Vi viser til departementets høringsbrev av 14. juni. Her er Virkes høringsinnspill.
Virke er den ledende hoved- og interesseorganisasjonen for norske handelsbedrifter. Vi nærmer oss 25 000 medlemsbedrifter, hvorav ca 17 000 knytter seg til handelsnæringen. De fleste av disse forholder seg kontinuerlig til forbrukerkjøpsloven. Vi har gjennom nær, daglig kontakt med medlemmene bred innsikt i både konkrete praktiske problemstillinger og mer overordnede hensyn.
2. OVERORDNET TILNÆRMING TIL DIREKTIVGJENNOMFØRINGEN
Vi oppfatter høringsnotatet slik at departementet tar sikte på å gjøre færrest mulig endringer i forbrukerkjøpsloven, og bare innfører de endringer som er nødvendig for å gjennomføre direktivet eller klargjøre allerede gjeldende rett. Vi støtter en slik tilnærming.
I tillegg understreker vi at det er viktig at gjennomføringen ikke legger opp til bredere forbrukerbeskyttelse i Norge enn i EU forøvrig. En betydelig del av norske handelsbedrifter konkurrerer med europeiske handelsbedrifter ved netthandel. Dersom norske aktører må prise inn kostnaden ved økt forbrukerbeskyttelse sammenlignet med sine europeiske konkurrenter, vil det skape vanskelige konkurranseforhold.
Vi har allerede kommentert tidligere forslag til forbrukerkjøpsdirektivet, og har derfor med ett unntak (neste avsnitt) begrenset dette høringstilsvaret til de endringer hvor direktivet gir nasjonalstatene spillerom. Vi har fulgt disposisjonen i høringsnotatet.
I våre kommentarer til tidligere direktivforslag, trakk vi frem miljøhensyn som sentralt. Vi ønsker for ordens skyld å påpeke at forbrukerkjøpsdirektivet i for liten grad synes å vektlegge miljøhensyn. Dette gir seg særlig utslag i at forbrukerens rett til heving og omlevering i større og større grad synes å fortrenge den næringsdrivendes rett til å utbedre mangler. Det gir seg videre utslag i at dagens regler synes upraktiske for salg av brukte gjenstander. Vi vet at større aktørers forsøk på å etablere ordninger for salg av brukte og returnerte varer, har strandet som følge av manglende regulering av salg av brukte gjenstander fra næringsdrivende.
3. KOMMENTARER TIL DE ENKELTE ENDRINGSFORSLAG
3.1 Lovens fravikelighet
Virke støtter departementets forslag om å fastslå at det er åpning for å fravike loven ved forliksavtaler. Dette er praktisk, og gir både forbruker og selger trygghet for at en enighet er endelig. Dette stimulerer etter vårt skjønn til hensiktsmessige løsninger i forbrukerkjøpstvister.
3.2 Lovens virkeområde
Departementet legger opp til å videreføre dagens definisjon av forbruker som person som «ikke hovedsakelig» handler som ledd i næringsvirksomhet. Direktivet inneholder imidlertid ikke «hovedsakelig». Dette innebærer at forbrukerbegrepet kan bli videre i norsk rett enn i EU-landene. Dette vil etter vårt syn være uheldig fordi det kan bidra til dårligere konkurransevilkår i Norge.
Problemstillinger omkring grensesnittet mellom forbruker og næringskjøper er svært praktiske, men vanskelige å avgjøre fordi dagens regelverk tillater at en kjøper kan ha en viss næringsvirksomhet uten å miste status som forbruker. Vår erfaring er at kjøper ofte beholder status som forbruker i større utstrekning enn det som vil følge av det aktuelle direktivet. Etter vårt syn er det derfor hensiktsmessig å slette begrepet «hovedsakelig».
Direktivet åpner for å unnta salg av levende dyr fra forbrukerkjøpslovens virkeområde. Departementet har innstilt på å ikke benytte denne muligheten. Virke mener i motsetning til departementet at det er hensiktsmessig å unnta levende dyr fra lovens virkeområde. Saker om salg av levende dyr utgjør en ikke ubetydelig del av forbrukerklageutvalgets saksomfang. Forbrukerkjøpslovens regler kan i disse tilfellene etter vårt skjønn bli unaturlige. Dette gjelder særlig regler om erstatning for medisiner (som kan bli vesentlig høyere enn kjøpesummen), tapsbegrensningsplikt (i prinsippet en plikt til å avlive i visse tilfeller) og forholdet mellom selgers informasjonsplikt og kjøpers plikt til å skaffe informasjon om «salgsgjenstanden». Dersom departementets forslag til ulempeerstatning skal innføres kan krav fra kjøpere bil fullstendig ute av proporsjoner. Etter Virkes syn bør salg av levende dyr reguleres av alminnelig kontraktsrett og bransjenormer.
