Dato: 12.10.2021 Svartype: Med merknad Høring om: Kommunal- og moderniseringsdepartementets Forslag til endring i plan- og bygningsloven om fortetting, transformasjon, utbyggingsavtaler m.v. Høringsfrist 1. november 2021. Høringssvar : (Fra Sigmund Fostad; erfaringsbakgrunn: Styremedlem i aksjeselskap som driver med tilrettelegging og salg av byggeklare boligtomter, tidligere rådmann i Oppdal kommune 22 år, Kommunalsjef hos fylkesmannen i Oppland 5 år, deretter 16 år som kommunestyrerepresentant og bl.a. leder i bygningsrådet). Til Høringsnotatets kapittel/pkt. 3.6.4.3.8, jfr. kapittel 3.2.11 har jeg følgende merknader: Departementet sier følgende: ”Et spørsmål er om kommunene burde forpliktes til å inngå justeringsavtaler eller benytte anleggsbidragsmodellen, for å bidra til å redusere belastningen for private bidragsytere. Departementet foreslår ikke en slik regel da det er en viss mulighet for at slike særavtaler kan medføre ulemper for kommunen, særlig når det gjelder å påta seg rollen som byggherre ved bruk av anleggsbidrag.” Etter mitt syn er det vesentlig forskjell på en justeringsavtale (etter justeringsmodellen) for et anlegg som i sin helhet opparbeides av en privat aktør, og anleggsbidragsmodellen. En justeringsavtale for et anlegg/tomter som ferdiggjøres av en privat aktør, og etter krav som er satt i planverk og av kommunen i henhold til plan- og bygningslovens § 18-1, må sies å være vesensforskjellig fra en avtale om bruk av anleggsbidragsmodellen. I prinsippet vil anleggsbidragsmetoden til vanlig gi den private aktøren fritak for merverdiavgift så langt det går inn under kommunalt fritak/kompensasjon (det er jo kommunen som står ansvarlig for gjennomføringen). En justeringsavtale vedr. et privat anlegg som er utført i samsvar med plan- og kommunale krav, gir derimot bare mulighet for tilbakeføring av merverdiavgiften etter en særskilt avtale mellom kommunen og den private aktøren. Det eneste som kanskje kan oppfattes som ulempe av kommunen med en slik avtale, er de administrative oppgaver som følger med gjennomføring av avtalen. I betraktning av at en slik avtale vil være verdifull for alle lokalt involverte (tomtekjøpere, private tomteutviklere og kommunen) i og med ”frigjøringen” av merverdiavgiften, kan jeg ikke se at det foreligger noen vektig grunn for å avstå fra å rydde opp i den uryddige og uholdbare situasjon som nå rår rundt omkring i mange kommuner. Det er ikke lett å forstå departementets begrunnelse for fortsatt å ville forsvare den enkelte kommunes frihet til å benytte sin særlig dominerende forhandlingsposisjon til å fremtvinge ublue avtaler med minimal tilbakeføring av merverdiavgiften til private tomtetilretteleggere ved bruk av justeringsmodellen. Den enkelte private tomteopparbeider/tilbyder oppfatter ofte kommunenes krav om å beholde vesentlig deler av merverdiavgiften som tilbakeføres, som en ubegrunnet kommunal konfiskering av den merverdiavgiften som ”løftes av”. Etter som kommunen ved overtagelse (rett og plikt for kommunene) sikres vederlagsfri overtagelse av privat utført infrastrukturanlegg i henhold til pbl. § 18-1, er den ulike praktiseringen rundt omkring i kommunene helt uakseptabel, f.eks. ved at enkelte grådige kommuner krever en vesentlig andel (f.eks. 60 til 80 %) av den merverdiavgiften som tilbakeføres som ”honorar”, uten noen saklig begrunnelse. Riktignok sier departementet at ”Dersom kommunen beholder merverdiavgiftskompensasjonen, og ikke videreføre den til utbygger, skal verdien av dette medregnes ved vurderingen av om utbyggers bidrag er forholdsmessig”. Også dette er en forutsetning der det overlates til kommunene med sin dominerende maktposisjon og egenrådighet å bestemme etter eget forgodtbefinnende hva resultatet skal være. I virkeligheten får en slik forutsetning ingen betydning i de kommunene som mangler en forsvarlig etisk norm for sine forvaltningsmetoder. Departementets manglende vilje til å etablere en forpliktelse for kommunene til å inngå justeringsavtaler blir ytterligere merkelig når en ser nærmere på gjeldende bestemmelser om lovgivers klart uttrykte vilje i Merverdiavgiftskompensasjonsloven, jfr. § 1: ”Formålet med denne loven er å motvirke konkurransevridninger som følge av merverdiavgiftssystemet gjennom at det ytes kompensasjon for merverdiavgift til kommuner, fylkeskommuner og visse private og ideelle virksomheter.” Rent praktisk har lovgiver på denne bakgrunn bestemt at når kommuner driver konkurranse med private aktører, f.eks. salg av byggeklare boligtomter, så skal konkurransevridningen som oppstår behandles på følgende måte, jfr. Kompensasjonslovens §4, 2. ledd. pkt. 4: ” Det ytes ikke kompensasjon(til kommunen): Når virksomheter som nevnt i § 2 første ledd bokstav a og b driver økonomisk aktivitet og denne aktiviteten kan være i konkurranse med virksomheter som ikke er kompensasjonsberettiget.” Regelverket er objektivt sett klart formulert slik at kommunen skal hindres i å drive konkurransevridning ved hjelp av merverdiavgiftskompensasjonen ved salg av egne, byggeklare boligtomter i konkurranse med private aktører som driver samme virksomhet, og som ikke får merverdiavgiftskompensasjon I stedet for å motvirke konkurransevridningen i samsvar med lovens formål, bruker kommunene til