Det er helt klart at et eventuelt laksefiske i 2022, uansett om det utføres av rettighetshavere etter Tanaloven §§ 4 og 5 eller av finske hytteiere, vil, som Klima- og miljødepartementet (KLD) skriver i høringsnotatet. «… utvilsomt føre til at man må forlenge perioden med strenge fiskerestriksjoner, og vil sannsynligvis legge begrensninger på fisket for fremtidige generasjoner.» Miljømyndigheten skriver videre i samme avsnitt at «[d]et kan ikke utelukkes at et fiske – selv meget begrenset – kan sette hele gjenoppbyggingsprosessen i fare og i verste fall kunne føre til utryddelse av laksebestander i Tanavassdraget.»
Det vi står ovenfor er et prakteksempel på en av grunnproblemene i miljøretten, nemlig at miljøvirkninger rammer framtidige generasjoner. Dette går ut på at mange miljøpåvirkninger er langsiktige, og i dette tilfellet snakker vi om et potensielt tap av biologisk mangfold gjennom en utrydning av laksen i Tanavassdraget. Spørsmålet blir hvilken rett har vi til å redusere ressursgrunnlaget til de som kommer etter oss?
En utfordring er å ha rettsregler som må sikre at avgjørelser som tas i dag ikke reduserer grunnlaget for kommende generasjoner. For å møte denne utfordringen er det rettslige virkemidler. I denne saken trenger vi ikke å se lengre enn til formålsparagrafen i Naturmangfoldloven (Nml. § 1) som sier at: « Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.»
Legg merke til «nå og i fremtiden». Forslaget som fremmes er stikk i strid med formålsparagrafen og sikrer på ingen måte at fremtidige generasjoner vil få dekt sine ressursbehov på lik linje med dagens generasjon. Videre har KLD på ingen måte sikret at yngre grupper har fått uttalt seg i denne saken, en sak som direkte vil ha innvirkning for dem selv og deres etterkommere. Det argumenteres her for at KLD skulle ha innhentet uttalelser fra den yngre befolkningen i elvedalen før eventuelle beslutninger blir fattet, jf. forvaltningsloven § 37 andre ledd som sier at «[o]ffentlige og private institusjoner og organisasjoner for de erverv, fag eller interessegrupper som forskriftene skal gjelde eller gjelder for eller hvis interesser særlig berøres , skal gis anledning til å uttale sig før forskriften blir utferdiget, endret eller opphevet. Så langt det trenges for å få saken allsidig opplyst, skal uttalelse også søkes innhentet fra andre .»
Det stilles her store spørsmål ved lovligheten til det foreslåtte vedtaket og om saksbehandlingen i forkant av denne saken har vært i tråd med gjeldende lov. Til slutt vil jeg si at på ingen måte anser det ansvarlig å åpne for et fiske etter laks i Tanavassdraget i 2022 eller i kommende år inntil bestandene tar seg opp på et nivå som gir rom for et fiskbart overskudd.
Det vi står ovenfor er et prakteksempel på en av grunnproblemene i miljøretten, nemlig at miljøvirkninger rammer framtidige generasjoner. Dette går ut på at mange miljøpåvirkninger er langsiktige, og i dette tilfellet snakker vi om et potensielt tap av biologisk mangfold gjennom en utrydning av laksen i Tanavassdraget. Spørsmålet blir hvilken rett har vi til å redusere ressursgrunnlaget til de som kommer etter oss?
En utfordring er å ha rettsregler som må sikre at avgjørelser som tas i dag ikke reduserer grunnlaget for kommende generasjoner. For å møte denne utfordringen er det rettslige virkemidler. I denne saken trenger vi ikke å se lengre enn til formålsparagrafen i Naturmangfoldloven (Nml. § 1) som sier at: « Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.»
Legg merke til «nå og i fremtiden». Forslaget som fremmes er stikk i strid med formålsparagrafen og sikrer på ingen måte at fremtidige generasjoner vil få dekt sine ressursbehov på lik linje med dagens generasjon. Videre har KLD på ingen måte sikret at yngre grupper har fått uttalt seg i denne saken, en sak som direkte vil ha innvirkning for dem selv og deres etterkommere. Det argumenteres her for at KLD skulle ha innhentet uttalelser fra den yngre befolkningen i elvedalen før eventuelle beslutninger blir fattet, jf. forvaltningsloven § 37 andre ledd som sier at «[o]ffentlige og private institusjoner og organisasjoner for de erverv, fag eller interessegrupper som forskriftene skal gjelde eller gjelder for eller hvis interesser særlig berøres , skal gis anledning til å uttale sig før forskriften blir utferdiget, endret eller opphevet. Så langt det trenges for å få saken allsidig opplyst, skal uttalelse også søkes innhentet fra andre .»
Det stilles her store spørsmål ved lovligheten til det foreslåtte vedtaket og om saksbehandlingen i forkant av denne saken har vært i tråd med gjeldende lov. Til slutt vil jeg si at på ingen måte anser det ansvarlig å åpne for et fiske etter laks i Tanavassdraget i 2022 eller i kommende år inntil bestandene tar seg opp på et nivå som gir rom for et fiskbart overskudd.