Dato: 01.11.2021 Svartype: Med merknad Uttalelse til høringsnotat med forslag til endringer i pbl Ellen S. de Vibe 1.11.21 Positivt at Kommunaldepartementet søker å kople plan- og gjennomføringsprosesser, men usikkert om forslagene vil gi bedre og mer effektive prosesser for en byutvikling i samsvar med FNs klimamål Innedning Kommunal- og moderniseringsdepartementets høringsnotat gir en bred og dekkende beskrivelse av både lovgrunnlag, etablert planleggingspraksis, planfaglige og juridiske utfordringer og interessante forslag til lovendringer. Målet er angitt å være å legge til rette for raskere boligbygging og mer effektive planprosesser. Flere av forslagene, slik som endring av rikspolitiske bestemmelser for klima- og energiplanlegging, lovendringer knyttet til eiendomsomdanning og kostnader for dekning av arkeologiske undersøkelser er helt eller i stor grad hensiktsmessige. Disse kommenteres til slutt i notatet. Også forslagene om hensynssone for områdestrategi og områdemodell for finansiering av infrastruktur er interessante. Det er et viktig skritt i riktig retning at departementet ønsker å tilrettelegge for bedre integrering av planlegging og gjennomføring og at dette skjer ved å kople prosessene i tid tidlig. Ved gjennomlesning av høringsnotatet oppfattes at både den praksis for områdebasert planlegging som Oslo kommune har utviklet over de siste par 10-år, og de drøftinger som arbeidet med Eva-plan fremskaffet, er lagt til grunn for departementets analyser og vurderinger. Disse kommenteres først fordi de anses som de mest radikale forslagene fra departementet. Høringsnotatet synes å ha en uklar sortering av de ulike begrepene knyttet til transformasjon (av både bygg og byområder), omforming, fortetting og innfill. Begrepene brukes også enkelte steder ulikt i høringsnotatet. Dette er det fullt mulig å komme tilbake til, men høringsfristen tillot ikke det nå. Forhold mellom formelle & uformelle planer Plan- og bygningsloven (pbl) har en struktur for både plantyper og prosesser. Dette er grunnstammen i det norske plansystemet. Samtidig er innhold og omfang i plan- og gjennomføringsprosesser langt mer omfattende enn det pbl angir som verktøy, her nevnes eksempler som arkitektkonkurranser, mulighetsstudier, grunnundersøkelser, utstillinger, barne-/eldretråkk-kartlegginger, stedsanalyser/sosiokulturelle analyser, kulturminnekartlegginger, landskapsplaner, kostnadsoverslag, usikkerhetsanalyser etc.. Eva-plan/departementet har påpekt at pbl ikke åpner for bruk av VPOR. Et prinsipiellt spørsmål blir da: blir verktøy som ikke er omtalt i loven derved lovstridige?. Jeg mener nei, og vil være overrasket om departementet skulle mene det motsatte. Dette både juridisk og fordi en slik tilnærming ville innebære en stor risiko for å man over tid utvikler et ufleksibelt og uegnet planregelverk. Det kan for kommunene ofte være en utfordring å ikke gå for detaljert til verks i sitt planarbeide. Det samme kan også gjelde for lovarbeide, slik jeg ser det. Forutsatt at berørte parters rettigheter og planprosessenes transparens og medvirkning sikres, så bør departementet begrense sin detaljering av lovverket. Det må med andre ord fortsatt være lov å benytte uformelle planverktøy, slik vi har gjort i utviklingen av planprogram med VPOR i Oslo eller veiledende plan for kabler og ledninger (VPKL) for å sikre koordinering av anlegg under grunnen. Forholdet mellom plannivåer og tidsforbruk Departementet angir i sitt høringsnotat FN’s bærekraftsmål knyttet til delmål 11. Dette er store og omfattende utfordringer, jfr for eksempel krave om rettighet til trygg bolig. Samtidig påpekes det flere steder i notatet behovet for å effektivisere planprosessene. Planprosesser vil likevel ta tid, noe utbyggere også må akseptere; tidsbruken hos tiltakshaver og reguleringsmyndighetene gir ofte handlingsrom for foredling av område- og utviklingsprosjekter. Som eksempel vil jeg