Dato: 10.03.2022 Svartype: Med merknad Høringssvar – Oslo Economics evaluering av regionale filmvirksomheter Vi viser til Kultur- og likestillingsdepartementets invitasjon fra 10. desember 2021 til høring om Oslo Economics evaluering av regionale filmvirksomheter. Virke Produsentforeningen takker for muligheten til å komme med innspill. Virke Produsentforeningen organiserer i underkant av 140 uavhengige produksjonsselskaper innen film, TV og spill og øvrige audiovisuelle verk i Norge. Virke Produsentforeningen representerer den produserende audiovisuelle bransjen i hele landet. Vi vil innledningsvis kort vise til debatten som har gått om evalueringsrapportens legitimitet, og påpeke at vi stiller oss bak mye av kritikken som har framkommet. I lys av spørsmålene Kultur- og likestillingsdepartementet stiller i høringsbrevet til denne høringen, velger vi å tolke det slik at departementet ikke nødvendigvis vil lene seg på rapportens innhold og anbefalinger, men etterspør alternative løsninger til prosess, innretning og formål. I vårt høringssvar er det dette vi tar utgangspunkt i, heller enn å bruke plass på å ettergå rapporten punkt for punkt. Vi går også ut fra at det er av stor verdi for departementet at vi holder fokus på hva vi mener skal til for at den regionale filmpolitikken skal lykkes, og klargjøre hva grunnlaget for satsingen på de regionale filmvirksomhetene skal være, slik det også følger av Stortingets anmodning. 1. Generelle kommentarer For å kunne komme med gode løsninger for den regionale filmpolitikken må vi først og fremst stille spørsmål ved hva som er formålet som skal nås. Det er i dag to forvaltningsnivåer for filmpolitikken og den statlige tilskuddsforvaltningen: et nasjonalt nivå representert ved Norsk filminstitutt, og et regionalt nivå representert ved regionale filmsentre og -filmfond. Mens Norsk filminstitutt skal gi tilskudd til prosjekter og produsenter over hele Norge, ut fra de overordnede mål for statens filmpolitikk, skal virksomhetene på det regionale nivået kun støtte prosjekter som springer ut av, eller har sterk tilknytning til, det regionale filmmiljøet. Og i tillegg til å bidra til måloppnåelsen av de overordnede målene for filmpolitikken, skal de også vektlegge regionale effekter i sine prioriteringer. Når rapporten til Oslo Economics framstår som problematisk og diskusjonen går på rapportens egnethet som grunnlag for vurdering, er det også et uttrykk for at premissene og de politiske ambisjonene for den regionale filmpolitikken, og samspillet mellom de ulike forvaltningsnivåene nasjonalt og regionalt, er for uklare. Dette påpeker for så vidt også Oslo Economics. Utfordringen er at det aldri har vært en nasjonal plan bak den regionale filmpolitikken, men at den til dels har vokst fram på regionalt initiativ, og senere har blitt supplert av statlige føringer og forsøk på å sette det inn i en felles ramme. Historikken med når ulike sentre ble etablert, har satt føringer for hvilket tilskuddsnivå og hvilke oppgaver som følger sentrene, og senere kom innføringen av regionale filmfond – først som en prøveordning som siden har blitt en permanent ordning. Filmfondsmodellen er også som kjent endret pga. føringer i filmmeldingen fra 2015 som styrte en konsolidering av de filmfondene som var etablert den gang. Selv om det åpenbart ligger distriktspolitiske tanker bak den regionale filmpolitikken, som det å utvikle regionale kraftsentre som kan være en reell motvekt til det sentrale Østlandsområdet, er det viktig å holde fast ved at når det gjelder regionale filmvirksomheter, snakker vi ikke primært om distriktspolitikk, men om to forvaltningsnivåer: det nasjonale og det regionale. Dette innebærer selvfølgelig ikke at audiovisuelle verk som skapes med tilskudd fra de regionale