Dersom intensjonen med lovforslaget er å forby «homoterapi», forstått som obskure metoder for å endre en homofil til å bli heterofil, så bommer departementet. I omtalen av lovforslaget er det – fra politikere, media, en stor andel av høringsinstansene m.fl. – tydelig at det er «homoterapi» som har fokus. Så hvorfor er «kjønnsidentitet» inkludert i lovforslaget som foreligger?
I høringsnotatet behandles «seksuell orientering» og «kjønnsidentitet» som synonymer med gjensidig overføringsverdi mht. forskningsfunn og anvendelse. Det er feil. De utgjør to ulike problemstillinger som krever ulik tilnærming. Seksuell legning/orientering er iboende seksuelle preferanser som det er vist vanskelig å endre ved ytre påvirkning. Lovforslaget forutsetter at kjønnsidentitet har samme iboende og uforanderlige karakter.
Leder av Skeiv ungdom fikk under den muntlige høringen 21.09.21 frem deres syn på konverteringsterapi. De omtaler konverteringsterapi som «tortur av skeive mennesker uansett om det er gjennom sjelesorg, bønn eller om det er å holde igjen kjønnsbekreftende behandling til transfolk.» Og konverteringsterapi er tortur uavhengig av alder.
Vi ser her at det er minst to viktige forutsetninger for at «kjønnsidentitet» skal inkluderes i regulering av konverteringsterapi:
1. Å holde igjen kjønnsbekreftende behandling til transfolk er tortur
2. En persons kjønnsidentitet er uforanderlig og må derfor bekreftes
Jeg vil her ta utgangspunkt i barn/ungdom på grunn av lovforslagets anbefaling om aldersgrense.
Når kjønnsidentitet skal bekreftes overfor et lite barn starter det ofte med en sosial transisjon. Klær, navn, garderobe osv. endres og tilpasses barnets kjønnsidentitet. Etter noen år, hvor familie, venner, nabolag og skole har lagt ned stor innsats for å tilpasse seg – hvor lett er det da for et barn på 10-12 år å si at det ikke var det andre kjønn allikevel? Nevroplastisiteten spiller også inn når sosial transisjon og omgivelsenes tilbakemeldinger over tid mest sannsynlig forsterker barnets opplevelse av å være et annet kjønn. I stor grad låses barnet i sin kjønnsdysfori ved sosial transisjon, og går med all sannsynlighet videre med å blokkere puberteten.
Bruk av pubertetsblokkere sies å være trygt og reversibelt. Barnet må få lov til å utforske sin kjønnsidentitet uten at kroppslige endringer skjer mot barnets vilje. Dette strider med rapporter som tyder på at pubertetsblokkere kan ha negative virkninger på fysiologisk og psykologisk utvikling i tillegg til svært svakt kunnskapsgrunnlag for å si at det er reversibelt. Å «reversere» puberteten etter en tid med pubertetsblokkere er ikke ordentlig reversering – den biologiske utviklingen som skulle startet ved 12-års alder har ved «reversering» seks år seinere en forstyrret utvikling. Flere helserisikoer forbindes med pubertetsblokkere, deriblant redusert beinmineraltetthet og hindret organisering og modning av hjernen. Av dette kan vi si at pubertetsblokkering både medfører helserisiko, men er også med på å låse barnet fast i sin kjønnsdysfori. Neste steg i kjønnsidentitetsbekreftende* behandling «tvinges» frem.
Hormonbehandling og kirurgisk operasjon innebærer livslangt behov for medisinsk oppfølging og økt risiko for en rekke tilstander som koronare sykdommer og ulike typer kreft. Ved reversering av hormonbehandling vedvarer flere av endringene, deriblant mørkere stemme for jenter som har gått på testosteron. Sterilitet er også noe som forbindes med disse behandlingene. Det er spesielt interessant i og med steriliseringsloven setter aldersgrensen på 25 år for sterilisering. Dets inngripende og permanente konsekvenser gjør at frontallappen bør være fullt utviklet før evnen til å se langsiktige konsekvenser av sine valg er god nok til å ta valget under best mulig forutsetninger. Hvorfor er barn med kjønnsdysfori i stand til å samtykke til behandling som innebærer sterilisering?
