Rammebetingelser for den minste kystflåten.
1. Jeg har ingen merknader til høringsnotatet som sådan, men synes disse endringene i et innarbeidet system for kvotefordelinger ikke skulle vært tatt opp til behandling hver gang Norge får en ny regjering. Dette skaper kun uforutsigbarhet når det gjelder utøvelsen av fisket.
2. Sjarkflåtens rolle i kvotesystemet bør være opprettholdelse av aktivitet/sysselsetting i lokale fiskevær langs kysten, samtidig som fiskerne selv må ha muligheter for en akseptabel årsinntekt med grunnlag i egen aktivitet. Sjarkflåten vil sannsynligvis aldri bli noen trussel for sysselsetting langs kysten, da flåten er avhengig av levering i sine nære kystområder, ut fra hvor de drifter.
3. En avvikling av samfiskeordningen vil nok medføre en redusering av antallet sjarker i flere lokale fiskevær. Når det gjelder leveranser av råstoff til fiskeindustrien vil disse endringene neppe være særlig merkbare. Det vil imidlertid få større betydning for en rekruttering til den minste fiskeflåten, da «overskytende» kapasitet mest sannsynlig vil bli solgt ut av de distrikter/kommuner de hører til i dag.
4. Jeg har vurdert de fire modellene, og konkludert med at av disse alternativene vil ID-kvoter være den mest farbare veien å gå. Man vil også påpeke at i den minste flåtegruppen er det mange fartøy som drifter med bare en mann, og dette vil neppe endre seg, uavhengig av om strukturering kommer eller ei. Og da vil idèen om en kvote til på fartøyet neppe føre til større produktivitet. Noe som for øvrig synes å være helt glemt i diskusjonen om struktur eller ikke, er at en strukturering i mange tilfeller vil føre til uttak av i hovedsak den arten som heter torsk, det vil ikke medføre landinger av andre fiskeslag, da kvantum og pris vil medføre nok inntekt slik at det ikke vil være behøvelig med et fiske etter andre arter som hyse, sei, brosme lange o.s.v………….
5. Når man skal velge mellom disse alternativene vil nok ID-kvoter være det beste alternativet, da man er klar over at en form for struktur vil komme også i den minste flåtegruppen. Det bør imidlertid settes et tak på to kvoter pr. fartøy.
6. Å spå effekten av de ulike modellene vil være utopi, da man overhodet ikke er i stand til å forutse størrelse på kvoter, eller tilgjengelighet på fisk frem i tid.
7. Når det gjelder rammebetingelsene for sjarkflåten bør myndighetene vurdere å innføre en finansieringsordning for yngre fiskere som vil satse i denne gruppen, slik at de har mulighet for å være med i budrunder ved salg av kvotene i denne gruppen, da all erfaring fra innføring av struktur i de andre gruppene klart har vist en stor økning i prisen på kvotene.
Gruppeinndeling i kystfiskeflåten og relevante størrelsesbegrensinger.
Jeg mener at Finnmarksmodellen bør beholde slik den er i dag.
Næringen har handlet ut fra dagens regelverk/forskrifter, og næringen forstår hvordan systemet fungerer og har innrettet seg etter den.
Hjemmelslengden skal ligge fast for fremtiden når det gjelder kvotetilhørighet.
Fartøylengde skal være utslagsgivende for hvilke reguleringer som skal gjelde i utøvelsen av fiske/fangst, i forhold til forskjellige begrensinger angående hvilke områder det kan fiskes/fangstes i.
Fordeling av strukturgevinst fra utløpt tidsbegrensing i strukturkvoteordningen.
Jeg mener at myndighetene heller må legge til rette for en finansieringsordning for unge fiskere som vil satse på eget fartøy med kvote. Det kvotesystemet vi har i dag er det myndighetene som har innført, med de konsekvenser som dette medførte, og da vil det riktige være at myndighetene tar kostnader som denne ordningen har medført. Rekrutteringskvoter er en ordning der næringa selv må ta kostnadene for noe myndighetene «har kjøpt».
Utviklingskvoter for sjømatindustrien.
Jeg vil på det sterkeste advare mot å innføre «utviklingskvoter for fiskeindustrien», da et slikt system faktisk har vært prøvd tidligere, og i realiteten har spilt fallitt. Tenker her på det som het «Leveringspliktige trålkonsesjoner», som kom på 60-tallet. Disse konsesjonene er i dag, med myndighetenes velsignelse, blitt en handelsvare på børsen, noe overhodet IKKE var forutsetningen for tildeling av slike konsesjoner. Og det samme vil skje med slike «utviklingskvoter for sjømatindustrien», noe samfunnet overhodet ikke kan akseptere!
Jeg kan ikke se at en tildeling av not-konsesjoner i pelagisk fiske for reketrålere vil føre til mindre utslipp av klimagasser, og vil derfor avvise dette på det sterkeste. Her er nok et eksempel på at næringa må ta kostnadene for «en våt drøm» som myndighetene har, et eventyr som for øvrig kan sammenlignes med det gamle eventyret «Keiserens nye klær».
