Det hadde sneket seg inn noen feil referanser i høringsinnspillet vårt, og vi sender derfor en korrigert versjon. Vi ber dere legge denne siste versjonen til grunn, og beklager forvirringen.
Vi viser til høring om regulering av tollrepresentant i vareførselsloven og tollavgiftsloven.
Etter vår oppfatning er det problematisk at det ikke framgår klart av høringsnotatet hva som egentlig er hensikten med regelendringen. Dersom poenget med de foreslåtte endringene er å klargjøre reglene for brukerne, mener vi at man ikke helt har nådd målet, og dersom regelverksendringen faktisk er ment å endre rettstilstanden på området, så burde dette komme tydeligere fram i notatet. Vi savner i så fall også en bredere vurdering av hva et utvidet ansvar for tollrepresentanten vil innebære for aktørene, både økonomisk og praktisk.
Slik høringsnotatet er formulert, kan det se ut som om departementet bare har ønsket å foreta en begrepsmessig opprydding. Hvis det er tilfelle, så vil vi oppfordre departementet til å benytte muligheten som ligger i et lovarbeid til å bringe tollreglene mer i tråd med virkeligheten for bedrifter som importerer og eksporterer, og de foretakene som hjelper bedriftene med dette. Både dagens regler og de foreslåtte endringene tar utgangspunkt i at importør/eksportør selv gir opplysninger til myndighetene. Dette er bare tilfelle for et svært lite mindretall av bedrifter som har egen TVINN-tillatelse. De aller fleste importer/eksporter blir deklarert av profesjonelle speditører, og vi tror at regelverket hadde vært enklere å forstå dersom man hadde latt dette være utgangspunktet også i loven. Vi tror det er viktig å klargjøre rollen til speditørene, og skille dette fra andre oppgaver som importør/eksportør evt. har behov for bistand til, slik som f.eks. bistand ifm kontroll eller bistand ifm kommunikasjon med myndighetene i en kontrollsak.
Vår oppfatning er også at det ville vært en fordel å tilpasse begrepsbruken i lovene til begrepene som brukes i selve tolldeklarasjonen, dvs. den norske versjonen av SAD-dokumentet. Hvordan dette dokumentet blir fyllt ut er avgjørende for hvem som får forskjellige plikter, og vi mener det ville vært en fordel å klargjøre dette i regelverket.
Dette bringer oss over til forholdet mellom direkte og indirekte representasjon. Det er ikke klart for oss hva departementet mener er en indirekte representasjon. Dersom man mener at speditør selv skal kunne opptre som mottaker i post 8 i tolldeklarasjonen, bør man si dette rett ut. Dersom man mener at speditøren uansett skal føres opp som deklarant i post 14 i tolldeklarasjonen, bør dette også fremgå tydelig. Representanten blir etter vår erfaring alltid deklarert i post 14 i EU, dvs. både ved direkte og indirekte representasjon. Forskjellen mellom de to typene representasjon i EU er så vidt vi kjenner til at speditøren ved indirekte representasjon påtar seg et utvidet ansvar overfor myndighetene, for import der myndighetene krever en lokalt ansvarlig. Vi tror ikke dette systemet automatisk er overførbart til Norge, og de konkrete tilfellene der det er behov for et slikt utvidet ansvar bør etter vårt syn utredes nærmere før man evt. innfører nye regler.
