Svar på høring om forslag til endring i lov om hundehold
Vi ønsker med dette å foreslå fjerning av forskriftshjemmelen i hundelovens § 19 første ledd: «Kongen kan gi forskrift om forbud mot å holde, avle eller innføre farlige hunder, eller å innføre sæd eller embryo fra farlige hunder. Forskriften kan sette krav til dokumentasjon av hundens rase eller type».
Som følge av forskriftshjemmelen er følgende raser og hundetyper forbudt å holde i Norge: Pitbullterrier, amerikansk staffordshire terrier, fila brasileiro, tosa inu og dogo argentino. Forbudet gjelder også for blandingshunder der en av disse rasene inngår, uavhengig av blandingsforhold. I tillegg forbyr Norge, som det eneste landet i verden, også tsjekkoslovakisk ulvehund på bakgrunn av at den regnes som for nært beslektet med ulv.
Landbruks- og matdepartementet har anført i høringsnotatet at det fremdeles vil være hensiktsmessig å ha en slik hjemmel og at nåværende forskrift vil vurderes særskilt (s. 84). Dette til tross for at det ikke finnes forskningsbasert dokumentasjon på at enkelte hunderaser kan kategoriseres som «farligere» enn andre basert på kriteriene loven legger til grunn («hunder eller hundetyper som spesielt aggressive, kampvillige og utholdende, og som på grunn av disse egenskapene er farlige for mennesker og dyr», § 19) og at Norsk Kennel Klub, Norges største organisasjon for hundeeiere, ønsker den fjernet.
Dersom det er tvil om en konkret hund er av lovlig rase, stiller forskrift om hunder krav til dokumentasjon. Til dette anfører departementet følgende:
Er det tvil om dette, kan politi eller tollmyndigheter kreve at det legges frem en dokumentasjon. Er hunden blitt fire måneder gammel, angir annet punktum minstedokumentasjon som kreves for å rydde tvilen av veien. Det følger av tredje punktum at bevisbyrden for at hunden ikke er av en forbudt type, påhviler hundeholderen. Foreligger det tvil som ikke ryddes av veien, kan politi og tollmyndigheter ta hunden i forvaring i medhold av fjerde punktum (Høringsnotat s. 83).
Som minstedokumentasjon kreves identitetsmerking med microchip som igjen må kunne knyttes til et registreringsbevis med DNA-koding og stamtavle. Dersom hundeeier ikke umiddelbart kan framlegge bevis som fjerner tvilen, slår forskriften fast at hunden regnes som en farlig hund som kan beslaglegges på stedet. Dokumentasjonskravet gjelder også hunder som «lett kan forveksles med farlige hunder». I og med at de ulovlige hundetypene er korthårete, muskuløse hunder, er det i praksis også med dette utseendet som omfattes av dokumentasjonskravet.
De færreste blandingshunder er utstyrt med denne type dokumentasjon, faktisk har de færreste rasehunder registreringsbevis med «påført DNA-koding». I og med at de som regel mangler den påkrevde dokumentasjonen, går dermed majoriteten av eiere av norske korthårete blandingshunder rundt med potensielt ulovlige hunder som kan beslaglegges av politiet på stedet.
Endringene av hundeloven har til hensikt å «sikre større forutberegnelighet og likhet i forvaltningen av loven» (s. 4). Dette er uforenlig med dagens forskrift og praksis, som jo fører til stor uforutsigbarhet og ulik behandling. Har du en blandingshund med «feil» utseende, er du som hundeeier pålagt å bevise at hunden er lovlig ved hjelp av dokumentasjon de færreste har tilgang til.
Det er verdt å merke seg at den forskningen som faktisk er gjort på temaet, tydelig viser at det ikke er grunnlag for å sette likhetstegn mellom en hunds rase eller utseende og potensialet for farlig atferd. I norsk sammenheng finnes det også flere forskningsarbeider som viser de uheldige konsekvensene av et raseforbud med tanke på blant annet dyrevelferd, rettssikkerhet og hundehold generelt. Her vil vi spesielt trekke fram Johanne Bertlings masteroppgave Et forvaltningsrettslig blikk på Forskrift om hunder (2012), Martine Synnøve Bergersen Lies masteroppgave «Hundesamfunnets stebarn»: En kvalitativ studie av politiets håndhevelse av raseforbudet, og dets påvirkning på hunder og eiere (2015) og Ane Møller Gabrielsens PhD-avhandling Makt og mening i hundeholdets konfliktsoner (2015).
I boken Hundeliv i Norge (1998) kommenterer etnolog Bjarne Sverkeli at hundemiljøenes selvsagte oppfatninger om foredling og kategorisering av raser kan synes merkelige i lys av nazistenes eugenikk og raseteorier. Det blir ikke mindre merkelig når disse tankene får støtte i lovverket. Det er ubehagelige likhetstrekk med dokumentasjonskrav for mennesker i ikke så altfor fjern fortid. I dag blir denne type praksis ansett som utenkelig når det gjelder mennesker i Norge, men raseforbudet og dokumentasjonskravet utgjør en ubehagelig tankemessig understrøm der ”rase” er et nøkkelbegrep for å forstå egenskaper og atferd, der ”farlighet” er medfødt, arvelig og synlig, og der bevisbyrden legges på dem som skiller seg fra flertallets oppfatning av hva som er normalt.
