Til Olje- og energidepartementet
v/ Dag Erlend Henriksen
Merknader til høringsnotat om endring i selskapsloven og lagringsforskriften vedrørende transport og lagring av CO2 i undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen
Det vises til høringsnotat datert 7. april 2022, der det foreslås en endring av § 1-1 fjerde ledd i lov 21. juni 1985 nr. 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven). Det foreslås at selskapsloven ikke skal gjelde for samarbeidsavtaler knyttet til tillatelse gitt i medhold av §§ 3-1, 4-1 eller 6-1 i forskrift 5. desember 2014 nr. 1517 om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO₂ og om transport av CO₂ på kontinentalsokkelen (lagringsforskriften). Som en følge av endringen må det også gjøres tilpasninger i lagringsforskriften.
Behov for tilpasset rammeverk
I høringsnotatet, og som begrunnelse for flere av de skisserte hensynene som ligger til grunn for endringsforslaget, vises det flere ganger til petroleumsindustrien. Etter vårt syn er likevel flere av de hensyn som petroleumsregelverket er tuftet på enten ikke tilstede, relevant for, eller tilpasset CCS-industrien. Ett, av flere, eksempler på dette er at en geologisk lagringslokalitet for CO2 ikke i seg selv representerer en formuesverdi eller kvantifiserbar ressurs for aktørene, i motsetning til et olje- eller gassfunn. Inntektsgrunnlaget og utnyttelsesverdien er basert på og avhengig av at det finnes industrielle og kommersielle aktører som er villige til å betale operatøren av et lager en tariff for å ta imot og permanent lagre industriens avfallsprodukt (CO2). Motsetningsvis, ved økende volumer av injisert CO2 øker rettighetshavernes ansvarsomfang og eksponering, eksempelvis i forhold til mulige lekkasjer og/eller behov for å iverksette korrektive tiltak.
Denne fundamentale verdikjedeforskjellen mellom petroleumsindustrien og CO2-lagringsindustrien tilsier at det ikke er optimalt eller heldig å anbefale at man «kopierer» regelverket fra en næring til å gjelde for en annen utelukkende ut ifra familiaritet, tradisjon, vane og erfaring. Man risikerer da at nevnte forskjell ikke i tilstrekkelig grad blir hensyntatt og reflektert i de mekanismer og reguleringer som kommer til anvendelse. At CO2-lagringsvirksomhet, tilsvarende som olje- og gassindustrien faktisk er knyttet til norsk sokkel, synes heller ikke som et vektig blåkopiargument i denne sammenheng.
Det er også viktig å påpeke at en rask utvikling av lagringskapasitet på norsk sokkel er avgjørende da markedet etableres nå. Dersom kapasitet ikke etableres raskt, vil det ha konsekvenser for interessen for karbonfangst og potensielt store konsekvenser for muligheten til å nå klimamålsetningene.
Etter vår oppfatning burde man derfor, i stedet for å skue hen til gjeldende regelverk og praksis i olje- og gassindustrien, med en dertil ad-hoc tilnærming på enkelte problemstillinger, foreta en helhellig og egen gjennomgang av rammeverket for karbonfangst og -lagring som ny og kommende næring, herunder vurdere mulige organisasjonsformer, samarbeidsavtaler og -former, konkurranseutfordringer, skatte- og avgiftsmessige forhold, tredjepartstilgang etc. En slik helhetlig gjennomgang vil kunne bidra til å sikre at regelverket er tilpasset denne nye næringens kjennetegn og særegenheter. En slik gjennomgang vil også kunne avdekke mulige behov for endringer og tilpasninger, og derved kunne stimulere til videre vekst og utvikling av karbonfangst og -lagring, både som næring og klimaverktøy.
Det anses også uheldig at innholdet av de skisserte, kommende forskriftsendringene ikke foreligger ved utløpet av høringsfristen for endringene i selskapsloven. Dette medfører at det er vanskelig å få full oversikt over konsekvensene av departementets endringsforslag.
Konkurranserettslige konsekvenser
Northern Lights er i utgangspunktet enig med departementet i at det å gjøre unntak fra selskapsloven for samarbeidsavtaler knyttet til tillatelser gitt i medhold av lagringsforskriften «i seg selv» ikke har noen konkurranserettslig betydning.
Høringsnotatet punkt 5 viser til en vurdering av konkurranserettslige konsekvenser for forslaget. Det påpekes at den konkurranserettslige vurderingen er uavhengig av det selskapsrettslige begrepet som følger av selskapsloven. Samtidig vil organiseringen av virksomheten ha konkurranserettslige konsekvenser når det kommer til markedsføring og salg av lagerkapasitet. Ved en interessentskapsmodell der man ikke etablerer et felles eid selskap, må rettighetshaverne markedsføre og selge kapasitet i lageret individuelt, eller alternativt etablere en egen enhet som kan utføre markedsføringen i tråd med konkurransereglene.