I høringsnotatet er spørsmålet om fullmakt diskutert, men vi tror ikke at departementet har gått helt inn i de praktiske problemstillingene rundt dette. At en speditør som er engasjert av norsk importør på forespørsel må legge frem dokumentasjon som viser at vedkommende har en slik fullmakt er ukontroversielt. Spørsmålet som høringsnotatet ikke stiller er hva som skal skje i alle de tilfellene der importør og speditør ikke har et avtaleforhold. I veldig mange tilfeller er det selger i utlandet som arrangerer transport til Norge, og ofte innebærer dette at utenlandsk transportør, eller en speditør som engasjeres av transportøren, tolldeklarerer varene inn i Norge i navnet til importøren. Importøren har i disse tilfellene ikke gitt noen fullmakt til speditøren, og begrepsbruken i, og tankegangen bak, de foreslåtte reglene vil ikke passe. I tillegg til det formelle, er det et faktisk spørsmål om hvem som i slike tilfeller har ansvar for evt. feil som blir gjort ifm tolldeklareringen som vi mener burde vært bedre belyst. Her er det viktig å være klar over at feilene kan bli oppdaget lang tid etterpå ifm kontroll. Forholdet mellom ansvaret for speditøren (som faktisk har gjort feilen) og ansvaret for importøren (som kanskje burde ha oppdaget feilen i etterkant) er en problemstilling som departementet burde se nærmere på når reglene først er oppe til vurdering.
Det siste temaet vi vil nevne er forholdet mellom tolldeklarering og fradragsrett for import-mva. Hverken det eksisterende tollregelverket eller de foreslåtte nye reglene tar inn over seg at det er strenge begrensninger i hvem som kan være mottaker på tolldeklarasjonen fra et mva-perspektiv. Dersom departementets forslag skal leses slik at en representant skal kunne deklarere seg selv som mottaker, bør også konsekvensene for mva-fradrag vurderes nærmere. Dagens regler om indirekte representasjon i tollavgiftsloven er i realiteten ikke i bruk på grunn av mva-reglene, og man kan spørre seg om det vil være bedre å avskaffe slike regler enn å la det bli stående til forvirring for de næringsdrivende. Et alternativ kan selvsagt være å myke opp reglene for fradrag for import-mva eller dokumentasjonskravene for fradragsføring, men dette vil fordre endringer i mva-regelverket.
En avsluttende kommentar er at vi tror tollregelverket vil ha godt av at man i sterkere grad skiller mellom bedrifters vareførsel og regler som gjelder privatpersoner. Dette gjelder også forholdet til evt. representanter.
Vi viser til høring om regulering av tollrepresentant i vareførselsloven og tollavgiftsloven.
Etter vår oppfatning er det problematisk at det ikke framgår klart av høringsnotatet hva som egentlig er hensikten med regelendringen. Dersom poenget med de foreslåtte endringene er å klargjøre reglene for brukerne, mener vi at man ikke helt har nådd målet, og dersom regelverksendringen faktisk er ment å endre rettstilstanden på området, så burde dette komme tydeligere fram i notatet. Vi savner i så fall også en bredere vurdering av hva et utvidet ansvar for tollrepresentanten vil innebære for aktørene, både økonomisk og praktisk.
Slik høringsnotatet er formulert, kan det se ut som om departementet bare har ønsket å foreta en begrepsmessig opprydding. Hvis det er tilfelle, så vil vi oppfordre departementet til å benytte muligheten som ligger i et lovarbeid til å bringe tollreglene mer i tråd med virkeligheten for bedrifter som importerer og eksporterer, og de foretakene som hjelper bedriftene med dette. Både dagens regler og de foreslåtte endringene tar utgangspunkt i at importør/eksportør selv gir opplysninger til myndighetene. Dette er bare tilfelle for et svært lite mindretall av bedrifter som har egen TVINN-tillatelse. De aller fleste importer/eksporter blir deklarert av profesjonelle speditører, og vi tror at regelverket hadde vært enklere å forstå dersom man hadde latt dette være utgangspunktet også i loven. Vi tror det er viktig å klargjøre rollen til speditørene, og skille dette fra andre oppgaver som importør/eksportør evt. har behov for bistand til, slik som f.eks. bistand ifm kontroll eller bistand ifm kommunikasjon med myndighetene i en kontrollsak.
