Kompetanseforum Østfold

Høring: NOU 2025:1, Felles ansvar, felles gevinst: Partssamarbeid for kompetanseutvikling i arbeidslivet

Det vises til utvalgets arbeid med NOU 2025:1, som omhandler temaet partssamarbeid for kompetanseutvikling i arbeidslivet. Kompetanseforum Østfold berømmer Kompetanse-reformsutvalget for et grundig og solid arbeid. Vi ser med forventning frem til det videre arbeidet med å styrke kompetanseutviklingen i arbeidslivet.

Kompetanseforum Østfold (www.kompetanseforum.no) er et regionalt samarbeidsforum som samler aktører fra næringsliv, offentlig sektor, utdanningsinstitusjoner og arbeidslivsorganisasjoner for å styrke kompetanseutviklingen i Østfold. Forumet jobber for å identifisere behov, samordne innsats og utvikle tiltak som bidrar til økt kompetanse, innovasjon og bærekraftig vekst i regionen. NOU 2025:1 – "Felles ansvar, felles gevinst" er svært relevant for forumet da den direkte adresserer behovet for bedre samarbeid mellom partene i arbeidslivet for å styrke kompetanseutviklingen – noe som er kjernen i forumets arbeid.

I Østfold står 11,9 prosent av befolkningen mellom 15-29 utenfor arbeid eller utdanning, og hele 6,0 prosent har stått utenfor arbeid og utdanning i 2 år eller mer. Østfold har også en lavere sysselsettingsandel enn landsgjennomsnittet, og nær 4 av 10 i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet (NAV 2024). Samtidig som andelen som står utenfor arbeidslivet er høyt, ser vi at det er underskudd på arbeidskraft i fylket. Dette underskuddet vil sannsynligvis vedvare og øke i takt med den demografiske utviklingen.

Vi må utnytte det potensialet for arbeidskraft vi har tilgjengelig bedre enn i dag, og forsterke arbeidslivet som arena for opplæring og kompetanseutvikling, samt utvikle mer fleksible og tilpassede kompetansetilbud. Denne NOUen vil være et viktig bidrag inn i dette arbeidet.

NOUen er omfattende, og Kompetanseforum Østfold har kun plukket ut de delene vi ønsker å belyse:

13.2 - Utvalget foreslår å styrke og videreutvikle Kompetansepolitisk råd som en sentral arena for trepartssamarbeidet.

Vi forstår intensjonen med å gjøre om Kompetansepolitisk råd til et rent partssammensatt råd for å effektivisere. Vi er allikevel uenige i å fjerne flere av dagens medlemmer, da de har en sentral rolle i leveransen av tjenestene. At arbeidet med rådet oppleves som lite systematisk og at sakene er lite gjennomarbeidet og forankret handler ikke om rådets sammensetning, men om en forventningsavklaring til rådets arbeid og ledelse.

13.3 - Regionale kompetansefora styrkes og videreutvikles i alle fylker.

Vi støtter at de regionale kompetanseforaene skal styrkes. Kompetanseforum Østfold har snart eksistert i 10 år, og vi erfarer at tett samarbeid mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere er avgjørende for å utvikle en helhetlig og effektiv kompetansepolitikk. Ved å inkludere representanter fra ulike sektorer og regioner sikres det at tiltakene blir relevante og tilpasset lokale behov.

13.4 - Utvikle en langtidsplan for livslang læring i samarbeid med partene i arbeidslivet.

Behovet for en nasjonal langtidsplan for livslang læring er godt belyst i utredningen. Planen er skissert med en tiårig horisont og revisjon hvert fjerde år, for at dette skal bidra til forutsigbarhet og langsiktighet i kompetansepolitikken.

Vi er positive til at det utvikles en langtidsplan for livslang læring. Vi mener allikevel at en tiårig horisont er for lang. Med en så lang tidshorisont vil det være fare for at planene blir utdatert underveis i prosessen. Vi anbefaler at tidsperspektivet endres til en 5-årsplan med revisjon hvert år, for å sikre at man fanger opp endringene i samfunnet. I bransjer med høy endringstakt som IT-bransjen, vil en tiårig horisont være for lang. Her er man avhengig av å jobbe fortere for å kunne fange opp nye behov. Det er positivt at man vil sikre økonomien over en lengre periode. Det gir en mer stabil ramme.

14.2 – Kompetansebehovsutvalget får en tydeligere rolle som kunnskapsleverandør for politikkutvikling.

