Namsos kommune opplever i likhet med øvrige kommuner at bosettingssituasjonen er noe uoversiktelig. Dette er forståelig i en slik omfattende krigssituasjon, med de mengder mennesker som nå er tvunget på flukt. Denne uoversikteligheten skulle vi gjerne sett vi kunne møtt med mer tydelig og smidig bruk av midlertidige tilsettinger. Dette ville gitt større flksibilitet i ressursoppbyggingen.
Om kapittel 8.3.5: ankomst av fordrevne fra Ukraina
Erfaringsmessig er det norske språket nøkkelen til både arbeid og inkludering i det norske samfunnet, hvilket betyr at norskopplæring vil være helt avgjørende for å bli integrert samt at det øker mulighetene betraktelig for å få jobb i Norge. Dette gjelder uansett hvor en kommer fra.
I kapittel 8.3.5 i høringsforslaget framkommer to alternativer til organisering av norskopplæring for ukrainske flyktninger. Begge disse alternativene avviker fra tradisjonell tilnærming til norskopplæring for flyktninger. Mennesker som er på flukt på grunn av krig har med seg mye bagasje av ulik art, det har også disse flyktningene. Det kan være snakk om store traumer i forbindelse med ting de har sett og opplevd på flukten, uvisshet om mennensker i nære relasjoner er i live eller ikke, samt at de har måttet forlate sine aller nærmeste og alle eiendelene sine. I tillegg vil denne gruppen ofte være i en sårbar situasjon som lett kan komme i en situasjon der de kan bli utnyttet. Dette er alle viktige faktorer som kan være med på å påvirke læring, og som setter krav til at opplæringen organiseres og utøves av profesjonelle og faglærte lærere.
Mange flyktninger fra Ukraina behersker engelsk godt, men det er samtidig viktig å annerkjenne at flere av de eldre ikke har denne forutsetningen. Det bør legges opp til et handlingsprogram som gjør det mulig å sikre kommunene mulighet til å tilpasse rett opplæring til de som ikke har fundamentet et felles språk på engelsk utgjør.
Av de to alternativene som skisseres er alternativ 2 å foretrekke, selv om dette også markant avviker fra tradisjonell tilnærming. Imidlertid er det viktig at det er en gjennomgående og omforent forståelse av at behovet for beskyttelse og trygghet med det gis en klar prioritering, på bekostning av det tradisjonelle arbeidet med norskopplæring. Dette gjelder begge alternativene.
Alternativ 1 kan resultere i at ukrainske flyktninger vil få lite eller ingen formell tilknytning til det norske samfunnet. Dersom disse ikke kommer seg i jobb etter kort tid er risikoen større for at de raskt kan bli en del av NAV-systemet. Om konflikten da viser seg å bli langvarig vil de komme på skolebenken først etter et år, og først da skal de begynne å lære seg norsk på den måten. Det vil ut fra dette forslaget også bli vanskelig for de voksne å bidra med hjelp til skolearbeid og oppfølging av sine barns skolegang. For å fungere godt og selvstendig i det norske samfunnet må man ha kunnskap om, og kunne bruke, noen viktige norske digitale tjenester man møter i hverdagen. Eksempler på dette er NAV, Altinn og nettbank. Man må også kunne forholde seg til andre offentlige tjenester som f.eks. ulike helsetjenester, mobiltelefonitjenester osv. Nøkkelen til å kunne ta del i denne delen av det norske samfunnet ligger også i språket, og dette er alle ting som er en naturlig del av opplæringen man som flyktning får i løpet av skolegang og norskkurs på voksenopplæringen.
Et annet aspekt ved dette forslaget er den psykiske belastningen dette vil være for disse flyktningne. Det gir økt risiko for å bli sittende alene i store deler av tiden uten å ha noen å kunne snakke med i en slik situasjon. De vil få begrenset mulighet til å få bygget et nettverk rundt seg, noe vi vet er en av suksesskriteriene for å bli integrert i samfunnet.
Alternativ 2 er noe bedre, men når norskopplæringen blir frivillig er det erfaringsmessig risiko for at det er mange som ikke vil delta. At frivillige organisasjoner skal kunne gi et godt og likeverdig tilbud til alle over hele landet kan virke urealistisk. Det er å foretrekke for integreringens kraft at læreplanen i norsk i integreringsloven blir lagt til grunn for opplæringen, blant annet fordi det vil være helt nødvendig for den avsluttende norskprøven, som kreves for opphold, høyere utdanning og arbeidsliv.
Vi mener at norskopplæring for flyktninger fra Ukraina, i størst mulig grad bør følge integreringsloven. Som bosettingskommune over mange år, har vi lagt strukturer for å sikre best mulig måloppnåelse i dette arbeidet. Å endre roller og ansvar i særskilt knyttet til opplæring av flyktninger fra Ukraina, vil etter vår mening være lite formålstjenlig. Ukrainske flyktninger bør ha den samme rett og plikt til norskopplæring som andre flyktninger har. Dette kan muligens gjøres tidsbegrenset. Vi har ingen betenkninger til at kravet om opplæring i samfunnskunnskap kan settes litt på vent.
