Høring NOU 2022: 5 Myndighetenes håndtering av koronapandemien del 2
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) er paraplyorganisasjon for 87 organisasjoner av mennesker med funksjonshemming, kronisk sykdom og pårørende, med til sammen mer enn 340 000 medlemmer. FFOs overordnede mål er samfunnsmessig likestilling og deltagelse for mennesker med funksjonsnedsettelse. Rundt 17 prosent av befolkningen har til enhver tid en funksjonshemming eller kronisk sykdom som medfører nedsatt funksjon. Om men regner at det rundt hver av disse er to pårørende, snakker vi om 2 millioner innbyggere i Norge.
Koronakommisjonens rapport peker nok en gang på mange forhold og utfordringer Norge har stått i det siste året - også utfordringer for mennesker med funksjonsnedsettelse. FFO har fulgt situasjonen tett, og hatt løpende dialog med myndighetene og våre medlemsorganisasjoner gjennom pandemien. Vi er glade for å se at kommisjonen refererer til våre undersøkelser og nettmøtet der vi snakket om funksjonshemmedes rettigheter og utfordringer under pandemien.
FFO mener at kommisjonens beskrivelser og funn bekrefter det vi påpekte etter rapport nr. 1, nemlig at det er stort behov for en tiltaksplan for funksjonshemmede, kronisk syke og pårørende i kjølvannet av pandemien.
Kommisjonen peker på at pårørende utgjør en sentral del av kriseberedskapen personer med funksjonshemming, og det foreslås mer forpliktende samarbeid med helsefrivilligheten. Det støtter vi. En rapport Stiftelsen Dam nylig har kommet med om helsefrivillighetens rolle under pandemien viser at den har vært avgjørende. Organisasjonene har vært et viktig bindeledd mellom myndigheter og befolkningen, og en viktig kanal for å mobilisere individuell innsats i forbindelse med pandemien. De har også drevet informasjonsrettet arbeid og aktiviteter for barn og unge, samt koordinert hjelpetiltak for risikogrupper og andre grupper og rekruttert frivillige til hjelpeinnsats.
Kommisjonens hovedinntrykk er at institusjonene langt på vei har oppfylt rollen din og funksjonene sine til tross for krevende omstendigheter. De påpeker imidlertid en spesiell bekymring for sosial og faglig læring blant barn, læring og psykisk helse blant studenter og psykososiale tilbud til personer med tjenestebehov.
FFO er enig med kommisjonen når det påpekes at mange av tiltakene som har vært satt inn gjennom pandemien tyder på at de har vært satt inn for å «komme over kneika». For sårbare grupper har denne tilstanden vart i to år, og da kan denne tilnærmingen være utilstrekkelig.
FFO er enig med kommisjonens anbefaling om at myndighetene bør følge situasjonen tett og at det skal være lav terskel for å sette inn kompenserende tiltak. Tiltakene bør være langsiktige og målrettede.
Vi er spesielt bekymret for sosial og faglig læring blant barn læring og psykisk helse blant studenter og psykososiale tilbud til personer med tjenestebehov. Vi merker oss videre at mange av tiltakene som er satt inn gjennom pandemien, har vært i form av tilskudd for begrensede perioder. Dette tyder på at myndighetenes holdning i mange tilfeller har vært å sette inn tiltak for å «komme over kneika». For sårbare grupper, som har stått i «ei kneik» i nærmere to år, kan denne tilnærmingen være utilstrekkelig.
Skolene og de høyere utdanningsinstitusjonene har klart å gi et tilbud det meste av tiden. Informasjon om pandemien har blitt oversatt og distribuert på flere språk, og de kommunale tjenestene har vært i drift. Mange enkeltpersoner har gjort en innsats utover det noen kunne forvente. Dette gjelder både ansatte i tjenestene og aktive i frivillig sektor.
Anbefaling: – Kommisjonen anbefaler en evaluering av om de ulike kommunene traff riktig nivå. I en slik evaluering bør også kommunikasjon med brukere og pårørende inngå. Erfaringene fra evalueringene bør inngå i planverk for framtidige pandemier.
