Generelle betraktninger
Formålet med arbeidet er å utrede hvordan partene i arbeidslivet kan legge bedre til rette for læring og omstilling i arbeidslivet. Arbeidslivets behov for kompetanse påvirkes av trender som en aldrende befolkning, digitalisering og grønn omstilling. Tiltakene er inndelt i følgende kapitler, som alle beskriver problemstillinger og forslag til mål og tiltak:
• Styrket trepartssamarbeid
• Kunnskapsbasert politikkutvikling og utforming av tiltak
• Bedre informasjon om tilbud og etterspørsel
• Økonomiske støtteordninger
• Strukturert samarbeid om fleksible kompetansetilbud
• Flere arbeidsrelevante tilbud i høyere utdanning
• Bedre dokumentasjon og verdsetting av kompetanse Felles for beskrivelsen av problemstillingene og målene er behovet for god helhet og sammenheng, og at tiltakene bedre treffer arbeidslivets kompetansebehov. Generelt stiller jeg meg bak hovedinnholdet i NOU-en. Tiltak som beskrives vil kunne bidra til økt sysselsetting, fleksibilitet i arbeidslivet og omstilling etter behov, men det vil uansett være behov for å utrede nærmere de økonomiske konsekvenser av tiltakene.
• Styrket trepartssamarbeid
• Kunnskapsbasert politikkutvikling og utforming av tiltak
• Bedre informasjon om tilbud og etterspørsel
• Økonomiske støtteordninger
• Strukturert samarbeid om fleksible kompetansetilbud
• Flere arbeidsrelevante tilbud i høyere utdanning
• Bedre dokumentasjon og verdsetting av kompetanse Felles for beskrivelsen av problemstillingene og målene er behovet for god helhet og sammenheng, og at tiltakene bedre treffer arbeidslivets kompetansebehov. Generelt stiller jeg meg bak hovedinnholdet i NOU-en. Tiltak som beskrives vil kunne bidra til økt sysselsetting, fleksibilitet i arbeidslivet og omstilling etter behov, men det vil uansett være behov for å utrede nærmere de økonomiske konsekvenser av tiltakene.
Del II Kunnskapsgrunnlaget
Jeg har ingen kommentarer til kunnskapsgrunnlaget.
Del III Utredning
Kap. 13 - Styrket trepartssamarbeid om kompetansepolitikken
Det er lett å stille seg bak et styrket trepartssamarbeid, da det kan bidra til felles virkelighetsforståelse og enighet om gode tiltak. Samtidig kan det være utfordrende å få til effektive prosesser om mange aktører med mulig ulike interesser og prioriteringer skal involveres, og enigheten kan dermed bli mer å finne på overordnet nivå, en slags «skinnenighet». NOU viser også til at arbeidet ikke prioriteres like høyt, noe som kan føre til regionale forskjeller, som igjen kan svekke det samlede arbeidet.
Kap. 14 - Mer kunnskapsbasert politikkutforming og utforming av tiltak for kompetanseutvikling.
Å jobbe kunnskapsbasert med kompetanse står sentralt i både offentlige og private virksomheter. En utfordring er å sikre oppdatert og omforent kunnskap, og at forskningen er relevant nok til å treffe behovene i arbeidslivet, og ikke utdatert når den først er tilgjengelig for partene – og kan gjøres om til praktiske tiltak.
Kap. 15 - Bedre informasjon og kobling mellom tilbud og etterspørsel
Endringstakten i arbeidslivet er høy, og det betyr at virksomheter krever stadig tilførsel og påbygging av eksisterende kompetanse, og at det er god kobling mellom det som tilbys og det som etterspørres. Det støttes at det etableres en digital kompetanseplattform som gir arbeidslivet én dør inn til informasjon om og støtte til kompetanseutvikling i arbeidslivet. Plattformen skal blant annet gi informasjon om mulighetene for kompetanseutvikling, finansieringsordninger, verktøy og ressurser som kan være til hjelp for virksomheter, arbeidstakere og tillitsvalgte i arbeidet med kompetanseutvikling. Det er positivt at det legges opp til et system for veiledning og rådgivning knyttet til planlegging, gjennomføring og oppfølging av kompetansekartleggingen. Økt bruk av kompetansekartlegging vil trolig kreve store ressurser og kompetanse, særlig for små og mellomstore bedrifter. Deltakelse på større og mindre kompetanseutviklingstilbud vil kunne være utfordrende for en del bedrifter, dette med hensyn til både kostnader og vikarbehov (selv med utdanningsstøtte som foreslås).