filmvirksomhetene ikke holder samme nasjonale nivå når det gjelder kunstneriske kvaliteter som audiovisuelle verk støttet av NFI. De regionale filmvirksomhetene skal representere både et alternativ og et supplement til NFI. Når departementet nå skal følge opp denne høringen, vil vi først og fremst utfordre nasjonale myndigheter til å benytte denne anledningen til å bestemme seg for hva de vil med den regionale filmpolitikken. Her kan vi sitere Oslo Economics på at det er behov for en tydeligere politisk beslutning om formålene med de statlige regionstilskuddene. Vi skulle ønske rapporten, all den tid den kommer med anbefalinger om framtidig innretning, også hadde hatt en gjennomgang av nettopp dette. Det er behov nå for å rette diskusjonen mot hvordan de statlige midlene som avsettes til regional filmpolitikk i størst mulig grad kan oppnå at det kan produseres mer film fra ulike regioner, og hvordan dette kan bidra til å skape sterkere og mer stabile regionale audiovisuelle miljøer og skape et mangfold av historier. Debatten har dessverre en tendens til å ende opp som en diskusjon om organisering heller enn om målsetting, og at regioner settes opp mot hverandre i kampen om statlige tilskuddsmidler. Vi vil også påpeke at det er uheldig at det regionale virkemiddelapparatet i dag er innrettet slik at det ikke insentiverer samproduksjon mellom regioner. Tvert imot er fordelingsmodellen for tilskudd til de regionale filmvirksomhetene til hinder for at det kan gjøres samarbeid på tvers av regionene. Her må tilnærmingen endres: det vesentlige er å først tydeliggjøre ambisjoner og deretter ha en total gjennomgang av det regionale virkemiddelapparatet og hvilken organisering som skal til for å operasjonalisere målsettingene. Dersom formålet er å skape filmmiljøer flere steder i landet, så krever det en kraftinnsats. Det betyr ikke å spre det vi allerede har av bransje og midler, men at bransjen skal få mulighet til å vokse, at det skal være filmmiljøer flere steder, flere veier inn til finansiering, mer mangfold, mulighet for trygge arbeidsplasser i filmbransjen over hele landet. Det kan bare skje med en målrettet politisk plan. Slik innretningen er i dag, der de regionale filmvirksomhetene både er prisgitt kommunal og fylkeskommunal politikk hos sine eiere, samt at de statlige tilskuddene er kanalisert via NFI, samtidig som det kommer politiske signaler fra regjering og Stortinget, er det vanskelig å komme fram til den enhetlige satsingen som Stortinget etterspør. Kultur- og likestillingsdepartementet må både ta stilling til om det er politisk ønskelig å styre disse virksomhetene etter felles mål. Hvor mye kan nedfelles i forskrift, og hvor mye kan overlates til autonome valg i den enkelte region? Er det hensiktsmessig at NFI skal ha ansvaret for de regionale filmvirksomhetene, slik situasjonen langt på vei er i dag? Ved at departementet legger så mye av ansvaret over på NFI, bidrar det også til at forholdet mellom de to forvaltningsnivåene – det nasjonale og det regionale – framstår mindre klart, særlig når det gjelder de politiske formålene, og erfaringen tilsier også at det er uheldig for dialogen mellom de regionale filmvirksomhetene og NFI, noe som igjen går utover bransjen . Vi står også overfor en situasjon der Oslo og Viken ikke har en sidestilt posisjon med de andre i regional tilskuddsfordeling, og dette er en diskusjon som må tas på politisk nivå i departement og Storting. Her må regjeringen gjøre et valg: ønsker man mer regional autonomi? Eller ønsker man lik forvaltning over hele landet? Vi mener svaret her må være lik forvaltning, men frihet til ulik praksis. De ulike regionene vil ha ulike behov til ulike tider, og vi tror det er viktig at de enkelte regionale filmvirksomhetene kan ha stor