Barn og unge har båret en stor byrde under pandemien, noe kommisjonen slår fast. Konsekvensene kan vise seg å vare utover i livsløpet til dem som er unge i dag. Hjemmeskole og digital undervisning kan gi mindre motivasjon og dårligere vilkår for læring, med påfølgende frafall fra skolen og negative konsekvenser for jobbmuligheter senere i livet. Sårbare barn og unge (herunder funksjonshemmede og kronisk syke) har vært særlig utsatt under pandemien. Flere viktige tjenester falt helt eller delvis bort våren 2020. Kommisjonen trekker også frem det alvorlige forholdet at ungdom med funksjonsnedsettelser har vært spesielt utsatt for seksuelle overgrep og fysisk vold i nedstengningsperioden. FFO mener vi ikke har noen tid å miste, og raskt må få oversikt over hva barn og unge med funksjonsnedsettelser har tapt under pandemien, og sette inn tiltak for å bøte på dette.
Kommisjonen anbefaler at samarbeidet i koordineringsgruppen for tjenester til sårbare barn og unge videreføres etter pandemien. Dette vil styrke beredskapen for neste krise som rammer barn og unge. Kommisjonen anbefaler videre at myndighetene følger med på utviklingen de nærmeste årene og setter inn tiltak som kompenserer for manglende læring i den grad det er mulig og nødvendig. FFO støtter dette.
Tiltak mot langsiktige konsekvenser
Vi har fortsatt ikke full oversikt over de langsiktige konsekvensene av pandemien, men kommisjonen trakk i del 1 frem noen bekymringer som FFO mener fortsatt gjelder og vil ramme mennesker med funksjonsnedsettelse særlig hardt. Selv om arbeidsledigheten er tilbake på nivået før pandemien, og kanskje enda mer positiv, er det risiko for at noen grupper faller ut på grunn av konsekvenser av sykdom og tiltak. Dårligere utdanningstilbud under pandemien kan svekke jobbmulighetene. Redusert sosial kontakt og mindre fysisk aktivitet kan gi varige, negative helseeffekter. Ulik smitterisiko, alvorlighetsgrad av sykdom og økonomiske og sosiale konsekvenser av pandemien kan forsterke hverandre og gi økte helseforskjeller i befolkningen. Vi vet foreløpig lite om hvor sterke slike negative effekter vil bli.
FFO mener en tiltaksplan som reduserer disse, og andre, konsekvenser av Covid-19 for mennesker med funksjonsnedsettelse, må på plass raskest mulig. En slik plan for helse- og omsorgstjenestene er oversendt nylig fra Helsedirektoratet til Helse- og omsorgsdepartementet. FFO har vært delaktig i utviklingen av planen, og det er vår forventning at tiltakene i denne realiseres. Lignende planer og tiltak må på plass innen arbeid, skole og fritid.
Vi er glade for at kommisjonen tar opp både informasjonstilgang og digitale barrierer. I en nasjonal krise kan det være avgjørende at informasjonen når fram til alle innbyggerne raskt, og at alle får mulighet til å gjøre viktige tilpasninger. Under covid-19-pandemien har svært mye skjedd digitalt. Det å bestille tid til testing og få testresultatene krevde i utgangspunktet innlogging med BankID, og dette skapte en barriere for mange. Selv i kommuner med store innvandrerbefolkninger tok det lang tid før det kom på plass alternativer. Vi støtter kommisjonen i at myndighetene raskere burde forstått at det måtte finnes alternativer til innlogging med BankID, samt i denne anbefalingen:
- Kommisjonen anbefaler at myndighetene setter i system og lærer av erfaringene med hvordan digitale skranker, manglende tolketjenester og svak formidling skapte informasjonsbarrierer for innvandrere og også barrierer mot å endre adferd i tråd med myndighetenes anbefalinger. Disse erfaringene bør analyseres, og myndighetene bør utarbeide strategier for å håndtere barrierene med tanke på kommende kriser.