nevne Økern senter, der en reguleringsplan for et større kjøpesenter i sin tid ble vedtatt uten gate- og byromsstruktur, uten gjenbruk av eksisterende bebyggelse og med få boliger. Av ulike årsaker tok prosessene tid, og man sitter nå med et langt mer fremtidsrettet prosjekt med en vesentlig foredlet gate- og byromsstruktur, ombruk av tidstypisk høyhus og langt mer flerfunksjonell byvev. Erfaringsmessig er et grunnleggende premiss for å få til raskere gjennomføringsprosesser at infrastrukturavklaringer (også grunneierbidrag) avklares nærmest mulig i tid med reguleringsplanvedtaket. Da har planprosessen sikret åpen medvirkning, nødvendige kvalitetselementer er fastlagte og tekniske utfordringer er i stor grad avklarte. Ved utvikling av planverket er det viktig å legge dette premisset til grunn. Det bør unngås å lovfeste prosesser som enten fører til gjentagende dobbeltarbeide eller som bygger på utilstrekkelig kunnskapsgrunnlag tidlig i prosessene og som derved gir økt usikkerhet og risiki senere i planprosessen. Dette kan lett føre til både økt ressursbruk og mer langdryge planprosesser. Kostnadsestimater på KPA-nivå syns derfor lite hensiktsmessig. Kommentarer til forslaget om hensynssone for områdeutvikling Jeg mener at Oslo kommunes bruk av VPOR innebar et paradigmeskifte fordi, i motsetning til tidligere, den økonomiske dimensjonen har blitt en viktig del av arealplanleggingen. Ikke som etterfølgende og ofte frustrerende budsjettprosesser. Dersom planprosesser og KVU-prosesser kan koples, slik de tekniske etatene i Oslo kommune har foreslått, vil ytterligere mye effektivisering og demokratisering være oppnådd. Minst like viktig ved utviklingen av VPOR var, imidlertid, at reguleringsmyndigheten beveget seg fra å behandle isolerte prosjektstyrte «frimerke»-reguleringer til å vurdere det aktuelle stedets områdeutvikling, altså å vurdere hva området trenger av fellestiltak og hvordan enkeltbyggeprosjektene kan bidra til en god stedsutvikling. På mange måter beveget planmyndighetene seg fra prosjekt- til områdestyrt byutvikling ved hjelp av offentlige og private utbyggingsprosjekter. Da verktøyet ble videreutviklet fra Ensjøs i stor grad todimensjonale veiledende «planleggingsprogram» til «veiledende plan for det offentlige rom» og fram til pbl-forankret planprogram med VPOR, skjedde det også en byplanfaglig utvikling mot morfologisk baserte mulighets- og stedsanalyser og tydeliggjøring av kvalitetselementer. Mange av planprogrammene som er laget tar sitt utgangspunkt i aktuelle private eller offentlige reguleringsinitiativ (jfr Bryn og Løren), men brukes også som mobiliserende modningsverktøy initiert av kommunen (jfr Fjordbyplanen, strategisk plan for Hovinbyen etc). Sistnevnte er ofte mer strategiske enn når VPOR lages for mer avgrensede geografiske områder som skal underlegges detaljregulering i nær fremtid. Departementet foreslår bruk av hensynssone for områdeutvikling hvor det kan lages områdeutviklingsstrategi på alle plannivåene komunneplanens arealdel (KPA), kommundelplan, områderegulering og detaljregulering. Selv om det påpekes muligheter for å unnlate å bruke alle plannivåene så gjenstår prinsippet om at hensynssonen bør angis i arealdelen/områdereguleringen og i detaljreguleringsplanen, dog med ulike detaljeringsnivå. Både juridisk bindene bestemmelser og veiledende retningslinjer kan benyttes. Departementet beskriver muligheten for å differensiere detaljeringen av strategier og bestemmelser i hensynssonen, men legger likevel til grunn at det også på KPA-nivå bør foreligge et kostnadsestimat. Estimatet kan utvides og detaljeres i senere planprosesser for områderegulering eller detaljregulering. Departementet angir for eksempel at detaljer som avstand midte veg kan være viktig å angi i bestemmelse/retningslinje for hensynssonen sammen med bygningsvolum o.l. Høringsnotatet synes å gjenspeile et ønske om å binde et VPOR-lignende verktøy