Vi har nå sett at det kjønnsidentitetsbekreftende forløpet innebærer en del fysiske så vel som psykiske risikoer og konsekvenser. Skal dette likevel være å foretrekke må det være en stor psykisk fordel all den tid å forsøke å unngå kjemisk og kirurgiske inngrep omtales som tortur. Kan psykisk helse og selvmordsrate være årsaken til at tortur nevnes?
Noe som ofte legges frem i transdebatten er at vi risikerer at barnet tar selvmord dersom ikke omgivelsene bekrefter og støtter den nye kjønnsidentiteten. Selvsagt vil ikke foreldre eller andre omsorgspersoner gjøre noe som fører til barnets selvmord. Har vi foreldre egentlig noe valg når vi får slike beskjeder av helsepersonell eller andre?
Det er ikke grunnlag for å hevde at eneste alternativ til bekreftende tilnærming av kjønnsdysfori er barnets selvmord. Levekårsundersøkelse viser dårligere psykisk helse, men en kjønnsoperasjon vil introdusere nye fysiske, emosjonelle og psykologiske problem som kan forsterke suicidalitet. Dette kan være effektene av kjemisk og medisinsk behandling (sterilitet, helseproblem mv.), skuffelse over resultatene av kjønnsskiftet eller anger på gjennomført kjønnsskifte. Studier peker videre på at selvmordsraten øker betydelig etter kjønnsskifte. Studier viser også til at kjønnsoperasjon ikke løser de reelle problemene, men at kjønnsdysforien forsvant da de underliggende psykiske problemene ble håndtert.
Blant de som opplever kjønnsdysfori i barndom er det et flertall som faller til ro med sin egen kropp i løpet av puberteten. Andelen som studier har funnet varierer fra 60-80 % til over 90 %. Uavhengig av den eksakte andelen er det et flertall som altså lar seg falle til ro med den kroppen og biologiske kjønn de har – såfremt de får gjennomgå pubertet på naturlig måte.
I sitt høringssvar til ny faglig retningslinje for kjønnsinkongruens stilte Folkehelseinstituttet seg i mars 2020 kritisk. De skrev blant annet:
Utfra det begrensede kunnskapsgrunnlaget som finnes, ser det altså ut til at kjønnsdysfori som oppstår i barndommen, i flertallet av tilfellene opphører før voksen alder. Det ser også ut til at mange gutter som har slike symptomer i barndommen, ender opp som tilfredse homofile. Når det gjelder kjønnsdysfori som oppstår i tenårene eller i voksen alder, er det ikke gjort oppfølgingsstudier. Stabiliteten av slik kjønnsdysfori er ikke kjent.
Å finne de barna som vil ha vedvarende kjønnsdysfori når de er voksne er det imidlertid ingen sikker metode for. Graden av kjønnsdysfori har vist seg å ikke være et sikkert holdepunkt. Barn med svært sterk kjønnsdysfori har vokst av seg dysforien, samtidig som barn med betydelig lettere grad av kjønnsdysfori har hatt vedvarende kjønnsdysfori i voksen alder. Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens erkjenner videre at detransisjon forekommer, det vil si mennesker som har gjennomgått medisinsk kjønnsskifte som angrer. Disse menneskene har gjennomgått inngripende behandling med helsekonsekvenser de må leve med resten av sitt liv.
Vi kan også merke oss at barn, spesielt gutter, i flere tilfeller blir «tilfredse homofile» når kjønnsdysforien opphører. Et forbud mot konverteringsterapi for kjønnsidentitet ender dermed opp som homoterapi: Gutten som kunne vokst opp som en «tilfreds homofil» gjennomgår i stedet kjønnsidentitetsbekreftende behandling og ender opp som en dame seksuelt tiltrukket menn.
