Prosjektet vil ta omsyn til at ikkje alle ønskjer eller kan ta i bruk digitale løysingar, og departementet tek derfor sikte på å oppdatere det papirbaserte kravskjemaet òg.
Selv om det legges opp til et analogt alternativ til innbyggeren bør det stilles krav til alle forvaltninger om å kunne benytte en digital løsning, slik at ingen forvaltninger stiller seg utilgjengelig for en digital dialog med innbyggerne.
I forlengelsen av dette kan det bli aktuelt å stille krav til å følge strategi for digitalisering av offentlig sektor , hvor målet er å få brukerne til å oppleve én digital offentlig (gravplass)sektor. Det vil kunne medføre at det blir krav til å benytte Felles datakatalog , fagprogram som kan samhandle med digital gravferdsmelding (via API-er), og digitale SOSI-kart på alle gravplasser når dette kommer på plass.
Det bør videre vurderes om det er behov for å pålegge gravplassmyndighetene å benytte den samme digitale løsningen (Digital gravferdsmelding, eventuelt framtidig nasjonalt gravregister og festeregister) fremfor konkurrerende digitale løsninger for å sikre en smidig overgang fra statlig blankett V-0916 til Digital gravferdsmelding og å sikre et helhetlig tilbud som ivaretar både de ulike behovene for deling av data mellom ulike registre og personvernhensyn.
Det vil kunne bli aktuelt med nasjonalt register for lagring av data i digital gravferdsmelding. Eventuell opprettelse av et nasjonalt register for gravplass-sektoren bør fastsettes av Barne- og familiedepartementet
Dette bør primært eies og forvaltes av SFVT som tjeneste-eier. Denne presiseringen er nødvendig for at andre (gravplass)myndigheter ikke tar på seg en slik oppgave.
Det bør også vurderes hvorvidt det er formålstjenlig med en felles database for nasjonalt gravregister og nasjonalt festeregister, eller om disse bør holdes adskilt.
Når det gjelder forslaget til nye gravplassloven § 23 b, kan det vurderes om en skal innsnevre unntaket fra taushetsplikt til å gjelde bestemte type oppgaver etter gravplassloven.
Statsforvalteren ser det er vanskelige avveininger ved utforming av et godt samboer-begrep i gravplassloven § 9 andre ledd.
Det er særlig to brukergrupper som innholdet i bestemmelsen retter seg mot etter dødsfall og før gravlegging/askespredning. Først og fremst er det de etterlatte selv som skal kunne avgjøre rett rettighetsrekkefølge etter gravplassloven § 9 andre ledd. For det andre er det kommunen som ved uenighet om hvem som skal sørge for gravferden skal treffe nødvendig avgjørelse på grunnlag av bestemmelsene i § 9 første og annet ledd.
Siktemålet for utforming av regelen bør være å få til en god regel som oppleves rettferdig og balansert for de etterlatte. For de etterlatte antar vi at man langt på vei vil kunne oppklare mye gjennom god veiledning på regjeringen.no og/eller statsforvalterens nettsider. Likevel vil klare kriterier kunne avverge usikkerhet, men dette vil på sin side kunne gå på bekostning av rettferdige og balanserte løsninger.
Når det gjelder kommunen, vil en skjønnsmessig regel uten objektive holdepunkter i selve lovteksten gi rom for å utøve et hensiktsmessighetsskjønn. En regel som i større grad baserer seg på automatikk vil i større grad kunne føre til uhensiktsmessige løsninger. Uansett hvordan samboerbegrepet utformes, vil man ikke komme utenom vanskelige vurderinger. Eksempelvis er et vurderingskriterium i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 tredje ledd "i et ekteskapslignende forhold som har vart i minst to år". Etter vårt syn vil dette være vel så vanskelig å vurdere som å vurdere om en står ovenfor formaliserte samboerforhold eller andre samboerforhold som er tilstrekkelig varige og stabile.