3.3 Levering og risikoens overgang. Reklamasjonsregler.
Vi mener departementets forslag til håndtering av levering og risikoens overgang er hensiktsmessig.
Vi støtter også i hovedsak departementets vurdering av reklamasjonsreglene.
3.4 Ansvarsperiode ved mangler
Departementet har lagt opp til at bevisbyrderegelen i forbrukerkjøpsloven § 18 (2) (1) skal endres fra seks til tolv måneder. Vi antar at dette er et minstekrav i henhold til direktivet. Departementet ber imidlertid om innspill til om perioden bør utvides til to år. Virke mener bestemt at perioden ikke bør være lenger enn tolv måneder. Jo lengre perioden er, jo større er sannsynligheten for at mangelen knytter seg til forbrukerens forhold. Samtidig er det vanskelig for selger å bevise hva som rent faktisk har skjedd i forbrukerens hjem i ansvarsperioden. En utvidelse av perioden til to år vil derfor etter Virkes oppfatning påføre næringsdrivende urimelig høy risiko.
3.5 Tingens egenskaper
Departementet legger opp til visse endringer i §§ 15 og 16 angående krav til tingens egenskaper. Vi oppfatter at endringene departementet legger opp til, er nødvendige for å sikre lojal gjennomføring av direktivet. Vi har derfor få kommentarer til disse endringene.
Vi har likevel to bemerkninger om forhold vi mener er uheldige for selger:
a) i forslaget til ny § 15 (2) legges det opp til at selgers opplysning om avvik fra bestemte egenskaper, skal være uttrykkelig og særskilt akseptert av kjøper. For å være trygg på at vilkåret er oppfylt, og kan bevises, må selger legge opp til at kjøper signerer et dokument i forbindelse med kjøpet. Vi har problemer med å forstå hvordan selger skal oppfylle dette vilkåret ved alminnelig, praktisk butikkdrift. Vi ber derfor departementet vurdere muligheten for å justere lovforslaget i mer praktisk retning på dette punktet, evt. ved å spesifisere at slik aksept kan gis muntlig.
b) Departementet foreslår å avvikle regelen om at forbrukeren ikke kan gjøre gjeldende som mangel noe forbrukeren kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet. Dette forslaget sammenholdt med forslaget nevnt i a) over, medfører at det i mange tilfeller vil være praktisk umulig for selger å beskytte seg mot mangelskrav der en forbruker med vitende og vilje har akseptert et avvik. Vi mener dette er en urimelig overføring av risiko fra kjøper til selger.
Forøvrig støtter vi forslaget om at lovens gjeldende regler for opplysningssvikt videreføres.
Virke mener forøvrig at forbrukerkjøpsloven § 17 bør videreføres, idet den kan være praktisk for salg av brukte ting. Dersom bestemmelsen slettes, kan det skape et inntrykk av at det ikke skal være adgang til å avtale at en ting selges «som den er». Virke mener dette kan skape unødige barrierer for bruktsalg.
3.6 Forbrukerens krav ved mangler
Departementet har bedt om innspill på om antall utbedringsforsøk ved mangler skal bero på de generelle kravene i § 30 første ledd, eller en regel om at selger som utgangspunkt bare har ett avhjelpsforsøk.
Virke støtter det gjeldende forslaget, og mener en regel som fastsetter en hovedregel om ett utbedringforsøk, vil være uheldig. Vi peker særlig på at en slik hovedregel er miljømessig svært uheldig, og viser her til pkt 48 i direktivets fortale der det fremgår at slike hensyn er relevante. Vi mener en hovedregel om ett utbedringsforsøk vil være til hinder for hensiktsmessige og rimelig løsninger i mange tilfeller. Etter vårt skjønn bør regelen heller utvides slik at miljø- og bærekraftshensyn inntas i de generelle hensyn i § 30 første ledd.
Forøvrig påpeker Virke at antall utbedringsforsøk fortsatt bør knytte seg til utbedringsforsøk for samme mangel, slik at selger får et nytt utbedringsforsøk dersom det oppstår en ny mangel. I praksis vil endel mangler, særlig når ansvarsperioden utvides til tolv måneder, kunne skyldes kundens bruk, f.eks. hull i klær eller lignede slitasje som følge av hard bruk. Det vil likevel lønne seg for selger å utbedre fremfor å innlede tvist med kunden. Selger bør da ha rett til å rette på nytt der kunden kommer flere ganger for å utbedre slitasjeskader.