Det som til nå er nevnt bør være tilstrekkelig for stor varsomhet ved utarbeiding av bl.a. helsetjenester og lovarbeid som angår kjønnsidentitet. Departementet skriver i sitt lovforslag at «(a)nerkjent helsefaglig behandling av kjønnsdysfori anses ikke som konverteringsterapi» (s. 78). Er kjønnsidentitetsbekreftende behandling det (eneste) som anerkjennes? Tar dette innover seg det begrensede kunnskapsgrunnlaget som Folkehelseinstituttet påpeker i sitatet over? Andre land har de siste årene endret på sine retningslinjer vedrørende behandling av barn med kjønnsdysfori. Finland vedtok for eksempel i 2020 nye retningslinjer hvor psykiatrisk utredning skulle være førstelinjen for behandling av kjønnsdysfori. Også andre land tar på alvor den flyktige kjønnsidentiteten blant barn, og gjør grep for å unngå medisinske inngrep som kunne og burde vært unngått.
Problemet oppstår når definisjonen av konverteringsterapi innebærer å aktivt hjelpe noen med å bli «ciskjønn», dvs. hjelpe en gutt som identifiserer seg som jente å bli fortrolig med det biologiske kjønnet han har. Innebærer lovforslaget som nå foreligger at tilsvarende endringer som i Finland, basert på evidens, blir umulig, eller til og med forbudt? Her burde utdanningsinstitusjoner reagert, i og med løsningen vedtas i lovtekst uten å ha forskningsmessig grunnlag.
Den voksnes oppgave er å hjelpe barnet og tenåringen i å forstå verden, ikke bekrefte barnets forståelse av verden og virkeligheten. Puberteten er en spesielt forvirrende tid med mange spørsmål hvor identiteten skal utforskes. Skal de voksne da veilede eller bare støtte barnet i alt det foretar seg og mener om virkeligheten? Vet vi nok om årsakene til at kjønnsdysfori oppstår? Er virkelig medisinsk inngripen å foretrekke? Er et barn på fem, ti eller 16 år i stand til å ta livsvarige valg?
Noen mennesker som har gjennomgått kjønnsskifte har det bedre enn før operasjon. Det skal ikke bestrides. Blant barn er det imidlertid nærmest umulig å forutse hvem som får det bedre og hvem som vokser av seg kjønnsdysforien. Vi må derfor være svært varsomme for å unngå feilbehandling. Konsekvensene er livslange og inngripende; så inngripende at 25 års aldersgrense for kjønnsidentitetsbekreftende behandling bør vurderes.
Det virker som voksne her tvinger eksperimentell og irreversibel behandling på barn uten barnas evne til å forstå hva som skjer. Først noen år seinere får vi se konsekvensene når det økende antallet barn og unge med kjønnsdysfori skal gjennomgå en behandling flere av dem seinere muligens vil angre. En tilnærming til kjønnsdysfori der alle barn skal få bekreftet sin kjønnsidentitet kan med stor sikkerhet føre til at flere barn og ungdom gjennomgår behandling med helserisikoer de ikke hadde trengt å gjennomgå. Det er uansvarlig å ta alle under en kam, og det bryter med en etisk tilnærming til feltet.
Det er et svakt kunnskapsgrunnlag og store risikoer og konsekvenser ved kjønnsidentitets-bekreftende behandling. Kjønnsdysfori som oppstår i barndom opphører i de fleste tilfellene. Og «seksuell orientering» og «kjønnsidentitet» utgjør svært ulike problemstillinger. Derfor bør konklusjonen være at «kjønnsidentitet» tas ut av lovforslaget. I det minste må det redegjøres i langt større grad for kjønnsidentitet som egen problemstilling og hvorfor det skal tas med, samt en tydeligere grense for hva som er faglig greit og ikke.
Det er liten grunn til å forvente at barn kan se konsekvensene av de inngripende tiltakene, så dersom faglig oppfølging for å få barnet til å bli fortrolig med sitt biologiske kjønn inngår i forbudet mot konverteringsterapi blir et absolutt forbud for barn under 16/18 år problematisk mht. kjønnsidentitet.
Dersom hensikten med lovforslaget er å hindre at enkeltpersoner, f.eks. i et trossamfunn, tar saken i egne hender uten å ha kunnskap om en terapeutisk tilnærming til kjønnsdysfori, må loven være svært tydelig på det. En terapeutisk tilnærming bør være faglig, men å prate om og forsøke å bidra til et barns trygghet og fortrolighet med dets biologiske kjønn bør ikke lovreguleres.
