Høringsuttalelse fra Credokirken
Vi takker for muligheten til å komme med vårt innspill til kulturdepartementets “ Høringsforslag til regulering av konverteringsterapi.”
Vi anerkjenner at det har vært gjort et omfattende forarbeid og ønsker å bidra med følgende kommentarer:
Begrepet «konverteringsterapi» er nytt i norsk sammenheng og vi kjenner ikke til noen kirker, forsamlinger eller organisasjoner som praktiserer “konverteringsterapi” som kan defineres som “behandlingslignende handlinger.”
Det vi kjenner til er tros-, kunnskaps- og visdomsbasert samtale, veiledning, rådgivning og forbønn i samsvar med grunnleggende etiske retningslinjer. Det skal alltid være frivillig og ikke erfares som utilbørlig press. Seksualitet og seksuell praksis er et viktig og utfordrende tema for mennesker i alle aldre, og det er viktig at de har et trygt rom hvor dette kan deles uten at det skal skape frykt hos hverken den som søker hjelp eller sjelesørger pga at man risikerer å sette den andre i konflikt med norsk straffelov.
Vi mener at norsk lovverk har omfattende og tydelige formuleringer mot tvang, trusler, fysisk og psykisk vold, og frihetsberøvelse. Det gjør at vi i utgangspunktet mener det ikke trengs en egen lov for konverteringsterapi. Spesielt når dette ikke er et “presist begrep” og en klart definert praksis, slik også lovavdelingen har redegjort for.
Dersom man likevel bestemmer seg for å lovfeste forbud mot konverteringsterapi før myndighetsalder må man ikke være tvetydig og ikke under noen omstendighet bryte med grunnleggende menneskerettigheter. Det vil true rettssikkerheten.
Her må man være spesielt på vakt, da det finnes sterke ideologiske krefter i Norge i dag som vil omdefinere kjønnsbegrepene og hindre vanlig klassisk forståelse av familie. Dette skjer allerede i norsk skoleverk og barnehage, og gjennom innflytelsesrike medieaktører. Gjennom lovverket og politisk aktivisme virker det som man også vil forsøke å forby tro, ytringer og praksis som ikke stemmer med deres eget syn.
Derfor ser vi det som riktig og igjen presisere og minne om noen av lovavdelingens formuleringer:
“De nevnte konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved menneskerettsloven § 2. I menneskerettsloven § 3 heter det at bestemmelser i de inkorporerte konvensjonene «ved motstrid [skal] gå foran bestemmelser i annen lovgivning». Begrensninger i rettigheter som følge av et eventuelt forbud mot «konverteringsterapi» må holde seg innenfor rammene i Grunnloven og disse konvensjonene .”
“Saken reiser flere problemstillinger, men den viktigste er nok om det skisserte forbudet utgjør et lovlig inngrep i retten til respekt for privatliv og familieliv, retten til religionsfrihet og retten til ytringsfrihet. Dette reiser spørsmål om et forbud mot «konverteringsterapi» kan anses å være nødvendig i et demokratisk samfunn. Sentralt i denne vurderingen er om forbudet utgjør et forholdsmessig inngrep i de nevnte menneskerettighetene.”
Vi vil også bemerke at seksuell orientering og kjønnsidentitet er to ulike saksfelt som ikke bør behandles under en eventuell felles lovgivning som høringsforslaget ser ut til å ta til orde for. Seksuell orientering og kjønnsidentitet er separate begreper som krever ulik medisinsk og juridisk behandling.
Høringsutkastet henviser til en Bufdir-undersøkelse med tretten aktører. Ni av disse er organisasjoner med skeiv aktivistisk agenda hvor flere i stor grad fremmer radikale kjønnsideologier. Dette er et svært tynt grunnlag for å fremme et nytt lovforslag hvor straffeloven potensielt kan tas i bruk. Departementet bekrefter at i denne undersøkelsen må man ta høyde for at aktørene definerer konverteringsterapi svært forskjellig: “ Det må antas at det kan være noe ulike oppfatninger av hva som ligger i uttrykket konverteringsterapi blant de ulike aktører. Kartleggingen er heller ingen vitenskapelig undersøkelse, og funnene må derfor tolkes med forsiktighet. ”
Her viser vi forøvrig til organisasjonen Til Helhet og Troms og Finnmark KrF sine høringsuttalelser.