FFOs anbefalinger for bedre beredskap for mennesker med funksjonsnedsettelse
FFO har, basert på våre erfaringer med pandemien, satt opp noen anbefalinger for bedre ivaretagelse av mennesker med funksjonshemming, kronisk sykdom og pårørende i nasjonale beredskapsplaner. Vi gjengir disse her:
FFO har gjennomført tre undersøkelser underveis i pandemien om hvilke konsekvenser den og tiltakene som er satt inn har hatt for mennesker med funksjonshemming, kronisk sykdom og pårørende. Kort oppsummert har pandemien rammet disse gruppene hardt, og konsekvensene har vært store. De har mistet tilbud, oppfølging og undervisning, og fått forverret sitt funksjonsnivå og sin fysiske og psykisk helse. De er ikke blitt godt nok ivaretatt og fulgt opp, noe også Koronakommisjonen påpekte i sin første rapport. Tidlig i pandemien ble utviklingshemmede utsatt for svært inngripende tiltak i egne hjem som brøt med deres menneskerettigheter.
Når krisen rammer er det viktig å ha gode planer, særlig for de mest utsatte. Pandemien har lært oss mye, og det er viktig å bruke disse erfaringene til å gjøre det bedre neste gang. FFO ønsker å komme med våre anbefalinger til bedre beredskap for mennesker med funksjonshemming, kronisk sykdom og deres pårørende. Anbefalingene er basert på undersøkelsene våre, og hva respondentene har sagt kunne hjulpet dem i deres situasjon. Vi har også fått innspill fra medlemsorganisasjonene våre.
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) er paraplyorganisasjon for 87 organisasjoner av mennesker med funksjonshemming, kronisk sykdom og pårørende, med til sammen mer enn 340 000 medlemmer. FFOs overordnede mål er samfunnsmessig likestilling og deltagelse for mennesker med funksjonsnedsettelse. Rundt 17 prosent av befolkningen har til enhver tid en funksjonshemming eller kronisk sykdom som medfører nedsatt funksjon. Om men regner at det rundt hver av disse er to pårørende, snakker vi om 2 millioner innbyggere i Norge.
Koronakommisjonens rapport peker nok en gang på mange forhold og utfordringer Norge har stått i det siste året - også utfordringer for mennesker med funksjonsnedsettelse. FFO har fulgt situasjonen tett, og hatt løpende dialog med myndighetene og våre medlemsorganisasjoner gjennom pandemien. Vi er glade for å se at kommisjonen refererer til våre undersøkelser og nettmøtet der vi snakket om funksjonshemmedes rettigheter og utfordringer under pandemien.
FFO mener at kommisjonens beskrivelser og funn bekrefter det vi påpekte etter rapport nr. 1, nemlig at det er stort behov for en tiltaksplan for funksjonshemmede, kronisk syke og pårørende i kjølvannet av pandemien.
Kommisjonen peker på at pårørende utgjør en sentral del av kriseberedskapen personer med funksjonshemming, og det foreslås mer forpliktende samarbeid med helsefrivilligheten. Det støtter vi. En rapport Stiftelsen Dam nylig har kommet med om helsefrivillighetens rolle under pandemien viser at den har vært avgjørende. Organisasjonene har vært et viktig bindeledd mellom myndigheter og befolkningen, og en viktig kanal for å mobilisere individuell innsats i forbindelse med pandemien. De har også drevet informasjonsrettet arbeid og aktiviteter for barn og unge, samt koordinert hjelpetiltak for risikogrupper og andre grupper og rekruttert frivillige til hjelpeinnsats.
Kommisjonens hovedinntrykk er at institusjonene langt på vei har oppfylt rollen din og funksjonene sine til tross for krevende omstendigheter. De påpeker imidlertid en spesiell bekymring for sosial og faglig læring blant barn, læring og psykisk helse blant studenter og psykososiale tilbud til personer med tjenestebehov.
FFO er enig med kommisjonen når det påpekes at mange av tiltakene som har vært satt inn gjennom pandemien tyder på at de har vært satt inn for å «komme over kneika». For sårbare grupper har denne tilstanden vart i to år, og da kan denne tilnærmingen være utilstrekkelig.
