Finansdepartementet Postboks 8009 Dep. 0030 OSLO
Høringsuttalelse - omlegging av petroleumsskatten til kontantstrømskatt og vurderinger knyttet til pantsettelsesadgang
Vi viser til Finansdepartementets høringsnotat vedrørende omlegging av særskatten for petroleumsvirksomhet til en kontantstrømskatt. Departementet foreslår at skatteverdien av underskudd skal kunne kreves utbetalt fra staten og tar i denne forbindelse opp spørsmålet om pantsettelse av selskapenes refusjonskrav ved en slik ordning. Det opplyses at spørsmålet vil bli nærmere vurdert, og departementet «ber om innspill fra høringsinstansene om behovet for pantsettelse av underskuddsutbetaling, hvordan en slik ordning kan utformes innenfor forsvarlige rammer, samt fordeler og ulemper med en slik pantsettelsesadgang.»
På bakgrunn av vår erfaring fra finansiering av norsk petroleumsvirksomhet ønsker DNB å bidra til å belyse visse spørsmål knyttet til en eventuell pantsettelsesadgang.
Adgang til pantsettelse av krav på utbetaling av skatteverdien av underskudd vil etter vår vurdering kunne ha vesentlig betydning for selskapenes tilgang til finansiering, og for noen vil det kunne være avgjørende. En eventuell ordning hvor slike krav kan benyttes til sikkerhetsstillelse, bør for øvrig også omfatte overdragelse tilsvarende gjeldende regler for leterefusjon, jf. skattebetalingsloven § 10-1 andre og tredje ledd. Bakgrunnen for at det også bør være adgang til overdragelse, er at det kan bli aktuelt å utforme finansieringsløsninger basert på kjøp av refusjonskrav.
Ved pantsettelse eller overdragelse av krav på leterefusjon i henhold til eksisterende regler forutsetter skattebetalingsloven § 1-3 andre ledd at eventuelle tilbakebetalingskrav som følge av endring av skatteoppgjør på visse vilkår også kan rettes mot panthaveren eller den som kravet er overdratt til. Sett fra et finansieringsperspektiv er dette en vesentlig svakhet. Slike krav kan bli fremsatt flere år etter at finansieringen er tilbakebetalt, og til tross for at panthaveren/den kravet er overdratt til har vært i aktsom god tro og overhodet ikke kan bebreides for å ha mottatt beløpet. På det tidspunktet tilbakebetalingskravet fremsettes vil långiverens krav mot låntageren kunne være uten verdi. Denne tilbakebetalingsrisikoen vil kunne medføre at banker og andre potensielle långivere avstår fra å yte denne typen finansiering.
Det er et vilkår for at tilbakebetalingskrav kan rettes mot panthaveren eller den kravet er overdratt til, at refusjonsbeløpet er utbetalt til denne, jf. Ot.prp. nr. 1 (2006-2007) s. 118. Dette vilkåret reiser en rekke uavklarte spørsmål, herunder i tilfeller hvor en agent eller tillitsmann sitter med pantesikkerheten på vegne av et långiverfellesskap. Eksempelvis vil risikoen for at tillitsmannen i et obligasjonslån blir sittende med tilbakebetalingsrisikoen kunne medføre at obligasjonslån med pant i refusjonskrav ikke vil være aktuelt i praksis dersom tilbakesøkingsadgangen mot panthaveren opprettholdes i en eventuell ny ordning.
Det vi her har påpekt, tilsier at det i forbindelse med en eventuell ny ordning med pantsettelse eller overdragelse av refusjonskrav bør vurderes nærmere om det skal være adgang til å rette tilbakebetalingskrav mot panthaveren eller den kravet er overdratt til dersom denne har vært i aktsom god tro. Det kan hevdes at om denne tilbakesøkingsretten avskaffes, ville det ikke være urimelig overfor staten da staten ikke stilles dårligere enn om refusjonskravet ikke var pantsatt eller overdratt. Tilbakesøkingsretten innebærer at panthaveren nærmest må påta seg en rolle som garantist for et mulig tilbakebetalingskrav mot skattyteren. Det bør vurderes nærmere om dette er tilstrekkelig begrunnet sett i forhold til at det motvirker hensikten med en pantsettelsesadgang, nemlig at selskapene skal kunne oppnå mellomfinansiering av refusjonsutbetalinger.
En lignende problemstilling melder seg i forbindelse med skattebetalingsloven § 10-1 tredje ledd som fastsetter at «retten til motregning går likevel foran rettigheter stiftet ved pantsettelse eller overdragelse.» Sett fra et finansieringsperspektiv kan dette være problematisk da staten i realiteten oppnår sikkerhet på prioritet foran panteretten for et ubestemt mellomværende. Dette vil svekke en eventuell ordning med pant i refusjonskrav som grunnlag for finansiering. I den forbindelse viser vi til Finansdepartementets brev av 2. mai 2013 til advokatfirmaet Wiersholm der det antas at motregningsretten er begrenset til krav som omfattes av skattebetalingsloven. Dersom motregningsretten opprettholdes, bør Finansdepartementet vurdere om begrensningen bør lovreguleres slik at det ikke er tvil om hvor langt motregningsretten rekker.
