Til Landbruks- og matdepartementet
Vedrørende høring – forslag til endringer i jordlova mv. (forskriftshjemmel om gjennomføring av regelverk om import, omsetning og eksport av varer knyttet til avskoging mv.) Jeg skriver som privatperson med sterk tro på nasjonal suverenitet, individuell frihet og økonomisk ansvar. Det er fornuftig med tiltak mot global avskoging, men disse må ikke gjøre handel og næringsliv unødig byråkratisk samtidig som de respekterer private eiendomsrettigheter og norske bønders posisjon.
Forslagets forskriftshjemmel i jordlova kan gi nødvendig hjemmel til å gjennomføre avskogingsforordningen, men det er avgjørende at dette balanseres med prinsipper om minimal inngrep og frihet i handel. Norske bønder og eksportører må føle seg trygge på at kravene ikke hindrer innovasjon, konkurransekraft eller mulighet til å bidra til matproduksjon og rural utvikling.
Det bør åpnes for at private aktører kan dokumentere opprinnelse og bærekraft på en fleksibel måte, heller enn å pålegges tung lovstyrt kontroll. Jeg mener at systemet må stimulere til frivillige ordninger og sertifiseringer i stedet for tvungen kontroll fra staten. Når markedet får frihet og transparens, vil ansvarlige aktører belønnes og de som bryter regler vil bli tydelig synlige.
Samtidig må vernet av norsk natur- og kulturpåvirkede arealer forbli et nasjonalt ansvar. Vi trenger ikke låse oss til byråkratiske EU-regelverk uten rom for lokale tilpasninger og norsk suverenitet. Forslaget bør sikre at norske myndigheter kan ivareta egne vurderinger, og at hjemmelsgrunnlag brukes fleksibelt i møte med nasjonale realiteter.
Jeg støtter ønsket om å bidra til globalt ansvar, men dette må skje gjennom avklart og lokal styring, ikke streng statlig kontroll. En slik tilnærming vil sørge for at norske næringer kan operere effektivt, samtidig som vi tar ansvar for miljøhensyn internasjonalt – og det på egne premisser.
Forslagets forskriftshjemmel i jordlova kan gi nødvendig hjemmel til å gjennomføre avskogingsforordningen, men det er avgjørende at dette balanseres med prinsipper om minimal inngrep og frihet i handel. Norske bønder og eksportører må føle seg trygge på at kravene ikke hindrer innovasjon, konkurransekraft eller mulighet til å bidra til matproduksjon og rural utvikling.
Det bør åpnes for at private aktører kan dokumentere opprinnelse og bærekraft på en fleksibel måte, heller enn å pålegges tung lovstyrt kontroll. Jeg mener at systemet må stimulere til frivillige ordninger og sertifiseringer i stedet for tvungen kontroll fra staten. Når markedet får frihet og transparens, vil ansvarlige aktører belønnes og de som bryter regler vil bli tydelig synlige.
Samtidig må vernet av norsk natur- og kulturpåvirkede arealer forbli et nasjonalt ansvar. Vi trenger ikke låse oss til byråkratiske EU-regelverk uten rom for lokale tilpasninger og norsk suverenitet. Forslaget bør sikre at norske myndigheter kan ivareta egne vurderinger, og at hjemmelsgrunnlag brukes fleksibelt i møte med nasjonale realiteter.
Jeg støtter ønsket om å bidra til globalt ansvar, men dette må skje gjennom avklart og lokal styring, ikke streng statlig kontroll. En slik tilnærming vil sørge for at norske næringer kan operere effektivt, samtidig som vi tar ansvar for miljøhensyn internasjonalt – og det på egne premisser.