Departementet har lagt opp til at forbrukeren skal kunne kreve erstatning for «ulemper» selv om forbrukeren ikke har hatt et konkret økonomisk tap, jf. forslaget til ny § 33 (2). Endringen er ikke nødvendig av hensyn til direktivet, men departementet mener likevel at endringen av reglene om prisavslag nødvendiggjør en slik regel.
Virke støtter ikke forslaget.
Prinsippet om at erstatning kun skal ytes for økonomisk tap er en av våre mest etablerte og sentrale kontraktsrettslige prinsipper. Avvik fra dette omtales gjerne i dagligtalen noe nedlatende som «amerikanske tilstander». Departementet har riktignok presisert at det skal være strenge vilkår for å kreve ulempeerstatning. Virke mener likevel at departementet med sitt forslag skaper en åpning for at forbrukere skal kunne kreve erstatning for ikke-økonomisk tap, som med tiden vil kunne skape en generell oppfatning blant forbrukere om at de har rett på slik erstatning i langt større omfang enn det departementet har lagt opp til. Dette vil kunne medføre stor spekulasjon i krav ved mangler og skape vesentlige vanskeligheter med å finne fornuftige løsninger mellom selger og forbruker, idet forbrukers krav ikke har en naturlig begrensning ved det tapet forbruker kan dokumentere.
I tillegg er det rettsteknisk uheldig at reglene i forbrukerkjøpsloven tar ytterligere skritt vekk fra ordinær kontraktsrett.
Virke mener det er mer hensiktsmessig at denne type krav overlates til markedet, slik at selgere selv kan avgjøre om de vil yte «noe ekstra» for å få en fornøyd forbruker. Etter Virkes syn er dette i dag et hensiktsmessig og etablert konkurranseparameter.
I den grad dagens regler om prisavslag ikke kan opprettholdes, antar Virke at ulempene for forbrukeren kan avhjelpes ved adgang til å kreve erstatning for den verdireduksjonen mangelen medfører.
For det tilfellet at departementet opprettholder at forbrukeren skal kunne kreve ulempeerstatning, er Virke enig i forslaget til regelens utforming.
Anders Aasland Kittelen Hege Stensland Sveen
Virke er den ledende hoved- og interesseorganisasjonen for norske handelsbedrifter. Vi nærmer oss 25 000 medlemsbedrifter, hvorav ca 17 000 knytter seg til handelsnæringen. De fleste av disse forholder seg kontinuerlig til forbrukerkjøpsloven. Vi har gjennom nær, daglig kontakt med medlemmene bred innsikt i både konkrete praktiske problemstillinger og mer overordnede hensyn.
2. OVERORDNET TILNÆRMING TIL DIREKTIVGJENNOMFØRINGEN
Vi oppfatter høringsnotatet slik at departementet tar sikte på å gjøre færrest mulig endringer i forbrukerkjøpsloven, og bare innfører de endringer som er nødvendig for å gjennomføre direktivet eller klargjøre allerede gjeldende rett. Vi støtter en slik tilnærming.
I tillegg understreker vi at det er viktig at gjennomføringen ikke legger opp til bredere forbrukerbeskyttelse i Norge enn i EU forøvrig. En betydelig del av norske handelsbedrifter konkurrerer med europeiske handelsbedrifter ved netthandel. Dersom norske aktører må prise inn kostnaden ved økt forbrukerbeskyttelse sammenlignet med sine europeiske konkurrenter, vil det skape vanskelige konkurranseforhold.
Vi har allerede kommentert tidligere forslag til forbrukerkjøpsdirektivet, og har derfor med ett unntak (neste avsnitt) begrenset dette høringstilsvaret til de endringer hvor direktivet gir nasjonalstatene spillerom. Vi har fulgt disposisjonen i høringsnotatet.
I våre kommentarer til tidligere direktivforslag, trakk vi frem miljøhensyn som sentralt. Vi ønsker for ordens skyld å påpeke at forbrukerkjøpsdirektivet i for liten grad synes å vektlegge miljøhensyn. Dette gir seg særlig utslag i at forbrukerens rett til heving og omlevering i større og større grad synes å fortrenge den næringsdrivendes rett til å utbedre mangler. Det gir seg videre utslag i at dagens regler synes upraktiske for salg av brukte gjenstander. Vi vet at større aktørers forsøk på å etablere ordninger for salg av brukte og returnerte varer, har strandet som følge av manglende regulering av salg av brukte gjenstander fra næringsdrivende.
