Til Barne- og familiedepartementet, v/ Forbruker-, tros- og livssynsavdelingen
Høringssvar om utenlandsfinansiering av tros- og livssynssamfunn
Vi viser til departementets høringsnotat om forskriftsbestemmelse for gjennomføring av trossamfunnslovens § 6 annet ledd vedrørende økonomiske bidrag til tros- eller livssynssamfunn fra stater som ikke respekterer retten til tros- og livssynsfrihet.
Human-Etisk Forbund (HEF) er et humanistisk livssynssamfunn med mer enn 100.000 medlemmer, som arbeider for en sekulær stat og et livssynsåpent samfunn. Forslaget ser ikke ut til å ramme HEF. Vi mener den foreslåtte forskriftsbestemmelsen har fått en fornuftig utforming og at kriteriene gjør det mulig å forstå og håndtere bestemmelsen. Vi vil likevel bidra med noen problematiseringer departementet bør vurdere nærmere før forskriften fastsettes.
Bakgrunn og vurdering
Stortinget vedtok et nytt ledd i trossamfunnslovens § 6, da saken ble behandlet i Stortinget våren 2020. Substansen i vedtaket er at dersom et tros- eller livssynsamfunn mottar støtte fra et land som ikke respekterer livssynsfriheten, kan dette medføre at man nektes støtte her hjemme.
Formålet med bestemmelsen kan være legitimt – å hindre uheldig påvirkning og bindinger mellom norske trossamfunn og illiberale stater. Som det står i saksframlegget: «Formålet er som tidligere nevnt å unngå at tros- og livssynssamfunn påvirkes i en retning som kan true offentlig trygghet og orden samt andres rettigheter og friheter.»
Spørsmålet er da om det er riktig at dette skal utformes som en særlig bestemmelse for tros- og livssynssamfunn og ikke utformes som en generell bestemmelse.
Internasjonale paralleller og mindre inngripende tiltak
Samtidig er det grunn til å være oppmerksom på paralleller i andre land, hvor ekstern finansiering til demokratiske opposisjonelle organisasjoner stemples som bidrag til terror. Her er formålene sånn sett kontrære, men effekten blir uansett mindre kontakt over landegrensene, og statlig kontroll av hvem legitime organisasjoner har kontakt med.
Vi mener at lovforarbeidet burde ha drøftet mindre inngripende tiltak som skolering av religiøse ledere og om kontakten mellom myndigheter og tros- og livssynssamfunn i oppfølging av den nye tros- og livssynsloven som gjelder fra 2021 kan bidra til å bygge kontakt og tillit.
Hva bidrar forslaget til?
Det er et åpent spørsmål om det å bli truet med å bli fratatt økonomisk støtte fra den norske stat, bidrar til større lojalitet til det vi oppfatter som norske verdier og det norske samfunnet. Dilemmaet er at tiltaket like gjerne kan føre til det motsatte: tilbaketrekking og isolasjon.
Tilskuddet fra staten er ment å sikre likebehandling av norske borgere, og som departementet skriver: «En tilskuddsordning kan også reise spørsmål om diskriminering på grunn av religion eller livssyn dersom vilkårene som stilles direkte eller indirekte virker slik at ett eller flere samfunn stilles dårligere enn andre, og samfunnene er i sammenlignbare situasjoner. Ordningen må ikke bare utformes, men også praktiseres på en ikke-diskriminerende måte.»
Det har de senere årene flere ganger blitt fremmet forslag i Stortinget enten om forbud mot å motta støtte fra utlandet, eller om at det må oppgis og eventuelt føre til tap av støtte fra staten. Saken har vært utredet flere ganger. Følgende sitat fra utredning av mulig forbud i 2016/17, viser hva utfordringen er: «Spørsmålene som må besvares, vil være om et forbud vil være et inngrep i religionsfriheten og/eller andre friheter, om et forbud vil forfølge minst ett legitimt formål, om et forbud vil være nødvendig, egnet for å oppnå formålet og ikke uforholdsmessig, og om et forbud vil være i strid med diskrimineringsforbudet.»
Hvor stort er problemet som skal løses?
Vi mener det er vanskelig å ta stilling til om vedtaket er forholdsmessig og nødvendig, da vi ikke kjenner til omfanget av problemet tiltaket skal løse. Det ville ha vært hensiktsmessig å kartlegge omfanget før man valgte tiltak, også for å se om man risikerer indirekte diskriminering ved å etablere et generelt tiltak som i praksis bare rammer én religion.
Utover enkeltoppslag i media, primært om utenlandsk finansiering av en moske i Tromsø, har vi ikke kjennskap til om dette er et omfattende problem. Saken i Tromsø illustrerer for øvrig utfordringen med at mens Den norske kirke får finansiert bygging av kirker fra kommunene, har ikke andre tros- og livssynssamfunn tilsvarende mulighet.