Kap. 16 - Økonomiske støtteordninger for å fremme kompetanseutvikling
Det er store forskjeller mellom virksomheters vilje og kapasitet til å satse økonomisk på kompetanseutvikling. Utvalget drøfter tiltak som å inkludere styrking av tilskudd til bedriftsintern opplæring (BIO), statlig omstillingsstøtte for kompetanse, lønnsstøtte for opplæring, Kompetansefunn for kompetanseinvesteringer til arbeidstakere med høyere utdanning, individuelle læringskontoer og en lånekasse for livslang læring. På generelt grunnlag er det viktig med fleksible og målrettede støtteordninger som treffer der behovene er størst. Videre at det ikke må være for komplisert å søke eller få tilgang til støtteordninger, i så fall kan viktige målgrupper falle utenfor. Det bør legges opp til tilskudd som bidrar til å styrke grunnleggende ferdigheter hos en del arbeidstakere. Omfang av dette vil påvirkes av innvandringsgrupper som kommer til Norge, arbeidsinnvandring, flukt fra krig, naturkatastrofer eller andre grunner. Mange som faller utenom arbeidslivet har svake norskspråklige ferdigheter og/eller grunnleggende ferdigheter, noe som er en forutsetning for omstilling og livslang læring. Voksenopplæringen vil kunne spille en sentral rolle her, under forutsetning av finansiering. Det er viktig å huske på at innen enkelte bransjer kan det å delta på ulike kompetanseutviklingstiltak hindres grunnet mangel på vikarer å sette inn under fraværet, blant annet innen helse og omsorg.
Kap. 17 - Mer strukturert samarbeid om utvikling av fleksible utdanningsløp
Det er behov for et godt organisert samarbeid mellom arbeidslivet og utdanningsinstitusjoner. Utvalget vil styrke arbeidet ved at flere bransjeprogrammer etableres. Utdanningsinstitusjoner og virksomheter vil imidlertid ofte ha ulike mål og prioriteringer Utdanningsinstitusjonene vil ofte ha bredere mål og mandat å ivareta enn bransjens behov for raskt å få på plass kompetente medarbeidere. Det blir derfor viktig å finne et riktig og realistisk ambisjonsnivå på samarbeidet. Det er viktig å sikre flest mulig kompetanse og kunnskap til å fungere i arbeidslivet, og opplæringstilbudene bør ha fleksibilitet og støtte til å bygge opp under dette. Derfor bør det vurderes flere fleksible læringsformer som f.eks har sakte progresjon, visuell støtte og gode muligheter for tilpasset vurdering. Forslaget om å styrke tilskuddsordningen Kompetansepluss fagopplæring er positiv, og intensjonen om å gi flere voksne muligheter til å ta fagbrev som praksiskandidater er god. Dette kan være et viktig og riktig tiltak for å øke kompetansen i arbeidslivet og gi flere tilgang til relevant utdanning. Samtidig er det viktig å understreke viktigheten av å øke kunnskapen om Kompetansepluss-ordningen. Oslo kommunes erfaring er at det per i dag er begrenset kjennskap til ordningen blant både lærebedrifter og samarbeidsorganer. Dette kan føre til at gode opplæringsinitiativ ikke blir realisert, til tross for at behovet er stort. Det bør derfor settes inn målrettede tiltak for å informere og veilede aktører i arbeidslivet om hvilke muligheter ordningen gir, blant annet gjennom den digitale kompetanseplattformen og i samarbeid med bransjeorganisasjoner. Videre er det viktig å peke på betydningen av at søknadsprosessene oppleves som tilgjengelige og lite byråkratiske. Mange lærebedrifter har begrensede administrative ressurser, og for å sikre høy deltakelse bør det legges til rette for løpende tildelinger og søknadsrunder som er enkle å håndtere. Forslaget støttes, men Kompetansepluss fagopplæring bør ha bedre 3informasjon og en mer brukervennlig veiledning- og søknadsprosess er avgjørende for at ordningen skal nå sitt fulle potensial.
