Allmennsykepleierne i NSF

Begrepet «tverrfaglig fastlegetjeneste» fremstår som begrensende og mindre i samsvar med målsettingen om tverrfaglig og helhetlig pasientbehandling. Vi anbefaler derfor å benytte «tverrfaglig allmennhelsetjeneste», som i større grad favner de ulike profesjonene og speiler tjenestens innhold.

Den globale utviklingen innen sykepleie har endret seg betydelig de siste tiårene. Den internasjonale sykepleierorganisasjonen (ICN) har utarbeidet egne retningslinjer for å tydeliggjøre nivåforskjellene i sykepleieutdanning og -roller (1). Denne konsensusen støttes og videreføres også av den europeiske sykepleierorganisasjonen (EFN)(2).

De definerte nivåene er som følger:

Til tross for disse veldefinerte nivåforskjellene i utdanning og kompetanse, tar høringsforslaget ikke høyde for dem. Dette gir risiko for underutnyttelse av avansert kompetanse i primærhelsetjenesten.

Vi ønsker å påpeke at høringsforslaget i sin nåværende form ikke fullt ut fanger opp det potensialet og den faktiske rollen som avanserte kliniske allmennsykepleiere har og kan ha, i legekontorene. Allmennsykepleiere er en spesialisert og formalisert rolle på masternivå, med bred klinisk kompetanse og evne til å arbeide selvstendig – ofte med oppgaver som tidligere har vært forbeholdt fastleger. Utdanningen er internasjonalt anerkjent, og det finnes i dag både en nasjonal standard for utdanningen (12) og en egen spesialistgodkjenning i Norge (13). Internasjonalt er AKS anerkjent som et virkemiddel for å sikre tilgang til allmennhelsetjenester, og samspillet mellom «nurse practitioners (allmensykepleiere) og general practitioners (allmennleger)» er blant annet løftet frem av OECD som en reell mulighet til å senke press på fastleger og spesialisthelsetjenesten gjennom oppgavedeling (3).

Flere kommuner har allerede satset på utdanning og ansettelse av Allmennsykepleiere. Erfaringene fra kommuner som har ansatt AKS ved legekontor, viser gode resultater og betydelig avlastning for fastlegene. Allmennsykepleiere utfører selvstendige konsultasjoner og vurderer pasienters behov for helsehjelp. De gjennomfører årskontroller, legemiddelgjennomganger, oppfølging av pasienter med kroniske sykdommer, pårørendesamtaler, deltar i samarbeidsmøter og benytter diagnostiske verktøy som ultralyd (14). Dette er oppgaver som til sammen krever høy faglig kompetanse og ikke kan utføres av sykepleiere uten spesialisert videreutdanning. Mange kommuner har imidlertid ikke klart å finne roller og stillinger for AKS (15) og en åpning gjennom fastlegekontorene vil være treffsikker på både AKS og utfordringene i legekontoret.

Det er derfor viktig at fastlegeforskriften i større grad legger til rette for AKS som en integrert del av fremtidens helsetjeneste. Vi mener at takstsystemet må speile helsepersonellets kompetanse og de roller og ansvar de faktisk har og kan ta. AKS bør kunne benytte et bredere spekter av takster, og hele oppgaveporteføljen bør kunne takstfinansieres når den utføres av kvalifisert helsepersonell med spesialisert utdanning på masternivå. Eventuelle begrensninger i oppgavedeling bør ligge til forsvarlighetskravet i helsepersonelloven – ikke i takstsystemet.

Allmennlegetjenesten skal være statlig finansiert gjennom HELFO. Det er derfor avgjørende at fastlegeforskriften også åpner for at denne finansieringen omfatter tjenester som utføres av AKS i samarbeid med fastlegene. Dette er ikke bare nødvendig for å sikre en bærekraftig helsetjeneste – det er også en naturlig videreutvikling av fastlegeordningen, i tråd med både dagens utfordringer og fremtidens behov.

Avansert klinisk sykepleie har historisk utviklet seg først i primærhelsetjenesten, blant annet som følge av legemangel og økt press på helsetjenestene. Det er betydelige geografiske forskjeller i hvilke muligheter mindre kommuner har til å finansiere og ansette spesialistsykepleiere, til tross for at behovet ofte er åpenbart.

I mange distriktskommuner er det en kjent utvikling at man i stor grad benytter såkalte “Nordsjø-turnuser” for allmennleger. I slike sammenhenger blir allmennsykepleiere med breddekompetanse viktige ressurser for å sikre kontinuitet og dekke det brede spekteret av utfordringer knyttet til avansert sykepleie, ofte fra legekontoret i kommunen.

Skal distriktskommuner lykkes med å tilby likeverdige tjenester, må det legges til rette for finansieringsmodeller som reflekterer reelle oppgaver og ansvar til AKS. Dette vil gjøre det mulig å opprettholde kontinuitet og kvalitet i helseoppfølgingen i hele landet.

Vi foreslår at forskriften inkluderer et eget punkt i kap. 12 som tydelig åpner for at spesialister i avansert klinisk sykepleie kan takstere hele sin oppgaveportefølje, og ikke begrenses til enkeltkonsultasjoner. Dette er en enkel og kostnadseffektiv løsning for å sikre bedre ressursutnyttelse og avlastning av fastleger.