Vi merker oss at med den nye tilføyelsen i § 6, blir det en ytterligere forsterkning av ulikheten i hvordan man betrakter Den norske kirke og øvrige tros- og livssynssamfunn som deler av det livsynsåpne samfunnet: Mens formålet med å finansiere Den norske kirke er entydig positivt og støttende, signaliserer en samlet § 6 i trossamfunnsloven en mistenksomhet overfor «andre» religioner og livssyn som gjør det vanskelig å se at staten har en likeverdig holdning til alle borgere.
Vurdering av forslaget til ny forskriftSaken som nå er på høring, handler om hvordan vedtaket skal forstås og utformes i forskrift til lovens bestemmelse. Her mener vi at departementet har funnet en rimelig god utforming av kriterier for å vurdere aktuelle stater. Det er fornuftig å knytte an til de relevante konvensjonsbestemmelsene og hvorvidt landet straffer frafall, blasfemi og/eller konvertering.
Selv med denne avgrensningen, kan det bli en stor oppgave å vurdere konkrete tilfeller. Beløpet på kr 35.000,- kan synes noe lavt ettersom det ser ut til å forutsette en omfattende saksbehandling som vil koste langt mer.
Samtidig vil dette kunne gi oss en oversikt over hvor omfattende fenomenet er, og om det er noen systematiske trekk: Gjelder dette bare én religion og ett land, eller flere? Er det særlige behov, for eksempel for lokaler til religionsutøvelse, som nylig etablerte trossamfunn sliter med å få finansiert? Kan dette eventuelt avhjelpes med enten å forsterke støtten gjennom departementets tilskuddsordning med støtte til private kirkebygg (fra 2022: forsamlingslokaler for tros- og livssynssamfunn) eller finne andre ordninger å søke midler fra.
Kilder til kunnskap ved vurdering av om forskriftsbestemmelsen brytesNår det gjelder kilder (5.1.3) Statsforvalteren kan benytte til å klarlegge situasjonen i ulike land, vil vi benytte anledningen til å gjøre oppmerksom på at Humanists International, vår internasjonale overbygging, hvert år oppdaterer og publiserer sin «Freedom of Thought» rapport på nettet: https://fot.humanists.international/ Dette kan være en god kilde til informasjon særlig om humanister, ateister og fritenkeres situasjon i ulike land. Rapporten gir en god oversikt over land med blasfemibestemmelser og dødsstraff for det vi kaller livssynsfrihetens (FoRB) ABC – apostasy, blasphemy and convertion.
Samtidig oppleves forslaget å ha en viss dobbeltmoralsk slagside, fordi tros- og livssynssamfunn skal møte særlige krav, mens de fleste andre organisasjoner og bedrifter ikke gjør det – særlig i de tilfellene der det er snakk om land Norge har handels- og næringssamarbeid med.
Høringssvar om utenlandsfinansiering av tros- og livssynssamfunn
Vi viser til departementets høringsnotat om forskriftsbestemmelse for gjennomføring av trossamfunnslovens § 6 annet ledd vedrørende økonomiske bidrag til tros- eller livssynssamfunn fra stater som ikke respekterer retten til tros- og livssynsfrihet.
Human-Etisk Forbund (HEF) er et humanistisk livssynssamfunn med mer enn 100.000 medlemmer, som arbeider for en sekulær stat og et livssynsåpent samfunn. Forslaget ser ikke ut til å ramme HEF. Vi mener den foreslåtte forskriftsbestemmelsen har fått en fornuftig utforming og at kriteriene gjør det mulig å forstå og håndtere bestemmelsen. Vi vil likevel bidra med noen problematiseringer departementet bør vurdere nærmere før forskriften fastsettes.
Bakgrunn og vurdering
Stortinget vedtok et nytt ledd i trossamfunnslovens § 6, da saken ble behandlet i Stortinget våren 2020. Substansen i vedtaket er at dersom et tros- eller livssynsamfunn mottar støtte fra et land som ikke respekterer livssynsfriheten, kan dette medføre at man nektes støtte her hjemme.
Formålet med bestemmelsen kan være legitimt – å hindre uheldig påvirkning og bindinger mellom norske trossamfunn og illiberale stater. Som det står i saksframlegget: «Formålet er som tidligere nevnt å unngå at tros- og livssynssamfunn påvirkes i en retning som kan true offentlig trygghet og orden samt andres rettigheter og friheter.»
Spørsmålet er da om det er riktig at dette skal utformes som en særlig bestemmelse for tros- og livssynssamfunn og ikke utformes som en generell bestemmelse.
Internasjonale paralleller og mindre inngripende tiltak
Samtidig er det grunn til å være oppmerksom på paralleller i andre land, hvor ekstern finansiering til demokratiske opposisjonelle organisasjoner stemples som bidrag til terror. Her er formålene sånn sett kontrære, men effekten blir uansett mindre kontakt over landegrensene, og statlig kontroll av hvem legitime organisasjoner har kontakt med.
Vi mener at lovforarbeidet burde ha drøftet mindre inngripende tiltak som skolering av religiøse ledere og om kontakten mellom myndigheter og tros- og livssynssamfunn i oppfølging av den nye tros- og livssynsloven som gjelder fra 2021 kan bidra til å bygge kontakt og tillit.
Hva bidrar forslaget til?