autonomi i sine prioriteringer. Det er også verdt å påpeke at en større grad av autonomi i prioriteringene regionalt også kan bidra til større mangfold i innholdet det gis tilskudd til. Samtidig er det liten tvil om at det er best for bransjen å forholde seg til en mest mulig lik forvaltningsmessig praksis fra de regionale filmvirksomhetene. Vi tror derfor at det er viktig og nødvendig å ha felles hovedforskrifter for tildeling av tilskudd, som definerer kriteriene for hvordan midlene til ulike formål skal forvaltes. Det er kun gjennom en helhetlig regional filmsatsing at de regionale tilskuddsgiverne kan bidra til reell maktspredning på filmfeltet, og til et mer mangfoldig filmtilbud til et norsk publikum. Når det nå er flere store filmpolitiske grep som er i spill, vil vi understreke at også den regionale filmsatsingen henger sammen med dette, jamfør våre innspill til både regjeringsplattform og statsbudsjett. Dette gjelder både behovet for økte midler til filmfondet, innføring av en regelstyrt insentivordning, og implementering av AMT-direktivet og en medfinansieringsløsning. For at den regionale filmsatsingen skal lykkes, er det avgjørende at den ses i sammenheng med dette, og at det må friske midler inn som øremerkes regionale filmvirksomheter. Det må legges opp til en konkret opptrappingsplan parallelt med at filmfondet økes. Regionenes autonomi må sikres i den nye satsingen, og man trenger regional forankring, noe som forutsetter at planene utarbeides i nær kontakt med de regionale filmvirksomhetene og deres eiere og brukere. 2. Kommentar til forslagene til alternativer Departementet etterspør at høringsinstansene tar stilling til de tre ulike alternativene Oslo Economics skisserer for fordeling av oppgaver og tilskudd til de regionale filmvirksomhetene: • Alternativ 0: Nåsituasjonen • Alternativ 1: Oppgavespesialisering • Alternativ 2: Alternativ 1 + stimuleringstilskudd Det framstår som lite hensiktsmessig å gjøre endringer i strukturen før det er tatt en grundig politisk gjennomgang av hva man ønsker å oppnå med den regionale filmpolitikken, som påpekt over. Vi vil likevel komme med generelle kommentarer til de alternativene til nåsituasjonen som er lagt fram. Vi mener at alternativ 1 bør skrotes. Her vil vi minne om at de regionale filmsentrene og filmfondene har ulikt formål, som er tydelig forankret både i filmmeldingen og i statsbudsjettet. Filmsentrene har først og fremst filmkulturelle formål samt at de skal understøtte rekruttering til og oppbygging av bransje i regionen. Filmfondene er i større grad næringspolitisk begrunnet. Denne formåls- og oppgaveinndelingen er forankret i Stortinget. En endring i oppgaveinndelingen kan rokke ved de regionale matchingsmidlene, som er en viktig del av dynamikken som er med på å lage en større filmfinansieringskake. En endring i fondenes oppgaver og en overflytting til sentrene kan også føre til mindre interesse hos lokale politikere til å satse videre på fondene og føre til at regionale matchingsmidler bortfaller. Å spre de midlene til produksjon av langformat som i dag går til 3 fond på 7 sentre gir tynt med midler til hvert enkelt senter, og vi ser det som en dårlig løsning. Bare det å opprettholde et nivå av tilskuddsmidler per forvaltningsenhet som noenlunde tilsvarer dagens nivå vil dermed åpenbart kreve en betydelig økning i overføring av statlige midler til regionene. Tilskuddsforvaltning til spillefilmer og serier fordrer også at alle sentrene skaffer seg kompetanse på dette. Kompetansekravene til å forvalte tilskudd til audiovisuell produksjon innen formater som kinofilm og serier går langt ut over det forvaltningsmessige og byråkratiske. Ikke minst så krever dette en innsikt i langfilm-, spill- og serieproduksjon og finansiering som de