Høringsinnspill vedrørende forbud mot konverteringsterapi.
I følge bufdir's kartlegging er det grunn til å anta at praksisen med konverteringsterapi er liten i Norge. Bufdir's kartlegging antar at det i hovedsak foregår i en religiøs kontekst eller i nære relasjoner. Bufdir sier også noe om at undersøkelsen ikke er vitenskapelig god nok, og at det trengs mer undersøkelse.
I høringsnotatet står det at departementet ikke har kjennskap til om straffbare handlinger, eller andre ulovlige handlinger benyttes for å tvinge en person til å gjennomgå konverteringsterapi.
Fra lovavdelingen uttales det på s. 50: selv om et forbud mot konverteringsterapi er generelt utformet, kan det argumenteres for at et slikt forbud først å fremst vil ramme religiøse personer og trossamfunn, slik at det medfører en indirekte forskjellsbehandling på grunnlag av særlig religion. Bestemmelsen rammer både direkte og indirekte forskjellsbehandling.
Her kommer det tydelig frem at denne loven er til for å ramme, eller detaljstyre og kontrollere kristne menigheter og familier. Dette selv om departementet ikke har kunnskap om straffbare handlinger, eller at andre ulovlige handlinger benyttes for å tvinge en person til å gjennomgå konverteringsterapi.
I høringsnotatet s 51 står det: Det er et viktig hensyn at en regulering ikke skal føre til at psykologer, psykiatere, familiterapeuter, prester, forbedere mv blir redde for å innlate seg på en samtale med peroner som har problemer med sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.
Selvsagt kan dette føre til frykt og engstelse for hva man kan si uten å bli straffet. Når jeg leser på side 50, at grensen mellom sjelesorg og veiledning på den ene siden, og handlinger som er behandlingslignende på den andre siden kunne være flytende, vil etter loven være stor usikkerhet om hva som gjelder. På s 52 står det: Bønn vil i utgangspunktet ikke rammes av forbudet, men kan betraktes som konverteringsterapi. Er det her snakk om å kriminalisere bønn?
Det skal lages en lov som vi ikke har noen forskning på om er noe stort problem. Denne loven mener jeg vil være et forholdsmessig inngrep i retten til respekt for privatliv og retten til religionsfrihet og ytringsfrihet.
Det virker som om loven skal gjøre det lovlig og lett å påvirke og hjelpe noen å konvertere fra biologisk kjønn til noe annet. Men å påvirke og hjelpe noen å konvertere tilbake til biologisk kjønn kan være straffbart.
På s 55 i høringsnotatet står det: Barns evne til selvbeherskelse i følelsesmessige situasjoner (psykososial modenhet) når som regel voksennivå først i 20 årene. Barn har med andre ord begrenset kompetanse til å samtykke selv på grunn av alder, og det er derfor nødvendig å gi barnet særskilt vern mot å bli utsatt for konverteringsterapi.
Man kan som 6 åring endre sitt juridiske kjønn, med samtykke av en forelder. Da må man regne med at barnet har psykososial modenhet til å ta en slik avgjørelse, ellers vil det være etter dette lovforslaget, konverteringsterapi, og antakelig straffbart. Dette barnet kan for eksempel ved 12 års alder bli usikker. Etter mye samtaler og råd fra foreldre, vil barnet endre juridisk kjønn tilbake til biologisk kjønn. Etter teksten i høringsforslaget vil ikke barnet være psykososial modentil å ta en slik avgjørelse, men foreldrene kan risikere straff.
Departementet foreslår at det skal være straffbart å forlede en annen til å motta konverteringsterapi.hva menes med det? Skal det være straffbart å komme med råd og anbefalinger? Dette vil vel også ramme organisasjoner/grupper som i dag har adgang til å gå inn i skoler og barnehager og fortelle, undervise og forvirre barn om at det er usikkert om de er det kjønn de tror de er. Vil dette være i stor grad å forlede barn til å bli usikre på sin identitet? Kan dette være en form for konverteringsterapi, som vil være straffbart etter denne lovens intensjon?
Selsagt skal omsorgssvikt, tvang, vold osv. avdekkes og reageres mot. Men det har vi andre lover som dekker.
Når det gjelder voksne skal det selvsagt være lovlig med konverteringsterapi, så lenge det er frivillig.
Når det gjelder overfor barn vil en slik lov i for stor grad ramme privatliv, famililiv, religionsfrihet ogytringsfrihet.