FFO er enig med kommisjonens anbefaling om at myndighetene bør følge situasjonen tett og at det skal være lav terskel for å sette inn kompenserende tiltak. Tiltakene bør være langsiktige og målrettede.
Vi er spesielt bekymret for sosial og faglig læring blant barn læring og psykisk helse blant studenter og psykososiale tilbud til personer med tjenestebehov. Vi merker oss videre at mange av tiltakene som er satt inn gjennom pandemien, har vært i form av tilskudd for begrensede perioder. Dette tyder på at myndighetenes holdning i mange tilfeller har vært å sette inn tiltak for å «komme over kneika». For sårbare grupper, som har stått i «ei kneik» i nærmere to år, kan denne tilnærmingen være utilstrekkelig.
Skolene og de høyere utdanningsinstitusjonene har klart å gi et tilbud det meste av tiden. Informasjon om pandemien har blitt oversatt og distribuert på flere språk, og de kommunale tjenestene har vært i drift. Mange enkeltpersoner har gjort en innsats utover det noen kunne forvente. Dette gjelder både ansatte i tjenestene og aktive i frivillig sektor.
Anbefaling: – Kommisjonen anbefaler en evaluering av om de ulike kommunene traff riktig nivå. I en slik evaluering bør også kommunikasjon med brukere og pårørende inngå. Erfaringene fra evalueringene bør inngå i planverk for framtidige pandemier.
Barn og unge har båret en stor byrde under pandemien, noe kommisjonen slår fast. Konsekvensene kan vise seg å vare utover i livsløpet til dem som er unge i dag. Hjemmeskole og digital undervisning kan gi mindre motivasjon og dårligere vilkår for læring, med påfølgende frafall fra skolen og negative konsekvenser for jobbmuligheter senere i livet. Sårbare barn og unge (herunder funksjonshemmede og kronisk syke) har vært særlig utsatt under pandemien. Flere viktige tjenester falt helt eller delvis bort våren 2020. Kommisjonen trekker også frem det alvorlige forholdet at ungdom med funksjonsnedsettelser har vært spesielt utsatt for seksuelle overgrep og fysisk vold i nedstengningsperioden. FFO mener vi ikke har noen tid å miste, og raskt må få oversikt over hva barn og unge med funksjonsnedsettelser har tapt under pandemien, og sette inn tiltak for å bøte på dette.
Kommisjonen anbefaler at samarbeidet i koordineringsgruppen for tjenester til sårbare barn og unge videreføres etter pandemien. Dette vil styrke beredskapen for neste krise som rammer barn og unge. Kommisjonen anbefaler videre at myndighetene følger med på utviklingen de nærmeste årene og setter inn tiltak som kompenserer for manglende læring i den grad det er mulig og nødvendig. FFO støtter dette.
Tiltak mot langsiktige konsekvenser
Vi har fortsatt ikke full oversikt over de langsiktige konsekvensene av pandemien, men kommisjonen trakk i del 1 frem noen bekymringer som FFO mener fortsatt gjelder og vil ramme mennesker med funksjonsnedsettelse særlig hardt. Selv om arbeidsledigheten er tilbake på nivået før pandemien, og kanskje enda mer positiv, er det risiko for at noen grupper faller ut på grunn av konsekvenser av sykdom og tiltak. Dårligere utdanningstilbud under pandemien kan svekke jobbmulighetene. Redusert sosial kontakt og mindre fysisk aktivitet kan gi varige, negative helseeffekter. Ulik smitterisiko, alvorlighetsgrad av sykdom og økonomiske og sosiale konsekvenser av pandemien kan forsterke hverandre og gi økte helseforskjeller i befolkningen. Vi vet foreløpig lite om hvor sterke slike negative effekter vil bli.
FFO mener en tiltaksplan som reduserer disse, og andre, konsekvenser av Covid-19 for mennesker med funksjonsnedsettelse, må på plass raskest mulig. En slik plan for helse- og omsorgstjenestene er oversendt nylig fra Helsedirektoratet til Helse- og omsorgsdepartementet. FFO har vært delaktig i utviklingen av planen, og det er vår forventning at tiltakene i denne realiseres. Lignende planer og tiltak må på plass innen arbeid, skole og fritid.