Vi mener uansett at § 9 andre ledd må bygges ut og si noe mer rundt hvordan samboerskap defineres, og at man i lovproposisjonen legger inn typiske skjønnsmomenter som vil være relevante å vurdere. I den forbindelse viser vi til momenter som kommer frem i departementsrundskriv F-037-01 av 11.07.2001. Dette bør etter vårt syn skje innenfor samme begrepsbruk som arveloven. Det er naturlig siden livshendelsene disse lovene angår er tett på hverandre. Når det er sagt, er vi noe usikre på om arveloven § 2 tredje ledd siste setning bør gis anvendelse på vårt felt for bl.a. de tilfeller der en av to parter i et samboerskap aldri avsluttet et ekteskap. Tilsvarende setning som arveloven § 2 tredje ledd siste setning finner vi ikke igjen i tidligere arvelov. Imidlertid ser vi at hensynet til enklere beslutningsprosesser sammenholdt med hensynet til like samboer-begreper i arvelov og gravplasslov nok avgjørende bør tale for at tilsvarende ordlyd som i arveloven § 2 tredje ledd siste setning også tas inn i gravplassloven § 9 andre ledd.
I arveloven og tvangsfullbyrdelsesloven ser det ut til å gjelde mer objektive kriterier når dette har betydning for fordeling/sikring av materielle goder. Å ta avgjørelser rundt en gravferd og ha ansvar for en grav er etter vårt syn av en mer immateriell karakter, og det er viktig at de relasjonelle hensynene som etter vårt syn best sikres gjennom konkret godt skjønn basert på typiske skjønnsmomenter, kommer i forgrunnen.
For øvrig vi vil presisere at kommunens avgjørelse etter § 9 tredje ledd er et enkeltvedtak. Selv om en operer med korte tidsfrister, gjelder forvaltningsloven, noe som bidrar til bedre avgjørelser enn om forvaltningsloven ikke hadde kommet til anvendelse.
Departementet ber høyringsinstansane komme med si vurdering av om gravplassloven § 10 fjerde ledd åleine vil gi politiet tilstrekkeleg grunnlag for å unngå bevisøydelegging.
Det bør settes krav til fagsystem, slik at den digitale løsningen inkluderer en digital sporing av kisten. Sporingsdata gjøres tilgjengelig for politiet, for eventuell effektuering av gravplassloven §§ 10(4), 13(1) og 7(3)
Utstedt dødsmelding vil gi politiet mulighet til å agere etter §§ 10 og 13. En endring må også ivareta en analog utfylling av gravferdsmeldingen. Det bør derfor settes krav til forvaltningene, både ved analog og digital gravferdsmelding, om at de lager rutiner som gjør det umulig å gravlegge eller kremere en kiste uten at avdøde er registrert som død i folkeregisteret.
Det følger av pkt. 8.3 i høringsnotatet (s. 24) at o pplysninger om hvor kisten er vil ligge i fagsystemet til den enkelte gravplassmyndighet eller krematoriet. Vi vil presisere at dette ikke er tilfellet slik systemene er i dag. Vi er i usikre på i hvilken grad i det hele tatt føres hvor kisten er i fagsystemene i dag.
Vi foreslår at begrepet " soknet ” tas ut av gravplassloven § 3 andre ledd og erstattes med " gravplassmyndigheten " for å unngå misforståelser. Vi oppfatter ikke en slik erstatning som en endring av gjeldende rett. Det er definert i gravplassloven § 23 første ledd hva man sikter til med lokal gravplassmyndighet, som altså er det organet som etter Kirkemøtets beslutning opptrer på soknets vegne i saker som gjelder drift og forvaltning av gravplasser.
Det bør ikke være nødvendig å sette en absolutt frist på 15 dager, hvis vi får en leveringsfrist på 10 virkedager til krematoriet. I praksis vil ca. 5 % av kistene bli kremert etter virkedag 15. Det skyldes blant annet vedlikehold og reparasjon av ovnene, eller at et krematorium i en kortere periode må avlaste et annet krematorium. Den finske bestemmelsen «utan onödigt dröjsmål», vil kunne fungere også hos oss.
På samme måte som da kremasjonsfristen ble økt til 10 virkedager, Prop. 81 L (2010-2011) s. 44, antar vi det ligger til grunn for endringen at det de aller fleste steder er kjølerom som gjør at kisten kan oppbevares tilfredsstillende i tiden fram til gravferd. Ved en ytterligere forlenget frist bør det forutsettes at dette bare vil kunne praktiseres der det er tilfredsstillende kjølt oppbevaringsrom for kister.
Med ovennevnte uttaler vi oss ikke til hvorvidt det er helsemessig forsvarlig å utvide kremasjonsfristen ytterligere.
For ordens skyld nevnes det fra gravplassloven § 13 tredje ledd at dersom vilkårene for oppbevaring av kiste tilsier det, skal gravplassmyndigheten forkorte fristene i § 10 første ledd og § 12.