I høringsnotatet behandles «seksuell orientering» og «kjønnsidentitet» som synonymer med gjensidig overføringsverdi mht. forskningsfunn og anvendelse. Det er feil. De utgjør to ulike problemstillinger som krever ulik tilnærming. Seksuell legning/orientering er iboende seksuelle preferanser som det er vist vanskelig å endre ved ytre påvirkning. Lovforslaget forutsetter at kjønnsidentitet har samme iboende og uforanderlige karakter.
Leder av Skeiv ungdom fikk under den muntlige høringen 21.09.21 frem deres syn på konverteringsterapi. De omtaler konverteringsterapi som «tortur av skeive mennesker uansett om det er gjennom sjelesorg, bønn eller om det er å holde igjen kjønnsbekreftende behandling til transfolk.» Og konverteringsterapi er tortur uavhengig av alder.
Vi ser her at det er minst to viktige forutsetninger for at «kjønnsidentitet» skal inkluderes i regulering av konverteringsterapi:
1. Å holde igjen kjønnsbekreftende behandling til transfolk er tortur
2. En persons kjønnsidentitet er uforanderlig og må derfor bekreftes
Jeg vil her ta utgangspunkt i barn/ungdom på grunn av lovforslagets anbefaling om aldersgrense.
Når kjønnsidentitet skal bekreftes overfor et lite barn starter det ofte med en sosial transisjon. Klær, navn, garderobe osv. endres og tilpasses barnets kjønnsidentitet. Etter noen år, hvor familie, venner, nabolag og skole har lagt ned stor innsats for å tilpasse seg – hvor lett er det da for et barn på 10-12 år å si at det ikke var det andre kjønn allikevel? Nevroplastisiteten spiller også inn når sosial transisjon og omgivelsenes tilbakemeldinger over tid mest sannsynlig forsterker barnets opplevelse av å være et annet kjønn. I stor grad låses barnet i sin kjønnsdysfori ved sosial transisjon, og går med all sannsynlighet videre med å blokkere puberteten.
Bruk av pubertetsblokkere sies å være trygt og reversibelt. Barnet må få lov til å utforske sin kjønnsidentitet uten at kroppslige endringer skjer mot barnets vilje. Dette strider med rapporter som tyder på at pubertetsblokkere kan ha negative virkninger på fysiologisk og psykologisk utvikling i tillegg til svært svakt kunnskapsgrunnlag for å si at det er reversibelt. Å «reversere» puberteten etter en tid med pubertetsblokkere er ikke ordentlig reversering – den biologiske utviklingen som skulle startet ved 12-års alder har ved «reversering» seks år seinere en forstyrret utvikling. Flere helserisikoer forbindes med pubertetsblokkere, deriblant redusert beinmineraltetthet og hindret organisering og modning av hjernen. Av dette kan vi si at pubertetsblokkering både medfører helserisiko, men er også med på å låse barnet fast i sin kjønnsdysfori. Neste steg i kjønnsidentitetsbekreftende* behandling «tvinges» frem.
Hormonbehandling og kirurgisk operasjon innebærer livslangt behov for medisinsk oppfølging og økt risiko for en rekke tilstander som koronare sykdommer og ulike typer kreft. Ved reversering av hormonbehandling vedvarer flere av endringene, deriblant mørkere stemme for jenter som har gått på testosteron. Sterilitet er også noe som forbindes med disse behandlingene. Det er spesielt interessant i og med steriliseringsloven setter aldersgrensen på 25 år for sterilisering. Dets inngripende og permanente konsekvenser gjør at frontallappen bør være fullt utviklet før evnen til å se langsiktige konsekvenser av sine valg er god nok til å ta valget under best mulig forutsetninger. Hvorfor er barn med kjønnsdysfori i stand til å samtykke til behandling som innebærer sterilisering?