Kap. 18 - Flere arbeidslivsrelevante tilbud i høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning
Staten ved Kunnskapsdepartementet gir føringer til utdanningsinstitusjonene om å prioritere utvikling av arbeidslivsrettede utdanningstilbud. Utvalget ønsker seg tydeligere økonomiske insentiver for å sikre at disse ambisjonene lar seg realisere. For at tilbudene skal ha høy kvalitet og være relevante for arbeidslivet, må trolig institusjonene tilføres ressurser og få inn ny kompetanse, da dette krever en annen kompetanse og faglighet enn det som tradisjonelle utdanningsinstitusjoner besitter.
Kap. 19 - Bedre dokumentasjon og verdsetting av kompetanse i arbeidslivet
Bakgrunnen for ønske om bedre dokumentasjon er at mange lærer og tilegner seg kunnskaper gjennom sitt arbeid. Ved å etablere et helhetlig system kan kompetanse bli mer synlig, og det kan bli lettere å se kompetanse oppnådd i utdanning og gjennom arbeid i sammenheng. Intensjonen er god, men det vil kreve en betydelig innsats å få på plass et system som ikke er for administrativt krevende å utvikle og vedlikeholde, og som er både rettferdig og brukervennlig og i tråd med gjeldende regelverk. Utvalget har ellers gjort en god og grundig analyse av utfordringsbildet, og det er lett å kjenne seg igjen i behovene som tegner målbildet. Jeg støtter anbefalingene om å
- etablere en bredt sammensatt gruppe for å utrede utvikling av et helhetlig system for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse.
- utrede og utvikle kompetanseattester som beskriver og kategoriserer ikke-formell opplæring.forankring av realkompetansevurdering i utdanningssystemet, slik det er i dag, må være et premiss i arbeidet med utredning og utvikling av kompetanseattester. Godt utarbeidede kompetanseattester som beskriver mål, bredde/omfang og dybde/nivå for læringen som skjer i arbeidslivet vil kunne utgjøre et godt faglig utgangspunkt for realkompetansevurdering og bidra til kvalitetssikringen av hele ordningen. Realkompetansevurdering på vgs og fagskolens område bør koordineres etter det nasjonale rammeverket for kompetanse.
Siden relevant og kompetansegivende erfaring oppnås på flere andre arena i tillegg til arbeidslivet, vil det være viktig at aktørene som NAV, tiltaksbedrifter og aktører innen frivilligheten er involvert i utredningen og utviklingen av kompetanseattester. Oversettelsesarbeidet mellom Vg3-læreplan og arbeidsoppgaver i bedriften utgjør grunnlaget for både opplæring i bedrift og realkompetansevurdering. Det vil derfor være viktig å se utvikling av kompetanseattester og arbeid med bedriftsinterne opplæringsplaner i sammenheng.Praksisbasert opplæring og vurdering i grunnskolefagene har stor betydning for muligheten til å skape bærekraftige modeller for kombinasjonsløp (opplæringsløp som kombinerer realkompetansevurdering og/eller opplæring i grunnskolefag med kvalifisering i yrkesfag). Dette vil innebære behov for større grad av utprøving av arbeidslivet som arena for praksisbasert læring og vurdering i grunnskolefagene og i fellesfagene for yrkesfag. Det vil derfor være viktig at utvikling av kompetanseattestene tar høyde for synliggjøring av innhold i arbeidsoppgavene, som har relevans for grunnskolefagene og for fellesfagene for yrkesfag. Realkompetansevurdering er en viktig alternativ opptaksvei som det er viktig å sikre at fungerer godt og effektivt.
Forslag om innføring av kompetanseattester
Å utvikle et system for kompetanseattester i regi av godkjente leverandører som dokumenterer kvalitetssikret læringsutbytte fra ikke-formell opplæring, er et positivt forslag. Dette vil kunne synliggjøre verdien av læring i arbeidslivet på en mer systematisk måte, og gi den enkelte bedre mulighet til videre kompetanseutvikling og formell kvalifisering.
