Som mangeårig forsvarsansatt (flere stillinger med personellansvar) har man også registrert at særaldersgrensen kan være en "gavepakke" for arbeidsgiver. Notatet fokuserer mye på fysiske krav i stilling, og evnen til å tilfredsstille disse. For mange godt voksne stabsoffiserer, er gjerne det kognitive vel så viktig som fysiske og medisinske krav. Omstillinger, innføring av nye dataløsninger, nye krav i stillingen fra lovverket og samfunnet rundt oss om at man skal jobbe på nye og mer effektive måter, kombinert med krav om mer formalkompetanse som mastergrader osv. gjør at mange ikke vil evne å levere optimalt i stilling. Det er i mange sammenhenger en fordel å bytte ut en konservativ 60-årig oberstløytnant med en 45-årig fremoverlent major eller OR-6. Vilje og evne til endring, til å ta inn nye tanker og idéer og til å være med på den teknologiske utviklingen er vel så viktig som å opprettholde evnen til å løpe 3000 meter. En fjerning av særaldersgrensen kan resultere i at det er personellet som underpresterer som blir værende, mens de som faktisk tilfører verdiskapning velger å slutte. Og Forsvaret har ingen mekanismer for å si opp personell som ikke gjør en god (nok) jobb. Man kan kanskje si opp personell som ikke tilfredsstiller gitte krav, men krav om kvalitet og effektivitet i arbeidet er ikke direkte målbart. Dette vil koste samfunnet og Forsvaret mer enn man sparer. Alderspensjonister som har mer å gi i arbeidslivet vil uansett finne seg ny jobb etter fylte 60 år. De som underpresterer og/eller bevisst motarbeider utvikling (ja, de finnes) bør få slippe.