Basert på vår erfaring er det ett stort fortrinn at én juridisk enhet kan markedsføre og selge lagertjenester på vegne av en lisens. Vi mener det vil muliggjøre raskere utvikling av et marked for CO2-lagring på norsk sokkel. Vi utelukker ikke at en lisens kan ha flere interessenter, men disse må da ha en omforent forretningsmodell.
Northern Lights mener at de konkurranserettslige konsekvenser bør utredes nærmere før man vedtar de foreslåtte endringer.
Standardisert avtaleverk og forholdet til petroleumsvirksomheten
I høringsnotatet uttrykker departementet et ønske om å etablere mer standardiserte samarbeidsformer og deltakeravtaler. Departementet viser blant annet til at bakgrunnen for forslaget er å sikre at konsesjonsbehandlingen for tillatelser etter lagringsforskriften kan legges opp «på samme måte som i petroleumsvirksomhet», hvor konsesjoner er basert på standardavtaler som utformes av konsesjonsmyndigheten, som ikke forhandles og som er identiske for så godt som alle utvinningstillatelser.
Det legges herunder opp til at departementet blant annet vil arbeide videre med utvikling av standardiserte samarbeidsformer og deltakeravtaler. Northern Lights JV DA vil understreke nødvendigheten av at industriaktørene involveres i dette arbeidet. Det er flere kjennetegn med karbonfangst og -lagring som tilsier at enkelte reguleringer som i dag finnes/eksisterer i andre samarbeidsavtaler på sokkelen ikke nødvendigvis vil kunne replikkers i sin nåværende form gitt de spesifikke markedsmessige og konkurranserettslige forhold denne nye industrien må forholde seg til, samt at verdipotensialet til virksomheten, og dermed også den enkelte aktørs verdi, er avhengig av antallet av og størrelsen på eventuelle kommersielle avtaler og således ikke utelukkende knyttet til CO2-lageret isolert sett.
Departementet baserer endringsforslaget på relativt begrenset erfaringsgrunnlag da det første selskapet som reguleres etter forskriften er Northern Lights JV DA, som ble tildelt operatøransvar for EL 001 så sent som i juni 2021. Selskapet ble etablert i sin nåværende form som følge av gjeldende regelverk. Vi ber departementet klargjøre hvorvidt den foreslåtte endringen vil påvirke Northern Lights JV DA sin rolle som operatør for EL 001 og selskapets muligheter for vekst, herunder tildeling av nye lisenser.
Northern Lights JV DA
Administrerende direktør
v/ Dag Erlend Henriksen
Merknader til høringsnotat om endring i selskapsloven og lagringsforskriften vedrørende transport og lagring av CO2 i undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen
Det vises til høringsnotat datert 7. april 2022, der det foreslås en endring av § 1-1 fjerde ledd i lov 21. juni 1985 nr. 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven). Det foreslås at selskapsloven ikke skal gjelde for samarbeidsavtaler knyttet til tillatelse gitt i medhold av §§ 3-1, 4-1 eller 6-1 i forskrift 5. desember 2014 nr. 1517 om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO₂ og om transport av CO₂ på kontinentalsokkelen (lagringsforskriften). Som en følge av endringen må det også gjøres tilpasninger i lagringsforskriften.
Behov for tilpasset rammeverk
I høringsnotatet, og som begrunnelse for flere av de skisserte hensynene som ligger til grunn for endringsforslaget, vises det flere ganger til petroleumsindustrien. Etter vårt syn er likevel flere av de hensyn som petroleumsregelverket er tuftet på enten ikke tilstede, relevant for, eller tilpasset CCS-industrien. Ett, av flere, eksempler på dette er at en geologisk lagringslokalitet for CO2 ikke i seg selv representerer en formuesverdi eller kvantifiserbar ressurs for aktørene, i motsetning til et olje- eller gassfunn. Inntektsgrunnlaget og utnyttelsesverdien er basert på og avhengig av at det finnes industrielle og kommersielle aktører som er villige til å betale operatøren av et lager en tariff for å ta imot og permanent lagre industriens avfallsprodukt (CO2). Motsetningsvis, ved økende volumer av injisert CO2 øker rettighetshavernes ansvarsomfang og eksponering, eksempelvis i forhold til mulige lekkasjer og/eller behov for å iverksette korrektive tiltak.
Denne fundamentale verdikjedeforskjellen mellom petroleumsindustrien og CO2-lagringsindustrien tilsier at det ikke er optimalt eller heldig å anbefale at man «kopierer» regelverket fra en næring til å gjelde for en annen utelukkende ut ifra familiaritet, tradisjon, vane og erfaring. Man risikerer da at nevnte forskjell ikke i tilstrekkelig grad blir hensyntatt og reflektert i de mekanismer og reguleringer som kommer til anvendelse. At CO2-lagringsvirksomhet, tilsvarende som olje- og gassindustrien faktisk er knyttet til norsk sokkel, synes heller ikke som et vektig blåkopiargument i denne sammenheng.
