Lovutkast NOU-2019:14- «Tvangsbegrensningsloven» ( https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2019-14/id2654803/ ) ble presentert i 2019, på oppdrag fra helseminister Bent Høie. Omtale i media og høringsuttalelser fra Fylkesmenn, helseinstitusjoner og andre behandlere inneholdt mye kritikk av et ekstremt ordrikt, uoversiktlig og ikke håndterbart dokument på mer enn 800 sider.
Det ble ikke publisert mye om hvordan helsedepartementet (HOD) vurderte lovutkastet og høringsuttalelsene før man i fellesferien 2021 la saken ut på ny høring. Nå var formålet med høringen å få «innspill til hva som må til for å lykkes med innføring av et nytt regelverk for bruk av tvang» . HOD mente tydeligvis at det var noe galt med terrenget, og ikke med det uforståelige kartet (lovutkastet).
HOD skriver i sin presentasjon av foreløpige veivalg (https://www.regjeringen.no/no/dokumentarkiv/regjeringen-solberg/aktuelt-regjeringen-solberg/hod/nyheter/2021ny/vil-involvere-tjenestene-i-arbeidet-med-ny-tvangslov/id2866471/): «Felles lov om bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten. I dag er bruk av tvang hjemlet i fire ulike lovverk, noe som gjør det komplisert og uoversiktlig». Er dette sant? Problemet løses i hvert fall ikke ved å lage en forsøksvis altomfattende lov som er langt mer uoversiktlig enn det gamle lovverket.
Definisjonen av tvang er fortsatt «overvinning av motstand». Kanskje er mennesker med psykisk utviklingshemning, tunge psykiatriske lidelser, rusproblematikk og demens så forskjellige at reglene for «tvangsbruk» må bli forskjellig? Det nye lovforslaget framstår som ekstremt vanskelig å implementere i det virkelige liv.
Jeg er opptatt av at mennesker som trenger «overvinning av motstand» for å lære seg ferdigheter, få en atferd som gjør at de kan være sammen med andre og oppnå et bedre liv blir utsatt for nødvendig overvinning av motstand. De har rett til og krav på opplæring i dette. Et uklart lovverk som bidrar til å passivisere bistandsytere som frykter at enhver form for overtalelse eller belønning er et lovbrudd vanskeliggjør dette. Lovforslaget innebærer «forbud mot bruk av tvang i trenings- og opplæringstiltak». Dette vil være til skade for og medføre omsorgssvikt overfor bl.a. mange mennesker med utviklingshemning som er avhengige av ytre motivasjon. Bekymringen for dette ble nevnt i NOUen, men konklusjonen ble også her feil.
Når organisasjoner som Norsk Forbund for Utviklingshemmede ( http://www.nfunorge.org/Om-NFU/NFU-bloggen/tvangslovgivningen/ ) sammen med en rekke andre interesseorganisasjoner, og Kommunenes Sentralforbund med flere i sine høringssvar fortsatt anbefaler å forkaste dette lovforslaget, bør noen varselklokker begynne å ringe!
I stedet for en ny høring, der man bare ønsker tilbakemelding på hvordan de berørte partene kan løse alle problemene som oppstår ved iverksetting av dette prosjektet, bør HOD gjøre en grunnleggende revisjon av bestillingen som ble gjort, og av denne dårlige løsningen på oppdraget.
Det ble ikke publisert mye om hvordan helsedepartementet (HOD) vurderte lovutkastet og høringsuttalelsene før man i fellesferien 2021 la saken ut på ny høring. Nå var formålet med høringen å få «innspill til hva som må til for å lykkes med innføring av et nytt regelverk for bruk av tvang» . HOD mente tydeligvis at det var noe galt med terrenget, og ikke med det uforståelige kartet (lovutkastet).
HOD skriver i sin presentasjon av foreløpige veivalg (https://www.regjeringen.no/no/dokumentarkiv/regjeringen-solberg/aktuelt-regjeringen-solberg/hod/nyheter/2021ny/vil-involvere-tjenestene-i-arbeidet-med-ny-tvangslov/id2866471/): «Felles lov om bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten. I dag er bruk av tvang hjemlet i fire ulike lovverk, noe som gjør det komplisert og uoversiktlig». Er dette sant? Problemet løses i hvert fall ikke ved å lage en forsøksvis altomfattende lov som er langt mer uoversiktlig enn det gamle lovverket.
Definisjonen av tvang er fortsatt «overvinning av motstand». Kanskje er mennesker med psykisk utviklingshemning, tunge psykiatriske lidelser, rusproblematikk og demens så forskjellige at reglene for «tvangsbruk» må bli forskjellig? Det nye lovforslaget framstår som ekstremt vanskelig å implementere i det virkelige liv.
Jeg er opptatt av at mennesker som trenger «overvinning av motstand» for å lære seg ferdigheter, få en atferd som gjør at de kan være sammen med andre og oppnå et bedre liv blir utsatt for nødvendig overvinning av motstand. De har rett til og krav på opplæring i dette. Et uklart lovverk som bidrar til å passivisere bistandsytere som frykter at enhver form for overtalelse eller belønning er et lovbrudd vanskeliggjør dette. Lovforslaget innebærer «forbud mot bruk av tvang i trenings- og opplæringstiltak». Dette vil være til skade for og medføre omsorgssvikt overfor bl.a. mange mennesker med utviklingshemning som er avhengige av ytre motivasjon. Bekymringen for dette ble nevnt i NOUen, men konklusjonen ble også her feil.
Når organisasjoner som Norsk Forbund for Utviklingshemmede ( http://www.nfunorge.org/Om-NFU/NFU-bloggen/tvangslovgivningen/ ) sammen med en rekke andre interesseorganisasjoner, og Kommunenes Sentralforbund med flere i sine høringssvar fortsatt anbefaler å forkaste dette lovforslaget, bør noen varselklokker begynne å ringe!
I stedet for en ny høring, der man bare ønsker tilbakemelding på hvordan de berørte partene kan løse alle problemene som oppstår ved iverksetting av dette prosjektet, bør HOD gjøre en grunnleggende revisjon av bestillingen som ble gjort, og av denne dårlige løsningen på oppdraget.