Ane Møller Gabrielsen
Vi ønsker med dette å foreslå fjerning av forskriftshjemmelen i hundelovens § 19 første ledd: «Kongen kan gi forskrift om forbud mot å holde, avle eller innføre farlige hunder, eller å innføre sæd eller embryo fra farlige hunder. Forskriften kan sette krav til dokumentasjon av hundens rase eller type».
Som følge av forskriftshjemmelen er følgende raser og hundetyper forbudt å holde i Norge: Pitbullterrier, amerikansk staffordshire terrier, fila brasileiro, tosa inu og dogo argentino. Forbudet gjelder også for blandingshunder der en av disse rasene inngår, uavhengig av blandingsforhold. I tillegg forbyr Norge, som det eneste landet i verden, også tsjekkoslovakisk ulvehund på bakgrunn av at den regnes som for nært beslektet med ulv.
Landbruks- og matdepartementet har anført i høringsnotatet at det fremdeles vil være hensiktsmessig å ha en slik hjemmel og at nåværende forskrift vil vurderes særskilt (s. 84). Dette til tross for at det ikke finnes forskningsbasert dokumentasjon på at enkelte hunderaser kan kategoriseres som «farligere» enn andre basert på kriteriene loven legger til grunn («hunder eller hundetyper som spesielt aggressive, kampvillige og utholdende, og som på grunn av disse egenskapene er farlige for mennesker og dyr», § 19) og at Norsk Kennel Klub, Norges største organisasjon for hundeeiere, ønsker den fjernet.
Dersom det er tvil om en konkret hund er av lovlig rase, stiller forskrift om hunder krav til dokumentasjon. Til dette anfører departementet følgende:
Er det tvil om dette, kan politi eller tollmyndigheter kreve at det legges frem en dokumentasjon. Er hunden blitt fire måneder gammel, angir annet punktum minstedokumentasjon som kreves for å rydde tvilen av veien. Det følger av tredje punktum at bevisbyrden for at hunden ikke er av en forbudt type, påhviler hundeholderen. Foreligger det tvil som ikke ryddes av veien, kan politi og tollmyndigheter ta hunden i forvaring i medhold av fjerde punktum (Høringsnotat s. 83).
Som minstedokumentasjon kreves identitetsmerking med microchip som igjen må kunne knyttes til et registreringsbevis med DNA-koding og stamtavle. Dersom hundeeier ikke umiddelbart kan framlegge bevis som fjerner tvilen, slår forskriften fast at hunden regnes som en farlig hund som kan beslaglegges på stedet. Dokumentasjonskravet gjelder også hunder som «lett kan forveksles med farlige hunder». I og med at de ulovlige hundetypene er korthårete, muskuløse hunder, er det i praksis også med dette utseendet som omfattes av dokumentasjonskravet.
De færreste blandingshunder er utstyrt med denne type dokumentasjon, faktisk har de færreste rasehunder registreringsbevis med «påført DNA-koding». I og med at de som regel mangler den påkrevde dokumentasjonen, går dermed majoriteten av eiere av norske korthårete blandingshunder rundt med potensielt ulovlige hunder som kan beslaglegges av politiet på stedet.
Endringene av hundeloven har til hensikt å «sikre større forutberegnelighet og likhet i forvaltningen av loven» (s. 4). Dette er uforenlig med dagens forskrift og praksis, som jo fører til stor uforutsigbarhet og ulik behandling. Har du en blandingshund med «feil» utseende, er du som hundeeier pålagt å bevise at hunden er lovlig ved hjelp av dokumentasjon de færreste har tilgang til.
Det er verdt å merke seg at den forskningen som faktisk er gjort på temaet, tydelig viser at det ikke er grunnlag for å sette likhetstegn mellom en hunds rase eller utseende og potensialet for farlig atferd. I norsk sammenheng finnes det også flere forskningsarbeider som viser de uheldige konsekvensene av et raseforbud med tanke på blant annet dyrevelferd, rettssikkerhet og hundehold generelt. Her vil vi spesielt trekke fram Johanne Bertlings masteroppgave Et forvaltningsrettslig blikk på Forskrift om hunder (2012), Martine Synnøve Bergersen Lies masteroppgave «Hundesamfunnets stebarn»: En kvalitativ studie av politiets håndhevelse av raseforbudet, og dets påvirkning på hunder og eiere (2015) og Ane Møller Gabrielsens PhD-avhandling Makt og mening i hundeholdets konfliktsoner (2015).
I boken Hundeliv i Norge (1998) kommenterer etnolog Bjarne Sverkeli at hundemiljøenes selvsagte oppfatninger om foredling og kategorisering av raser kan synes merkelige i lys av nazistenes eugenikk og raseteorier. Det blir ikke mindre merkelig når disse tankene får støtte i lovverket. Det er ubehagelige likhetstrekk med dokumentasjonskrav for mennesker i ikke så altfor fjern fortid. I dag blir denne type praksis ansett som utenkelig når det gjelder mennesker i Norge, men raseforbudet og dokumentasjonskravet utgjør en ubehagelig tankemessig understrøm der ”rase” er et nøkkelbegrep for å forstå egenskaper og atferd, der ”farlighet” er medfødt, arvelig og synlig, og der bevisbyrden legges på dem som skiller seg fra flertallets oppfatning av hva som er normalt.
Ane Møller Gabrielsen