Jeg er hytteeier på Svalbard. Hytten vår på Fritham har vært i min familie siden 1975, da var jeg 8 år gammel. Jeg er født og oppvokst på Svalbard, det samme gjelder min far, som ble født i Longyearbyen, i 1921. Min bestefar kom til Svalbard i 1911 for å bygge opp den første telegrafforbindelsen med fastlandet. Min mor kom hit i 1954. Det er med andre ord på Svalbard jeg har mine røtter, Svalbard er mitt hjemsted og jeg kommer tilbake år etter år, for det meste flere ganger per år.
Når jeg er på Svalbard, drar jeg alltid til hytten min og jeg kan bokstavelig talt kjøre til og fra den i blinde. Jeg har kjørt opp og ned dalen i det meste av vær og alltid kommet vel fram. Dalen opp og ned fra hytta er som min bukselomme. Jeg kjenner og kan hver meter av den.
Hytten er et paradis for meg. Det er den jeg har igjen fra min barndom, her har tiden stått stille. For hvert år som går setter jeg mer og mer pris på å kunne komme dit og både jeg og min familie opplever en enorm glede over å eie den og bruke den, vite at den alltid finnes der, når så mye annet i Longyearbyen er borte og har forandret seg. Og sånn er det for mange av oss hytteeiere: Vi vokste opp her, da foreldrene gikk i pensjon måtte de flytte da man på den tiden ikke kunne kjøpe et eget sted å bo. Hyttene var for mange det eneste vi hadde igjen!
Så jeg ser med forskrekkelse og uten forståelse på de nye forslagene og hvilke konsekvenser de har for bruk av hytter for tidligere fastboende. Jeg har overhodet ingen problemer med å forstå at turister som aldri har satt sin fot på Svalbard ikke bør leie en snøskuter og sette av gårde på en tur uten videre. Men å likestille oss hytteeiere med turister uten noen som helst fartstid på Svalbard er da fullstendig ulogisk. Skal vi kjøpe dyre forsikringer og søke om lov får å få dra på hyttene? Hvorfor? Er det for vanskelig å skille mellom oss og en fersk Svalbard- turist? Neppe! En søknad for å reise til hytta har 4 ukers behandlingstid. Hva hvis man fort må opp på hytten for å fikse noe som har gått i stykker etter en storm? Et isbjørnbesøk? Må jeg søke først, vente 10 uker? Da går det kanskje ikke lengre å komme fram med snøskuter og nødvendige materialer. Jeg tror jeg kan fortsette lenge med å liste opp de praktiske umuligheter dette medfører.
I forslaget står det at man ikke kan regne med at tidligere fastboende hytteeiere har oppdatert kompetanse om ferdsel og sikkerhet om Svalbard. La meg gå videre fra meg selv og min egen hytte til nabohytta vår. Den eies av min fetter, også født på Svalbard på 60 tallet, også for ham er dette hjemme. Bare vi 2 hytteeiere har sammenlagt nesten 100 års erfaring fra ferdsel i naturen på Svalbard. Legger man til erfaring fra andre tidligere fastboende hytteeiere kommer man fort opp i 1000 år. Sammenlign det med alle kortidsboende på Svalbard som har fastboende status og med turister/»individuelle reisende» som setter sin fot på Svalbard før første gang. Det er som natt og dag! La oss få reise til hyttene våre når vi vil og uten å betale en meningsløs, unødvendig forsikring. Det er klart at det er lettest å skjære alle over én kam, men det må jo finnes en logikk og fornuft bak det?
Jeg kan ikke love at en hytteeier aldri kommer i trøbbel, men jeg kan garantere at det er mye mer sannsynlig at andre gjør det! Jeg kan virkelig ikke huske å ha hørt om en hytteeier på vei til eller fra hytta som har blitt reddet, hentet eller som på noen måte har belastet offentligheten med sine hytteturer. Det betyr ikke at det ikke har hendt, men at jeg ikke har hørt om det betyr en hel del, min Svalbard-hukommelse strekker seg langt tillbake i tiden. Hadde det skjedd ofte hadde jeg visst det.