fleste av filmsentrene i dag ikke innehar, men som filmfondene har, og fortsatt må ha dersom de skal kanalisere private og regionale investeringer til disse formatene. De fleste sentrene vil måtte tilføres helt ny økonomisk-, produksjonsmessig- og juridisk kompetanse innen vurdering av langfilm- og serieformater, både når det gjelder finansiering, samproduksjon og produksjonsgjennomføring. Å bygge opp kapasitet og kompetanse for forvaltning av tilskudd til kommersielle formater i sju regionale filmsentre i stedet for å styrke og bevare det i de regionale filmfondene, kan neppe gi særlige rasjonaliseringsgevinster. Det kan bli problematisk med administrasjon og byråkrati i hvert senter, som vil måtte rekruttere fra lokal bransje for å innhente denne kompetansen, som dermed fører til at lokal bransje – produksjonsselskapene, selve grunnlaget for å bygge lokal bransje – kan bli svekket ytterligere. Alternativ 2 framstår som uklart så lenge ordningen med stimuleringstilskudd er så vagt formulert. Dette gjelder både hvor midlene skal komme fra, og hvilken forvaltning disse i så fall skal underlegges. Det fremgår at ordningen skal supplere EHT-ordningen, ved at den i motsetning til denne skal være plattformnøytral, og dermed stimulere til investeringer i andre formater for andre plattformer enn kino. Men hvis den ikke skal omfatte kinofilm, er den ikke plattformnøytral. Og hvis den skal stimulere til mest mulig private investeringer i audiovisuelle produkter, bør den også gjelde for kinofilm. 3. Regionbegrepet Vi har i dag en regional filmsenterstruktur som dekker hele landet, og der alle regionale filmsentre er forvaltere av statlige tilskuddsmidler. Med nyetablerte Oslo filmfond kan vi også oppnå en heldekkende regional filmfondsstruktur.En helhetlig og fremtidsrettet regional filmpolitikk må gjelde hele landet og alle regioner. Maktspredning er både et viktig prinsipp i seg selv og et middel for å oppnå større mangfold. Med mangfold mener vi hvilke historier som fortelles, av hvem, fra hvor, med ulik bakgrunn og ståsted. Vi mener det er naturlig at Oslo også skal inn i regional filmvirksomhetsstruktur, slik også Stortinget har lagt til rette for gjennom Filmforliket. Det må i tillegg legges til grunn at Oslo filmfond omfatter Viken-området, for at nettopp hele landet skal være dekket, og at de samme matchingkrav fra eierne skal gjelde som for de øvrige fondene. Friske midler er en forutsetning for Oslos inntreden i fordelingsmodellen, det kan ikke gå på bekostning av tilskuddet til de andre regionale filmvirksomhetene Videre vil vi understreke at dette forutsetter en betydelig økning av midler til de øvrige regionale filmvirksomhetene og en endring av fordelingnøkkelen, slik at vi år en reell regional styrking av filmmiljøene over hele landet, og at ikke effekten av Oslo/Vikens inntreden svekker mulighetene for å videreutvikle og styrke filmmiljøene for audiovisuell produksjon andre steder i landet. Bransjen i hele landet trenger å rekruttere folk og kompetanse. Derfor bør det legges til rette for økt regionalt samarbeid med næringsliv og utdanningsinstitusjoner i hver enkelt region for å sørge for at flere kan og vil velge en framtid i den audiovisuelle bransjen, med arbeidsplasser over hele landet. Det vil også styrke den regionale satsingen om fylkeskommuner og kommuner, som eiere av de regionale filmvirksomhetene, legger tydeligere planer for dette. Her kan de regionale filmsentrene, som allerede jobber med rekruttering og kompetanse, spille en nøkkelrolle. 