Vi støtter forslaget om at Kompetansebehovsutvalget får en tydeligere rolle som kunnskapsleverandør for politikkutvikling og at man etablerer et sterkere samspill mellom Kompetansebehovsutvalget og de regionale kompetanseforaene. Kompetansebehovsutvalget bør innhente data fra de regionale kompetanseforaene, for å sikre at nye trender og utviklingstrekk fanges opp raskt og integreres i den nasjonale kompetansepolitikken i større grad enn i dag. For å realisere dette, er det en forutsetning at alle fylker har etablerte kompetansefora, at alle fylker benytter et ensartet datagrunnlag, basert på de regionale kompetanseindikatorene og at andre relevante datakilder inkluderes.

14.3 - Økning i forskningsmidler til temaet kompetanseutvikling i arbeidslivet.

Vi støtter at det gis en økning i forskningsmidler til Forskningsrådets portefølje for velferd og utdanning. Det vil kreves tverrfaglig forsking på velferd som kobles til utdanning, og Kompetansebehovsutvalget bør ha en rolle som kompetanseleverandør, for å sikre koordinering. Det bør også legges opp til mer internasjonalt samarbeid.

Høgskolen i Østfold påpeker spesielt at dette støttes, men at det forutsetter avsatte øremerkede midler til UH.

15.2 – Utvikle en digital kompetanseplattform.

Vi støtter utviklingen av en digital plattform, da det i dag er uoversiktlig og vanskelig å finne både opplæringstilbud og finansieringsordninger. Sist en digital kompetanseplattform ble utredet, var det av HK-dir, Sikt og Lånekassen, i rapporten Kompetanseplattform for livslang læring. Det er viktig å ta med seg anbefalingene fra denne rapporten inn i det videre arbeidet.

Som Kompetansereformutvalget også anbefaler, bør den nye digitale plattformen inneholde restplasser fra kompetansetilbyderne. Den bør også inneha oversikt over kortere kurs som er relevante for næringslivet.

En utfordring, adressert i rapporten Kompetanseplattform for livslang læring, var hvordan man kan sikre at leverandørene som ligger inne i portalen er profesjonelle og seriøse aktører som leverer utdanning og kurs av god kvalitet. En løsning kan være en forhåndsgodkjenning der tilbydere gjennomgår en kvalitetsvurdering før de kan legge ut sine kurs.

Det bør også vurderes en integrasjon eller henvisning til Digital Norway sin kompetanse-plattform for digital kompetanse, og bedriftsportalen «En vei inn» til Innovasjon Norge, slik at brukerne får én samlet inngang til tilbudene.

For å styrke kompetanseutviklingen i Norge og gjøre det enklere for både arbeidsgivere og arbeidstakere å navigere i opplæringstilbud og ressurser bør målet være å bidra til mer helhetlige og sammenhengende brukerreiser, som senker terskelen for enkeltpersoner å gjennomføre relevant kompetanseheving. Klarer man dette vil portalen bli brukt, noe som er en forutsetning for å lykkes med kompetanseplattformen.

15.3 – Kompetansekartlegging som verktøy skal tas mer i bruk.

Vi er enige i at det trengs økt bruk av kompetansekartlegging i arbeidslivet generelt, men selv om det utvikles nye kompetansekartleggingsverktøy, har de små og mellomstore virksomhetene både begrenset tid og kunnskap om hvordan man skal gjennomføre en kartlegging.

Her kan man også se for seg et tettere samarbeid mellom de lokale karrieresentrene, kompetanseforaene og den nye digitale kompetanseplattformen.

15.4 – Fagskoler, høyskoler og universiteter oppfordres til å tilby mer faglig oppdatering til tidligere studenter, og sette dialogen med tidligere studenter i system.

Dette støttes, men dagens GDPR system forhindrer Utdanningsinstitusjonene å ta kontakt med tidligere studenter, så fremt de ikke har signert på at de ønsker å motta informasjon. Slike signeringer ble ikke gjort noen år tilbake og gjør da oppfølgingen vanskelig.

15.5 – Ledige plasser på kompetansetilbud som er skreddersydd for en virksomhet gjøres tilgjengelig for arbeidstakere fra andre virksomheter ved ledig kapasitet.

Støttes, men ikke alle virksomheter ønsker å dele. Dette må være opp til den enkelte virksomheten med tanke på konkurranse i markedet.

16.2 – BIO-ordningen styrkes økonomisk og samordnes for nasjonal tilgjengelighet, samt fleksibilitet for regionale tilpasninger.

Vi mener BIO-ordningen bør forvaltes av fylkeskommunene, slik den er i dag og ikke nasjonalt. Vi er enige at BIO-ordningen bør styrkes, men ber om at midlene øremerkes.

Hurtigspor for tariffbundne virksomheter, støttes ikke. Tanken er at alle søknader skal behandles så fort som mulig. Det er kvaliteten på søknaden som bestemmer om man får midler og om den blir behandlet raskt. Hvis kvaliteten på søknaden er god, får man raskt svar, må man innhente mer informasjon vil prosessen ta lengre tid.