Vi er glade for at kommisjonen tar opp både informasjonstilgang og digitale barrierer. I en nasjonal krise kan det være avgjørende at informasjonen når fram til alle innbyggerne raskt, og at alle får mulighet til å gjøre viktige tilpasninger. Under covid-19-pandemien har svært mye skjedd digitalt. Det å bestille tid til testing og få testresultatene krevde i utgangspunktet innlogging med BankID, og dette skapte en barriere for mange. Selv i kommuner med store innvandrerbefolkninger tok det lang tid før det kom på plass alternativer. Vi støtter kommisjonen i at myndighetene raskere burde forstått at det måtte finnes alternativer til innlogging med BankID, samt i denne anbefalingen:
- Kommisjonen anbefaler at myndighetene setter i system og lærer av erfaringene med hvordan digitale skranker, manglende tolketjenester og svak formidling skapte informasjonsbarrierer for innvandrere og også barrierer mot å endre adferd i tråd med myndighetenes anbefalinger. Disse erfaringene bør analyseres, og myndighetene bør utarbeide strategier for å håndtere barrierene med tanke på kommende kriser.
FFOs anbefalinger for bedre beredskap for mennesker med funksjonsnedsettelse
FFO har, basert på våre erfaringer med pandemien, satt opp noen anbefalinger for bedre ivaretagelse av mennesker med funksjonshemming, kronisk sykdom og pårørende i nasjonale beredskapsplaner. Vi gjengir disse her:
FFO har gjennomført tre undersøkelser underveis i pandemien om hvilke konsekvenser den og tiltakene som er satt inn har hatt for mennesker med funksjonshemming, kronisk sykdom og pårørende. Kort oppsummert har pandemien rammet disse gruppene hardt, og konsekvensene har vært store. De har mistet tilbud, oppfølging og undervisning, og fått forverret sitt funksjonsnivå og sin fysiske og psykisk helse. De er ikke blitt godt nok ivaretatt og fulgt opp, noe også Koronakommisjonen påpekte i sin første rapport. Tidlig i pandemien ble utviklingshemmede utsatt for svært inngripende tiltak i egne hjem som brøt med deres menneskerettigheter.
Når krisen rammer er det viktig å ha gode planer, særlig for de mest utsatte. Pandemien har lært oss mye, og det er viktig å bruke disse erfaringene til å gjøre det bedre neste gang. FFO ønsker å komme med våre anbefalinger til bedre beredskap for mennesker med funksjonshemming, kronisk sykdom og deres pårørende. Anbefalingene er basert på undersøkelsene våre, og hva respondentene har sagt kunne hjulpet dem i deres situasjon. Vi har også fått innspill fra medlemsorganisasjonene våre.
FFOs anbefalinger
Målrettet og tilgjengelig informasjon og kommunikasjon . I tillegg til tegnspråktolk på pressekonferanser og lignende, også lokalt, må disse teksttolkes /tekstes. Nød- sms må etableres som et fast tilbud for hele befolkningen, og det må utvikles et universelt utformet varslingssystem som også ivaretar hørselshemmedes behov for tekstbasert informasjon. Tegnspråktolker, skrivetolker og døvblindtolker må inn på listen over samfunnskritiske yrker. Noen steder har det vært utfordrende å komme seg inn på teststasjoner og vaksinesenter, og smittestoppappen var ikke universelt utformet slik at alle kunne bruke den. Utover i pandemien ble mye basert på hjemme/selvtester som ikke er tilgjengelige for synshemmede. De må få et tilbud om at testere kommer hjem til dem, før de skal på jobb.
Kommunikasjon med de i befolkningen med minoritetsbakgrunn og utfordringer med språk og tilgjengelig informasjon og kommunikasjon (herunder digitale medier) har vært en utfordring. For eksempel gikk mye informasjon, eksempelvis om vaksinering, ut på SMS. Det er fortsatt noen som ikke behersker dette. Og det tok tid før man fikk ut informasjon til ikke-norskspråklige. Noen falt mellom fastlegen og spesialisthelsetjenesten, og fikk ikke den informasjonen de trengte. Noen har heller ikke bankID , som var nødvendig for å bestille vaksinering og hente opp Koronasertifikat.
