunngjøring må gjøres av styret selv. VIDs utgangspunkt er derfor at ansettelse må gjøres i tråd med det utlysningsteksten spesifiserer, alternativt må det behandles som en direkteansettelse av styret selv.
Til sist foreslås det i punkt 3.3.3.1 at stillingen kan lyses ut på nytt med ønskede kvalifikasjonskrav selv om den er blitt besatt fast på lavere stillingsnivå. Finnes det ytterligere tilsvarende behov som kan lyses ut, er forslaget forståelig, men vi stiller oss svært spørrende til å skulle lyse ut en stilling som allerede er besatt fast.
Utlysning av stillinger på to ulike stillingsnivåer og fast ansettelse på lavere nivå dersom ikke kompetanse på rett nivå melder seg, fremstår som eneste reelle alternativ dersom foreslåtte endringer gjennomføres. For VID kan dette på sikt påvirke andel førstekompetanse ved de ulike utdanningene og svekke arbeidsgivers kontroll over tilfanget av kompetanse på rett nivå via ekstern rekruttering. Særlig stor er bekymringen for dette ved fagområder der andel førstekompetanse er lav, og søkere på dette nivået derfor er svært ettertraktet.
Særregler for visse typer bistillinger
VID støtter tydeligere rammer rundt bistillingene, men vil anbefale en grundigere gjennomgang av hvordan disse bør benyttes, i stedet for å fjerne særregelen fra lovverket. Bistilling er et av få tiltak i lovverket som legger til rette for kombinerte stillinger, noe som bør muliggjøres i større grad.
Det spesifiseres i høringsnotatet at det fortsatt vil være rom for ansettelse uten foregående utlysning. Det henvises da til at særregelen i uhl. § 6-3 første ledd ikke er til hinder for dette. Vi antar at det da kan legges til grunn at heller ikke uhl. § 6-3 fjerde ledd er til hinder for dette, og ber om klargjøring av om slike saker må behandles av styret selv eller om dette kan delegeres til ansettelsesorganet ved institusjonen.
5 Felles klagenemnds adgang til å ilegge studenter strengere reaksjoner
VID ser at det finnes argumenter for å støtte forslaget om innføring av en særregel i uhl som åpner for at Felles klagenemnd kan vedta strengere reaksjon selv om det har gått mer enn tre måneder siden klage på vedtaket ble fremmet. Som det vises til i høringsnotatet, er det en utfordring at saksmengden øker og dermed øker saksbehandlingstiden til Felles klagenemnd.
Avgjørelsene fattet av Felles klagenemnd er retningsgivende for vurderingene institusjonene gjør i tilsvarende saker, og skal fremme likebehandling på tvers av institusjonene. I tilfeller hvor nemnda ilegger strengere reaksjon enn underinstansen, legger det føringer for institusjonenes vurdering av fuskesaker, noe som understreker funksjonen nemnda har i å veilede underinstansene gjennom sine avgjørelser, og dermed i åfremme lik praksis blant institusjonene og likebehandling av studenter.
På den andre siden anser VID at hensynet til studentenes rettsikkerhet bør veie tyngst i dette spørsmålet. Dersom forvaltningslovens tidsbegrensning på tre måneder fravikes, vil det redusere studentenes rettsikkerhet i betydelig grad. Det må heller være et mål å redusere saksbehandlingstiden i Felles klagenemnd. VID vil også peke på at veiledningen fra Felles klagenemnd i deres årsrapporter er et tiltak som allerede er iverksatt og som fremmer rette avgjørelser, likebehandling og forutsigbarhet på tvers av institusjoner. Det samme gjelder for tidligere rettspraksis.
VID støtter derfor alternativ 1, som er en videreføring av dagens regler i uhl § 5-1 sjuende ledd. Dersom departementet likevel velger å gå inn for en særregel som åpner for at Felles klagenemnd kan vedta strengere reaksjon selv om det har gått mer enn tre måneder siden klage på vedtaket ble fremmet, mener VID at ni måneder er for lenge, da dette nesten utgjør et helt studieår, og at en tidsbegrensning på seks måneder er mer hensiktsmessig.
VID er enig i departementets forslag om at Felles klagenemnds mulighet til å endre et vedtak til ugunst, bør gjelde i alle saker om bortvisning og utestenging.
VID støtter forslaget i § 3-6, Krav for opptak til høyere utdanning, om å endre terminologien slik at generelt opptaksgrunnlag brukes som felles betegnelse for ulike opptaksgrunnlag til høyere utdanning, inkludert generell studiekompetanse.
VID støtter regjeringens ambisjon om å løfte fram norsk språk i høyere utdanning og forskning. Det avgjørende er holdningsendring, ikke økte krav til rapportering. VID er derfor enig i departementets vurdering om at det mest hensiktsmessige for å sikre en god utvikling på dette området, er å tydeliggjøre og framheve hva som ligger i institusjonenes ansvar i særmerknad til lovbestemmelsen i forarbeidene til ny lov. VID støtter av samme grunn ikke forslaget om en ny bestemmelse (§ 1-7 første ledd) som gir hjemmel til å gi forskrift om institusjonenes ansvar for vedlikehold og videreutvikling av norsk og samisk fagspråk. VID merker seg at departementet i høringsnotatet selv gir uttrykk for en stor grad av tvil om hvorvidt regulering i lov og forskrifts form er hensiktsmessig for å nå målsetningene om å løfte fram norsk språk i høyere utdanning og forsking. VID deler denne tvilen, og vi mener derfor at det ikke bør gis hjemmel for å gi forskrift på dette området.