Selv om det legges opp til et analogt alternativ til innbyggeren bør det stilles krav til alle forvaltninger om å kunne benytte en digital løsning, slik at ingen forvaltninger stiller seg utilgjengelig for en digital dialog med innbyggerne.
I forlengelsen av dette kan det bli aktuelt å stille krav til å følge strategi for digitalisering av offentlig sektor , hvor målet er å få brukerne til å oppleve én digital offentlig (gravplass)sektor. Det vil kunne medføre at det blir krav til å benytte Felles datakatalog , fagprogram som kan samhandle med digital gravferdsmelding (via API-er), og digitale SOSI-kart på alle gravplasser når dette kommer på plass.
Det bør videre vurderes om det er behov for å pålegge gravplassmyndighetene å benytte den samme digitale løsningen (Digital gravferdsmelding, eventuelt framtidig nasjonalt gravregister og festeregister) fremfor konkurrerende digitale løsninger for å sikre en smidig overgang fra statlig blankett V-0916 til Digital gravferdsmelding og å sikre et helhetlig tilbud som ivaretar både de ulike behovene for deling av data mellom ulike registre og personvernhensyn.
Det vil kunne bli aktuelt med nasjonalt register for lagring av data i digital gravferdsmelding. Eventuell opprettelse av et nasjonalt register for gravplass-sektoren bør fastsettes av Barne- og familiedepartementet
Dette bør primært eies og forvaltes av SFVT som tjeneste-eier. Denne presiseringen er nødvendig for at andre (gravplass)myndigheter ikke tar på seg en slik oppgave.
Det bør også vurderes hvorvidt det er formålstjenlig med en felles database for nasjonalt gravregister og nasjonalt festeregister, eller om disse bør holdes adskilt.
Når det gjelder forslaget til nye gravplassloven § 23 b, kan det vurderes om en skal innsnevre unntaket fra taushetsplikt til å gjelde bestemte type oppgaver etter gravplassloven.
Statsforvalteren ser det er vanskelige avveininger ved utforming av et godt samboer-begrep i gravplassloven § 9 andre ledd.
Det er særlig to brukergrupper som innholdet i bestemmelsen retter seg mot etter dødsfall og før gravlegging/askespredning. Først og fremst er det de etterlatte selv som skal kunne avgjøre rett rettighetsrekkefølge etter gravplassloven § 9 andre ledd. For det andre er det kommunen som ved uenighet om hvem som skal sørge for gravferden skal treffe nødvendig avgjørelse på grunnlag av bestemmelsene i § 9 første og annet ledd.
Siktemålet for utforming av regelen bør være å få til en god regel som oppleves rettferdig og balansert for de etterlatte. For de etterlatte antar vi at man langt på vei vil kunne oppklare mye gjennom god veiledning på regjeringen.no og/eller statsforvalterens nettsider. Likevel vil klare kriterier kunne avverge usikkerhet, men dette vil på sin side kunne gå på bekostning av rettferdige og balanserte løsninger.
Når det gjelder kommunen, vil en skjønnsmessig regel uten objektive holdepunkter i selve lovteksten gi rom for å utøve et hensiktsmessighetsskjønn. En regel som i større grad baserer seg på automatikk vil i større grad kunne føre til uhensiktsmessige løsninger. Uansett hvordan samboerbegrepet utformes, vil man ikke komme utenom vanskelige vurderinger. Eksempelvis er et vurderingskriterium i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 tredje ledd "i et ekteskapslignende forhold som har vart i minst to år". Etter vårt syn vil dette være vel så vanskelig å vurdere som å vurdere om en står ovenfor formaliserte samboerforhold eller andre samboerforhold som er tilstrekkelig varige og stabile.
Vi mener uansett at § 9 andre ledd må bygges ut og si noe mer rundt hvordan samboerskap defineres, og at man i lovproposisjonen legger inn typiske skjønnsmomenter som vil være relevante å vurdere. I den forbindelse viser vi til momenter som kommer frem i departementsrundskriv F-037-01 av 11.07.2001. Dette bør etter vårt syn skje innenfor samme begrepsbruk som arveloven. Det er naturlig siden livshendelsene disse lovene angår er tett på hverandre. Når det er sagt, er vi noe usikre på om arveloven § 2 tredje ledd siste setning bør gis anvendelse på vårt felt for bl.a. de tilfeller der en av to parter i et samboerskap aldri avsluttet et ekteskap. Tilsvarende setning som arveloven § 2 tredje ledd siste setning finner vi ikke igjen i tidligere arvelov. Imidlertid ser vi at hensynet til enklere beslutningsprosesser sammenholdt med hensynet til like samboer-begreper i arvelov og gravplasslov nok avgjørende bør tale for at tilsvarende ordlyd som i arveloven § 2 tredje ledd siste setning også tas inn i gravplassloven § 9 andre ledd.