3. KOMMENTARER TIL DE ENKELTE ENDRINGSFORSLAG
3.1 Lovens fravikelighet
Virke støtter departementets forslag om å fastslå at det er åpning for å fravike loven ved forliksavtaler. Dette er praktisk, og gir både forbruker og selger trygghet for at en enighet er endelig. Dette stimulerer etter vårt skjønn til hensiktsmessige løsninger i forbrukerkjøpstvister.
3.2 Lovens virkeområde
Departementet legger opp til å videreføre dagens definisjon av forbruker som person som «ikke hovedsakelig» handler som ledd i næringsvirksomhet. Direktivet inneholder imidlertid ikke «hovedsakelig». Dette innebærer at forbrukerbegrepet kan bli videre i norsk rett enn i EU-landene. Dette vil etter vårt syn være uheldig fordi det kan bidra til dårligere konkurransevilkår i Norge.
Problemstillinger omkring grensesnittet mellom forbruker og næringskjøper er svært praktiske, men vanskelige å avgjøre fordi dagens regelverk tillater at en kjøper kan ha en viss næringsvirksomhet uten å miste status som forbruker. Vår erfaring er at kjøper ofte beholder status som forbruker i større utstrekning enn det som vil følge av det aktuelle direktivet. Etter vårt syn er det derfor hensiktsmessig å slette begrepet «hovedsakelig».
Direktivet åpner for å unnta salg av levende dyr fra forbrukerkjøpslovens virkeområde. Departementet har innstilt på å ikke benytte denne muligheten. Virke mener i motsetning til departementet at det er hensiktsmessig å unnta levende dyr fra lovens virkeområde. Saker om salg av levende dyr utgjør en ikke ubetydelig del av forbrukerklageutvalgets saksomfang. Forbrukerkjøpslovens regler kan i disse tilfellene etter vårt skjønn bli unaturlige. Dette gjelder særlig regler om erstatning for medisiner (som kan bli vesentlig høyere enn kjøpesummen), tapsbegrensningsplikt (i prinsippet en plikt til å avlive i visse tilfeller) og forholdet mellom selgers informasjonsplikt og kjøpers plikt til å skaffe informasjon om «salgsgjenstanden». Dersom departementets forslag til ulempeerstatning skal innføres kan krav fra kjøpere bil fullstendig ute av proporsjoner. Etter Virkes syn bør salg av levende dyr reguleres av alminnelig kontraktsrett og bransjenormer.
3.3 Levering og risikoens overgang. Reklamasjonsregler.
Vi mener departementets forslag til håndtering av levering og risikoens overgang er hensiktsmessig.
Vi støtter også i hovedsak departementets vurdering av reklamasjonsreglene.
3.4 Ansvarsperiode ved mangler
Departementet har lagt opp til at bevisbyrderegelen i forbrukerkjøpsloven § 18 (2) (1) skal endres fra seks til tolv måneder. Vi antar at dette er et minstekrav i henhold til direktivet. Departementet ber imidlertid om innspill til om perioden bør utvides til to år. Virke mener bestemt at perioden ikke bør være lenger enn tolv måneder. Jo lengre perioden er, jo større er sannsynligheten for at mangelen knytter seg til forbrukerens forhold. Samtidig er det vanskelig for selger å bevise hva som rent faktisk har skjedd i forbrukerens hjem i ansvarsperioden. En utvidelse av perioden til to år vil derfor etter Virkes oppfatning påføre næringsdrivende urimelig høy risiko.
3.5 Tingens egenskaper
Departementet legger opp til visse endringer i §§ 15 og 16 angående krav til tingens egenskaper. Vi oppfatter at endringene departementet legger opp til, er nødvendige for å sikre lojal gjennomføring av direktivet. Vi har derfor få kommentarer til disse endringene.
Vi har likevel to bemerkninger om forhold vi mener er uheldige for selger:
a) i forslaget til ny § 15 (2) legges det opp til at selgers opplysning om avvik fra bestemte egenskaper, skal være uttrykkelig og særskilt akseptert av kjøper. For å være trygg på at vilkåret er oppfylt, og kan bevises, må selger legge opp til at kjøper signerer et dokument i forbindelse med kjøpet. Vi har problemer med å forstå hvordan selger skal oppfylle dette vilkåret ved alminnelig, praktisk butikkdrift. Vi ber derfor departementet vurdere muligheten for å justere lovforslaget i mer praktisk retning på dette punktet, evt. ved å spesifisere at slik aksept kan gis muntlig.
b) Departementet foreslår å avvikle regelen om at forbrukeren ikke kan gjøre gjeldende som mangel noe forbrukeren kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet. Dette forslaget sammenholdt med forslaget nevnt i a) over, medfører at det i mange tilfeller vil være praktisk umulig for selger å beskytte seg mot mangelskrav der en forbruker med vitende og vilje har akseptert et avvik. Vi mener dette er en urimelig overføring av risiko fra kjøper til selger.
