Nærings- og fiskeridepartementet Postboks 8009 Dep. 0030 OSLO Høringsuttalelse – etablering av et tillatelsesregime for havbruk til havs og endringer i yttergrensene i produksjonsområdeforskriften.
Vi viser til Nærings- og fiskeridepartementets høringsnotat av. 2. februar 2022, Etablering av et tillatelsesregime for havbruk til havs og endringer i yttergrensene i produksjonsområdeforskriften.
Knyttet til tildeling av tillatelser så foreslår departementet i høringsnotatets avsnitt 5.7 at en tillatelse skal knyttes til et spesifikt akvakulturanlegg. I høringsnotatets avsnitt 5.8 pekes det på at selv om havtillatelsene knyttes til spesifikke akvakulturanlegg, så vil forhold som endringer i anleggsteknologi endre forutsetningene for et tildelingsvedtak – noe som medfører behov for en fornyet konsekvensvurdering og i noen tilfeller vil det kreves ny søknad om tillatelse. Departementet foreslår også at det i avsnitt 5.9 gis regler om samtykkekrav ved overdragelse av havtillatelser og selskapsandeler mv. samt at havtillatelsene skal begrenses til 25 år (avsnitt 5.10).
På bakgrunn av vår erfaring med finansiering av norsk havbruksnæring ønsker DNB å bidra til å belyse mulige effekter av de grep som foreslås knyttet til tildeling av tillatelser.
Havbruksnæringen har de siste 25 år hatt en rivende utvikling både finansielt, industrielt og teknologisk. Havbruksselskapene med tilstøtende selskaper innenfor blant annet teknologi, genetikk, fôr og vaksiner har drevet utviklingen av næringen, de siste 5-10 årene med et stadig økende fokus på bærekraft. Vår vurdering er at denne utviklingen vil fortsette og at næringen selv også bygger opp under ønsket vekst innenfor bærekraftige rammer – også når det gjelder havbruk til havs og landbasert oppdrett.
Vi vurderer at det er lite sannsynlig at alle de spesifikke akvakulturanleggene som godkjennes i første tildelingsrunde for havbrukskonsesjoner til havs, vil være de riktige konseptene å satse på når havbruksnæringen til havs har fått utvikle seg i ytterligere 10-15 år. Det å begrense tillatelsens varighet til 25 år vil etter vår vurdering kunne redusere eiernes mulighet til å skifte ut opprinnelig teknologi med ny og bedre teknologi når man går mot slutten av tillatelsens varighet. Dette fordi man ikke vil få payback på investeringen i tillatelsens restlevetid. Tidsbegrensningen på tillatelsen vil derfor kunne redusere både eiernes vilje til å bytte ut gammel teknologi med ny, investorenes vilje til å stille med egenkapital til investeringen og likeledes banker og andre institusjoners vilje til å finansiere investeringer som kunne styrket denne delen av næringen ytterligere.
Sett fra investorers og finansinstitusjoners side så vil en satsing på havbruk til havs innebære høy risiko. Dette fordi finansieringen vil være basert på konsepter og teknologi som ikke er testet i fullskala før beslutning om investering tas. Det vil derfor være behov for en betydelig egenkapitalandel i slike prosjekter. Vår erfaring viser at for å tiltrekke seg investorkapital, så må en investor ha forutsigbarhet for å kunne gå ut av investeringen - uten usikkerhet knyttet til samtykke fra myndighetene. Forslaget i høringsnotatets avsnitt 5.9 vil derfor kunne føre til at prosjektenes mulighet til å tiltrekke seg både investorkapital og lånekapital reduseres, fordi samtykkekravet vil øke risikoen for investorer og redusere bankers mulighet til å omsette pantsatte aktiva/aksjer. Vi vurderer at myndighetenes oppfølging og kontroll av selskapene vil være det beste redskapet for å sikre at driften videreføres og ivaretas i henhold til tillatelse. Vi mener at det derfor ikke er behov for en ekstra kontroll i form av samtykkekrav som begrenser omsetteligheten av eierandeler i selskapene.
