Vi viser til oversendt høring om NOU 2021:8 – Trygd over landegrensene med høringsfrist 25. oktober 2021.
Skatteetaten v/ Avdeling bidrag og tilbakebetaling (tidl. NAV Innkreving) benytter regler i de omtalte folkerettslige instrumentene i forbindelse med innkreving av feilutbetalte trygdeytelser. Gjennom dette er vi derfor kjent med kompleksiteten i og utfordringer knyttet til bruken av disse.
Regler om tilbakekreving av feilutbetalte trygdeytelser synes å falle utenfor utvalgets mandat.
I utvalgets forslag til endringer i folketrygdloven § 22-1 a første ledd annet punktum fremgår det at forordningene blant annet kan innebære at Arbeids- og velferdsetaten skal inndrive fordringer på vegne av utenlandske trygdeordninger. Utvalget har ikke kommet med noen spesielle merknader til denne bestemmelsen.
Foruten refusjonskrav, gjennomføres inndriving på vegne av utenlandske myndigheter i all hovedsak etter reglene i bidragsinnkrevingsloven, på samme måte som inndriving av norske tilbakebetalingskrav. Vi har tolket det dithen at det følger av trygdeforordningen artikkel 84 og gjennomføringsforordningen artikkel 79 at utenlandske tilbakebetalingskrav skal innkreves slik som norske tilbakebetalingskrav. Vi legger til grunn at utkast til § 22-1 a første ledd første punktum, ikke synes å endre dette.
Vi bemerker at en grundig gjennomgang av Norges folkerettslige forpliktelser knyttet til innkrevingshjemlene i folketrygdloven, særlig §§ 22-15 og 22-16, er nødvendig for å kunne praktisere reglene i folketrygdloven på en effektiv og forsvarlig måte.
Som innkrevingsmyndighet mottar Skatteetaten innvendinger både mot grunnlaget for innkrevingen (norsk og utenlandsk innkrevingsgrunnlag) og selve innkrevingen.
Vi antar at synliggjøring av de folkerettslige forpliktelsene og bedring av tilgjengeligheten av rettsinformasjon vil påvirke både omfanget av og hvilke typer innvendinger Skatteetaten vil motta mot kravene som vi krever inn, både fra profesjonelle og ikke-profesjonelle aktører. Vi ønsker på bakgrunn av dette å knytte noen bemerkninger til enkelte av utvalgets vurderinger og forslag som i praksis vil berøre innkrevingen.
Vi er enig med utvalget i at det er viktig å få frem henvisninger til Norges folkerettslige forpliktelser i norsk lovgivning, slik at disse fremheves og tydeliggjøres.
Vi ønsker å trekke frem at vi særlig støtter utvalgets forslag til nye bestemmelser i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3a. Vi støtter at de folkerettslige forpliktelsene bør gjennomføres og tydeliggjøres med lovs rang. Vi mener også at det bør utarbeides og publiseres en konsolidert og EØS-tilpasset versjon av forordningene på norsk.
Vi mener at de folkerettslige forpliktelsene knyttet til tilbakekreving av feilutbetalte trygdeytelser burde inkluderes i det videre arbeid på området. Dette gjelder både tilbakekreving fordi mottaker opprinnelig ikke hadde rett til ytelsen og tilbakekreving fordi mottaker senere har mistet rett til ytelsen (f.eks. lovvalgsregler). I forbindelse med tilbakekreving foregår det koordinering mellom statene på tvers av landegrensene for å avklare rettigheter og plikter. Vi vil her trekke frem den nære koblingen mellom rett til ytelser, og reglene om refusjon, motregning og innkreving. Se nærmere om dette under. Dette gjelder særlig gjennomføringsforordningen avdeling IV, kapittel I til III.
Vi mener at de foreslåtte "folkerettsmarkørene" vil være nyttige påminnere i rettsanvenderens daglige virke. Samtidig ser vi at kompleksiteten i de folkerettslige reglene gjør det nødvendig med andre tiltak for å formidle rettsinformasjon og gi veiledning både til profesjonelle og ikke-profesjonelle aktører.