Det er etter vårt skjønn viktig at det er en gjennomgående og omforent forståelse av at dersom ordinære tilnærminger for norskopplæring avvikes, er det fordi behovet for beskyttelse og trygghet med det gis en klar prioritering, på bekostning av det tradisjonelle arbeidet med norskopplæring.
Om kapittel 8.3.5: ankomst av fordrevne fra Ukraina
Erfaringsmessig er det norske språket nøkkelen til både arbeid og inkludering i det norske samfunnet, hvilket betyr at norskopplæring vil være helt avgjørende for å bli integrert samt at det øker mulighetene betraktelig for å få jobb i Norge. Dette gjelder uansett hvor en kommer fra.
I kapittel 8.3.5 i høringsforslaget framkommer to alternativer til organisering av norskopplæring for ukrainske flyktninger. Begge disse alternativene avviker fra tradisjonell tilnærming til norskopplæring for flyktninger. Mennesker som er på flukt på grunn av krig har med seg mye bagasje av ulik art, det har også disse flyktningene. Det kan være snakk om store traumer i forbindelse med ting de har sett og opplevd på flukten, uvisshet om mennensker i nære relasjoner er i live eller ikke, samt at de har måttet forlate sine aller nærmeste og alle eiendelene sine. I tillegg vil denne gruppen ofte være i en sårbar situasjon som lett kan komme i en situasjon der de kan bli utnyttet. Dette er alle viktige faktorer som kan være med på å påvirke læring, og som setter krav til at opplæringen organiseres og utøves av profesjonelle og faglærte lærere.
Mange flyktninger fra Ukraina behersker engelsk godt, men det er samtidig viktig å annerkjenne at flere av de eldre ikke har denne forutsetningen. Det bør legges opp til et handlingsprogram som gjør det mulig å sikre kommunene mulighet til å tilpasse rett opplæring til de som ikke har fundamentet et felles språk på engelsk utgjør.
Av de to alternativene som skisseres er alternativ 2 å foretrekke, selv om dette også markant avviker fra tradisjonell tilnærming. Imidlertid er det viktig at det er en gjennomgående og omforent forståelse av at behovet for beskyttelse og trygghet med det gis en klar prioritering, på bekostning av det tradisjonelle arbeidet med norskopplæring. Dette gjelder begge alternativene.
Alternativ 1 kan resultere i at ukrainske flyktninger vil få lite eller ingen formell tilknytning til det norske samfunnet. Dersom disse ikke kommer seg i jobb etter kort tid er risikoen større for at de raskt kan bli en del av NAV-systemet. Om konflikten da viser seg å bli langvarig vil de komme på skolebenken først etter et år, og først da skal de begynne å lære seg norsk på den måten. Det vil ut fra dette forslaget også bli vanskelig for de voksne å bidra med hjelp til skolearbeid og oppfølging av sine barns skolegang. For å fungere godt og selvstendig i det norske samfunnet må man ha kunnskap om, og kunne bruke, noen viktige norske digitale tjenester man møter i hverdagen. Eksempler på dette er NAV, Altinn og nettbank. Man må også kunne forholde seg til andre offentlige tjenester som f.eks. ulike helsetjenester, mobiltelefonitjenester osv. Nøkkelen til å kunne ta del i denne delen av det norske samfunnet ligger også i språket, og dette er alle ting som er en naturlig del av opplæringen man som flyktning får i løpet av skolegang og norskkurs på voksenopplæringen.
Et annet aspekt ved dette forslaget er den psykiske belastningen dette vil være for disse flyktningne. Det gir økt risiko for å bli sittende alene i store deler av tiden uten å ha noen å kunne snakke med i en slik situasjon. De vil få begrenset mulighet til å få bygget et nettverk rundt seg, noe vi vet er en av suksesskriteriene for å bli integrert i samfunnet.
Alternativ 2 er noe bedre, men når norskopplæringen blir frivillig er det erfaringsmessig risiko for at det er mange som ikke vil delta. At frivillige organisasjoner skal kunne gi et godt og likeverdig tilbud til alle over hele landet kan virke urealistisk. Det er å foretrekke for integreringens kraft at læreplanen i norsk i integreringsloven blir lagt til grunn for opplæringen, blant annet fordi det vil være helt nødvendig for den avsluttende norskprøven, som kreves for opphold, høyere utdanning og arbeidsliv.
Vi mener at norskopplæring for flyktninger fra Ukraina, i størst mulig grad bør følge integreringsloven. Som bosettingskommune over mange år, har vi lagt strukturer for å sikre best mulig måloppnåelse i dette arbeidet. Å endre roller og ansvar i særskilt knyttet til opplæring av flyktninger fra Ukraina, vil etter vår mening være lite formålstjenlig. Ukrainske flyktninger bør ha den samme rett og plikt til norskopplæring som andre flyktninger har. Dette kan muligens gjøres tidsbegrenset. Vi har ingen betenkninger til at kravet om opplæring i samfunnskunnskap kan settes litt på vent.
Det er etter vårt skjønn viktig at det er en gjennomgående og omforent forståelse av at dersom ordinære tilnærminger for norskopplæring avvikes, er det fordi behovet for beskyttelse og trygghet med det gis en klar prioritering, på bekostning av det tradisjonelle arbeidet med norskopplæring.