Det er forstemmende å se den overkjøring som har funnet sted av Justisdepartementets lovavdeling, et av de fremste juridiske ekspertmiljøene i landet.
På Lovavdelingens sider kan man lese:
" Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling er et juridisk ekspertorgan for regjeringen og departementene".
Hvis de ikke lyttes til som det, men valses over, hva er avdelingen da egentlig til for?
Det er skuffende at rettsstatlige hensyn har blitt totalt satt til side, til fordel for enkel, nasjonalistisk populisme og tiltak uten logikk og tynne begrunnelser.
Den som reiser fra sitt hjem i Halden til sin hytte i Strømstad, uten å stoppe eller besøke noen butikk eller mennesker i Sverige, holder seg alene på hytten, og reise rett tilbake hjem, har paradoksalt gjort sin plikt og beskyttet seg selv mot smitte.
Likevel, i en lang periode de siste årene, har det vært straffbart for vedkommende å både ikke gå i karantene, men i lang tid, til og med å reise hjem, på grunn av plikten til karantenehotell (internering!)
Ordningen med karantenehotell kom på plass, ikke av smittevernfaglige grunner, men etter oppslag med krigstyper om at polakker og pakistanere reiste til hjemlandet på besøk (ofte strengt nødvendige sådan, som å være med familie i sluttfasen av sine liv), uten å bry seg om at de måtte i karantene når de kom hjem. Utelukkende for å avskrekke reiseaktiviteten, innførte man karantenehotell uten medisinskfaglig eller logisk begrunnelse, som vi kan lese om i utvalgets rapport.
Mennesker med lovlig opphold i Norge ble altså internert - karantenehotellet skulle fungere som straff for den som reiste, altså et fengsel, uten sondring mellom den som ønsket å se sin døende mor, og den som skulle ta seg en ferietur.
På karantenehotellet måtte man oppholde seg i stappfulle matsaler, stå i kø for å sjekke inn, og omgås gjester, resepsjonister, renholdere, kokker og servitører. Når man fikk høre at det viktigste man kunne gjøre for å unngå smitte var å unngå kontakt med andre, kan man stille seg spørsmålet ved om eksponeringen for mulig smittefare var en del av straffen man møtte.
Det må dessuten nevnes at det under store deler av pandemien var like stort smittetrykk, sågar tidvis til og med større, i Norge som i det meste av utlandet. En reise fra Oslo til Roma og tilbake var langt mindre smittefarlig enn en reise fra Oslo til Bergen og tilbake. Likevel var det kun førstnevnte som førte til straffbelagt karantenehotell.
Koronaviruset kjenner ingen grenser, det gjør kun reaksjonære politikere og et servilt embetsverk.
På Lovavdelingens sider kan man lese:
" Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling er et juridisk ekspertorgan for regjeringen og departementene".
Hvis de ikke lyttes til som det, men valses over, hva er avdelingen da egentlig til for?
Det er skuffende at rettsstatlige hensyn har blitt totalt satt til side, til fordel for enkel, nasjonalistisk populisme og tiltak uten logikk og tynne begrunnelser.
Den som reiser fra sitt hjem i Halden til sin hytte i Strømstad, uten å stoppe eller besøke noen butikk eller mennesker i Sverige, holder seg alene på hytten, og reise rett tilbake hjem, har paradoksalt gjort sin plikt og beskyttet seg selv mot smitte.
Likevel, i en lang periode de siste årene, har det vært straffbart for vedkommende å både ikke gå i karantene, men i lang tid, til og med å reise hjem, på grunn av plikten til karantenehotell (internering!)
Ordningen med karantenehotell kom på plass, ikke av smittevernfaglige grunner, men etter oppslag med krigstyper om at polakker og pakistanere reiste til hjemlandet på besøk (ofte strengt nødvendige sådan, som å være med familie i sluttfasen av sine liv), uten å bry seg om at de måtte i karantene når de kom hjem. Utelukkende for å avskrekke reiseaktiviteten, innførte man karantenehotell uten medisinskfaglig eller logisk begrunnelse, som vi kan lese om i utvalgets rapport.
Mennesker med lovlig opphold i Norge ble altså internert - karantenehotellet skulle fungere som straff for den som reiste, altså et fengsel, uten sondring mellom den som ønsket å se sin døende mor, og den som skulle ta seg en ferietur.
På karantenehotellet måtte man oppholde seg i stappfulle matsaler, stå i kø for å sjekke inn, og omgås gjester, resepsjonister, renholdere, kokker og servitører. Når man fikk høre at det viktigste man kunne gjøre for å unngå smitte var å unngå kontakt med andre, kan man stille seg spørsmålet ved om eksponeringen for mulig smittefare var en del av straffen man møtte.
Det må dessuten nevnes at det under store deler av pandemien var like stort smittetrykk, sågar tidvis til og med større, i Norge som i det meste av utlandet. En reise fra Oslo til Roma og tilbake var langt mindre smittefarlig enn en reise fra Oslo til Bergen og tilbake. Likevel var det kun førstnevnte som førte til straffbelagt karantenehotell.
Koronaviruset kjenner ingen grenser, det gjør kun reaksjonære politikere og et servilt embetsverk.