Kompetanseattester kan bli et viktig verktøy for å anerkjenne læring utenfor det formelle utdanningssystemet, særlig dersom de kan bidra til en smidigere prosess for realkompetansevurdering, eller til enklere dokumentasjon i praksiskandidatordningen på vei mot fag- eller svennebrev.
For at dette skal være mulig, er det avgjørende at kompetanseattestene utformes i tråd med kompetansemålene i gjeldende læreplaner for fagene. En slik kobling vil sikre at dokumentert læring har tydelig relevans for vurdering opp mot fagbrevkrav, og øke nytteverdien både for den enkelte og for aktørene som skal vurdere realkompetanse.
Forslaget om at kompetanseattestene bør kunne knyttes til bransjebaserte kompetanserammeverk støttes, og at det etableres en godkjenningsordning for tilbydere for å sikre faglig og pedagogisk kvalitet. Det er viktig for legitimiteten at kompetanseattester oppfattes som troverdige og standardiserte på tvers av bransjer.
I tillegg bør det fremheves behovet for:
• God informasjon og veiledning for alle aktører som skal bruke systemet
• Brukervennlige og digitale løsninger, gjerne integrert med eksisterende plattformer som Vitnemålsportalen
• Tydelige kriterier for hva som gir grunnlag for kompetanseattest, og hvordan nivå og omfang skal beskrives.
• God inkludering av funksjonshindredes organisasjoner i relevante råd og fora, nasjonalt og regionalt, i oppfølging og implementering av tiltakene som følger av NOUen
Oppsummert mener jeg at et godt utviklet system for kompetanseattester kan bli et sentralt virkemiddel i arbeidet med livslang læring, kompetanseheving og dokumentasjon av realkompetanse – forutsatt at det utvikles i tett sammenheng med det formelle kvalifikasjonssystemet og relevante læreplaner. I tillegg bør det også legges til rette for at kompetansebevis fra formell utdanning kan synliggjøres i samme portal som vitnemål og kompetanseattester.
Kap. 20 - Økonomiske konsekvenser og beregninger
Jeg har ingen kommentarer til dette kapitlet utover at det bør være realistiske beregninger som legges til grunn for økning av sysselsettingen.
Det er lett å stille seg bak et styrket trepartssamarbeid, da det kan bidra til felles virkelighetsforståelse og enighet om gode tiltak. Samtidig kan det være utfordrende å få til effektive prosesser om mange aktører med mulig ulike interesser og prioriteringer skal involveres, og enigheten kan dermed bli mer å finne på overordnet nivå, en slags «skinnenighet». NOU viser også til at arbeidet ikke prioriteres like høyt, noe som kan føre til regionale forskjeller, som igjen kan svekke det samlede arbeidet.
Kap. 14 - Mer kunnskapsbasert politikkutforming og utforming av tiltak for kompetanseutvikling.
Å jobbe kunnskapsbasert med kompetanse står sentralt i både offentlige og private virksomheter. En utfordring er å sikre oppdatert og omforent kunnskap, og at forskningen er relevant nok til å treffe behovene i arbeidslivet, og ikke utdatert når den først er tilgjengelig for partene – og kan gjøres om til praktiske tiltak.
Kap. 15 - Bedre informasjon og kobling mellom tilbud og etterspørsel
Endringstakten i arbeidslivet er høy, og det betyr at virksomheter krever stadig tilførsel og påbygging av eksisterende kompetanse, og at det er god kobling mellom det som tilbys og det som etterspørres. Det støttes at det etableres en digital kompetanseplattform som gir arbeidslivet én dør inn til informasjon om og støtte til kompetanseutvikling i arbeidslivet. Plattformen skal blant annet gi informasjon om mulighetene for kompetanseutvikling, finansieringsordninger, verktøy og ressurser som kan være til hjelp for virksomheter, arbeidstakere og tillitsvalgte i arbeidet med kompetanseutvikling. Det er positivt at det legges opp til et system for veiledning og rådgivning knyttet til planlegging, gjennomføring og oppfølging av kompetansekartleggingen. Økt bruk av kompetansekartlegging vil trolig kreve store ressurser og kompetanse, særlig for små og mellomstore bedrifter. Deltakelse på større og mindre kompetanseutviklingstilbud vil kunne være utfordrende for en del bedrifter, dette med hensyn til både kostnader og vikarbehov (selv med utdanningsstøtte som foreslås).