Jeg er av den mening at bonusordninger i utgangspunktet ikke burde vært innført, men de er faktisk til nytte for store deler av fiskeflåten, samt landindustrien. Ferskfiskordningen er en ordning som i stor grad sørger for sysselsetting/aktivitet i en del av året der landindustrien har større problemer med å få tak i ferskt råstoff. Om slike bonusordninger skal tas bort bør myndighetene hente et kvantum torsk, eksempelvis 7000 tonn, hos den flåten som har det som en gang var «Leveringspliktige trålkonsesjoner», for et fiske på høsten. Et slikt fiske kan være påmeldingspliktig, og fartøy må levere råstoffet ferskt.
Kvotefordeling for nordøstarktisk torsk.
Avsetning til åpen gruppe.
Jeg mener at avsetningen til åpen gruppe skal tas fra toppen, og at fordeling mellom trål og kyst skal fortsette med samme prosentsatser som nå. Åpen gruppe er en arena for rekruttering til fiskeflåten, liten som stor, og i et demokratisk samfunn vil det være logisk at alle må betale for denne muligheten. Samtidig er det en god del fiskere i trålflåten som drifter sjarker i åpen gruppe på sine friturer. Det er jo absolutt et godt argument for at «kostnaden» for åpen gruppe skal pålegges alle, og ikke bare deler av flåten.
Forenkling av kvotesystemet.
«Forenkling av kvotesystemet» står det å lese i høringsnotatet, som et argument for å innføre en ny kvotemelding. Jeg vil påpeke at fiskerne, og næringa, har forstått dagens system utmerket, og agert deretter. Driftsplaner, finansiering og budsjetter er satt opp etter et system som fiskerinæringa har satt seg godt inn i, samtidig som man ser det som et enkelt system. Spørsmålet som bør stilles er : Hvem skal en ny kvotemelding forenkles for , er det byråkrater og mennesker som ikke er i fiskerinæringa ? Jeg vil her komme med en klar beskjed, om saksbehandlere og andre byråkrater i fiskeriforvaltninga synes dagens kvoteordninger og systemer er vanskelige bør de se om de klarer å finne seg en annen jobb, for da er IKKE fiskeriforvaltning deres nisje !
Og all «forenkling» som kommer fra direktorat og departement + uvitende rikspolitikere forenkler overhodet ingenting, det legges kun til rette for en avvikling av norske fiskerier slik det foregår i dag.
1. Jeg har ingen merknader til høringsnotatet som sådan, men synes disse endringene i et innarbeidet system for kvotefordelinger ikke skulle vært tatt opp til behandling hver gang Norge får en ny regjering. Dette skaper kun uforutsigbarhet når det gjelder utøvelsen av fisket.
2. Sjarkflåtens rolle i kvotesystemet bør være opprettholdelse av aktivitet/sysselsetting i lokale fiskevær langs kysten, samtidig som fiskerne selv må ha muligheter for en akseptabel årsinntekt med grunnlag i egen aktivitet. Sjarkflåten vil sannsynligvis aldri bli noen trussel for sysselsetting langs kysten, da flåten er avhengig av levering i sine nære kystområder, ut fra hvor de drifter.
3. En avvikling av samfiskeordningen vil nok medføre en redusering av antallet sjarker i flere lokale fiskevær. Når det gjelder leveranser av råstoff til fiskeindustrien vil disse endringene neppe være særlig merkbare. Det vil imidlertid få større betydning for en rekruttering til den minste fiskeflåten, da «overskytende» kapasitet mest sannsynlig vil bli solgt ut av de distrikter/kommuner de hører til i dag.
4. Jeg har vurdert de fire modellene, og konkludert med at av disse alternativene vil ID-kvoter være den mest farbare veien å gå. Man vil også påpeke at i den minste flåtegruppen er det mange fartøy som drifter med bare en mann, og dette vil neppe endre seg, uavhengig av om strukturering kommer eller ei. Og da vil idèen om en kvote til på fartøyet neppe føre til større produktivitet. Noe som for øvrig synes å være helt glemt i diskusjonen om struktur eller ikke, er at en strukturering i mange tilfeller vil føre til uttak av i hovedsak den arten som heter torsk, det vil ikke medføre landinger av andre fiskeslag, da kvantum og pris vil medføre nok inntekt slik at det ikke vil være behøvelig med et fiske etter andre arter som hyse, sei, brosme lange o.s.v………….
5. Når man skal velge mellom disse alternativene vil nok ID-kvoter være det beste alternativet, da man er klar over at en form for struktur vil komme også i den minste flåtegruppen. Det bør imidlertid settes et tak på to kvoter pr. fartøy.
6. Å spå effekten av de ulike modellene vil være utopi, da man overhodet ikke er i stand til å forutse størrelse på kvoter, eller tilgjengelighet på fisk frem i tid.