Forholdsvis mange barn og unge opplever i dag forvirring i forhold til kjønn og seksualitet, og problemet virker å være økende. Noe av dette mener vi har sin grunn i de mange «valgmuligheter» som tilbys, allerede fra tidlig alder. Barn og unge oppfordres til eksperimentell utforsking av seksualitet. Dette skjer bl.a. gjennom sosiale- og mer tradisjonelle medier. Organisasjoner med en radikal kjønnsideologi påvirker barn i skole og barnehage. Også dette kan oppleves som utilbørlig press, særlig med tanke på barnas alder og deres psykiske helse. Vi oppfordrer derfor staten til også å vurdere om dette er utilbørlig press som bør dekkes av lovgivning.
Vi kjenner til enkelte voksne som kan oppleve å ha homoseksuelle følelser, men som fortsatt identifiserer seg som heterofile og ønsker å leve deretter. De opplever et sterkt og utilbørlig press om å leve ut sine homoseksuelle følelser i ulike sammenhenger. Også dette er psykisk belastende. Det er lite forskning på dette, men er høyst relevant for de som opplever det.
Vi oppfatter at intensjonene med lovforslaget er gode, men vi opplever at dette forslaget om lovforbud mot konverteringsterapi, slik det foreligger, er upresist og står i fare for å kunne tolkes i en slik retning at det griper inn i privatliv, familieliv, ytringsfrihet og religionsfrihet. Vi tar sterkt avstand fra tvang og trakassering i alle former og mener at dette allerede er ivaretatt i dagens lovverk.
Dersom lovgiver likevel vil gjennomføre et lovforbud mot konverteringsterapi må det tas i betraktning at den religiøs lavalder som kjent er 15 år. Den seksuell lavalder er satt til 16 år. Myndighetsgrensen for hormonell kjønnskorrigerende behandling er for tiden 16 år. Myndighetsalder for kirurgiske kjønnskorrigerende inngrep er satt til 18 år. Bare her finns det en rekke viktige og vanskelige avveininger, og man bør ikke forhaste seg gjennom en foreslått ny lovgivning.
Vi takker for muligheten til å komme med vårt innspill til kulturdepartementets “ Høringsforslag til regulering av konverteringsterapi.”
Vi anerkjenner at det har vært gjort et omfattende forarbeid og ønsker å bidra med følgende kommentarer:
Begrepet «konverteringsterapi» er nytt i norsk sammenheng og vi kjenner ikke til noen kirker, forsamlinger eller organisasjoner som praktiserer “konverteringsterapi” som kan defineres som “behandlingslignende handlinger.”
Det vi kjenner til er tros-, kunnskaps- og visdomsbasert samtale, veiledning, rådgivning og forbønn i samsvar med grunnleggende etiske retningslinjer. Det skal alltid være frivillig og ikke erfares som utilbørlig press. Seksualitet og seksuell praksis er et viktig og utfordrende tema for mennesker i alle aldre, og det er viktig at de har et trygt rom hvor dette kan deles uten at det skal skape frykt hos hverken den som søker hjelp eller sjelesørger pga at man risikerer å sette den andre i konflikt med norsk straffelov.
Vi mener at norsk lovverk har omfattende og tydelige formuleringer mot tvang, trusler, fysisk og psykisk vold, og frihetsberøvelse. Det gjør at vi i utgangspunktet mener det ikke trengs en egen lov for konverteringsterapi. Spesielt når dette ikke er et “presist begrep” og en klart definert praksis, slik også lovavdelingen har redegjort for.
Dersom man likevel bestemmer seg for å lovfeste forbud mot konverteringsterapi før myndighetsalder må man ikke være tvetydig og ikke under noen omstendighet bryte med grunnleggende menneskerettigheter. Det vil true rettssikkerheten.
Her må man være spesielt på vakt, da det finnes sterke ideologiske krefter i Norge i dag som vil omdefinere kjønnsbegrepene og hindre vanlig klassisk forståelse av familie. Dette skjer allerede i norsk skoleverk og barnehage, og gjennom innflytelsesrike medieaktører. Gjennom lovverket og politisk aktivisme virker det som man også vil forsøke å forby tro, ytringer og praksis som ikke stemmer med deres eget syn.