For å sikre attraktiviteten ved å satse på havbruk til havs mener vi at:
Senior Vice President, Global Head of Seafood
Vi viser til Nærings- og fiskeridepartementets høringsnotat av. 2. februar 2022, Etablering av et tillatelsesregime for havbruk til havs og endringer i yttergrensene i produksjonsområdeforskriften.
Knyttet til tildeling av tillatelser så foreslår departementet i høringsnotatets avsnitt 5.7 at en tillatelse skal knyttes til et spesifikt akvakulturanlegg. I høringsnotatets avsnitt 5.8 pekes det på at selv om havtillatelsene knyttes til spesifikke akvakulturanlegg, så vil forhold som endringer i anleggsteknologi endre forutsetningene for et tildelingsvedtak – noe som medfører behov for en fornyet konsekvensvurdering og i noen tilfeller vil det kreves ny søknad om tillatelse. Departementet foreslår også at det i avsnitt 5.9 gis regler om samtykkekrav ved overdragelse av havtillatelser og selskapsandeler mv. samt at havtillatelsene skal begrenses til 25 år (avsnitt 5.10).
På bakgrunn av vår erfaring med finansiering av norsk havbruksnæring ønsker DNB å bidra til å belyse mulige effekter av de grep som foreslås knyttet til tildeling av tillatelser.
Havbruksnæringen har de siste 25 år hatt en rivende utvikling både finansielt, industrielt og teknologisk. Havbruksselskapene med tilstøtende selskaper innenfor blant annet teknologi, genetikk, fôr og vaksiner har drevet utviklingen av næringen, de siste 5-10 årene med et stadig økende fokus på bærekraft. Vår vurdering er at denne utviklingen vil fortsette og at næringen selv også bygger opp under ønsket vekst innenfor bærekraftige rammer – også når det gjelder havbruk til havs og landbasert oppdrett.
Vi vurderer at det er lite sannsynlig at alle de spesifikke akvakulturanleggene som godkjennes i første tildelingsrunde for havbrukskonsesjoner til havs, vil være de riktige konseptene å satse på når havbruksnæringen til havs har fått utvikle seg i ytterligere 10-15 år. Det å begrense tillatelsens varighet til 25 år vil etter vår vurdering kunne redusere eiernes mulighet til å skifte ut opprinnelig teknologi med ny og bedre teknologi når man går mot slutten av tillatelsens varighet. Dette fordi man ikke vil få payback på investeringen i tillatelsens restlevetid. Tidsbegrensningen på tillatelsen vil derfor kunne redusere både eiernes vilje til å bytte ut gammel teknologi med ny, investorenes vilje til å stille med egenkapital til investeringen og likeledes banker og andre institusjoners vilje til å finansiere investeringer som kunne styrket denne delen av næringen ytterligere.
Sett fra investorers og finansinstitusjoners side så vil en satsing på havbruk til havs innebære høy risiko. Dette fordi finansieringen vil være basert på konsepter og teknologi som ikke er testet i fullskala før beslutning om investering tas. Det vil derfor være behov for en betydelig egenkapitalandel i slike prosjekter. Vår erfaring viser at for å tiltrekke seg investorkapital, så må en investor ha forutsigbarhet for å kunne gå ut av investeringen - uten usikkerhet knyttet til samtykke fra myndighetene. Forslaget i høringsnotatets avsnitt 5.9 vil derfor kunne føre til at prosjektenes mulighet til å tiltrekke seg både investorkapital og lånekapital reduseres, fordi samtykkekravet vil øke risikoen for investorer og redusere bankers mulighet til å omsette pantsatte aktiva/aksjer. Vi vurderer at myndighetenes oppfølging og kontroll av selskapene vil være det beste redskapet for å sikre at driften videreføres og ivaretas i henhold til tillatelse. Vi mener at det derfor ikke er behov for en ekstra kontroll i form av samtykkekrav som begrenser omsetteligheten av eierandeler i selskapene.
For å sikre attraktiviteten ved å satse på havbruk til havs mener vi at:
Senior Vice President, Global Head of Seafood