til plan- og bygningsloven. Det er bra. Og navnet skjemmer ingen, med mindre nye navn bidrar til å komplisere plansystemet ytterligere. Det er likevel et spørsmål om det foreslåtte systemet med hensynssone og bestemmelser/retningslinjer er et egnet verktøy. Dersom vi forholder oss til samspillet mellom private utbyggingsprosjekter og reguleringsplaner er det meget viktig å unngå for mange og hierarkiske planprosesser. Det foreliggende forslaget virker for altomfattende og uforutsigbart i fht å ta i bruk alle plannivåer, og risikoen er stor for at systemet lett kan føre til dobbeltarbeide, økt ressursbruk og økt tidsbruk. Fordelen med å kople VPOR/områdeutviklingsstrategi til planprogram er at planprogrammet uansett er starten på et reguleringsarbeide og derfor som regel skjer nærmere detaljreguleringen/byggesaksbehandlingen i tid enn for eksempel dersom de tas inn i KPA eller ved områderegulering. Krav til planprogram er en KU-bestemmelse i pbl. Samtidig er planprogram kanskje den mest viktige fasen fordi den tidlig, på et konkret nivå, bestiller prosess og kan også bestille hovedgrep, alternativer og kvalitetselementer for det videre planarbeidet. På mange måter er et planprogram også et taktisk planverktøy. Det er på dette nivået at en god, områdebasert medvirkning best kan sikres, slik jeg ser det. Departementet bør derfor i det videre lovarbeidet vurdere om planprogrammet som institutt (som alternativ til høringsnotatets forslag) kan styrkes slik at VPOR/områdestrategi med kostnadsoverslag som grunnlag for utbyggingsavtale/vedtak om utbyggingsbidrag i reguleringsplan kan fastsettes. Dette vil kunne redusere tids-/ressursbruk og samtidig knytte fordelingen av infrastrukturkostnader mer målrettet til det formelle detaljreguleringsvedtaket. Kommentarer til områdemodell for finansiering Det har tatt en god del år å utvikle «Oslo-modellen» for bruk av VPOR og utbyggingsavtaler. Jeg opplever at både utbyggere og planmyndigheten har funnet arbeidsmetoden med disse verktøyene som nyttig. Særlig etter at VPOR ble knyttet til planprogrammet slik at både medvirkningsmulighetene ble forbedret og antallet planprosesser ble redusert ved at de to ble koplet sammen i tid. Sektormyndighetene får da også en formell rolle i den videre planprosessen, og kan, om nødvendig, varsle innsigelse tidlig. Sett fra undertegnedes side ble det anslått at bruk av VPOR reduserte tidsbruken med 1-1,5 år sett i fht utarbeiding av områdereguleringsplaner. Kanskje er tidsbesparelsen enda mer enn dette. Dersom både hensynssone for områdeutvikling, og endring av slike, må gjennom en formell planprosess vil kommunen alltid være på etterskudd for å sikre nødvendige infrastrukturbidrag. Departementet bør vurdere hvor hensiktsmessig det er å introdusere et helt nytt system for prosess- og kostnadsavklaring, eller om man heller bør foredle de praktiske og juridiske delene av det allerede etablerte systemet, som mange av partene er kjent med. De administrative kostnadene ved å introdusere et helt nytt system kan fort bidra til mindre, ikke mer effektivitet. Forutsigbarhetsvedtaket i kommuneplanen, som hittil har vært brukt meget strategisk, foreslås tatt ut av pbl.. Dette synes meget uheldig. Utbyggingsavtaler kan fortsatt benyttes, men bare der det ikke innføres områdemodell for finansiering av infrastruktur. Bestemmelser for områder hvor områdefinansieringsmodellen skal brukes kan ikke ha rekkefølgekrav som det ikke kan kreves kostnadsbidrag til. Dette synes å være en dramatisk endring for den samlede bruken av rekkefølgekrav for eksempel knyttet til å sikre viktige hensyn i en områdeutvikling som sosial infrastruktur eller annen offentlig infrastruktur. Det kan fastsettes flere forhold i områdemodellen enn i utbyggingsavtaler, men det er uklart hvordan og hvorfor dette skal være tilfelle. VPOR forutsettes avskaffet. Hovedankepunktet til områdemodellen for finansiering av