Espen Kvilekval Senior Vice President, Global Head of Oil & Gas
Brevet er ekspedert digitalt og har derfor ikke håndskreven signatur
Høringsuttalelse - omlegging av petroleumsskatten til kontantstrømskatt og vurderinger knyttet til pantsettelsesadgang
Vi viser til Finansdepartementets høringsnotat vedrørende omlegging av særskatten for petroleumsvirksomhet til en kontantstrømskatt. Departementet foreslår at skatteverdien av underskudd skal kunne kreves utbetalt fra staten og tar i denne forbindelse opp spørsmålet om pantsettelse av selskapenes refusjonskrav ved en slik ordning. Det opplyses at spørsmålet vil bli nærmere vurdert, og departementet «ber om innspill fra høringsinstansene om behovet for pantsettelse av underskuddsutbetaling, hvordan en slik ordning kan utformes innenfor forsvarlige rammer, samt fordeler og ulemper med en slik pantsettelsesadgang.»
På bakgrunn av vår erfaring fra finansiering av norsk petroleumsvirksomhet ønsker DNB å bidra til å belyse visse spørsmål knyttet til en eventuell pantsettelsesadgang.
Adgang til pantsettelse av krav på utbetaling av skatteverdien av underskudd vil etter vår vurdering kunne ha vesentlig betydning for selskapenes tilgang til finansiering, og for noen vil det kunne være avgjørende. En eventuell ordning hvor slike krav kan benyttes til sikkerhetsstillelse, bør for øvrig også omfatte overdragelse tilsvarende gjeldende regler for leterefusjon, jf. skattebetalingsloven § 10-1 andre og tredje ledd. Bakgrunnen for at det også bør være adgang til overdragelse, er at det kan bli aktuelt å utforme finansieringsløsninger basert på kjøp av refusjonskrav.
Ved pantsettelse eller overdragelse av krav på leterefusjon i henhold til eksisterende regler forutsetter skattebetalingsloven § 1-3 andre ledd at eventuelle tilbakebetalingskrav som følge av endring av skatteoppgjør på visse vilkår også kan rettes mot panthaveren eller den som kravet er overdratt til. Sett fra et finansieringsperspektiv er dette en vesentlig svakhet. Slike krav kan bli fremsatt flere år etter at finansieringen er tilbakebetalt, og til tross for at panthaveren/den kravet er overdratt til har vært i aktsom god tro og overhodet ikke kan bebreides for å ha mottatt beløpet. På det tidspunktet tilbakebetalingskravet fremsettes vil långiverens krav mot låntageren kunne være uten verdi. Denne tilbakebetalingsrisikoen vil kunne medføre at banker og andre potensielle långivere avstår fra å yte denne typen finansiering.
Det er et vilkår for at tilbakebetalingskrav kan rettes mot panthaveren eller den kravet er overdratt til, at refusjonsbeløpet er utbetalt til denne, jf. Ot.prp. nr. 1 (2006-2007) s. 118. Dette vilkåret reiser en rekke uavklarte spørsmål, herunder i tilfeller hvor en agent eller tillitsmann sitter med pantesikkerheten på vegne av et långiverfellesskap. Eksempelvis vil risikoen for at tillitsmannen i et obligasjonslån blir sittende med tilbakebetalingsrisikoen kunne medføre at obligasjonslån med pant i refusjonskrav ikke vil være aktuelt i praksis dersom tilbakesøkingsadgangen mot panthaveren opprettholdes i en eventuell ny ordning.
Det vi her har påpekt, tilsier at det i forbindelse med en eventuell ny ordning med pantsettelse eller overdragelse av refusjonskrav bør vurderes nærmere om det skal være adgang til å rette tilbakebetalingskrav mot panthaveren eller den kravet er overdratt til dersom denne har vært i aktsom god tro. Det kan hevdes at om denne tilbakesøkingsretten avskaffes, ville det ikke være urimelig overfor staten da staten ikke stilles dårligere enn om refusjonskravet ikke var pantsatt eller overdratt. Tilbakesøkingsretten innebærer at panthaveren nærmest må påta seg en rolle som garantist for et mulig tilbakebetalingskrav mot skattyteren. Det bør vurderes nærmere om dette er tilstrekkelig begrunnet sett i forhold til at det motvirker hensikten med en pantsettelsesadgang, nemlig at selskapene skal kunne oppnå mellomfinansiering av refusjonsutbetalinger.
En lignende problemstilling melder seg i forbindelse med skattebetalingsloven § 10-1 tredje ledd som fastsetter at «retten til motregning går likevel foran rettigheter stiftet ved pantsettelse eller overdragelse.» Sett fra et finansieringsperspektiv kan dette være problematisk da staten i realiteten oppnår sikkerhet på prioritet foran panteretten for et ubestemt mellomværende. Dette vil svekke en eventuell ordning med pant i refusjonskrav som grunnlag for finansiering. I den forbindelse viser vi til Finansdepartementets brev av 2. mai 2013 til advokatfirmaet Wiersholm der det antas at motregningsretten er begrenset til krav som omfattes av skattebetalingsloven. Dersom motregningsretten opprettholdes, bør Finansdepartementet vurdere om begrensningen bør lovreguleres slik at det ikke er tvil om hvor langt motregningsretten rekker.
Espen Kvilekval Senior Vice President, Global Head of Oil & Gas
Brevet er ekspedert digitalt og har derfor ikke håndskreven signatur