Kulturdepartementet, avdeling for tru, livssyn og kulturvern
Høringsuttalelse fra Axel J. Bugge, sokneprest i Bø i Telemark angående regulering av konverteringsterapi.
Jeg vil her bare besvare et enkelt punkt i lovforslaget som kan være relevant for prestetjenesten.
Spørsmål: Legaldefinisjonen av konverteringsterapi – herunder definisjonens rekkevidde når det gjelder bønn, sjelesorg og religiøs veiledning:
Konveretenigsterapi er et nytt begrep for meg som jeg ikke har reflektert så mye over før lovforslaget kom. Som prest i Den norske kirke mener jeg at alle mennesker er skapt i Guds bilde og er høyt elsket av skaperen. Et hvert menneske har uendelig verdi og som prest skal jeg møte alle mennesker med dyp respekt uansett kjønn og legning. Det er sjeldent at mennesker med usikker kjønnsidentitet har oppsøkt kirken der jeg har vært og er prest for å få råd eller veiledning om seksuell legning. Men når det en sjelden gang skjer og temaet kommer opp er jeg verken behandler eller terapeut, men en sjelesørger som ønsker å ha omsorg for vedkommende. Når en person med LHBT bakgrunn ønsker støtte for å leve etter Guds ord, bør han eller hun ikke bli avist, men få støtte for det valg han eller hun har tatt, eller ønsker å ta underveis.
Det må være lov å be for den som oppsøker en prest når han eller hun selv ønsker forbønn. Bønn skal ikke være tvang og ingen skal tvinges til å forandre sin kjønnsidentitet, men når et menneske ønsker selv å forandre livstil og sin seksuelle orientering som bifil eller homofil, bør sjelesorg romme aksept og støtte til vedkommende . Det bør det ikke bli straffbart å være en medvandrer for mennesker som ønsker sjelesorg og veiledning om sin seksuelle identitet.
Jeg er redd for at det foreslåtte forbudet mot konverteringsterapi kan virke hemmende for prester og fagfolk som ønsker være en medvandrer for mennesker som ønsker råd og veiledning om sin seksuelle identitet og jeg er derfor kritisk til lovforslaget der trosfriheten blir svekket.
Høringsuttalelse fra Axel J. Bugge, sokneprest i Bø i Telemark angående regulering av konverteringsterapi.
Jeg vil her bare besvare et enkelt punkt i lovforslaget som kan være relevant for prestetjenesten.
Spørsmål: Legaldefinisjonen av konverteringsterapi – herunder definisjonens rekkevidde når det gjelder bønn, sjelesorg og religiøs veiledning:
Konveretenigsterapi er et nytt begrep for meg som jeg ikke har reflektert så mye over før lovforslaget kom. Som prest i Den norske kirke mener jeg at alle mennesker er skapt i Guds bilde og er høyt elsket av skaperen. Et hvert menneske har uendelig verdi og som prest skal jeg møte alle mennesker med dyp respekt uansett kjønn og legning. Det er sjeldent at mennesker med usikker kjønnsidentitet har oppsøkt kirken der jeg har vært og er prest for å få råd eller veiledning om seksuell legning. Men når det en sjelden gang skjer og temaet kommer opp er jeg verken behandler eller terapeut, men en sjelesørger som ønsker å ha omsorg for vedkommende. Når en person med LHBT bakgrunn ønsker støtte for å leve etter Guds ord, bør han eller hun ikke bli avist, men få støtte for det valg han eller hun har tatt, eller ønsker å ta underveis.
Det må være lov å be for den som oppsøker en prest når han eller hun selv ønsker forbønn. Bønn skal ikke være tvang og ingen skal tvinges til å forandre sin kjønnsidentitet, men når et menneske ønsker selv å forandre livstil og sin seksuelle orientering som bifil eller homofil, bør sjelesorg romme aksept og støtte til vedkommende . Det bør det ikke bli straffbart å være en medvandrer for mennesker som ønsker sjelesorg og veiledning om sin seksuelle identitet.
Jeg er redd for at det foreslåtte forbudet mot konverteringsterapi kan virke hemmende for prester og fagfolk som ønsker være en medvandrer for mennesker som ønsker råd og veiledning om sin seksuelle identitet og jeg er derfor kritisk til lovforslaget der trosfriheten blir svekket.