Vi ser også at det reiser seg utfordringer knyttet til trygd på tvers av landegrensene og effektiv tilbakekreving av feilutbetalte ytelser utenfor virkeområdet for reglene i forordningene. Myndighetenes adgang til effektiv tilbakekreving på tvers av landegrensene bør gjenspeile borgernes rett til å motta ytelser på tvers av landegrensene etter de samme folkerettslige instrumentene. Dette er bare unntaksvis tilfelle etter bilaterale og multilaterale avtaler som ikke gir forordningene anvendelse. En borger bosatt her i landet kan for eksempel få innvilget og utbetalt trygd uten at dette kan tilbakekreves fra borgeren dersom borgeren flytter fra landet. Dette selv om det senere viser seg at ytelsene ble innvilget på feil grunnlag eller at retten fra Norge senere har bortfalt.
For Skatteetatens mulighet til tilbakekreving av norske krav om feilutbetalte ytelser på tvers av landegrensene, har vurderingen av hvilke ytelser som faller inn under forordningens virkeområde stor betydning.
Vi legger til grunn at hvilke norske ytelser som kan tilbakekreves etter reglene i forordningene speiler hvilke ytelser som er innrapportert etter artikkel 9. Vi legger videre til grunn at også personkretsen det kan tilbakekreves ytelser fra speiler personkretsen som kan hevde rettigheter etter reglene i forordningene. Dette gjelder enten direkte etter forordningen eller gjennom bilaterale eller multilaterale avtaler.
For krav som kreves inn på vegne av utenlandsk myndighet, vurderer vi at det følger av reglene i forordningen at den anmodede stat (her; Norge) ikke selv skal foreta vurderinger eller stille spørsmål knyttet til innkrevingsgrunnlaget. Dette følger av trygdeforordningen artikkel 84 og gjennomføringsforordningen artikkel 78 og 81, samt punkt 20 og 21 i dens fortale. Vi viser også til side 50 i utredningen, og mener at de samme hensyn knyttet til kompetanse om andre medlemsstaters trygdesystemer må gjelde for innkreving på vegne av utenlandsk myndighet.
Skatteetaten v/ Avdeling bidrag og tilbakebetaling (tidl. NAV Innkreving) benytter regler i de omtalte folkerettslige instrumentene i forbindelse med innkreving av feilutbetalte trygdeytelser. Gjennom dette er vi derfor kjent med kompleksiteten i og utfordringer knyttet til bruken av disse.
Regler om tilbakekreving av feilutbetalte trygdeytelser synes å falle utenfor utvalgets mandat.
I utvalgets forslag til endringer i folketrygdloven § 22-1 a første ledd annet punktum fremgår det at forordningene blant annet kan innebære at Arbeids- og velferdsetaten skal inndrive fordringer på vegne av utenlandske trygdeordninger. Utvalget har ikke kommet med noen spesielle merknader til denne bestemmelsen.
Foruten refusjonskrav, gjennomføres inndriving på vegne av utenlandske myndigheter i all hovedsak etter reglene i bidragsinnkrevingsloven, på samme måte som inndriving av norske tilbakebetalingskrav. Vi har tolket det dithen at det følger av trygdeforordningen artikkel 84 og gjennomføringsforordningen artikkel 79 at utenlandske tilbakebetalingskrav skal innkreves slik som norske tilbakebetalingskrav. Vi legger til grunn at utkast til § 22-1 a første ledd første punktum, ikke synes å endre dette.
Vi bemerker at en grundig gjennomgang av Norges folkerettslige forpliktelser knyttet til innkrevingshjemlene i folketrygdloven, særlig §§ 22-15 og 22-16, er nødvendig for å kunne praktisere reglene i folketrygdloven på en effektiv og forsvarlig måte.
Som innkrevingsmyndighet mottar Skatteetaten innvendinger både mot grunnlaget for innkrevingen (norsk og utenlandsk innkrevingsgrunnlag) og selve innkrevingen.