infrastruktur knytter seg til omfanget av arbeidet som forutsettes i høringsforslaget. For større kommuner synes det urealistisk å kostnadsestimere kvaliteter i kommuneplanens arealdel så tidlig. Dette vil kreve for mye ressurser og ta for lang tid dersom ikke prosjektet allerede er skisse-/forprosjektert. Også dersom man skal lage både områderegulering og detaljregulering med kostnadsoverslag for samme geopgrafiske planområde kan det foreslåtte systemet lett føre til dobbeltarbeide samt binde opp kostnader på et for tidlig nivå. Det kan øke den økonomiske risikoen for kommunene knyttet til infrastrukturtiltak. Selv 20% usikkerhet vil neppe kunne dekke denne risikoen. Resultatet vil samlet sett enten kunne bli at hensynssonen ikke benyttes, at utbyggere må vente opptil 7-8 år for å få rammene for sine prosjekter avklart (KPA skal behandles hver valgperiode) eller at områder bygges ut uten at områdevinklet infrastruktur er sikret gjennomført. Rammer for betalingsforpliktelser Dagens lovverk om utbyggingsavtaler bygger på prinsippene om rimelighet i fht tiltakets art og omfang, kommunens bidrag til gjennomføringen, belastningen som tiltaket påfører kommunen. Bidraget skal ikke være større enn det prosjektet faktisk belaster området, for eksempel i form av økt trafikkbelastning etc.. Departementet gir som eksempel at det kan stille krav om bekostning av leskur for kollektivholdeplass, men ikke for etablering av trikkesystem. Et annet eksempel departementet gir er at bruken av infrastrukturtiltak må tjene den aktuelle eiendommen/prosjektet «direkte» slik at det for eksempel ikke kan stilles krav om lekeplass-bidrag for et kontorbygg, og at det ikke kan stilles krav om kostnadsbidrag for generell infrastruktur i et område, slik som en allmenn gangvei. Disse prinsippene stiller noen viktige prinsipielle spørsmål. For det første, i en tid med kritiske klimautfordringer, jfr FNs bærekraftsmål knyttet til både økologisk, sosial og økonomisk bærekraft, synes prinsippet om klassisk byrdefordeling noe foreldet. Dersom man skal legge begrepet om belastning til grunn må dette dekke de utfordringer vi faktisk står overfor, være seg tilrettelegging for overordnet grønn mobilitet eller klimatilpasning ved overvannshåndtering ved åpning av bekker og vassdrag. Det vil også ofte være noen avgjørende terskler for når man i byutviklingen må bytte fra et system til et annet (for eksempel fra buss til trikk), og det er derfor lite fremtidsrettet å angi at leskur kan inngå, men ikke trikke-bidrag. Det er også noen pussig i å fastslå at man skal fordele kostnadsbidragene ut fra arealformål ; ofte vil jo de som arbeider i et kontorbygg også bruke torget utenfor selv om det er utformet som en lekeplass (jfr for eksempel Stasjonsallmenningen i Bjørvika). En eventuell områdemodell må derfor håndtere den sammensatte, som regel flerfunksjonelle karakteren, av vår tids byutvikling, ikke etterkrigstidens soneringsprinsipper. Prinsipper for grad av områdeattraksjon, eller strøksprismodell, bør i stedet utvikles som grunnlag for fordelingsprinsipper. Disse prinsippene må i tillegg til erfaringstall også hensynta fremtidige prognoser for forventet verdistigning. Det er heller ikke sikkert at sumvirkningen av den samlede byutvikling, slik vi ser den i dag, er tilstrekkelig for å fastlegge kostnadsfordelingen. Ønsket om balanse i byrdefordeling bør erstattes med et prinsipp for balanse i verdifordelingen . Et alternativ til belastningsbegrepet som bør utredes er begrepet om planskapte verdier . I en situasjon med økte sosiale forskjeller og utenforskap og natur-/klimatrusler bør de planskapte verdiene i større grad enn belastningen av det enkelte prosjekt komme felleskapet til gode. Ofte skapes gjerne de planskapte verdiene av den generelle urbaniseringen som øker både tomteverdier, byens attraksjon og planenes økte grad av utnyttelse. Kanskje burde disse planskapte verdiene deles