Ikano Bank AB (publ), Norway Branch

Til: Justis- og beredskapsdepartementet (sendes kun elektronisk)

Fra: Ikano Bank AB (publ), Norway Branch

Dato: 18. august 2022

Det vises til Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev av 20. mai 2022, forslag til ny forskrift om finansavtaler.

Ikano Bank AB (publ), Norway Branch er en norsk filial av det svenske finansieringsforetaket Ikano Bank AB (publ). Den norske filialen driver virksomhet blant annet innen forbruksfinansiering, herunder utsatt betaling av kjøp ved utstedelse av faktura. Den nye lovens innskrenkning knyttet til denne typen virksomhet, vil ha negative konsekvenser for enkelte deler av bankens virksomhet slik den drives i dag. Enkelte deler av forslaget til ny forskrift vil derfor bli kommentert i det følgende.

Rente- og kostnadsfrie kreditter er iht. gjeldende lov unntatt fra kapittel 3. Unntaket foreslås innskrenket i ny lov, slik at det kun gjelder når kreditten ytes direkte av selger, og ikke av en tredjepart. Endringen er ikke konsekvensutredet, verken mht. forbruker, selger eller fordringshaver/finansforetak. Det vises i så måte også til Regelrådets høringsuttalelse datert 30. juni 2022, hvor det igjen påpekes at forslaget er mangelfullt utredet, hvilket også var tilbakemeldingen fra Regelrådet til selve lovforslaget. Vi mener endringen praktisk vil gjøre at eksistensen av såkalte «fakturaprodukter» vil opphøre. Dette er neppe tilsiktet fra lovgiver. Derfor bør gjeldende rettstilstand videreføres ved at kostnadsfrie kreditter unntas i den nye forskriften.

Kapittel 3 i gjeldende finansavtalelov regulerer kredittavtaler mellom finansinstitusjoner og forbrukere. Av § 44 (2) bokstav a) følger det at reglene i kapittel 3 likevel ikke gjelder for "kredittavtale der kreditten gis rente- og kostnadsfritt, og kredittavtale som innebærer en rente- og kostnadsfri henstand med betalingen av en eksisterende forpliktelse".

Forutsetningen for at unntaket skal komme til anvendelse, er at kreditten som ytes, er helt vederlagsfri for kunden. Unntaket skal tolkes snevert, og bestemmelsen har derfor et begrenset anvendelsesområde. Det er imidlertid slik at kostnadsfrie betalingsutsettelser, ofte fakturaprodukter, hvor kunde mottar en faktura med forfall frem i tid, og uavhengig av hvem som tilbyr produktet (selger eller tredjepart), faller inn under unntaket fordi produktet er rente- og kostnadsfritt fra kjøp og frem til forfallsdato. Unntakets anvendelsesområde er imidlertid ikke begrenset til denne typen produkter, men vil eksempelvis også kunne omfatte den gamle ordningen med "kjøp på bok" i butikk.

Ved forsinket betaling vil alminnelig forsinkelsesrente påløpe, men dette anses ikke som en rente- eller kredittomkostning som gjør at unntaket ikke kommer til anvendelse.

Unntakets alminnelige utgangspunkt er at kredittavtalen, altså avtalen om betalingsutsettelse, ikke medføre kostnader for kunden. Ettersom det allerede eksisterer en avtale som pålegger kunden en betalingsforpliktelse, vil en betalingsutsettelse som er rente- og kostnadsfri for kunden kun være til fordel for kunden. Hensikten for å unnta denne typen kredittavtaler fra anvendelsesområdet til kapittel 3, er altså at det ikke foreligger noe behov for den forbrukerbeskyttelse finansavtaleloven gir i slike tilfeller.

Ny finansavtalelov § 5-22 (1) bokstav e) avløser nåværende finansavtalelov § 44 (2) bokstav a), men de to bestemmelsene har ulikt meningsinnhold. Av den nye bestemmelsen følger det at reglene om kredittavtaler ikke gjelder «når en selger gir betalingsutsettelse for vederlag for en vare eller tjeneste og uten eller til ubetydelig kostnad for kunden, og kreditten ikke er ment å overstige 90 dager. Dette gjelder likevel ikke dersom pengekravet overdras før det er forfalt til betaling».