Vi tidligere fastboende med hytte kommer fram og vi kommer hjem. Vi kan kulde og hvordan man beskytter seg mot den. Vi kan snøstormer og vi vet når vi ikke skal legge av gårde og vi vet når väret er for dårlig til å dra hjem fra hytten. Vi kan løssnø, hvordan man unngår å sette seg fast i den og skulle det likevel skje så vet vi hvordan vi kommer løs. Vi vet hvordan man skal kjøre opp og ned bratte bakker og når man skal unngå dem. Vi vet hvordan man unngår å velte med en snöscooter. Når elvene går opp midt på vinteren vet vi hvordan man kjører med snøscooter gjennom vann. Vi vet av erfaring når det er rasfare. I Todalen på vei opp til hytten min vet jeg helt nøyaktig hvor det legger seg farlige snøskavler og under hvilke forhold de raser ned. De som har hytte på Vindodden vet når de kan kjøre «Flower veien» eller når de bør kjøre veien rundt Sassen. De som har hytte på andre siden av Van Mijen fjorden vet hvor på Slakbreen det er sprekker og de vet nøyaktig når og hvor man kan kjøre over isen og når det ikke går. Jeg kan fortsette, men vil bare si: Selvfølgelig har vi nok kunnskaper for å gjøre det vi alltid har gjort og vel så det.
Å skrive at man ikke kan regne med at tidligere fastboende hytteeiere har oppdatert kompetanse om Svalbard er feil, det er nettopp det de har. For det første: Den kompetansen vi har om ferdsel på Svalbard rekker mer enn langt nok og mye lengre enn for de fleste som til enhver tid befinner seg på øya. For det andra: Selvfølgelig kjenner vi til klimaendringene på Svalbard, selvfølgelig kjenner vi til problemstillingene rundt den økede rasfaren, om varslene på varsom.no. Vi vet og ser og føler hvordan breene krymper og forandrer seg og at det som en gang var trygt ikke nødvendigvis er det i dag. Og selv om en hel del sikkerhetsutstyr ikke fantes for 30-40 år siden betyr ikke dette at vi ikke kjenner til det.
Og hvordan kan jeg sitte og si dette? Jeg representerer ikke alle tidligere fastboende hytteeiere? Nei, det gjør jeg ikke, men jeg kjenner veldig mange av dem. Vi er en ganske liten gjeng. Vi treffes på Svalbard, snakker diskuterer og oppdateres – som veldig mange andre gjør før de legger av gårde på tur. Jeg vet at deres engasjement i Svalbard er stort - så som mitt eget. Svalbard slipper nå engang ikke taket i oss. Vi holder oss oppdaterte, vi vet hva vi gjør, Vi kommer til å forårsake adskillig færre utgifter for å bli hentet og reddet enn turister, ferske fastboende og folk som skal gå Svalbard på langs, tvers og kryss!
Tidligere fastboende med hytter på Svalbard bør sidestilles med dagens fastboende og ikke med turister/individuelle reisende. De må få reise til hyttene uten byråkrati og kostnader.
Svalbard er historieløst nok som det er. La oss som er en del av den hjelpe til å ivareta den. La oss få reise til hyttene våre når vi vil, la oss få reise hjem når vi vil!
Når jeg er på Svalbard, drar jeg alltid til hytten min og jeg kan bokstavelig talt kjøre til og fra den i blinde. Jeg har kjørt opp og ned dalen i det meste av vær og alltid kommet vel fram. Dalen opp og ned fra hytta er som min bukselomme. Jeg kjenner og kan hver meter av den.
Hytten er et paradis for meg. Det er den jeg har igjen fra min barndom, her har tiden stått stille. For hvert år som går setter jeg mer og mer pris på å kunne komme dit og både jeg og min familie opplever en enorm glede over å eie den og bruke den, vite at den alltid finnes der, når så mye annet i Longyearbyen er borte og har forandret seg. Og sånn er det for mange av oss hytteeiere: Vi vokste opp her, da foreldrene gikk i pensjon måtte de flytte da man på den tiden ikke kunne kjøpe et eget sted å bo. Hyttene var for mange det eneste vi hadde igjen!
Så jeg ser med forskrekkelse og uten forståelse på de nye forslagene og hvilke konsekvenser de har for bruk av hytter for tidligere fastboende. Jeg har overhodet ingen problemer med å forstå at turister som aldri har satt sin fot på Svalbard ikke bør leie en snøskuter og sette av gårde på en tur uten videre. Men å likestille oss hytteeiere med turister uten noen som helst fartstid på Svalbard er da fullstendig ulogisk. Skal vi kjøpe dyre forsikringer og søke om lov får å få dra på hyttene? Hvorfor? Er det for vanskelig å skille mellom oss og en fersk Svalbard- turist? Neppe! En søknad for å reise til hytta har 4 ukers behandlingstid. Hva hvis man fort må opp på hytten for å fikse noe som har gått i stykker etter en storm? Et isbjørnbesøk? Må jeg søke først, vente 10 uker? Da går det kanskje ikke lengre å komme fram med snøskuter og nødvendige materialer. Jeg tror jeg kan fortsette lenge med å liste opp de praktiske umuligheter dette medfører.