Kap. 16 - Økonomiske støtteordninger for å fremme kompetanseutvikling
Det er store forskjeller mellom virksomheters vilje og kapasitet til å satse økonomisk på kompetanseutvikling. Utvalget drøfter tiltak som å inkludere styrking av tilskudd til bedriftsintern opplæring (BIO), statlig omstillingsstøtte for kompetanse, lønnsstøtte for opplæring, Kompetansefunn for kompetanseinvesteringer til arbeidstakere med høyere utdanning, individuelle læringskontoer og en lånekasse for livslang læring. På generelt grunnlag er det viktig med fleksible og målrettede støtteordninger som treffer der behovene er størst. Videre at det ikke må være for komplisert å søke eller få tilgang til støtteordninger, i så fall kan viktige målgrupper falle utenfor. Det bør legges opp til tilskudd som bidrar til å styrke grunnleggende ferdigheter hos en del arbeidstakere. Omfang av dette vil påvirkes av innvandringsgrupper som kommer til Norge, arbeidsinnvandring, flukt fra krig, naturkatastrofer eller andre grunner. Mange som faller utenom arbeidslivet har svake norskspråklige ferdigheter og/eller grunnleggende ferdigheter, noe som er en forutsetning for omstilling og livslang læring. Voksenopplæringen vil kunne spille en sentral rolle her, under forutsetning av finansiering. Det er viktig å huske på at innen enkelte bransjer kan det å delta på ulike kompetanseutviklingstiltak hindres grunnet mangel på vikarer å sette inn under fraværet, blant annet innen helse og omsorg.
Kap. 17 - Mer strukturert samarbeid om utvikling av fleksible utdanningsløp
Det er behov for et godt organisert samarbeid mellom arbeidslivet og utdanningsinstitusjoner. Utvalget vil styrke arbeidet ved at flere bransjeprogrammer etableres. Utdanningsinstitusjoner og virksomheter vil imidlertid ofte ha ulike mål og prioriteringer Utdanningsinstitusjonene vil ofte ha bredere mål og mandat å ivareta enn bransjens behov for raskt å få på plass kompetente medarbeidere. Det blir derfor viktig å finne et riktig og realistisk ambisjonsnivå på samarbeidet. Det er viktig å sikre flest mulig kompetanse og kunnskap til å fungere i arbeidslivet, og opplæringstilbudene bør ha fleksibilitet og støtte til å bygge opp under dette. Derfor bør det vurderes flere fleksible læringsformer som f.eks har sakte progresjon, visuell støtte og gode muligheter for tilpasset vurdering. Forslaget om å styrke tilskuddsordningen Kompetansepluss fagopplæring er positiv, og intensjonen om å gi flere voksne muligheter til å ta fagbrev som praksiskandidater er god. Dette kan være et viktig og riktig tiltak for å øke kompetansen i arbeidslivet og gi flere tilgang til relevant utdanning. Samtidig er det viktig å understreke viktigheten av å øke kunnskapen om Kompetansepluss-ordningen. Oslo kommunes erfaring er at det per i dag er begrenset kjennskap til ordningen blant både lærebedrifter og samarbeidsorganer. Dette kan føre til at gode opplæringsinitiativ ikke blir realisert, til tross for at behovet er stort. Det bør derfor settes inn målrettede tiltak for å informere og veilede aktører i arbeidslivet om hvilke muligheter ordningen gir, blant annet gjennom den digitale kompetanseplattformen og i samarbeid med bransjeorganisasjoner. Videre er det viktig å peke på betydningen av at søknadsprosessene oppleves som tilgjengelige og lite byråkratiske. Mange lærebedrifter har begrensede administrative ressurser, og for å sikre høy deltakelse bør det legges til rette for løpende tildelinger og søknadsrunder som er enkle å håndtere. Forslaget støttes, men Kompetansepluss fagopplæring bør ha bedre 3informasjon og en mer brukervennlig veiledning- og søknadsprosess er avgjørende for at ordningen skal nå sitt fulle potensial.