HELE LOFORSLAGET FORKASTES.
I følge bufdir's kartlegging er det grunn til å anta at praksisen med konverteringsterapi er liten i Norge. Bufdir's kartlegging antar at det i hovedsak foregår i en religiøs kontekst eller i nære relasjoner. Bufdir sier også noe om at undersøkelsen ikke er vitenskapelig god nok, og at det trengs mer undersøkelse.
I høringsnotatet står det at departementet ikke har kjennskap til om straffbare handlinger, eller andre ulovlige handlinger benyttes for å tvinge en person til å gjennomgå konverteringsterapi.
Fra lovavdelingen uttales det på s. 50: selv om et forbud mot konverteringsterapi er generelt utformet, kan det argumenteres for at et slikt forbud først å fremst vil ramme religiøse personer og trossamfunn, slik at det medfører en indirekte forskjellsbehandling på grunnlag av særlig religion. Bestemmelsen rammer både direkte og indirekte forskjellsbehandling.
Her kommer det tydelig frem at denne loven er til for å ramme, eller detaljstyre og kontrollere kristne menigheter og familier. Dette selv om departementet ikke har kunnskap om straffbare handlinger, eller at andre ulovlige handlinger benyttes for å tvinge en person til å gjennomgå konverteringsterapi.
I høringsnotatet s 51 står det: Det er et viktig hensyn at en regulering ikke skal føre til at psykologer, psykiatere, familiterapeuter, prester, forbedere mv blir redde for å innlate seg på en samtale med peroner som har problemer med sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.
Selvsagt kan dette føre til frykt og engstelse for hva man kan si uten å bli straffet. Når jeg leser på side 50, at grensen mellom sjelesorg og veiledning på den ene siden, og handlinger som er behandlingslignende på den andre siden kunne være flytende, vil etter loven være stor usikkerhet om hva som gjelder. På s 52 står det: Bønn vil i utgangspunktet ikke rammes av forbudet, men kan betraktes som konverteringsterapi. Er det her snakk om å kriminalisere bønn?
Det skal lages en lov som vi ikke har noen forskning på om er noe stort problem. Denne loven mener jeg vil være et forholdsmessig inngrep i retten til respekt for privatliv og retten til religionsfrihet og ytringsfrihet.
Det virker som om loven skal gjøre det lovlig og lett å påvirke og hjelpe noen å konvertere fra biologisk kjønn til noe annet. Men å påvirke og hjelpe noen å konvertere tilbake til biologisk kjønn kan være straffbart.
På s 55 i høringsnotatet står det: Barns evne til selvbeherskelse i følelsesmessige situasjoner (psykososial modenhet) når som regel voksennivå først i 20 årene. Barn har med andre ord begrenset kompetanse til å samtykke selv på grunn av alder, og det er derfor nødvendig å gi barnet særskilt vern mot å bli utsatt for konverteringsterapi.
Man kan som 6 åring endre sitt juridiske kjønn, med samtykke av en forelder. Da må man regne med at barnet har psykososial modenhet til å ta en slik avgjørelse, ellers vil det være etter dette lovforslaget, konverteringsterapi, og antakelig straffbart. Dette barnet kan for eksempel ved 12 års alder bli usikker. Etter mye samtaler og råd fra foreldre, vil barnet endre juridisk kjønn tilbake til biologisk kjønn. Etter teksten i høringsforslaget vil ikke barnet være psykososial modentil å ta en slik avgjørelse, men foreldrene kan risikere straff.
Departementet foreslår at det skal være straffbart å forlede en annen til å motta konverteringsterapi.hva menes med det? Skal det være straffbart å komme med råd og anbefalinger? Dette vil vel også ramme organisasjoner/grupper som i dag har adgang til å gå inn i skoler og barnehager og fortelle, undervise og forvirre barn om at det er usikkert om de er det kjønn de tror de er. Vil dette være i stor grad å forlede barn til å bli usikre på sin identitet? Kan dette være en form for konverteringsterapi, som vil være straffbart etter denne lovens intensjon?
Selsagt skal omsorgssvikt, tvang, vold osv. avdekkes og reageres mot. Men det har vi andre lover som dekker.
Når det gjelder voksne skal det selvsagt være lovlig med konverteringsterapi, så lenge det er frivillig.
Når det gjelder overfor barn vil en slik lov i for stor grad ramme privatliv, famililiv, religionsfrihet ogytringsfrihet.
HELE LOFORSLAGET FORKASTES.