liket mellom fellesskapet (kommunen/offentlige infratstrukturutbyggere) og utbygger. Det vises her også til Kate Raworth sine økonomiske teorier. Uten en ny type partnerskap enn det vi har hatt hittil vil vi ikke kunne håndtere kliamutfordringene. Dette vil innebære at nye prinsipper for juridiske og økonomiske verktøy i byutviklingen bør utredes. Trolig må prinsipper om fordeling av planskapte verdier suppleres med endringer i skatte- og avgiftssystemet som kan gi utbyggere intensiver til å bidra økonomisk (jfr som et eksempel dagens regler om å kunne fratrekke utgifter til utbedring/vedlikehold av fredede bygg). En lovendring som kun strammer inn belastningsprinsippet i et kortsiktig og ufullstendig perspektiv på nytten for prosjekter og fellesskapet, til utbyggers fordel, vil ikke ivareta bærekraftsmålene. Drøftingen ovenfor tilsier at det også er viktig at planleggingen har et langsiktig perspektiv. Det som ikke er realiserbart i år vil kanskje være mulig eller tvingende nødvendig om tre år. Dersom vi bare hadde lagt datidens realiserbarhet til grunn da vi planla Bjørvikautbyggingen ville vi aldre fått den til (Statens vegvesen anga for eksempel først at senketunellen ikke var samfunnsmessig nyttig i fht kost-/nytteberegninger). Kriteriene for fordeling av kostnadsbelastning som departementet foreslår synes i liten grad å hensynta prinsippene skissert ovenfor. Departementets forslag om at utbyggers betalingsfrist ikke bortfaller selv om infrastrukturtiltaket er etablert er viktig for å unngå «gratispassasjerer» , jfr s 73 i høringsnotatet. Det er vanskelig å se noen grunn for at et slikt prinsipp ikke også kan knyttes til §17 om utbyggingsavtaler, og dette bør vurderes nærmere. Det angis også at betalingsplikten etter områdemodellen inntrer når grunneier selv tar initiativ til å bygge ut sin eiendom, og at betaling i utgangspunktet vil gi grunneier en rett til å bygge. Rent prinsipielt synes dette logisk, men innholdet må vurderes operativt. Dersom kommunen lager en større områderegulering med rekkefølgekrav og ut fra dette planlegger og gjennomfører infrastrukturtiltak, så vil det ikke fungere dersom de private utbyggerne (som også vil avhenge av og ha fordel av tiltakene) ikke skal måtte betale før de selv ønsker å bygge ut. Dette vil bare forsterke gratispassasjer-mekanismen og/eller føre til utsettelse av gjennomføringen av tiltak. På tilsvarende måte vil byggeretten heller ikke kunne innfris dersom betalingsforpliktelsen knytter seg til infrastruktur som det aktuelle prosjektet er avhengig av blir gjennomført. – På side 135 angis at ved betaling av kostnadsbidrag fritar utbygger fra rakkefølgekravet. Dette synes som en unødvendig og uheldig lovbegrensning da det i en del tilfeller vil være mest hensiktsmessig med realytelser, sett både fra utbyggers og kommunens ståsted. Dette prinsippet bør derfor utgå. Det angis også at det ikke kan inntas rekkefølgekrav i hensynssoner som det ikke kan knyttes betalingsforpliktelser til. Dette synes også nokså uheldig da ulike rekkefølgekrav knyttet til for eksempel etablering av sosial infrastruktur fortsatt må kunne være et rekkefølgekrav. - For øvrig bør departementet vurdere på nytt om privat finansiering av sosial infrastruktur, eller i alle fall forskuttering av dette, bør kunne inngå i utbyggingsavtaler/områdemodeller. Det vil særlig være viktig i situasjoner med stor befolkningsvekst og utbyggingspress på boliger. Fordi en rammetillatelse etter pbl gir en byggerett, er det viktig at bidrag til infrastruktur i rekkefølgekrav må etableres eller juridisk «sikres etablert» ved rammetillatelse, slik departementet presiseres. Å vente til igangsettingstillatelse vil være meget uheldig fordi det forvaltningsmessig sett virker uklart hva kommunen faktisk kan kreve på dette stadiet. Bruk av for eksempel bankgarantier for å sikre betalingsforpliktelsen ved rammtillatelsen bør kunne gjøre håndtere en