Kap. 18 - Flere arbeidslivsrelevante tilbud i høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning
Staten ved Kunnskapsdepartementet gir føringer til utdanningsinstitusjonene om å prioritere utvikling av arbeidslivsrettede utdanningstilbud. Utvalget ønsker seg tydeligere økonomiske insentiver for å sikre at disse ambisjonene lar seg realisere. For at tilbudene skal ha høy kvalitet og være relevante for arbeidslivet, må trolig institusjonene tilføres ressurser og få inn ny kompetanse, da dette krever en annen kompetanse og faglighet enn det som tradisjonelle utdanningsinstitusjoner besitter.
Kap. 19 - Bedre dokumentasjon og verdsetting av kompetanse i arbeidslivet
Bakgrunnen for ønske om bedre dokumentasjon er at mange lærer og tilegner seg kunnskaper gjennom sitt arbeid. Ved å etablere et helhetlig system kan kompetanse bli mer synlig, og det kan bli lettere å se kompetanse oppnådd i utdanning og gjennom arbeid i sammenheng. Intensjonen er god, men det vil kreve en betydelig innsats å få på plass et system som ikke er for administrativt krevende å utvikle og vedlikeholde, og som er både rettferdig og brukervennlig og i tråd med gjeldende regelverk. Utvalget har ellers gjort en god og grundig analyse av utfordringsbildet, og det er lett å kjenne seg igjen i behovene som tegner målbildet. Jeg støtter anbefalingene om å
- etablere en bredt sammensatt gruppe for å utrede utvikling av et helhetlig system for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse.
- utrede og utvikle kompetanseattester som beskriver og kategoriserer ikke-formell opplæring.forankring av realkompetansevurdering i utdanningssystemet, slik det er i dag, må være et premiss i arbeidet med utredning og utvikling av kompetanseattester. Godt utarbeidede kompetanseattester som beskriver mål, bredde/omfang og dybde/nivå for læringen som skjer i arbeidslivet vil kunne utgjøre et godt faglig utgangspunkt for realkompetansevurdering og bidra til kvalitetssikringen av hele ordningen. Realkompetansevurdering på vgs og fagskolens område bør koordineres etter det nasjonale rammeverket for kompetanse.
Siden relevant og kompetansegivende erfaring oppnås på flere andre arena i tillegg til arbeidslivet, vil det være viktig at aktørene som NAV, tiltaksbedrifter og aktører innen frivilligheten er involvert i utredningen og utviklingen av kompetanseattester. Oversettelsesarbeidet mellom Vg3-læreplan og arbeidsoppgaver i bedriften utgjør grunnlaget for både opplæring i bedrift og realkompetansevurdering. Det vil derfor være viktig å se utvikling av kompetanseattester og arbeid med bedriftsinterne opplæringsplaner i sammenheng.Praksisbasert opplæring og vurdering i grunnskolefagene har stor betydning for muligheten til å skape bærekraftige modeller for kombinasjonsløp (opplæringsløp som kombinerer realkompetansevurdering og/eller opplæring i grunnskolefag med kvalifisering i yrkesfag). Dette vil innebære behov for større grad av utprøving av arbeidslivet som arena for praksisbasert læring og vurdering i grunnskolefagene og i fellesfagene for yrkesfag. Det vil derfor være viktig at utvikling av kompetanseattestene tar høyde for synliggjøring av innhold i arbeidsoppgavene, som har relevans for grunnskolefagene og for fellesfagene for yrkesfag. Realkompetansevurdering er en viktig alternativ opptaksvei som det er viktig å sikre at fungerer godt og effektivt.
Forslag om innføring av kompetanseattester
Å utvikle et system for kompetanseattester i regi av godkjente leverandører som dokumenterer kvalitetssikret læringsutbytte fra ikke-formell opplæring, er et positivt forslag. Dette vil kunne synliggjøre verdien av læring i arbeidslivet på en mer systematisk måte, og gi den enkelte bedre mulighet til videre kompetanseutvikling og formell kvalifisering.
Kompetanseattester kan bli et viktig verktøy for å anerkjenne læring utenfor det formelle utdanningssystemet, særlig dersom de kan bidra til en smidigere prosess for realkompetansevurdering, eller til enklere dokumentasjon i praksiskandidatordningen på vei mot fag- eller svennebrev.