Det følger av lovens ordlyd og er presisert i lovens forarbeider at dersom selgeren ønsker å overdra pengekravet til en tredjeperson før det er forfalt til betaling, må kredittavtalen (altså avtalen om utsatt betaling) likevel inngås i samsvar med nye kapittel 5 idet unntaket ikke gjelder hvis pengekravet som er gjenstand for betalingsutsettelse «overdras før det er forfalt til betaling». Dette innebærer at enhver næringsdrivende som utsteder fakturaer til forbrukerkunder, plikter å forholde seg korrekt til lovens ulike bestemmelser, herunder de krav som stilles mht. kredittvurdering, krav til avtaleinngåelsen, omfattende opplysningsplikt, mv. Totalt sett vil prosessen bli langt mer omfattende både for selger, kunde og finansforetakene.

Kostnadsfri kreditt eller betalingsutsettelse i form av fakturaprodukter er materielt sett likt enten det tilbys av selger direkte eller av en tredjepart. Gitt at kravet som overdras ikke endrer karakter eller materielt innhold ved overdragelsen, er det liten grunn til at forbruker skal tilkjennes rettigheter eller økt forbrukerbeskyttelse bare fordi kreditor iht. kravet blir en annen enn selgeren.

Klarna har i sin høringsuttalelse til lovforslaget problematisert at unntaket er begrenset ift. eksisterende finansavtalelov, og at dette ikke er kommentert i høringsnotatet (fra 2017). Klarna argumenterer med at det derfor ikke er tilsiktet at ordlyden begrenser selgerkredittunntaket til å gjelde kun kreditt ytt av selgeren.

Departementet uttaler imidlertid at begrunnelsen for innskrenkingen av unntaket er at en forbruker som velger kreditt fra en tredjepart ikke skal gis et svakere vern for denne kredittavtalen enn den forbrukeren som betaler med for eksempel et kredittkort. Tilsvarende hensyn gjør seg imidlertid ikke gjeldende, mener departementet, når selgeren selv tilbyr betalingsutsettelse uten eller til en ubetydelig kostnad for kunden. Videre uttaler departementet at det å yte kreditt ikke vil være selgerens primære virksomhet i disse tilfellene. Dersom kreditten tilbys av betalingsformidleren, mener departementet at dennes finansiering derimot synes å kunne likestilles med annen virksomhet som primært driver betalingsformidling eller finansieringsvirksomhet. Objektivt sett er dette riktig.

Men departementet glemmer bakgrunnen for unntaket, som har sitt utspring i forbrukerkredittdirektivet Art 2 no. 2 (f), som bestemmer at direktivet ikke får anvendelse på:

“credit agreements where the credit is granted free of interest and without any other charges and credit agreements under the terms of which the credit has to be repaid within three months and only insignificant charges are payable;”

Poenget er altså at kostnadsfrie og (normalt) korte og små kreditter bør kunne være gjenstand for en enklere prosess enn kostbare, store og lange kreditter. Slik sett er departementets syn i beste fall et uttrykk for en politisk standpunkt eller ønske og har liten forankring i reelle forbrukervernhensyn eller god argumentasjon. Poenget med at vernet i kapittel 5 ikke gjelder for kostnadsfrie kreditter er ikke at det skal være enkelt for en selger å selge varer på kreditt uten å måtte søke konsesjon som bank, men at kjøperen i slike tilfeller ikke har behov for det samme vernet som om kreditten var kostnadsbærende. For å bruke departementets egen argumentasjon, men motsatt; det bør være bedre at slike kreditter ytes av finansieringsforetak som jo tross alt vet hva det innebærer å yte kreditt og meget sannsynlig ikke bare vil gjøre kredittvurderinger av kunden, men også bedre vil kunne hjelpe kunder som mot formodning skulle komme i en økonomisk vanskelig stilling.

Den nye lovens bestemmelse om selgerkredittunntaket er altså strengere enn forbrukerkredittdirektivets tilsvarende bestemmelse. Dette er påpekt av Klarna i sin høringsuttalelse uten at departementet har funnet grunn til å endre ordlyden. Departementet synes imidlertid å erkjenne at den norske loven vil være strengere enn direktivet, men at dette er uproblematisk fordi regelen vil gjelde for alle aktører som operer i Norge og således ikke være diskriminerende og i strid med EØS-avalen Art. 36.