Vi støtter at ordningen bør gjøres bedre kjent. Det forutsetter at selve ordningen og budsjettene er så forutsigbare som mulig.

16.7 – Det skal skreddersys finansieringsordninger for arbeidstakere som skal delta på kortere kompetansetilbud gjennom lånekasse for livslang læring.

Utvalget diskuterer ulike økonomiske støtteordninger for å fremme kompetanseutvikling, inkludert lønnsstøtte under opplæring. Vi anerkjenner at det er delte meninger om finansieringen av slike ordninger. Det er viktig å finne balanserte løsninger som både motiverer arbeidstakere til å delta i kompetansehevende tiltak og som er økonomisk bærekraftig for virksomhetene. En mulig tilnærming kan være å prioritere støtte til sektorer med størst omstillingsbehov eller til grupper med lav formell utdanning.

Det råder en skepsis til at voksne arbeidstakere vil være interessert i å ta lånefinansiert utdanning, da mange har familieforpliktelser og ikke kan ta mer lån Man kan tenke at de med god økonomi får til utdanning, mens de som hadde trengt det mest ikke har anledning. Derfor viktig å fokusere på at tiltak skal treffe de gruppene som trenger kompetanseheving mest for ikke å falle ut av arbeidslivet.

Utvalget anbefaler ikke individuell læringskontoer (ILK) i Norge, og mener at det ikke er egnet i en norsk kontekst.

Kompetanseforum Østfold stiller seg spørrende til denne konklusjonen da Individuelle læringskontoer er en del av EUs initiativ for å forbedre tilgangen til utdanning og opplæring for alle borgere. Formålet med ILK er å sikre at alle har tilgang til livslang læring, uavhengig av deres nåværende arbeidssituasjon eller økonomiske bakgrunn, og burde være noe vi også vil teste ut i Norge.

17.2 – Treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling utvides og styrkes. Antall bransjeprogram økes og programmene får utvidet varighet.

Støttes, spesielt med tanke på at bransjeprogrammene treffer en målgruppe som trenger det, og som ikke vanligvis deltar i opplæring.

17.4 – Utdanningsinstitusjoner og virksomheter i offentlig og privat sektor etablerer samarbeid om kompetanseutvikling i arbeidslivet.

Støttes, må ses i sammenheng med allerede eksisterende regionale kompetanseforaer, partnerskap og klynger.

18.2 - Forventningene om satsing på formelle videreutdanningstilbud formidles tydeligere i styringsdialogen mellom departementet og høyere utdanningsinstitusjoner

Dette ser ut til å bli en realitet innenfor enkelte bransjeområder, da det fra 2026 blir innført en ny strategi for karriere- og kompetanseutvikling i barnehage og skole. Der er det beskrevet at Kunnskapsdepartementet skal følge opp dette i sin styringsdialog med UH.

18.3 – Gi tydeligere økonomiske insentiver for arbeidslivsrettede tilbud i høyere utdanning.

Det støttes at universitets- og høyskolesektoren bør ta et større ansvar som tilbyder av livslang læring enn i dag, men at det er hindringer i finansieringssystemet for å få dette til. Det må derfor sees på finansieringssystemene, slik at arbeidslivsrettede tilbud blir lønnsomme for utdanningsinstitusjonene.

18.4 – Det blir mulig å kombinere formell utdanning og ikke-formell opplæring i samme tilbud ved høyere utdanningsinstitusjoner

Det er allerede åpnet for dette for UH. Det er den enkelte UH som selv definerer målgruppe og opptakskrav i et studietilbud. På mindre emner er det allerede en del tilbud som kan søkes som enten etterutdanning (uten studiepoeng) eller videreutdanning (med studiepoeng).

19.4 – Realkompetanse benyttes i større grad ved opptak til korte utdanningstilbud i høyere utdanning, særlig for kortere tilbud rettet mot arbeidslivet.

Vi er positive til en individuell kompetanseprofil og kompetansekartlegging. Et nasjonalt kompetansepass utformet som et digitalt sertifikat som kan brukes i jobbsøknader og ved karriereutvikling er spennende, men vi stiller spørsmål med hvordan dokumentasjonen skal verifiseres, og hvordan sikre at dokumentet blir vel ansett i arbeidslivet, altså at det får en reell verdi. Vi er enige i at det bør utvikles bedre verktøy og metoder for å kunne utføre realkompetansevurdering for opptak til høyere utdanning. Faglig innhold og forventet grunnkompetanse må kalibreres, slik at faglig innhold treffer målgruppen.