finansiell risiko ved betalingsforpliktelsen. Også endringer av kostnadsfordeling må avklares før rammetillatelse for å gjøre systemet juridisk forutsigbart. Det støttes at overlapp mellom rekkefølgekrav og pålegg etter kap 18 ikke skal kunne brukes. Ut fra utbyggers interesser synes det, imidlertid, rimelig å kunne klage på fordelingen av betalingsforpliktelser (ikke prinsippene for selve fordelingen), dog ikke som del av KPA. Dette bør kunne innføres uansett om fordelingen skjer gjennom utbyggingsavtaler eller en eventuell modell for områdefinansiering. Det er viktig at departementet presiserer at Stasforvalteren ikke har myndighet til å endre planforslagenes innhold, og at slike endringer i så fall skal gjennomføres av departementet. For å gjøre planprosessene mer forutsigbare bør forslag til nye rekkefølgekrav som forutsettes finansiert delvis eller helt av utbygger fremmes ved oppstart av planprosessen, og ikke senere enn ved offentlig ettersyn av angjeldene reguleringsplan. Kommunens roller Departementet påpeker behovet for at kommunen tar en aktiv rolle i å tilrettelegge og koordinere plan- og utbyggingsprosessene. Dette synes riktig, og Oslo kommune har etter hvert omfattende erfaring med slik koordinering. Departementets forslag pålegger kommunen et stort ansvar for å koordinere samtidig som det settes begrensinger for hva kommunen faktisk skal gjøre og kunne styre. Det anmodes om at kommunen trekker seg ut når koordineringen og organiseringen er fastlagt. Det tilrådes også at kommunene ikke skal forestå kostnadsberegninger for infrastrukturtiltak men overlates til private aktører. I hvilken grad disse to tiltakene er egnet vil avhenge av mange forhold; hvilke typer og omfang av tiltak, kommunens kompetanse og hvem som skal ha byggherrefunksjonen. Lovgiver bør overlate til kommunene i samarbeide med utbyggingsaktørene å avklare hvordan det operative plansamerbeidet skal skje. Dagens organisering av utbyggingsprosesser hvor planmyndighetens og eiendomsetatens roller er adskilte synes hensiktsmessig selv om det krever en god del organisering og avveining av interesser mellom de kommunale etatene. Ved å ha to adskilte ansvarsroller skilles også fokuset på plankvaliteter og de økonomiske virkemidlene. Ved å kjøre de to prosessene parallelt i tid, slik som i Oslo-modellen, oppnår man likevel en strukturert koordinering av gjennomføringen både teknisk og økonomisk. Ved å knytte kostnadsfordelingen til vedtakelse av reguleringsplan gjør rollene langt mer uklare og gir en risiko for at kommunestyrets behandling av planene blir mer kortsiktige enn når de to fagområdene behandles samtidig men atskilt. Det kan være helt riktig å vedta en reguleringsplan, samtidig som det vedtas en utbyggingsavtale som ikke sikrer økonomisk alle planlagte infrastrukturtiltak, da planene skal ha et betydelig lengere perspektiv enn et utbyggingsprosjekt. Det frarådes derfor å knytte vedtak om betalingsplikt konkret til planvedtaket. Det frarådes også at byggesaksbehandlingen skal avklare oppgjørsform etc.. For øvrig må de juridiske forhold som skal ivaretas i byggesaken knyttes til rollene i pbl, for eksempel tiltakshaver eller ansvarlig søker. Eier av grunneiendom er ofte ikke ansvarlig for planprosessen eller er ansvarlig søker. Å knytte betalinsgforpliktelsen til eier av grunneiendommen på et gitt tidspunkt også gi forsinkelser dersom for eksempel prosesser knyttet til eiendomsomdanning ikke er ferdigstilt når rammetillatelse skal gis. Det er vanskelig å se at det foreslåtte grepet forenkler kommunens eller utbyggers arbeide. Fordi det er viktig med en helhetlig styring av samfunns- og byutviklingen bør områdereguleringsplaner utarbeides av det offentlige (i samarbeide med de andre offentlige og private aktørene). Muligheten for å gå rett på byggesak fra både KPA og områderegulering støttes da dette vil forkorte saksbehandlingstiden betydelig. Lovgiver bør derfor