Vi har nå sett at det kjønnsidentitetsbekreftende forløpet innebærer en del fysiske så vel som psykiske risikoer og konsekvenser. Skal dette likevel være å foretrekke må det være en stor psykisk fordel all den tid å forsøke å unngå kjemisk og kirurgiske inngrep omtales som tortur. Kan psykisk helse og selvmordsrate være årsaken til at tortur nevnes?
Noe som ofte legges frem i transdebatten er at vi risikerer at barnet tar selvmord dersom ikke omgivelsene bekrefter og støtter den nye kjønnsidentiteten. Selvsagt vil ikke foreldre eller andre omsorgspersoner gjøre noe som fører til barnets selvmord. Har vi foreldre egentlig noe valg når vi får slike beskjeder av helsepersonell eller andre?
Det er ikke grunnlag for å hevde at eneste alternativ til bekreftende tilnærming av kjønnsdysfori er barnets selvmord. Levekårsundersøkelse viser dårligere psykisk helse, men en kjønnsoperasjon vil introdusere nye fysiske, emosjonelle og psykologiske problem som kan forsterke suicidalitet. Dette kan være effektene av kjemisk og medisinsk behandling (sterilitet, helseproblem mv.), skuffelse over resultatene av kjønnsskiftet eller anger på gjennomført kjønnsskifte. Studier peker videre på at selvmordsraten øker betydelig etter kjønnsskifte. Studier viser også til at kjønnsoperasjon ikke løser de reelle problemene, men at kjønnsdysforien forsvant da de underliggende psykiske problemene ble håndtert.
Blant de som opplever kjønnsdysfori i barndom er det et flertall som faller til ro med sin egen kropp i løpet av puberteten. Andelen som studier har funnet varierer fra 60-80 % til over 90 %. Uavhengig av den eksakte andelen er det et flertall som altså lar seg falle til ro med den kroppen og biologiske kjønn de har – såfremt de får gjennomgå pubertet på naturlig måte.
I sitt høringssvar til ny faglig retningslinje for kjønnsinkongruens stilte Folkehelseinstituttet seg i mars 2020 kritisk. De skrev blant annet:
Utfra det begrensede kunnskapsgrunnlaget som finnes, ser det altså ut til at kjønnsdysfori som oppstår i barndommen, i flertallet av tilfellene opphører før voksen alder. Det ser også ut til at mange gutter som har slike symptomer i barndommen, ender opp som tilfredse homofile. Når det gjelder kjønnsdysfori som oppstår i tenårene eller i voksen alder, er det ikke gjort oppfølgingsstudier. Stabiliteten av slik kjønnsdysfori er ikke kjent.
Å finne de barna som vil ha vedvarende kjønnsdysfori når de er voksne er det imidlertid ingen sikker metode for. Graden av kjønnsdysfori har vist seg å ikke være et sikkert holdepunkt. Barn med svært sterk kjønnsdysfori har vokst av seg dysforien, samtidig som barn med betydelig lettere grad av kjønnsdysfori har hatt vedvarende kjønnsdysfori i voksen alder. Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens erkjenner videre at detransisjon forekommer, det vil si mennesker som har gjennomgått medisinsk kjønnsskifte som angrer. Disse menneskene har gjennomgått inngripende behandling med helsekonsekvenser de må leve med resten av sitt liv.
Vi kan også merke oss at barn, spesielt gutter, i flere tilfeller blir «tilfredse homofile» når kjønnsdysforien opphører. Et forbud mot konverteringsterapi for kjønnsidentitet ender dermed opp som homoterapi: Gutten som kunne vokst opp som en «tilfreds homofil» gjennomgår i stedet kjønnsidentitetsbekreftende behandling og ender opp som en dame seksuelt tiltrukket menn.