Dette synes imidlertid ikke å være poenget til Klarna, som mener unntaket i ny lov er mer begrenset enn det forbrukerkredittdirektivet gir rom for eller legger opp til. Forbrukerkredittdirektivet er et fullharmoniseringsdirektiv, jf. Art 22 no. 1. I og med at kredittavtalene det her er snakk om – altså kreditter uten kostnad – ikke reguleres av forbrukerkredittdirektivet (og således ikke er gjenstand for fullharmonisering), er det nok antagelig ikke i strid med Art. 22 no. 1 å innføre særnorske regler for kostnadsfrie kreditter. Men det er åpenbart at forbrukerkredittdirektivets Art 2 no. 2 (f) har vært inspirasjonen til departementet, og når begrunnelsen for å fravike ordlyden i direktivet ikke er holdbar, oppleves dette som problematisk. Spesielt når endringen ikke er utredet.

Det påpekes som i forarbeidene til gjeldende lov at avtalen om betalingsutsettelse ikke medfører kostnader for kunden. Tvert imot er denne avtalen fordelaktig for kunden, som gis mulighet til å utsette betalingen uten ekstra påløpte kostnader. Dette gjelder uavhengig av om kreditten ytes av selger eller en tredjepart. Denne typen kredittavtaler bør derfor også unntas fra den nye lovens kapittel 5, ettersom det ikke er noe økt behov for forbrukerbeskyttelse.

I den nye loven § 5-22 (1) bokstav c) er det også gjort unntak for faktoring. Dette unntaket gjelder ved "egentlig faktoring", dvs. full overdragelse av det uforfalte kravet.

Det kan problematiseres at unntakene i bokstav c) og e) synes å være motstridende. Av bokstav c) følger det at faktoring – altså full overdragelse av det uforfalte kravet – er unntatt. Av bokstav e) derimot, følger det at unntaket om betalingsutsettelse tilbudt av selger likevel ikke gjelder dersom selgeren selger sitt pengekrav før dette er forfalt til betaling. Kapittel 3 i den nye loven vil altså gjelde fullt ut mellom faktoringselskapet og forbrukerklient. Sett oppimot hverandre stilles det spørsmål til realiteten av unntaket som knytter seg til faktoring.

På tidspunktet denne høringsuttalelsen ble skrevet er fortsatt viktige spørsmål omkring det nye regelverket uavklart.

Ikano Bank ønsker i så måte å vise konkret til spørsmålet om finansforetakene må innhente forbrukerkundenes samtykke for å kunne øke renten på deres lån. Det er ikke kjent for Ikano Bank at Justis- og beredskapsdepartement har besvart Finans Norges omfattende skriftlige henvendelse i den sakens anledning, datert 18. mai 2021, eller for øvrig tatt stilling til spørsmålet som der reises.

Dette spørsmålet alene har omfattende implikasjoner som i løpet av kort tid kan endre hele den finansielle stabiliteten i samfunnet. Blant annet nevnes at Norges Banks evne til å styre inflasjonsmålet ved endring av styringsrenten antagelig ikke lenger vil ha like stor effekt. Dette fordi en endring i styringsrenten ikke vil kunne reflekteres i finansavtalenes gjeldende rente, og derfor heller ikke endre forbrukeres økonomiske adferdsmønster, hvilket normalt er formålet med endringen av styringsrenten. En annen praktisk konsekvens av lovforslaget er at samtlige finansinstitusjoner i Norge som operer med låneavtaler med flytende rente vil måtte inngå nye avtaler med sine kunder før loven trer i kraft. Det kan også tenkes at loven slik den lyder i dag vil gjøre at finansforetakene i sine låneavtaler vil betinge seg en unormalt høy rente for å sikre seg mot økte renter i fremtiden. Dette kan neppe synes å være i forbrukerens interesse.

Finansforetakene vil først godt ut på høsten 2022 få kunnskap om hva forskriftene i sin endelige form inneholder av materielle regler og hvilke av lovens regler som vil gjelde, herunder for hvilke produkter. Dette gir ikke tilstrekkelig tid frem til årsskiftet til å foreta hhv. nødvendige tilpasninger av standard lånedokumenter, eventuelt gjennomføre påkrevde endringer i allerede inngåtte avtaler, samt endre interne it-systemer med mer.

Ikrafttredelse av regelverket (som er skissert til 2023-01-01 i høringsnotatet) bør tidligst settes til 1. juli 2023.

Ved ønske om nærmere redegjørelse står Ikano Bank AB (publ), Norway Branch til rådighet.