Vår oppfatning er også at det ville vært en fordel å tilpasse begrepsbruken i lovene til begrepene som brukes i selve tolldeklarasjonen, dvs. den norske versjonen av SAD-dokumentet. Hvordan dette dokumentet blir fyllt ut er avgjørende for hvem som får forskjellige plikter, og vi mener det ville vært en fordel å klargjøre dette i regelverket.
Dette bringer oss over til forholdet mellom direkte og indirekte representasjon. Det er ikke klart for oss hva departementet mener er en indirekte representasjon. Dersom man mener at speditør selv skal kunne opptre som mottaker i post 8 i tolldeklarasjonen, bør man si dette rett ut. Dersom man mener at speditøren uansett skal føres opp som deklarant i post 14 i tolldeklarasjonen, bør dette også fremgå tydelig. Representanten blir etter vår erfaring alltid deklarert i post 14 i EU, dvs. både ved direkte og indirekte representasjon. Forskjellen mellom de to typene representasjon i EU er så vidt vi kjenner til at speditøren ved indirekte representasjon påtar seg et utvidet ansvar overfor myndighetene, for import der myndighetene krever en lokalt ansvarlig. Vi tror ikke dette systemet automatisk er overførbart til Norge, og de konkrete tilfellene der det er behov for et slikt utvidet ansvar bør etter vårt syn utredes nærmere før man evt. innfører nye regler.
I høringsnotatet er spørsmålet om fullmakt diskutert, men vi tror ikke at departementet har gått helt inn i de praktiske problemstillingene rundt dette. At en speditør som er engasjert av norsk importør på forespørsel må legge frem dokumentasjon som viser at vedkommende har en slik fullmakt er ukontroversielt. Spørsmålet som høringsnotatet ikke stiller er hva som skal skje i alle de tilfellene der importør og speditør ikke har et avtaleforhold. I veldig mange tilfeller er det selger i utlandet som arrangerer transport til Norge, og ofte innebærer dette at utenlandsk transportør, eller en speditør som engasjeres av transportøren, tolldeklarerer varene inn i Norge i navnet til importøren. Importøren har i disse tilfellene ikke gitt noen fullmakt til speditøren, og begrepsbruken i, og tankegangen bak, de foreslåtte reglene vil ikke passe. I tillegg til det formelle, er det et faktisk spørsmål om hvem som i slike tilfeller har ansvar for evt. feil som blir gjort ifm tolldeklareringen som vi mener burde vært bedre belyst. Her er det viktig å være klar over at feilene kan bli oppdaget lang tid etterpå ifm kontroll. Forholdet mellom ansvaret for speditøren (som faktisk har gjort feilen) og ansvaret for importøren (som kanskje burde ha oppdaget feilen i etterkant) er en problemstilling som departementet burde se nærmere på når reglene først er oppe til vurdering.
Det siste temaet vi vil nevne er forholdet mellom tolldeklarering og fradragsrett for import-mva. Hverken det eksisterende tollregelverket eller de foreslåtte nye reglene tar inn over seg at det er strenge begrensninger i hvem som kan være mottaker på tolldeklarasjonen fra et mva-perspektiv. Dersom departementets forslag skal leses slik at en representant skal kunne deklarere seg selv som mottaker, bør også konsekvensene for mva-fradrag vurderes nærmere. Dagens regler om indirekte representasjon i tollavgiftsloven er i realiteten ikke i bruk på grunn av mva-reglene, og man kan spørre seg om det vil være bedre å avskaffe slike regler enn å la det bli stående til forvirring for de næringsdrivende. Et alternativ kan selvsagt være å myke opp reglene for fradrag for import-mva eller dokumentasjonskravene for fradragsføring, men dette vil fordre endringer i mva-regelverket.
En avsluttende kommentar er at vi tror tollregelverket vil ha godt av at man i sterkere grad skiller mellom bedrifters vareførsel og regler som gjelder privatpersoner. Dette gjelder også forholdet til evt. representanter.