4. Prosess Eventuelle endringer av de regionale filmvirksomhetenes roller og arbeidsdeling må springe ut av at en tydeliggjøring av de filmpolitiske formålene viser at det er hensiktsmessig å gjøre endringer. For oss synes det som mye tyder på at den eksisterende arbeidsdelingen i det alt vesentlige er den mest hensiktsmessige. Det er imidlertid behov for å se på fordelingsmodellene NFI praktiserer nå, da disse av alle anses som utilfredsstillende. I regjeringsplattformen heter det at regjeringen vil «styrkje den regionale filmsatsinga, auke produksjonsmidlane til norsk film og gjennomgå filminsentivordninga med mål om å sikre fleire filmproduksjonar i Noreg». Her kan man lese inn en forventning om at det vil komme mer midler til regional filmsatsing, og det er også helt nødvendig om det skal kunne snakkes om en reell satsing med et reelt mål om å stimulere til bærekraftige filmmiljøer flere steder i landet. Det må ikke bli slik at en økning av nivået for tilskudd til regionene skal være avhengig av at det overføres midler fra nasjonalt til regionalt nivå, og at filmfondet dermed barberes. De nasjonale midlene i filmfondet, som forvaltes av NFI, skal fordeles til produsenter over hele landet, basert på kvalitative vurderinger med utgangspunkt i målene for den nasjonale filmpolitikken. I tillegg forvalter NFI etterhåndstilskuddsordningen, som vil kunne kreve økte midler på grunn av at økt regional aktivitet også kan forventes å påvirke nivået på totalt etterhåndstilskudd. Når departementet nå etterspør innspill til videre prosess, vil vi gjenta viktigheten av at det fra politisk hold kommer en tydeliggjøring av hva man vil oppnå med den regionale filmpolitikken. Våre innspill til framtidens regionale filmpolitikk kan oppsummeres slik: 1. Hele landet skal dekkes av filmsenter og filmfond. Innebærer: Oslo filmfond skal inn i ordningen og i tillegg dekke Viken. 2. Det gjennomføres en økonomisk opptrappingsplan for den regionale filmsatsingen, hvor Oslo og Viken kommer inn i ordningen med friske midler samt at alle øvrige regioner styrkes med friske midler. 3. Regionene skal være en del av den norske filmpolitikken, synliggjort gjennom tydelige nasjonale mål samt i forskrift for tildeling av tilskudd. Ut over dette skal regionene ha stor autonomi med sterk regional forankring som sikrer større mangfold i historier, bransje og rekruttering. 4. Det statlige bidraget til de regionale filmfondene fordeles etter en nøkkel basert på fast beregningsgrunnlag, og forutsetter regionale matchingsmidler fra regionale myndigheter og/eller næringsliv. 5. Inntektene fra kinoavgiften på 2,5% av kinoenes omsetning rutes til de fire regionale filmfondene. 6. Det innføres et medfinansieringsansvar for strømmeaktørene. Det bør vurderes om bidragets andel til fond skal deles på de regionale filmfondene etter en etablert nøkkel. En andel av disse midlene øremerkes talent- og kompetanseutvikling og overføres til de regionale filmsentrene etter en hensiktsmessig fordelingsnøkkel. 7. Politiske myndigheter i hver enkelt region skal ha et større ansvar for den regionale satsingen ved at det skal det foreligge regionale politisk vedtatte planer for tiltak som bygger regional bransje, øker næringslivets bidrag samt styrker rekrutteringen. 8. Insentivordningen gjøres regelstyrt og staten forplikter seg til å bidra til å realisere målsettingene om at de regionale fondene skal finansiere norske produksjoner som oppfyller krav til regional tilknytning samt kunne medfinansiere insentivproduksjoner. En styrket og forbedret insentivordning vil komme regionene til gode, og er i seg selv et av de viktigste enkeltgrepene staten kan ta for å bidra til å bygge regionale filmmiljøer. Vi ber regjeringen involvere bransjen tett i utviklingen av framtidens regionale filmpolitikk. Her ønsker vi å bidra til å samle bransjeorganisasjonene og det regionale feltet og komme tilbake til departementet med nærmere forslag. Kultur- og likestillingsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
