Høyesterett er enig med departementet i at den såkalte e-signaturløsningen bør være hovedregelen dersom det skal benyttes annen signeringsmetode enn underskrift på papir.
Høyesterett har benyttet e-signaturløsningen – i alle avgjørelser og av alle rettens medlemmer, både i ankeutvalget og i avdeling – siden den tekniske løsningen for dette kom på plass i april 2020. Selv om det er rom for forenklinger og behov for en teknisk løsning som er knyttet til domstolenes saksbehandlingssystem, er vår erfaring at e-signaturløsningen har fungert godt. Etter vårt syn ivaretar den hensynene til rettssikkerhet og fleksibilitet på en svært god måte, også når det haster å avsi avgjørelse.
Høyesterett støtter følgelig forslaget om at «bildealternativet» bare bør kunne brukes som signeringsmetode når e-signaturløsningen eller underskrift på papir ikke er tilgjengelig eller hensiktsmessig å bruke. I tillegg til de innvendingene mot bruk av bildealternativet som det er vist til i høringsnotatet, mener Høyesterett – som også uttrykt av Riksadvokaten i høringen i tilknytning til forslagene i Prop. 161 L (2021–2021) – at bildealternativet generelt fremstår som noe mindre betryggende enn e-signaturløsningen. Også hensynet til personvern og informasjonssikkerhet taler mot å bruke bildealternativet med mindre det benyttes tjenester for sikker utveksling av informasjon.
Høyesterett er i tvil om det er tilstrekkelig grunn til å videreføre «fullmaktsalternativet» i utkastet til forskrift § 4 andre ledd som en permanent signaturløsning, i tillegg til de signeringsmetodene som en dommer etter gjeldende rett og forslaget ellers vil kunne bruke for å signere personlig. Dersom det er behov for å ha en adgang til å undertegne etter fullmakt, bør det vurderes om det er grunn til å fastsette en tilsvarende begrensning som for bildealternativet, slik at signeringsløsningen bare kan benyttes når det ikke er mulig eller hensiktsmessig at rettens øvrige medlemmer undertegner selv.
Høyesterett antar at personlig signering – enten ved underskrift på papir, ved bruk av løsning for elektronisk signatur eller eventuelt ved bruk av bildealternativet – gir betydelig større sikkerhet og notoritet for at den enkelte dommer har gjort seg kjent med og godkjent avgjørelsens innhold enn når godkjennelse kun gis ved for eksempel e-post eller tekstmelding. Dessuten taler hensynet til at avgjørelser avsies og oppbevares på en ensformet måte som oppfyller krav om langtidsvalidering, og hensynet til informasjonssikkerhet mv., også mot fullmaktsalternativet.
Toril Marie Øie høyesterettsjustitiarius
Høyesterett har benyttet e-signaturløsningen – i alle avgjørelser og av alle rettens medlemmer, både i ankeutvalget og i avdeling – siden den tekniske løsningen for dette kom på plass i april 2020. Selv om det er rom for forenklinger og behov for en teknisk løsning som er knyttet til domstolenes saksbehandlingssystem, er vår erfaring at e-signaturløsningen har fungert godt. Etter vårt syn ivaretar den hensynene til rettssikkerhet og fleksibilitet på en svært god måte, også når det haster å avsi avgjørelse.
Høyesterett støtter følgelig forslaget om at «bildealternativet» bare bør kunne brukes som signeringsmetode når e-signaturløsningen eller underskrift på papir ikke er tilgjengelig eller hensiktsmessig å bruke. I tillegg til de innvendingene mot bruk av bildealternativet som det er vist til i høringsnotatet, mener Høyesterett – som også uttrykt av Riksadvokaten i høringen i tilknytning til forslagene i Prop. 161 L (2021–2021) – at bildealternativet generelt fremstår som noe mindre betryggende enn e-signaturløsningen. Også hensynet til personvern og informasjonssikkerhet taler mot å bruke bildealternativet med mindre det benyttes tjenester for sikker utveksling av informasjon.
Høyesterett er i tvil om det er tilstrekkelig grunn til å videreføre «fullmaktsalternativet» i utkastet til forskrift § 4 andre ledd som en permanent signaturløsning, i tillegg til de signeringsmetodene som en dommer etter gjeldende rett og forslaget ellers vil kunne bruke for å signere personlig. Dersom det er behov for å ha en adgang til å undertegne etter fullmakt, bør det vurderes om det er grunn til å fastsette en tilsvarende begrensning som for bildealternativet, slik at signeringsløsningen bare kan benyttes når det ikke er mulig eller hensiktsmessig at rettens øvrige medlemmer undertegner selv.
Høyesterett antar at personlig signering – enten ved underskrift på papir, ved bruk av løsning for elektronisk signatur eller eventuelt ved bruk av bildealternativet – gir betydelig større sikkerhet og notoritet for at den enkelte dommer har gjort seg kjent med og godkjent avgjørelsens innhold enn når godkjennelse kun gis ved for eksempel e-post eller tekstmelding. Dessuten taler hensynet til at avgjørelser avsies og oppbevares på en ensformet måte som oppfyller krav om langtidsvalidering, og hensynet til informasjonssikkerhet mv., også mot fullmaktsalternativet.
Toril Marie Øie høyesterettsjustitiarius