Forøvrig støtter vi forslaget om at lovens gjeldende regler for opplysningssvikt videreføres.
Virke mener forøvrig at forbrukerkjøpsloven § 17 bør videreføres, idet den kan være praktisk for salg av brukte ting. Dersom bestemmelsen slettes, kan det skape et inntrykk av at det ikke skal være adgang til å avtale at en ting selges «som den er». Virke mener dette kan skape unødige barrierer for bruktsalg.
3.6 Forbrukerens krav ved mangler
Departementet har bedt om innspill på om antall utbedringsforsøk ved mangler skal bero på de generelle kravene i § 30 første ledd, eller en regel om at selger som utgangspunkt bare har ett avhjelpsforsøk.
Virke støtter det gjeldende forslaget, og mener en regel som fastsetter en hovedregel om ett utbedringforsøk, vil være uheldig. Vi peker særlig på at en slik hovedregel er miljømessig svært uheldig, og viser her til pkt 48 i direktivets fortale der det fremgår at slike hensyn er relevante. Vi mener en hovedregel om ett utbedringsforsøk vil være til hinder for hensiktsmessige og rimelig løsninger i mange tilfeller. Etter vårt skjønn bør regelen heller utvides slik at miljø- og bærekraftshensyn inntas i de generelle hensyn i § 30 første ledd.
Forøvrig påpeker Virke at antall utbedringsforsøk fortsatt bør knytte seg til utbedringsforsøk for samme mangel, slik at selger får et nytt utbedringsforsøk dersom det oppstår en ny mangel. I praksis vil endel mangler, særlig når ansvarsperioden utvides til tolv måneder, kunne skyldes kundens bruk, f.eks. hull i klær eller lignede slitasje som følge av hard bruk. Det vil likevel lønne seg for selger å utbedre fremfor å innlede tvist med kunden. Selger bør da ha rett til å rette på nytt der kunden kommer flere ganger for å utbedre slitasjeskader.
Departementet har lagt opp til at forbrukeren skal kunne kreve erstatning for «ulemper» selv om forbrukeren ikke har hatt et konkret økonomisk tap, jf. forslaget til ny § 33 (2). Endringen er ikke nødvendig av hensyn til direktivet, men departementet mener likevel at endringen av reglene om prisavslag nødvendiggjør en slik regel.
Virke støtter ikke forslaget.
Prinsippet om at erstatning kun skal ytes for økonomisk tap er en av våre mest etablerte og sentrale kontraktsrettslige prinsipper. Avvik fra dette omtales gjerne i dagligtalen noe nedlatende som «amerikanske tilstander». Departementet har riktignok presisert at det skal være strenge vilkår for å kreve ulempeerstatning. Virke mener likevel at departementet med sitt forslag skaper en åpning for at forbrukere skal kunne kreve erstatning for ikke-økonomisk tap, som med tiden vil kunne skape en generell oppfatning blant forbrukere om at de har rett på slik erstatning i langt større omfang enn det departementet har lagt opp til. Dette vil kunne medføre stor spekulasjon i krav ved mangler og skape vesentlige vanskeligheter med å finne fornuftige løsninger mellom selger og forbruker, idet forbrukers krav ikke har en naturlig begrensning ved det tapet forbruker kan dokumentere.
I tillegg er det rettsteknisk uheldig at reglene i forbrukerkjøpsloven tar ytterligere skritt vekk fra ordinær kontraktsrett.
Virke mener det er mer hensiktsmessig at denne type krav overlates til markedet, slik at selgere selv kan avgjøre om de vil yte «noe ekstra» for å få en fornøyd forbruker. Etter Virkes syn er dette i dag et hensiktsmessig og etablert konkurranseparameter.
I den grad dagens regler om prisavslag ikke kan opprettholdes, antar Virke at ulempene for forbrukeren kan avhjelpes ved adgang til å kreve erstatning for den verdireduksjonen mangelen medfører.
For det tilfellet at departementet opprettholder at forbrukeren skal kunne kreve ulempeerstatning, er Virke enig i forslaget til regelens utforming.
Anders Aasland Kittelen Hege Stensland Sveen