For at dette skal være mulig, er det avgjørende at kompetanseattestene utformes i tråd med kompetansemålene i gjeldende læreplaner for fagene. En slik kobling vil sikre at dokumentert læring har tydelig relevans for vurdering opp mot fagbrevkrav, og øke nytteverdien både for den enkelte og for aktørene som skal vurdere realkompetanse.
Forslaget om at kompetanseattestene bør kunne knyttes til bransjebaserte kompetanserammeverk støttes, og at det etableres en godkjenningsordning for tilbydere for å sikre faglig og pedagogisk kvalitet. Det er viktig for legitimiteten at kompetanseattester oppfattes som troverdige og standardiserte på tvers av bransjer.
I tillegg bør det fremheves behovet for:
• God informasjon og veiledning for alle aktører som skal bruke systemet
• Brukervennlige og digitale løsninger, gjerne integrert med eksisterende plattformer som Vitnemålsportalen
• Tydelige kriterier for hva som gir grunnlag for kompetanseattest, og hvordan nivå og omfang skal beskrives.
• God inkludering av funksjonshindredes organisasjoner i relevante råd og fora, nasjonalt og regionalt, i oppfølging og implementering av tiltakene som følger av NOUen
Oppsummert mener jeg at et godt utviklet system for kompetanseattester kan bli et sentralt virkemiddel i arbeidet med livslang læring, kompetanseheving og dokumentasjon av realkompetanse – forutsatt at det utvikles i tett sammenheng med det formelle kvalifikasjonssystemet og relevante læreplaner. I tillegg bør det også legges til rette for at kompetansebevis fra formell utdanning kan synliggjøres i samme portal som vitnemål og kompetanseattester.
Kap. 20 - Økonomiske konsekvenser og beregninger
Jeg har ingen kommentarer til dette kapitlet utover at det bør være realistiske beregninger som legges til grunn for økning av sysselsettingen.
Del IV - Implementering
Kap. 21 - Iverksetting av tiltakene
Forslagene om videre utredning og pilotering før tiltak iverksettes, støttes.
Kap. 22 - Behov for mer kunnskap om kompetanseutvikling i arbeidslivet
Utvalgets vurdering om at det er behov for økt innsikt i bruken av realkompetansevurdering i utdanningssystemet og i arbeidslivet støttes, særlig med fokus på brukerperspektivet. Videre er det også behov for mer kunnskap om institusjonenes perspektiv: hvordan de stiller seg til hypotesen om at brukergruppen potensielt allerede besitter en del kompetanse som inngår i deres opplæringstilbud, hvilke implikasjoner dette har for opplæringstilbudet, og hvordan realkompetansevurdering kan være nyttig som verktøy for at denne kompetansen kan komme bedre til nytte både for målgruppen og for den som tilbyr opplæring.
Det er også viktig at de som utfører realkompetansevurdering må ha god kompetanse for å ivareta dette på en korrekt og likeverdig måte, både lokalt og nasjonalt. Dette krever ressurser og betraktelig kompetanseheving av aktørene som utøver realkompetanse-arbeidet.
Forslagene om videre utredning og pilotering før tiltak iverksettes, støttes.
Kap. 22 - Behov for mer kunnskap om kompetanseutvikling i arbeidslivet
Utvalgets vurdering om at det er behov for økt innsikt i bruken av realkompetansevurdering i utdanningssystemet og i arbeidslivet støttes, særlig med fokus på brukerperspektivet. Videre er det også behov for mer kunnskap om institusjonenes perspektiv: hvordan de stiller seg til hypotesen om at brukergruppen potensielt allerede besitter en del kompetanse som inngår i deres opplæringstilbud, hvilke implikasjoner dette har for opplæringstilbudet, og hvordan realkompetansevurdering kan være nyttig som verktøy for at denne kompetansen kan komme bedre til nytte både for målgruppen og for den som tilbyr opplæring.
Det er også viktig at de som utfører realkompetansevurdering må ha god kompetanse for å ivareta dette på en korrekt og likeverdig måte, både lokalt og nasjonalt. Dette krever ressurser og betraktelig kompetanseheving av aktørene som utøver realkompetanse-arbeidet.