vurdere hvordan og i hvilken grad fortettingsprosjekter (eplehagefortetting) også kan bidra til infrastrukturoppgradering, kanskje med lavere kostnadsbidrag enn for omfattende transformasjon eller omforming, dersom slike områder legges inn i en hensynssone. Det vises her også til drøftingen av begreper ovenfor. Andre forhold: - Statlig planretningslinje for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning Forlaget om at det ved regulering bør stilles krav om vurdering av om gjenbruk er klimamessig bedre enn riving er meget godt. Dette er et viktig tiltak for å sikre at Parisavtalens klimamål skal nås. Det bør presiseres hvilken innsigelsesmyndighet som knyttes til en slik retningslinje og hvem som skal ha innsigelsesmyndigheten, for eksempel Statsforvalteren. For å oppnå en rask effekt bør denne retningslinjen også gjelde søknader om tillatelse, ikke kun ved regulering. Også kommuneplanens arealdel bør kunne ha bestemmelser om dette. Det vises for øvrig til KMDs/DiBKs forslag om å gjøre klimaregnskap obligatorisk i byggesaker i teknisk forskrift. Dette er et positivt forslag, men det mangler følgende elementer for å kunne fungere effektivt i klimaarbeidet: a) Regnskapskravet må også gjelde småhusbebyggelse, ikke bare store bolig- og næringsprosjekter b) Regnskapskravet må gjelde for vurdering av ombruk av bebyggelse satt opp mot riving av bebyggelse, ikke bare hovedombygging c) Regnskapskravet må gjelde transport til , ikke bare på byggetomt. Dette er viktig for å oppnå kortreist material- og komponentbruk - Boligsosiale forhold, §17-3, og sosial infrastruktur Departementet har ikke foreslått noen endringer knyttet til § 17-3, som åpner for at kommunen kan stille krav til forkjøps- eller tildelingsrett av boliger til markedspris . For å løse viktige levekårsutfordringer bør departementet vurdere om kommunenes mulighet for å stille krav til en viss andel av rimelige boliger (for eksempel 20%), slik som mange andre europeiske planlover gir mulighet for, vurderes. Det bør også for eksempel kunne startes opp pilotprosjekter etter kommuneloven for å teste ut ulike modeller ved bruk av en slik revidert lovparagraf. Departementet har ikke åpnet opp i høringsnotatet for at kommunene gjennom utbyggingsavtaler kan forhandle seg frem til privat finansiering eller forskuttering av sosial infrastruktur. Dette bør vurderes på nytt, bla ut fra de erfaringer man har gjort seg med Fornebu-utbyggingen. - Eiendomsomdanning Forslaget om eiendomsomdanning støttes. Det samme gjelder forslagene om å legge myndighet for dette til plan- og bygningsloven. Også for anleggseiendommer bør denne type vedtak knyttes til pbl. Dette fordi anleggseiendommer får stadig økende betydning ved utbygging av den tette byen over og under terreng. - Kostnader arkeologi Forslaget om å kunne kreve kostnadsbidrag fra grunneiere til arkeologiske undersøkelser støttes fordi det vil lette bruken av områdereguleringsplaner. Departementet bør imidlertid vurdere på nytt om prinsippet om at grunneier først skal betale for dette når de har tatt initiativ til utvikling av sin egen eiendom. I mange tilfeller vil en områdereguleringsprosess ofte være en modningsprosess, men hvor kommunen relativt tidlig tar stilling til utbyggingsmønster. Prinsippet slik departementet nå har formulert det vil lett kunne føre til «gratispassasjerer» ved at grunneiere venter med å ta initiativ til utbygging til slike undersøkelser er utførte. - Støyforhold Dette temaet er ikke tatt særskilt opp i høringsnoatet. Det påpekes imidlertid at det i en del sammenhenger har oppstått betydelig tautrekning mellom ulike statlige sektormyndigheter om hvordan T-1442 og Miljødirektoratets veileder til denne skal håndteres. Dette gjelder særlig både bruk av avvikssoner og om man kan «bygge seg» en stille side, slik veilederen oppfattes å åpne for. Kommunal- og distriktsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