Det må finnes alternative løsninger for dette, og man må ta i bruk et sett av virkemidler for å nå ut til alle; media, papiraviser, tjenesteutøvere, radio (tenke litt «1980» - hvordan gjorde vi det da? Husk at mobilnettet også kan forsvinne).
Mennesker som bruker alternativ supplerende kommunikasjon (ASK) må fanges opp som målgruppe for informasjon og kommunikasjon. Etabler samarbeid med hjelpemiddelfirmaene som leverer ASK-vokabular, slik at det raskt kan oppdateres med relevante begreper i kommunikasjonstavler, datamaskiner etc.
Beredskap må ivareta alle i befolkningen. Tilgjengelig beredskapstenking må løse spørsmålet hvordan omfatte alle ? Hvordan kan vi ved evakuering nå ut til eksempelvis sansetapgrupper som synshemmede, døve og hørselshemmede. Sitat Blindeforbundet: Det er ikke planlagt for at folk er synshemmet, men de er det også under pandemien. Det må planlegges for god beredskap for disse, ikke bare for sykehus og sykehjem. Vi planlegger for å ivareta mennesker med funksjonsnedsettelse rundt beredskap i bistand, men ikke for katastrofer her hjemme. Her må vi se til annen katastrofeplanlegging. Vurdere behovet for å iverksette et prosjekt for dette i blant annet Direktoratet for Sivil Beredskap, der brukergruppene er med.
Hør med dem det gjelder . FFO opplever kontakten med Helsedirektoratet under pandemien som tett og god, og at vi har fått bidra med vår erfaring og kunnskap inn i prosesser og tiltak i direktoratet underveis i pandemien. Tilsvarende dialog må inn lokalt. Ivaretagelse av mennesker med funksjonsnedsettelse må inn i Helsedirektoratets retningslinjer og veiledning til kommunene. Det må tydelig kommuniseres at de er blant de sårbare og utsatte gruppene, og trenger oppmerksomhet og oppfølging. Viktige punkter er kontakt og oppfølging, god, målrettet og tilgjengelig informasjon, og aktivt å hente inn råd fra lokale organisasjoner, brukerutvalg og kommunale råd for mennesker med funksjonsnedsettelse. Bruk (og få raskt på plass dersom dette ikke fungerer allerede) koordinatorer som kan snakke med og følge opp familier og enkeltpersoner som er utsatte. Det er også viktig å få på plass og styrke tilbud om skolehelsetjeneste, helsestasjoner for unge, rehabilitering, læring og mestring.
Så langt det er mulig - oppretthold tilbud og tjenester som helse- og omsorgstjenester, avlastning, BPA og støttekontakt. Hold skolene åpne så langt det er mulig, og skjerm elever med spesialundervisning, tilrettelagt undervisning og utfordringer med å følge digital undervisning så langt det er mulig for nedstengning. Få raskt på plass nasjonalt system for enkel søknad og tilgang til omsorgsstønad til pårørende som må ta seg av voksne barn og må redusere jobbing (de har ikke krav på sykt barn dager eller pleiepenger, og ble oppfordret til å søke omsorgsstønad – noe som absolutt ikke er lett tilgjengelig i alle kommuner). Der det ikke er mulig å opprettholde tilbud, vis fleksibilitet og tenk kreativt i å løse utfordringene på alternative måter. For de som ikke fungerer digitalt, må det være mulig å ta kontakt på telefon eller få fysiske møter. Dimensjoner smittevernutstyr romslig, slik at også frivillige og ikke-medisinsk personell og pårørende har tilgang til det ved behov.