Det er også viktig å påpeke at en rask utvikling av lagringskapasitet på norsk sokkel er avgjørende da markedet etableres nå. Dersom kapasitet ikke etableres raskt, vil det ha konsekvenser for interessen for karbonfangst og potensielt store konsekvenser for muligheten til å nå klimamålsetningene.
Etter vår oppfatning burde man derfor, i stedet for å skue hen til gjeldende regelverk og praksis i olje- og gassindustrien, med en dertil ad-hoc tilnærming på enkelte problemstillinger, foreta en helhellig og egen gjennomgang av rammeverket for karbonfangst og -lagring som ny og kommende næring, herunder vurdere mulige organisasjonsformer, samarbeidsavtaler og -former, konkurranseutfordringer, skatte- og avgiftsmessige forhold, tredjepartstilgang etc. En slik helhetlig gjennomgang vil kunne bidra til å sikre at regelverket er tilpasset denne nye næringens kjennetegn og særegenheter. En slik gjennomgang vil også kunne avdekke mulige behov for endringer og tilpasninger, og derved kunne stimulere til videre vekst og utvikling av karbonfangst og -lagring, både som næring og klimaverktøy.
Det anses også uheldig at innholdet av de skisserte, kommende forskriftsendringene ikke foreligger ved utløpet av høringsfristen for endringene i selskapsloven. Dette medfører at det er vanskelig å få full oversikt over konsekvensene av departementets endringsforslag.
Konkurranserettslige konsekvenser
Northern Lights er i utgangspunktet enig med departementet i at det å gjøre unntak fra selskapsloven for samarbeidsavtaler knyttet til tillatelser gitt i medhold av lagringsforskriften «i seg selv» ikke har noen konkurranserettslig betydning.
Høringsnotatet punkt 5 viser til en vurdering av konkurranserettslige konsekvenser for forslaget. Det påpekes at den konkurranserettslige vurderingen er uavhengig av det selskapsrettslige begrepet som følger av selskapsloven. Samtidig vil organiseringen av virksomheten ha konkurranserettslige konsekvenser når det kommer til markedsføring og salg av lagerkapasitet. Ved en interessentskapsmodell der man ikke etablerer et felles eid selskap, må rettighetshaverne markedsføre og selge kapasitet i lageret individuelt, eller alternativt etablere en egen enhet som kan utføre markedsføringen i tråd med konkurransereglene.
Basert på vår erfaring er det ett stort fortrinn at én juridisk enhet kan markedsføre og selge lagertjenester på vegne av en lisens. Vi mener det vil muliggjøre raskere utvikling av et marked for CO2-lagring på norsk sokkel. Vi utelukker ikke at en lisens kan ha flere interessenter, men disse må da ha en omforent forretningsmodell.
Northern Lights mener at de konkurranserettslige konsekvenser bør utredes nærmere før man vedtar de foreslåtte endringer.
Standardisert avtaleverk og forholdet til petroleumsvirksomheten
I høringsnotatet uttrykker departementet et ønske om å etablere mer standardiserte samarbeidsformer og deltakeravtaler. Departementet viser blant annet til at bakgrunnen for forslaget er å sikre at konsesjonsbehandlingen for tillatelser etter lagringsforskriften kan legges opp «på samme måte som i petroleumsvirksomhet», hvor konsesjoner er basert på standardavtaler som utformes av konsesjonsmyndigheten, som ikke forhandles og som er identiske for så godt som alle utvinningstillatelser.
Det legges herunder opp til at departementet blant annet vil arbeide videre med utvikling av standardiserte samarbeidsformer og deltakeravtaler. Northern Lights JV DA vil understreke nødvendigheten av at industriaktørene involveres i dette arbeidet. Det er flere kjennetegn med karbonfangst og -lagring som tilsier at enkelte reguleringer som i dag finnes/eksisterer i andre samarbeidsavtaler på sokkelen ikke nødvendigvis vil kunne replikkers i sin nåværende form gitt de spesifikke markedsmessige og konkurranserettslige forhold denne nye industrien må forholde seg til, samt at verdipotensialet til virksomheten, og dermed også den enkelte aktørs verdi, er avhengig av antallet av og størrelsen på eventuelle kommersielle avtaler og således ikke utelukkende knyttet til CO2-lageret isolert sett.
Departementet baserer endringsforslaget på relativt begrenset erfaringsgrunnlag da det første selskapet som reguleres etter forskriften er Northern Lights JV DA, som ble tildelt operatøransvar for EL 001 så sent som i juni 2021. Selskapet ble etablert i sin nåværende form som følge av gjeldende regelverk. Vi ber departementet klargjøre hvorvidt den foreslåtte endringen vil påvirke Northern Lights JV DA sin rolle som operatør for EL 001 og selskapets muligheter for vekst, herunder tildeling av nye lisenser.
Northern Lights JV DA
Administrerende direktør