dels sin dominerende rolle til å fremtvinge justeringsavtaler med fortsatt konkurransevridning, basert på en kostnadsforskjell på de adekvate elementer med 25 %, og faktisk øker denne forskjellen (som altså loven skal motvirke) i kostnadsbildet når kommunen tvinger til seg justeringsavtaler med høyere ”honorar” enn ca. 50 %. Det er tydelig at mange har problemer med å oppfatte betydningen av kommunenes høyst forskjellige behandling av justeringsmodellen og tilbakeføring av merverdiavgiften, og sammenhengen med merverdiavgiftskompensasjonslovens bestemmelser om at det ikke skal gis kompensasjon til kommunene når de driver konkurrerende virksomhet, eksempelvis med salg av byggeklare tomter. Når kommunene opparbeider og selger egne, byggeklare boligtomter, og samtidig innrapporterer kompensasjonskrav for inngående mva.-avgift i denne sammenhengen, oppstår det et pris- og konkurransemessig misforhold som loven forbyr. Dette misforholdet kan i hovedsak ryddes av vegen ved at kommunene sørger for 100 % tilbakeføring av refusjonsberettiget mva.-avgift når det inngås justeringsavtale i forbindelse med kommunens overtagelse av det privat opparbeidete infrastrukturanlegget. Den praksis som følges, i ly av manglende håndheving av Kompensasjonslovens §4, 2. ledd, pkt. 4, er helt ødeleggende for de private aktørers mulighet til å oppnå lovlige konkurranseforhold i de uetiske kommunene . Så lenge avtaleetableringen i forbindelse med anvendelse av justeringsmetoden overlates til vilkårlig skjønn i kommunene, resulterer det til dels i rene overgrep fra enkelte kommuner som de private aktørene helt mangler mulighet til å beskytte seg mot så lenge man mangler bindende direktiver om en forsvarlig framgangsmåte. Det skal imidlertid nevnes at enkelte kommuner har forstått at de har ansvaret for en rettferdig konkurranse, og følgelig sørger for full tilbakeføring av merverdiavgiften til den som har innbetalt den. En slik framgangsmåte understreker at kommunen har fått det den har krav på i og med den vederlagsfrie overleveringen av infrastrukturanlegget fra den private aktøren i henhold det lovfastsatte kravet i Plan- og bygningsloven, og følgelig har ikke kommunene noe saklig grunnlag for å konfiskere store deler av den merverdiavgiften som tilbakeføres ved justeringen. Den eneste mulighet for en rettferdig konkurransesituasjon mellom kommune og private aktører med dagens merkelige forståelse og praktisering av justeringsmodellen ved at kommunene får fritak, og de private aktører får 25 % høyere kostnad med gjennomføring av nøyaktig de samme oppgaver, er at Kompensasjonslovens klare regel om at kommunene skal fratas kompensasjonen blir håndhevet når det er en slik konkurransesituasjon. Dersom dette hadde blitt gjort i samsvar med lovens klare bestemmelse, vil konkurransevridningen som følge av merverdiavgiftssystemet, blitt nøytralisert. Men dessverre ser det ut til at Skattemyndigheten praktiserer å se en annen vei, i stedet for å føre tilsyn og håndheve bestemmelsen. For å få en slutt på disse uhumske forholdene, som både medfører stor forskjellsbehandling både innad i den enkelte kommune, og mellom kommuner, vil det være nødvendig å slå fast at kommunen forpliktes til å inngå justeringsavtaler med private aktører som medfører full tilbakeføring av merverdiavgiften til den som har innbetalt avgiften, mot at kommunen kan kreve et selvkostgebyr til dekning av de faktiske administrative kostnadene med ordningen. Hvis det ikke sørges for anvendelse av en slik lik ordning i alle kommuner, vil dette forholdet fortsatt være en kilde til statsbetalt konkurransevridning med årsak i merverdiavgiftssystemet, og en fortsatt forskjellsbehandling av aktører etter graden av metodevalg og kameraderi/korrupsjon i den enkelte kommune. Dagens ordning praktiseres på en måte som medfører en sterk svekkelse av tilliten til den kommunale forvaltning. Fastsetting av en enhetlig avtalenorm for alle kommuner er nødvendig for å gjenskape tillit til kommuneforvaltningen. De foran bemerkede forhold har trolig atskillig betydning for mulighetene til utbud av byggeklare boligtomter i mange kommuner . Dersom det etableres en plikt for kommunene til å inngå forsvarlige justeringsavtaler for tilbakeføring av merverdiavgiften til private aktører, oppnår en et tydeligere kostnadsgrunnlag for vurdering av tomtepriser, en vil kunne unngå den store forskjellen i kostnadsgrunnlaget for kommunalt tilrettelagte tomter, og tomter som ferdigstilles av private aktører, og en vil kunne oppnå å synliggjøre et lavest mulig kostnadsgrunnlag for markedsprisen på byggeklare tomter. Dette vil igjen kunne medføre en større tilgang på tomter fra flere aktører ved siden av kommunenes tilbud. Tilbakeholdne grunneiere som følge av nåværende usikre situasjon, vil med en slik klargjøring utvilsomt bli mere villig til å stole på at kommunen ikke konkurrer dem ut ved hjelp av merverdiavgiften. Det igjen vil være en fordel for hurtigere frigiving av tomter, slik at kommunene i større grad kan unngå å bli tvunget til å gjennomføre tvangserverv for å få frigitt tilstrekkelig tomtegrunn. M.a.o. en vinn-vinn løsning. Oppdal, 12. Oktober 2021. Med hilsen Sigmund Fostad Kommunal- og distriktsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