Derfor ser vi det som riktig og igjen presisere og minne om noen av lovavdelingens formuleringer:
“De nevnte konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved menneskerettsloven § 2. I menneskerettsloven § 3 heter det at bestemmelser i de inkorporerte konvensjonene «ved motstrid [skal] gå foran bestemmelser i annen lovgivning». Begrensninger i rettigheter som følge av et eventuelt forbud mot «konverteringsterapi» må holde seg innenfor rammene i Grunnloven og disse konvensjonene .”
“Saken reiser flere problemstillinger, men den viktigste er nok om det skisserte forbudet utgjør et lovlig inngrep i retten til respekt for privatliv og familieliv, retten til religionsfrihet og retten til ytringsfrihet. Dette reiser spørsmål om et forbud mot «konverteringsterapi» kan anses å være nødvendig i et demokratisk samfunn. Sentralt i denne vurderingen er om forbudet utgjør et forholdsmessig inngrep i de nevnte menneskerettighetene.”
Vi vil også bemerke at seksuell orientering og kjønnsidentitet er to ulike saksfelt som ikke bør behandles under en eventuell felles lovgivning som høringsforslaget ser ut til å ta til orde for. Seksuell orientering og kjønnsidentitet er separate begreper som krever ulik medisinsk og juridisk behandling.
Høringsutkastet henviser til en Bufdir-undersøkelse med tretten aktører. Ni av disse er organisasjoner med skeiv aktivistisk agenda hvor flere i stor grad fremmer radikale kjønnsideologier. Dette er et svært tynt grunnlag for å fremme et nytt lovforslag hvor straffeloven potensielt kan tas i bruk. Departementet bekrefter at i denne undersøkelsen må man ta høyde for at aktørene definerer konverteringsterapi svært forskjellig: “ Det må antas at det kan være noe ulike oppfatninger av hva som ligger i uttrykket konverteringsterapi blant de ulike aktører. Kartleggingen er heller ingen vitenskapelig undersøkelse, og funnene må derfor tolkes med forsiktighet. ”
Her viser vi forøvrig til organisasjonen Til Helhet og Troms og Finnmark KrF sine høringsuttalelser.
Forholdsvis mange barn og unge opplever i dag forvirring i forhold til kjønn og seksualitet, og problemet virker å være økende. Noe av dette mener vi har sin grunn i de mange «valgmuligheter» som tilbys, allerede fra tidlig alder. Barn og unge oppfordres til eksperimentell utforsking av seksualitet. Dette skjer bl.a. gjennom sosiale- og mer tradisjonelle medier. Organisasjoner med en radikal kjønnsideologi påvirker barn i skole og barnehage. Også dette kan oppleves som utilbørlig press, særlig med tanke på barnas alder og deres psykiske helse. Vi oppfordrer derfor staten til også å vurdere om dette er utilbørlig press som bør dekkes av lovgivning.
Vi kjenner til enkelte voksne som kan oppleve å ha homoseksuelle følelser, men som fortsatt identifiserer seg som heterofile og ønsker å leve deretter. De opplever et sterkt og utilbørlig press om å leve ut sine homoseksuelle følelser i ulike sammenhenger. Også dette er psykisk belastende. Det er lite forskning på dette, men er høyst relevant for de som opplever det.
Vi oppfatter at intensjonene med lovforslaget er gode, men vi opplever at dette forslaget om lovforbud mot konverteringsterapi, slik det foreligger, er upresist og står i fare for å kunne tolkes i en slik retning at det griper inn i privatliv, familieliv, ytringsfrihet og religionsfrihet. Vi tar sterkt avstand fra tvang og trakassering i alle former og mener at dette allerede er ivaretatt i dagens lovverk.
Dersom lovgiver likevel vil gjennomføre et lovforbud mot konverteringsterapi må det tas i betraktning at den religiøs lavalder som kjent er 15 år. Den seksuell lavalder er satt til 16 år. Myndighetsgrensen for hormonell kjønnskorrigerende behandling er for tiden 16 år. Myndighetsalder for kirurgiske kjønnskorrigerende inngrep er satt til 18 år. Bare her finns det en rekke viktige og vanskelige avveininger, og man bør ikke forhaste seg gjennom en foreslått ny lovgivning.