Det er et åpent spørsmål om det å bli truet med å bli fratatt økonomisk støtte fra den norske stat, bidrar til større lojalitet til det vi oppfatter som norske verdier og det norske samfunnet. Dilemmaet er at tiltaket like gjerne kan føre til det motsatte: tilbaketrekking og isolasjon.
Tilskuddet fra staten er ment å sikre likebehandling av norske borgere, og som departementet skriver: «En tilskuddsordning kan også reise spørsmål om diskriminering på grunn av religion eller livssyn dersom vilkårene som stilles direkte eller indirekte virker slik at ett eller flere samfunn stilles dårligere enn andre, og samfunnene er i sammenlignbare situasjoner. Ordningen må ikke bare utformes, men også praktiseres på en ikke-diskriminerende måte.»
Det har de senere årene flere ganger blitt fremmet forslag i Stortinget enten om forbud mot å motta støtte fra utlandet, eller om at det må oppgis og eventuelt føre til tap av støtte fra staten. Saken har vært utredet flere ganger. Følgende sitat fra utredning av mulig forbud i 2016/17, viser hva utfordringen er: «Spørsmålene som må besvares, vil være om et forbud vil være et inngrep i religionsfriheten og/eller andre friheter, om et forbud vil forfølge minst ett legitimt formål, om et forbud vil være nødvendig, egnet for å oppnå formålet og ikke uforholdsmessig, og om et forbud vil være i strid med diskrimineringsforbudet.»
Hvor stort er problemet som skal løses?
Vi mener det er vanskelig å ta stilling til om vedtaket er forholdsmessig og nødvendig, da vi ikke kjenner til omfanget av problemet tiltaket skal løse. Det ville ha vært hensiktsmessig å kartlegge omfanget før man valgte tiltak, også for å se om man risikerer indirekte diskriminering ved å etablere et generelt tiltak som i praksis bare rammer én religion.
Utover enkeltoppslag i media, primært om utenlandsk finansiering av en moske i Tromsø, har vi ikke kjennskap til om dette er et omfattende problem. Saken i Tromsø illustrerer for øvrig utfordringen med at mens Den norske kirke får finansiert bygging av kirker fra kommunene, har ikke andre tros- og livssynssamfunn tilsvarende mulighet.
Vi merker oss at med den nye tilføyelsen i § 6, blir det en ytterligere forsterkning av ulikheten i hvordan man betrakter Den norske kirke og øvrige tros- og livssynssamfunn som deler av det livsynsåpne samfunnet: Mens formålet med å finansiere Den norske kirke er entydig positivt og støttende, signaliserer en samlet § 6 i trossamfunnsloven en mistenksomhet overfor «andre» religioner og livssyn som gjør det vanskelig å se at staten har en likeverdig holdning til alle borgere.
Vurdering av forslaget til ny forskriftSaken som nå er på høring, handler om hvordan vedtaket skal forstås og utformes i forskrift til lovens bestemmelse. Her mener vi at departementet har funnet en rimelig god utforming av kriterier for å vurdere aktuelle stater. Det er fornuftig å knytte an til de relevante konvensjonsbestemmelsene og hvorvidt landet straffer frafall, blasfemi og/eller konvertering.
Selv med denne avgrensningen, kan det bli en stor oppgave å vurdere konkrete tilfeller. Beløpet på kr 35.000,- kan synes noe lavt ettersom det ser ut til å forutsette en omfattende saksbehandling som vil koste langt mer.
Samtidig vil dette kunne gi oss en oversikt over hvor omfattende fenomenet er, og om det er noen systematiske trekk: Gjelder dette bare én religion og ett land, eller flere? Er det særlige behov, for eksempel for lokaler til religionsutøvelse, som nylig etablerte trossamfunn sliter med å få finansiert? Kan dette eventuelt avhjelpes med enten å forsterke støtten gjennom departementets tilskuddsordning med støtte til private kirkebygg (fra 2022: forsamlingslokaler for tros- og livssynssamfunn) eller finne andre ordninger å søke midler fra.
Kilder til kunnskap ved vurdering av om forskriftsbestemmelsen brytesNår det gjelder kilder (5.1.3) Statsforvalteren kan benytte til å klarlegge situasjonen i ulike land, vil vi benytte anledningen til å gjøre oppmerksom på at Humanists International, vår internasjonale overbygging, hvert år oppdaterer og publiserer sin «Freedom of Thought» rapport på nettet: https://fot.humanists.international/ Dette kan være en god kilde til informasjon særlig om humanister, ateister og fritenkeres situasjon i ulike land. Rapporten gir en god oversikt over land med blasfemibestemmelser og dødsstraff for det vi kaller livssynsfrihetens (FoRB) ABC – apostasy, blasphemy and convertion.
Samtidig oppleves forslaget å ha en viss dobbeltmoralsk slagside, fordi tros- og livssynssamfunn skal møte særlige krav, mens de fleste andre organisasjoner og bedrifter ikke gjør det – særlig i de tilfellene der det er snakk om land Norge har handels- og næringssamarbeid med.
Med vennlig hilsen
Human-Etisk Forbund
Human-Etisk Forbund