VID mener det er uheldig at det er opp til hver enkelt institusjon å definere hva som betraktes som fusk, siden konsekvensene av fusk har omfattende og alvorlige følger for studenten. Det at en handling omfattes av fuskereglementet på én institusjon, ikke omfattes på en annen institusjon, fører til forskjellsbehandling av studentene. Departementet ønsker ikke å definere fuskebegrepet i loven, men foreslår heller å beholde dagens ordning der institusjonene selv definerer hva som skal anses som fusk i det lokale eksamensreglementet. Departementet foreslår heller å gi eksempler på hva som kan være fusk og kriterier for dette i omtalen av fuskebestemmelsene i forarbeidene til ny universitets- og høyskolelov.
VID forstår at det vil være vanskelig å gi en uttømmende definisjon av fusk som omfatter alle mulige måter å fuske på. VID er positiv til at departementet ønsker å gi eksempler på hva som kan ansees som fusk i forarbeidene, noe som kan fremme lik praksis blant institusjonene.
Departementet vurderer å gi HK-dir i oppdrag å utarbeide en nasjonal veileder for behandling av fuskesaker. VID er positiv til dette. Felles klagenemnd oppgir i sin årsrapport at selvplagiat er et omdiskutert tema og at nemndas medlemmer har ulike synspunkter på om dette bør betraktes som fusk og hva reaksjonen bør være. VID ønsker at en veileder inkluderer føringer når det kommer til omstridte temaer som selvplagiat og mener at det er viktig at veilederen oppdateres jevnlig.
I tillegg foreslår departementet et samarbeid mellom institusjonene, for eksempel gjennom Universitets- og høgskolerådet, om problemstillinger tilknyttet fusk for å sikre lik praksis og lik forståelse av hva fusk er. VID er også positiv til et slikt samarbeid.
9 Forskriftshjemmel om disponering av tilskudd og avvikling
VID støtter at forskriftshjemmelen i § 8-3 sjette ledd endres slik at den tydeligere indikerer hjemmelsgrunnlaget for nåværende forskrift om private universiteter, høyskoler og fagskoler – krav til regnskap mv. § 8.
10 Tilsyn med kvalitetsarbeid i utdanningen mv.
VID støtter utvidelse og presisering i § 1-6 om kvalitetssikring, samt flytting av bestemmelser og NOKUTs hjemmel på utvalgte områder fra forskrift til lov.
VID støtter ny bestemmelse om gradssystemet i ny § 3-1 a første ledd, men synes det er uklart hvorfor noen grader som i dag tildeles er utelatt fra listen, f.eks. høgskolekandidat og dr.philos. ( jf. forskrift 16. desember 2005 nr. 1574 om grader, yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler).
Videre støtter VID at myndigheten til å etablere nye grader overføres fra Kongen til Kunnskapsdepartementet.
Kvalitetssikringsarbeidet
VID støtter forslaget om nytt andre og tredje ledd til § 1-6.
Definisjon av studiepoeng i loven
VID støtter at det i § 3-8 defineres hva studiepoeng er, og at denne samsvarer med ECTS vedtatt i Bolognaprosessen. Det bør vurderes å erstatte ordet arbeidsbelastning med arbeidsmengde eller et lignende ord som er mindre negativt ladet.
Endring i terminologi
Som Kunnskapsdepartementet skriver, så dekker den eksisterende betegnelsen studietilbud både utdanninger som fører fram til grad og kortere studier som videreutdanninger og emner. Forslag om heller å bruke betegnelsen studieprogram vil utelukke kortere studier og enkeltemner, og det kan forstås som om de paragrafene som omhandler akkreditering kun gjelder studieprogrammer, og ikke videreutdanninger som ikke fører fram til grad og enkeltemner. Det er vanskelig å forstå nyansene når det i ny § 3-3 a framgår at NOKUT skal føre tilsyn med studietilbud. VID mener at betegnelsen studietilbud er mer dekkende og tydelig på at kvalitetskrav omfatter alle studier ved en institusjon.
Fjerne «eller tilsvarende» etter omtale av doktorgrad
VID støtter forslaget om å fjerne «eller tilsvarende» etter omtale av doktorgrad i §§ 3-2 og 3-3.
Stryke «yrkesutdanninger» i § 3-2
VID støtter at kategorien yrkesutdanning utgår ettersom det i praksis ikke lenger vil være aktuelt å etablere nye yrkesutdanninger , men synes det er uklart når kategorien yrkesutdanning fortsatt brukes i lovens § 3-2 overskrift og første ledd, og i ny § 3-x (2).
Klargjøring av institusjonenes faglige fullmakter
VID støtter departementets forslag om å flytte bestemmelsen om institusjonens faglige fullmakter fra § 3-1 tredje ledd til § 3-3, i tråd med lovutvalgets forslag.
Egen lovbestemmelse om institusjonskategori og gradstildeling
I første og annet ledd foreslår Kunnskapsdepartementet å erstatte «Institusjoner som er akkreditert som universitet/høgskole» med «Institusjoner som er innplassert i kategorien universitet/høgskole». Dette er begrunnet med at det er NOKUT som foretar institusjonsakkreditering, mens Kongen avgjør hvilken kategori den enkelte høyere utdanningsinstitusjon tilhører. VID foreslår at ordet tilhører bør erstatte ordet innplassering i § 3-3 i tråd med terminologien i § 3-x første ledd.
Ved bruk av betegnelsen studieprogram i § 3-3 kan det se ut som om| etablering og akkreditering, og de kvalitetskrav dette innebærer, ikke gjelder kortere studier og emner som også inngår i studieporteføljen til høyere utdanningsinstitusjoner (se merknad om dette over).
Justeringer i bestemmelsen om tvungen avslutning av doktorgradsutdanning mv.
VID støtter forslaget til justeringer i bestemmelsen om tvungen avslutning av doktorgradsutdanning.