Gi støtte til organisasjoner som har tilbud til utsatte grupper . Kompensasjonsordningene for frivilligheten har vært gode, og må bli en del av beredskapsplanene. Mange har oppsøkt pasient- og brukerorganisasjoner for informasjon og støtte. Samarbeid med og informasjon til organisasjoner og brukerrepresentanter, organisasjoner og deres likepersoner må inn i lokale beredskapsplaner. Når ressursene i kommunene er presset, slik de vil være i en krisesituasjon, kan de lokale organisasjonene gi et verdifullt bidrag. Et eksempel er innen psykisk helse, der det har vært stort behov for ekstra innsats, men der ressursene har vært svært presset (og var det allerede før pandemien).
Disse må få tilgang til økonomiske støtteordninger og kompetent medisinsk personell for å opprette (digitale) møteplasser, nettverks- og samtalegrupper. Dette er et svært viktig tilbud til de som har følt seg usikre og alene, som kan få møte andre i samme situasjon, snakke om sine utfordringer, få tips og råd av andre, og føle seg mindre alene. Hjelpetelefoner, chattetjenester mv må styrkes og utvides raskt når krisen rammer – det virker som dette har fungert godt under pandemien vi har vært gjennom. Opprette en egen tegnchat-kanal for døve og hørselshemmede barn og unge.
Forskning og kunnskapsoppsummeringer må prioriteres som en del av beredskapsplaner
Kunnskap trengs sårt når krisen rammes. Hva er best bruk av ressurser? Hvem har høyest risiko? Hvilke valg må myndighetene gjøre når en hel befolkning skal informeres og etterfølge råd og tiltak? I neste krise vil det dukke opp nye spørsmål, det må settes av ressurser og organiseres for ny kunnskapsproduksjon. Eks: Var det nevrologisk diagnose som ga økt risiko, eller var det kontakt med mange hjelpere som førte til høyere sykelighet? Hvordan gikk det med funksjonshemmede som mistet aktivitetene sine? Hva er lurt å gjøre for å ta igjen det tapte? Hvordan gikk det med elever som mistet spesialundervisningen?
Kommunikasjon med de i befolkningen med minoritetsbakgrunn og utfordringer med språk og tilgjengelig informasjon og kommunikasjon (herunder digitale medier) har vært en utfordring. For eksempel gikk mye informasjon, eksempelvis om vaksinering, ut på SMS. Det er fortsatt noen som ikke behersker dette. Og det tok tid før man fikk ut informasjon til ikke-norskspråklige. Noen falt mellom fastlegen og spesialisthelsetjenesten, og fikk ikke den informasjonen de trengte. Noen har heller ikke bankID , som var nødvendig for å bestille vaksinering og hente opp Koronasertifikat.
Det må finnes alternative løsninger for dette, og man må ta i bruk et sett av virkemidler for å nå ut til alle; media, papiraviser, tjenesteutøvere, radio (tenke litt «1980» - hvordan gjorde vi det da? Husk at mobilnettet også kan forsvinne).
Mennesker som bruker alternativ supplerende kommunikasjon (ASK) må fanges opp som målgruppe for informasjon og kommunikasjon. Etabler samarbeid med hjelpemiddelfirmaene som leverer ASK-vokabular, slik at det raskt kan oppdateres med relevante begreper i kommunikasjonstavler, datamaskiner etc.
Beredskap må ivareta alle i befolkningen. Tilgjengelig beredskapstenking må løse spørsmålet hvordan omfatte alle ? Hvordan kan vi ved evakuering nå ut til eksempelvis sansetapgrupper som synshemmede, døve og hørselshemmede. Sitat Blindeforbundet: Det er ikke planlagt for at folk er synshemmet, men de er det også under pandemien. Det må planlegges for god beredskap for disse, ikke bare for sykehus og sykehjem. Vi planlegger for å ivareta mennesker med funksjonsnedsettelse rundt beredskap i bistand, men ikke for katastrofer her hjemme. Her må vi se til annen katastrofeplanlegging. Vurdere behovet for å iverksette et prosjekt for dette i blant annet Direktoratet for Sivil Beredskap, der brukergruppene er med.