Vi antar at synliggjøring av de folkerettslige forpliktelsene og bedring av tilgjengeligheten av rettsinformasjon vil påvirke både omfanget av og hvilke typer innvendinger Skatteetaten vil motta mot kravene som vi krever inn, både fra profesjonelle og ikke-profesjonelle aktører. Vi ønsker på bakgrunn av dette å knytte noen bemerkninger til enkelte av utvalgets vurderinger og forslag som i praksis vil berøre innkrevingen.
Vi er enig med utvalget i at det er viktig å få frem henvisninger til Norges folkerettslige forpliktelser i norsk lovgivning, slik at disse fremheves og tydeliggjøres.
Vi ønsker å trekke frem at vi særlig støtter utvalgets forslag til nye bestemmelser i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3a. Vi støtter at de folkerettslige forpliktelsene bør gjennomføres og tydeliggjøres med lovs rang. Vi mener også at det bør utarbeides og publiseres en konsolidert og EØS-tilpasset versjon av forordningene på norsk.
Vi mener at de folkerettslige forpliktelsene knyttet til tilbakekreving av feilutbetalte trygdeytelser burde inkluderes i det videre arbeid på området. Dette gjelder både tilbakekreving fordi mottaker opprinnelig ikke hadde rett til ytelsen og tilbakekreving fordi mottaker senere har mistet rett til ytelsen (f.eks. lovvalgsregler). I forbindelse med tilbakekreving foregår det koordinering mellom statene på tvers av landegrensene for å avklare rettigheter og plikter. Vi vil her trekke frem den nære koblingen mellom rett til ytelser, og reglene om refusjon, motregning og innkreving. Se nærmere om dette under. Dette gjelder særlig gjennomføringsforordningen avdeling IV, kapittel I til III.
Vi mener at de foreslåtte "folkerettsmarkørene" vil være nyttige påminnere i rettsanvenderens daglige virke. Samtidig ser vi at kompleksiteten i de folkerettslige reglene gjør det nødvendig med andre tiltak for å formidle rettsinformasjon og gi veiledning både til profesjonelle og ikke-profesjonelle aktører.
Vi ser også at det reiser seg utfordringer knyttet til trygd på tvers av landegrensene og effektiv tilbakekreving av feilutbetalte ytelser utenfor virkeområdet for reglene i forordningene. Myndighetenes adgang til effektiv tilbakekreving på tvers av landegrensene bør gjenspeile borgernes rett til å motta ytelser på tvers av landegrensene etter de samme folkerettslige instrumentene. Dette er bare unntaksvis tilfelle etter bilaterale og multilaterale avtaler som ikke gir forordningene anvendelse. En borger bosatt her i landet kan for eksempel få innvilget og utbetalt trygd uten at dette kan tilbakekreves fra borgeren dersom borgeren flytter fra landet. Dette selv om det senere viser seg at ytelsene ble innvilget på feil grunnlag eller at retten fra Norge senere har bortfalt.
For Skatteetatens mulighet til tilbakekreving av norske krav om feilutbetalte ytelser på tvers av landegrensene, har vurderingen av hvilke ytelser som faller inn under forordningens virkeområde stor betydning.
Vi legger til grunn at hvilke norske ytelser som kan tilbakekreves etter reglene i forordningene speiler hvilke ytelser som er innrapportert etter artikkel 9. Vi legger videre til grunn at også personkretsen det kan tilbakekreves ytelser fra speiler personkretsen som kan hevde rettigheter etter reglene i forordningene. Dette gjelder enten direkte etter forordningen eller gjennom bilaterale eller multilaterale avtaler.
For krav som kreves inn på vegne av utenlandsk myndighet, vurderer vi at det følger av reglene i forordningen at den anmodede stat (her; Norge) ikke selv skal foreta vurderinger eller stille spørsmål knyttet til innkrevingsgrunnlaget. Dette følger av trygdeforordningen artikkel 84 og gjennomføringsforordningen artikkel 78 og 81, samt punkt 20 og 21 i dens fortale. Vi viser også til side 50 i utredningen, og mener at de samme hensyn knyttet til kompetanse om andre medlemsstaters trygdesystemer må gjelde for innkreving på vegne av utenlandsk myndighet.