Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning (DMMH)

DMMH støtter utvalgets anbefaling om styrket trepartssamarbeid om kompetansepolitikken uttrykket i de tre tiltakene: kompetanse politisk råd styrkes og videreutvikles som arena for trepartssamarbeid, regionale kompetansefora styrkes og videreutvikles i alle fylker, regjeringen igangsetter arbeidet med å utvikle en langtidsplan for livslang læring i samarbeid med partene i arbeidslivet.

DMMH støtter utvalgets anbefaling om tydeliggjøring av Kompetansebehovsutvalget rolle som kunnskapsleverandør for politikkutvikling, med utgangpunkt i foreslåtte tiltak som et særlig ansvar for å frembringe en omforent virkelighetsforståelse på kompetanseområdet og gi et tydelig grunnlag for politikkutforming, justert mandat for å tydeliggjøre utvalgets rolle som kunnskapsleverandør for politikkutvikling, etablering av et sterkere samspill mellom Kompetansebehovsutvalget og regionale kompetansefora.

DMMH støtter utvalgets anbefaling om at forskningen om kompetanseutvikling i arbeidslivet styrkes gjennom at regjeringen øker forskningsinnsatsen til Forskningsrådets portefølje for velferd og utdanning i tillegg til egne bevilgninger til analyser av spesifikke og avgrensede problemstillinger, at aktuelle forskningstemaer drives frem i samarbeid mellom forskningsmiljøer og virksomheter, samt at forskning om kompetanseutvikling kobles til andre politikkområder. Særlig viktig er bevilgninger over statsbudsjettet for å styrke forsking og analyser relatert til kompetanseutvikling i arbeidslivet.

DMMH støtter utvalgets anbefaling om utvikling av en digital kompetanseplattform så lenge dette prosjektet gjennomføres og deretter driftes og med offentlig finansiering. DMMH mener likevel at det er viktig at plattformen er særlig rettet mot sentrale (nåværende og fremtidige) yrker (og karriereveier) for velferdssamfunnet.

Når det gjelder økt bruk av kompetansekartlegging så mener DMMH at dette i all hovedsak bør være et ansvar som påligger den enkelte virksomhet. I offentlig forvaltning kan det være behov for å standardisere dette med egne verktøy, for å få en samlet oversikt over den samlede kompetansen det offentlige innehar, men for privat næringsliv synes dette unødvendig og byråkratiserende.

DMMH støtter også utvalget i at oppfølging av tidligere studenter bør styrkes for å kunne sørge for kompetanseutvikling i hele landet.

DMMH er usikker på hvor enkelt det i praksis vil være å tilgjengeliggjøre ledig kapasitet på kompetansetilbud som er skreddersydd for (og finansiert) av en virksomhet, til andre virksomheter. Synliggjøring av “restplasser” i kompetansetilbud på den digitale kompetanseplattformen synes riktignok som et godt virkemiddel.

DMMH mener at støtteordninger for å fremme kompetanseutvikling i utgangspunktet kan være positivt, men at dette bør begrenses til å være rettet mot (nåværende og fremtidige) yrker/yrkesutøvere som er avgjørende for å ivareta velferdssamfunnet.

DMMH mener alle tiltak som foreslås i kapittel 16 (BIO-ordningen, statlig omstillingsstøtte, lønnsstøtte for opplæring, kompetansefunnordningen, individuelle læringskontoer og lånekasse for livslang læring) øker byråkratiet og bør avvikles eller ikke igangsettes, og at midlene som brukes på ordningen (både administrasjon og søkbare midler) heller går til å styrke bemanningen i barnehage, skole og helse, og/eller kompetansehevingsordninger for disse.

Vi ser at det bedre kan systematiseres hvilke tilbakemeldinger høyskolen får fra arbeidslivet gjennom statlige kompetanseordninger som REKOM, DEKOM og kompetanseløftet, samtidig som det er en balanse mellom etterspørsel fra arbeidsgiver, potensielle studenter og kapasitet ved høyskolen som må vurderes i utviklingen av nye studietilbud. DMMH ønsker å bidra til flere fleksible utdanninger i samfunnet, men da vil det være behov for forutsigbare støtteordninger og rammetilskudd til både utvikling og drift av disse tilbudene.

Det foreslås av utvalget at man skal tilrettelegge for at studenter kan delta på samme kurs, både som etter- og videreutdanning. DMMH har også tidligere hatt studenter som tar etter- og videreutdanning i samme kurs, der enkelte tar eksamen, mens andre får kursbevis tilsendt. Utfordringen med dette er finansieringen – da studiepoenggivende videreutdanningstilbud vil kunne gi finansiering basert på studiepoengproduksjon, mens etterutdanningstilbud da i større grad må finansieres direkte av deltaker. Det er derfor viktig at den resultatbaserte uttellingen for studiepoeng heves for videreutdanninger ved universiteter og høyskoler for å sikre et insentiv for UH for å videreutvikle EVU-porteføljen, samtidig som departementet må komme med tydelig tilbakemelding dersom det ønskes at man igjen skal kunne kombinere formell og ikke-formell utdanning i samme tilbud. Den foreslåtte endringen i finansiering tilknyttet System for kompetanse og kvalitet, og videreutdanninger for lærere, vil gi universiteter- og høyskoler større forutsigbarhet og en mulighet til å i større grad utvikle tilbud det er etterspørsel i sektoren man er tilknyttet.

DMMH støtter intensjonen om å løfte frem realkompetanse og bedre kunne dokumentere læring som skjer i arbeidslivet. For mange arbeidstakere, spesielt innen praksisnære yrker, vil kompetanseattester kunne synliggjøre viktig kunnskap som ellers ikke fanges opp.

Samtidig mener vi det er avgjørende at slike attester knyttes til en tydelig kompetansereferanse – en felles målestokk for hvilken kompetanse som faktisk kreves i ulike yrker. Uten dette vil det være vanskelig å sikre troverdighet, rettferdighet og lik praksis.

Utviklingen av slike referanser er et krevende arbeid som må forankres i arbeidslivet og gjøres i tett samarbeid med partene. Systemet må også ha rom for en viss fleksibilitet, særlig i yrker der kompetanse utvikles gjennom ulike typer erfaringer.

Vi anbefaler at videre utredning av et helhetlig system for realkompetansevurdering skjer i samarbeid med partene i arbeidslivet og andre relevante aktører med erfaring på feltet.