I forslaget står det at man ikke kan regne med at tidligere fastboende hytteeiere har oppdatert kompetanse om ferdsel og sikkerhet om Svalbard. La meg gå videre fra meg selv og min egen hytte til nabohytta vår. Den eies av min fetter, også født på Svalbard på 60 tallet, også for ham er dette hjemme. Bare vi 2 hytteeiere har sammenlagt nesten 100 års erfaring fra ferdsel i naturen på Svalbard. Legger man til erfaring fra andre tidligere fastboende hytteeiere kommer man fort opp i 1000 år. Sammenlign det med alle kortidsboende på Svalbard som har fastboende status og med turister/»individuelle reisende» som setter sin fot på Svalbard før første gang. Det er som natt og dag! La oss få reise til hyttene våre når vi vil og uten å betale en meningsløs, unødvendig forsikring. Det er klart at det er lettest å skjære alle over én kam, men det må jo finnes en logikk og fornuft bak det?
Jeg kan ikke love at en hytteeier aldri kommer i trøbbel, men jeg kan garantere at det er mye mer sannsynlig at andre gjør det! Jeg kan virkelig ikke huske å ha hørt om en hytteeier på vei til eller fra hytta som har blitt reddet, hentet eller som på noen måte har belastet offentligheten med sine hytteturer. Det betyr ikke at det ikke har hendt, men at jeg ikke har hørt om det betyr en hel del, min Svalbard-hukommelse strekker seg langt tillbake i tiden. Hadde det skjedd ofte hadde jeg visst det.
Vi tidligere fastboende med hytte kommer fram og vi kommer hjem. Vi kan kulde og hvordan man beskytter seg mot den. Vi kan snøstormer og vi vet når vi ikke skal legge av gårde og vi vet når väret er for dårlig til å dra hjem fra hytten. Vi kan løssnø, hvordan man unngår å sette seg fast i den og skulle det likevel skje så vet vi hvordan vi kommer løs. Vi vet hvordan man skal kjøre opp og ned bratte bakker og når man skal unngå dem. Vi vet hvordan man unngår å velte med en snöscooter. Når elvene går opp midt på vinteren vet vi hvordan man kjører med snøscooter gjennom vann. Vi vet av erfaring når det er rasfare. I Todalen på vei opp til hytten min vet jeg helt nøyaktig hvor det legger seg farlige snøskavler og under hvilke forhold de raser ned. De som har hytte på Vindodden vet når de kan kjøre «Flower veien» eller når de bør kjøre veien rundt Sassen. De som har hytte på andre siden av Van Mijen fjorden vet hvor på Slakbreen det er sprekker og de vet nøyaktig når og hvor man kan kjøre over isen og når det ikke går. Jeg kan fortsette, men vil bare si: Selvfølgelig har vi nok kunnskaper for å gjøre det vi alltid har gjort og vel så det.
Å skrive at man ikke kan regne med at tidligere fastboende hytteeiere har oppdatert kompetanse om Svalbard er feil, det er nettopp det de har. For det første: Den kompetansen vi har om ferdsel på Svalbard rekker mer enn langt nok og mye lengre enn for de fleste som til enhver tid befinner seg på øya. For det andra: Selvfølgelig kjenner vi til klimaendringene på Svalbard, selvfølgelig kjenner vi til problemstillingene rundt den økede rasfaren, om varslene på varsom.no. Vi vet og ser og føler hvordan breene krymper og forandrer seg og at det som en gang var trygt ikke nødvendigvis er det i dag. Og selv om en hel del sikkerhetsutstyr ikke fantes for 30-40 år siden betyr ikke dette at vi ikke kjenner til det.
Og hvordan kan jeg sitte og si dette? Jeg representerer ikke alle tidligere fastboende hytteeiere? Nei, det gjør jeg ikke, men jeg kjenner veldig mange av dem. Vi er en ganske liten gjeng. Vi treffes på Svalbard, snakker diskuterer og oppdateres – som veldig mange andre gjør før de legger av gårde på tur. Jeg vet at deres engasjement i Svalbard er stort - så som mitt eget. Svalbard slipper nå engang ikke taket i oss. Vi holder oss oppdaterte, vi vet hva vi gjør, Vi kommer til å forårsake adskillig færre utgifter for å bli hentet og reddet enn turister, ferske fastboende og folk som skal gå Svalbard på langs, tvers og kryss!
Tidligere fastboende med hytter på Svalbard bør sidestilles med dagens fastboende og ikke med turister/individuelle reisende. De må få reise til hyttene uten byråkrati og kostnader.
Svalbard er historieløst nok som det er. La oss som er en del av den hjelpe til å ivareta den. La oss få reise til hyttene våre når vi vil, la oss få reise hjem når vi vil!