7. Når det gjelder rammebetingelsene for sjarkflåten bør myndighetene vurdere å innføre en finansieringsordning for yngre fiskere som vil satse i denne gruppen, slik at de har mulighet for å være med i budrunder ved salg av kvotene i denne gruppen, da all erfaring fra innføring av struktur i de andre gruppene klart har vist en stor økning i prisen på kvotene.
Gruppeinndeling i kystfiskeflåten og relevante størrelsesbegrensinger.
Jeg mener at Finnmarksmodellen bør beholde slik den er i dag.
Næringen har handlet ut fra dagens regelverk/forskrifter, og næringen forstår hvordan systemet fungerer og har innrettet seg etter den.
Hjemmelslengden skal ligge fast for fremtiden når det gjelder kvotetilhørighet.
Fartøylengde skal være utslagsgivende for hvilke reguleringer som skal gjelde i utøvelsen av fiske/fangst, i forhold til forskjellige begrensinger angående hvilke områder det kan fiskes/fangstes i.
Fordeling av strukturgevinst fra utløpt tidsbegrensing i strukturkvoteordningen.
Jeg mener at myndighetene heller må legge til rette for en finansieringsordning for unge fiskere som vil satse på eget fartøy med kvote. Det kvotesystemet vi har i dag er det myndighetene som har innført, med de konsekvenser som dette medførte, og da vil det riktige være at myndighetene tar kostnader som denne ordningen har medført. Rekrutteringskvoter er en ordning der næringa selv må ta kostnadene for noe myndighetene «har kjøpt».
Utviklingskvoter for sjømatindustrien.
Jeg vil på det sterkeste advare mot å innføre «utviklingskvoter for fiskeindustrien», da et slikt system faktisk har vært prøvd tidligere, og i realiteten har spilt fallitt. Tenker her på det som het «Leveringspliktige trålkonsesjoner», som kom på 60-tallet. Disse konsesjonene er i dag, med myndighetenes velsignelse, blitt en handelsvare på børsen, noe overhodet IKKE var forutsetningen for tildeling av slike konsesjoner. Og det samme vil skje med slike «utviklingskvoter for sjømatindustrien», noe samfunnet overhodet ikke kan akseptere!
Jeg kan ikke se at en tildeling av not-konsesjoner i pelagisk fiske for reketrålere vil føre til mindre utslipp av klimagasser, og vil derfor avvise dette på det sterkeste. Her er nok et eksempel på at næringa må ta kostnadene for «en våt drøm» som myndighetene har, et eventyr som for øvrig kan sammenlignes med det gamle eventyret «Keiserens nye klær».
Jeg er av den mening at bonusordninger i utgangspunktet ikke burde vært innført, men de er faktisk til nytte for store deler av fiskeflåten, samt landindustrien. Ferskfiskordningen er en ordning som i stor grad sørger for sysselsetting/aktivitet i en del av året der landindustrien har større problemer med å få tak i ferskt råstoff. Om slike bonusordninger skal tas bort bør myndighetene hente et kvantum torsk, eksempelvis 7000 tonn, hos den flåten som har det som en gang var «Leveringspliktige trålkonsesjoner», for et fiske på høsten. Et slikt fiske kan være påmeldingspliktig, og fartøy må levere råstoffet ferskt.
Kvotefordeling for nordøstarktisk torsk.
Avsetning til åpen gruppe.
Jeg mener at avsetningen til åpen gruppe skal tas fra toppen, og at fordeling mellom trål og kyst skal fortsette med samme prosentsatser som nå. Åpen gruppe er en arena for rekruttering til fiskeflåten, liten som stor, og i et demokratisk samfunn vil det være logisk at alle må betale for denne muligheten. Samtidig er det en god del fiskere i trålflåten som drifter sjarker i åpen gruppe på sine friturer. Det er jo absolutt et godt argument for at «kostnaden» for åpen gruppe skal pålegges alle, og ikke bare deler av flåten.
Forenkling av kvotesystemet.
«Forenkling av kvotesystemet» står det å lese i høringsnotatet, som et argument for å innføre en ny kvotemelding. Jeg vil påpeke at fiskerne, og næringa, har forstått dagens system utmerket, og agert deretter. Driftsplaner, finansiering og budsjetter er satt opp etter et system som fiskerinæringa har satt seg godt inn i, samtidig som man ser det som et enkelt system. Spørsmålet som bør stilles er : Hvem skal en ny kvotemelding forenkles for , er det byråkrater og mennesker som ikke er i fiskerinæringa ? Jeg vil her komme med en klar beskjed, om saksbehandlere og andre byråkrater i fiskeriforvaltninga synes dagens kvoteordninger og systemer er vanskelige bør de se om de klarer å finne seg en annen jobb, for da er IKKE fiskeriforvaltning deres nisje !
Og all «forenkling» som kommer fra direktorat og departement + uvitende rikspolitikere forenkler overhodet ingenting, det legges kun til rette for en avvikling av norske fiskerier slik det foregår i dag.