Hør med dem det gjelder . FFO opplever kontakten med Helsedirektoratet under pandemien som tett og god, og at vi har fått bidra med vår erfaring og kunnskap inn i prosesser og tiltak i direktoratet underveis i pandemien. Tilsvarende dialog må inn lokalt. Ivaretagelse av mennesker med funksjonsnedsettelse må inn i Helsedirektoratets retningslinjer og veiledning til kommunene. Det må tydelig kommuniseres at de er blant de sårbare og utsatte gruppene, og trenger oppmerksomhet og oppfølging. Viktige punkter er kontakt og oppfølging, god, målrettet og tilgjengelig informasjon, og aktivt å hente inn råd fra lokale organisasjoner, brukerutvalg og kommunale råd for mennesker med funksjonsnedsettelse. Bruk (og få raskt på plass dersom dette ikke fungerer allerede) koordinatorer som kan snakke med og følge opp familier og enkeltpersoner som er utsatte. Det er også viktig å få på plass og styrke tilbud om skolehelsetjeneste, helsestasjoner for unge, rehabilitering, læring og mestring.
Så langt det er mulig - oppretthold tilbud og tjenester som helse- og omsorgstjenester, avlastning, BPA og støttekontakt. Hold skolene åpne så langt det er mulig, og skjerm elever med spesialundervisning, tilrettelagt undervisning og utfordringer med å følge digital undervisning så langt det er mulig for nedstengning. Få raskt på plass nasjonalt system for enkel søknad og tilgang til omsorgsstønad til pårørende som må ta seg av voksne barn og må redusere jobbing (de har ikke krav på sykt barn dager eller pleiepenger, og ble oppfordret til å søke omsorgsstønad – noe som absolutt ikke er lett tilgjengelig i alle kommuner). Der det ikke er mulig å opprettholde tilbud, vis fleksibilitet og tenk kreativt i å løse utfordringene på alternative måter. For de som ikke fungerer digitalt, må det være mulig å ta kontakt på telefon eller få fysiske møter. Dimensjoner smittevernutstyr romslig, slik at også frivillige og ikke-medisinsk personell og pårørende har tilgang til det ved behov.
Gi støtte til organisasjoner som har tilbud til utsatte grupper . Kompensasjonsordningene for frivilligheten har vært gode, og må bli en del av beredskapsplanene. Mange har oppsøkt pasient- og brukerorganisasjoner for informasjon og støtte. Samarbeid med og informasjon til organisasjoner og brukerrepresentanter, organisasjoner og deres likepersoner må inn i lokale beredskapsplaner. Når ressursene i kommunene er presset, slik de vil være i en krisesituasjon, kan de lokale organisasjonene gi et verdifullt bidrag. Et eksempel er innen psykisk helse, der det har vært stort behov for ekstra innsats, men der ressursene har vært svært presset (og var det allerede før pandemien).
Disse må få tilgang til økonomiske støtteordninger og kompetent medisinsk personell for å opprette (digitale) møteplasser, nettverks- og samtalegrupper. Dette er et svært viktig tilbud til de som har følt seg usikre og alene, som kan få møte andre i samme situasjon, snakke om sine utfordringer, få tips og råd av andre, og føle seg mindre alene. Hjelpetelefoner, chattetjenester mv må styrkes og utvides raskt når krisen rammer – det virker som dette har fungert godt under pandemien vi har vært gjennom. Opprette en egen tegnchat-kanal for døve og hørselshemmede barn og unge.
Forskning og kunnskapsoppsummeringer må prioriteres som en del av beredskapsplaner
Kunnskap trengs sårt når krisen rammes. Hva er best bruk av ressurser? Hvem har høyest risiko? Hvilke valg må myndighetene gjøre når en hel befolkning skal informeres og etterfølge råd og tiltak? I neste krise vil det dukke opp nye spørsmål, det må settes av ressurser og organiseres for ny kunnskapsproduksjon. Eks: Var det nevrologisk diagnose som ga økt risiko, eller var det kontakt med mange hjelpere som førte til høyere sykelighet? Hvordan gikk det med funksjonshemmede som mistet aktivitetene sine? Hva er lurt å gjøre for å ta igjen det tapte? Hvordan gikk det med elever som mistet spesialundervisningen?