Det som til nå er nevnt bør være tilstrekkelig for stor varsomhet ved utarbeiding av bl.a. helsetjenester og lovarbeid som angår kjønnsidentitet. Departementet skriver i sitt lovforslag at «(a)nerkjent helsefaglig behandling av kjønnsdysfori anses ikke som konverteringsterapi» (s. 78). Er kjønnsidentitetsbekreftende behandling det (eneste) som anerkjennes? Tar dette innover seg det begrensede kunnskapsgrunnlaget som Folkehelseinstituttet påpeker i sitatet over? Andre land har de siste årene endret på sine retningslinjer vedrørende behandling av barn med kjønnsdysfori. Finland vedtok for eksempel i 2020 nye retningslinjer hvor psykiatrisk utredning skulle være førstelinjen for behandling av kjønnsdysfori. Også andre land tar på alvor den flyktige kjønnsidentiteten blant barn, og gjør grep for å unngå medisinske inngrep som kunne og burde vært unngått.
Problemet oppstår når definisjonen av konverteringsterapi innebærer å aktivt hjelpe noen med å bli «ciskjønn», dvs. hjelpe en gutt som identifiserer seg som jente å bli fortrolig med det biologiske kjønnet han har. Innebærer lovforslaget som nå foreligger at tilsvarende endringer som i Finland, basert på evidens, blir umulig, eller til og med forbudt? Her burde utdanningsinstitusjoner reagert, i og med løsningen vedtas i lovtekst uten å ha forskningsmessig grunnlag.
Den voksnes oppgave er å hjelpe barnet og tenåringen i å forstå verden, ikke bekrefte barnets forståelse av verden og virkeligheten. Puberteten er en spesielt forvirrende tid med mange spørsmål hvor identiteten skal utforskes. Skal de voksne da veilede eller bare støtte barnet i alt det foretar seg og mener om virkeligheten? Vet vi nok om årsakene til at kjønnsdysfori oppstår? Er virkelig medisinsk inngripen å foretrekke? Er et barn på fem, ti eller 16 år i stand til å ta livsvarige valg?
Noen mennesker som har gjennomgått kjønnsskifte har det bedre enn før operasjon. Det skal ikke bestrides. Blant barn er det imidlertid nærmest umulig å forutse hvem som får det bedre og hvem som vokser av seg kjønnsdysforien. Vi må derfor være svært varsomme for å unngå feilbehandling. Konsekvensene er livslange og inngripende; så inngripende at 25 års aldersgrense for kjønnsidentitetsbekreftende behandling bør vurderes.
Det virker som voksne her tvinger eksperimentell og irreversibel behandling på barn uten barnas evne til å forstå hva som skjer. Først noen år seinere får vi se konsekvensene når det økende antallet barn og unge med kjønnsdysfori skal gjennomgå en behandling flere av dem seinere muligens vil angre. En tilnærming til kjønnsdysfori der alle barn skal få bekreftet sin kjønnsidentitet kan med stor sikkerhet føre til at flere barn og ungdom gjennomgår behandling med helserisikoer de ikke hadde trengt å gjennomgå. Det er uansvarlig å ta alle under en kam, og det bryter med en etisk tilnærming til feltet.
Det er et svakt kunnskapsgrunnlag og store risikoer og konsekvenser ved kjønnsidentitets-bekreftende behandling. Kjønnsdysfori som oppstår i barndom opphører i de fleste tilfellene. Og «seksuell orientering» og «kjønnsidentitet» utgjør svært ulike problemstillinger. Derfor bør konklusjonen være at «kjønnsidentitet» tas ut av lovforslaget. I det minste må det redegjøres i langt større grad for kjønnsidentitet som egen problemstilling og hvorfor det skal tas med, samt en tydeligere grense for hva som er faglig greit og ikke.
Det er liten grunn til å forvente at barn kan se konsekvensene av de inngripende tiltakene, så dersom faglig oppfølging for å få barnet til å bli fortrolig med sitt biologiske kjønn inngår i forbudet mot konverteringsterapi blir et absolutt forbud for barn under 16/18 år problematisk mht. kjønnsidentitet.
Dersom hensikten med lovforslaget er å hindre at enkeltpersoner, f.eks. i et trossamfunn, tar saken i egne hender uten å ha kunnskap om en terapeutisk tilnærming til kjønnsdysfori, må loven være svært tydelig på det. En terapeutisk tilnærming bør være faglig, men å prate om og forsøke å bidra til et barns trygghet og fortrolighet med dets biologiske kjønn bør ikke lovreguleres.