I arveloven og tvangsfullbyrdelsesloven ser det ut til å gjelde mer objektive kriterier når dette har betydning for fordeling/sikring av materielle goder. Å ta avgjørelser rundt en gravferd og ha ansvar for en grav er etter vårt syn av en mer immateriell karakter, og det er viktig at de relasjonelle hensynene som etter vårt syn best sikres gjennom konkret godt skjønn basert på typiske skjønnsmomenter, kommer i forgrunnen.
For øvrig vi vil presisere at kommunens avgjørelse etter § 9 tredje ledd er et enkeltvedtak. Selv om en operer med korte tidsfrister, gjelder forvaltningsloven, noe som bidrar til bedre avgjørelser enn om forvaltningsloven ikke hadde kommet til anvendelse.
Departementet ber høyringsinstansane komme med si vurdering av om gravplassloven § 10 fjerde ledd åleine vil gi politiet tilstrekkeleg grunnlag for å unngå bevisøydelegging.
Det bør settes krav til fagsystem, slik at den digitale løsningen inkluderer en digital sporing av kisten. Sporingsdata gjøres tilgjengelig for politiet, for eventuell effektuering av gravplassloven §§ 10(4), 13(1) og 7(3)
Utstedt dødsmelding vil gi politiet mulighet til å agere etter §§ 10 og 13. En endring må også ivareta en analog utfylling av gravferdsmeldingen. Det bør derfor settes krav til forvaltningene, både ved analog og digital gravferdsmelding, om at de lager rutiner som gjør det umulig å gravlegge eller kremere en kiste uten at avdøde er registrert som død i folkeregisteret.
Det følger av pkt. 8.3 i høringsnotatet (s. 24) at o pplysninger om hvor kisten er vil ligge i fagsystemet til den enkelte gravplassmyndighet eller krematoriet. Vi vil presisere at dette ikke er tilfellet slik systemene er i dag. Vi er i usikre på i hvilken grad i det hele tatt føres hvor kisten er i fagsystemene i dag.
Vi foreslår at begrepet " soknet ” tas ut av gravplassloven § 3 andre ledd og erstattes med " gravplassmyndigheten " for å unngå misforståelser. Vi oppfatter ikke en slik erstatning som en endring av gjeldende rett. Det er definert i gravplassloven § 23 første ledd hva man sikter til med lokal gravplassmyndighet, som altså er det organet som etter Kirkemøtets beslutning opptrer på soknets vegne i saker som gjelder drift og forvaltning av gravplasser.
Det bør ikke være nødvendig å sette en absolutt frist på 15 dager, hvis vi får en leveringsfrist på 10 virkedager til krematoriet. I praksis vil ca. 5 % av kistene bli kremert etter virkedag 15. Det skyldes blant annet vedlikehold og reparasjon av ovnene, eller at et krematorium i en kortere periode må avlaste et annet krematorium. Den finske bestemmelsen «utan onödigt dröjsmål», vil kunne fungere også hos oss.
På samme måte som da kremasjonsfristen ble økt til 10 virkedager, Prop. 81 L (2010-2011) s. 44, antar vi det ligger til grunn for endringen at det de aller fleste steder er kjølerom som gjør at kisten kan oppbevares tilfredsstillende i tiden fram til gravferd. Ved en ytterligere forlenget frist bør det forutsettes at dette bare vil kunne praktiseres der det er tilfredsstillende kjølt oppbevaringsrom for kister.
Med ovennevnte uttaler vi oss ikke til hvorvidt det er helsemessig forsvarlig å utvide kremasjonsfristen ytterligere.
For ordens skyld nevnes det fra gravplassloven § 13 tredje ledd at dersom vilkårene for oppbevaring av kiste tilsier det, skal gravplassmyndigheten forkorte fristene i § 10 første ledd og § 12.