Akademikerne

Vi viser til høringsbrev av 21. mai 2021 og takker for muligheten til å gi innspill til arbeidet med neste langtidsplan for forskning og høyere utdanning.

Akademikerne mener at langtidsplanen er et godt utgangspunkt og verktøy for planlegging, prioritering og koordinering av kunnskapspolitikken. Planen har bidratt til å skape en langsiktig politisk forpliktelse gjennom å sette mål og gjennom opptrappingsplanene. Dette er med på å peke ut en retning for en kompleks og viktig sektor. Akademikerne mener også at FNs bærekraftsmål, med særlig stor vekt på klima og miljø, må være retningsgivende for satsinger innenfor høyere utdanning og forskning i den kommende perioden.

Skal vi lykkes med ambisiøse mål i langtidsplanen må

1) den offentlige investeringen i forskning økes. Samfunnsutfordringene vi står overfor, utfordringer på helseområdet og omstillingen til en mer produktiv og grønnere økonomi, krever en sterkere offentlig satsing, som også må stimulere til økte forskningsinvesteringer i næringslivet. Akademikerne mener den offentlige FoU-innsatsen bør utgjøre minst 1,25 prosent av BNP, om målet om at forskningsinvesteringene samlet skal utgjøre 3 prosent av BNP skal nås.

2) flere se på en karriere i akademia som attraktivt. Midlertidigheten er for høy og gir dårlig jobbsikkerhet. Stor vekt på konkurransebaserte tilskuddsordninger og ekstern finansiering av forskningsprosjekter gjør at ansatte bruker mye tid på søknader. Det stjeler mye tid og gir liten uttelling. Samtidig har nye mål og strategier for sektoren tilført flere arbeidsoppgaver uten at det er kommet flere ressurser. Arbeidsbelastningen blir derfor stor.

3) det sikres tillit og tilgang til faktabasert kunnskap. God tilgjengelig forskning og god forskningsformidling blir stadig viktigere for å fremme en kunnskapsbasert samfunnsutvikling og offentlig ordskifte. For tilliten til forskningen er det viktig at de akademiske institusjonene har takhøyde og fremmer meningsmangfold.

Under følger Akademikernes innspill.

1. Hvilke endringer i samfunnet (eller i bestemte sektorer) gir behov for endringer eller forsterket innsats innenfor forskning og høyere utdanning i årene som kommer?

Siden forrige revisjon har det vært en utvikling som har gjort en rekke av temaene i den nåværende langtidsplanen enda mer aktuelle.

Den nylig framlagte rapporten fra FNs klimapanel og behovet for alternativer til olje og gass, både ut fra klimahensyn, arbeidsplasser og et redusert handlingsrom i offentlige finanser, forsterker behovet for omstilling til lavutslippssamfunnet. Koronapandemien har vist betydningen av et samfunn basert på tillit, både til myndigheter og forskning. I tillegg skjer omstillinger i samfunnet og arbeidslivet raskt som følge av teknologiutvikling og digitalisering.

Norge må møte forpliktelsene om utslippskutt i Parisavtalen, skape ny virksomhet og vekst og forsterke beredskapen slik at vi reduserer konsekvensene av klimaendringene. Akademisk kompetanse innenfor både realfag, samfunnsfag og humanistiske fag er en forutsetning for å lykkes med omstillingen til lavutslippssamfunnet, håndtere klimarisiko og tilpasse oss klimaendringer. Det må derfor satses mer på utdanning, forskning og teknologiutvikling for å få fram bærekraftige løsninger, for eksempel gjennom energieffektivisering, fangst, transport og lagring av CO2, havvind og andre fornybare energikilder, og for å forstå hvordan omstillingen bidrar til samfunnsmessige endringer og hvordan samfunnet best kan håndtere disse.

Pandemien har vist betydningen av å ha et samfunn basert på tillit, både til myndigheter, kunnskap/forskning og fagfolk. Likevel er det strømninger i samfunnet og rundt oss som utfordrer tilliten til myndigheter og forskningsbasert kunnskap, ikke bare i forbindelse med pandemien, men også innenfor klima og miljø, teknologiutviklingen og medisinsk utvikling. For å imøtegå disse er det viktig å ivareta kunnskapsinstitusjonenes autonomi og også forstå hvorfor slike strømninger oppstår. Her vil humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning være viktig for å forstå og forebygge.

Det har også vært en erkjennelse av at det mangler en overordnet beredskapsmyndighet som sørger for en god og helhetlig beredskap, på tvers av sektorer, slik som Koronakommisjonen påpekte i sin rapport (NOU 2021:6). Det er viktig at man i det framtidige beredskapsarbeidet evner å ta ordentlig høyde for de risikoene man identifiserer, og gjør det nødvendige, forebyggende arbeidet som kreves for stå rustet til å møte den neste krisen når den inntreffer. Det er helseforskning som legger grunnlag for at vi forhåpentligvis snart kan vende tilbake til en normal hverdag, men dette vil ikke være siste gang vi står ovenfor nasjonale og globale helsekriser.

Både innenfor videregående utdanning og høyere utdanning har det har vært lagt fram en rekke stortingsmeldinger, offentlige utredninger og strategier de siste årene, hvor det blant annet er kommet forslag til endringer i lov og regelverk, krav om økt arbeidslivsrelevans, digitalisering og etter- og videreutdanning. Dette er endringer som krever innsats – både med hensyn til ressurser, styring og forskning.

2) Er det konkrete hindringer i det norske kunnskapssystemet som svekker måloppnåelsen for langtidsplanen, og hva kan i så fall gjøres?

Utviklingen av fremragende fagmiljø og kvalitet i høyere utdanning er avhengig av de vitenskapelig ansatte og den jobben de gjør. Skal regjeringen lykkes med sine ambisjoner, må det bli mer attraktivt å jobbe i akademia og lettere å rekruttere, utvikle og beholde de beste talentene – både innen forskning og undervisning.

Gode arbeidsbetingelser og konkurransedyktige lønnsvilkår er avgjørende for å rekruttere og beholde forskere og undervisere. For en rekke fagdisipliner ligger lønnen som forsker langt under det lønnsnivået det er naturlig å sammenlikne med i arbeidslivet for øvrig. Lokal lønnsdannelse gir institusjonene et viktig strategisk verktøy for å rekruttere og beholde kompetanse.

For stipendiater er det en særlig utfordring at det i for liten grad differensieres på lønn tilpasses markedssituasjonen. Innen en del fagområder er alternativlønnen i arbeidslivet ellers betydelig høyere, og det gjør det svært krevende å rekruttere. Lønn kan også være et virkemiddel for å sørge for at det er god balanse mellom norske og internasjonale kandidater i den norske forskerutdanningen.

Bruken av midlertidige ansettelser i universitets- og høyskolesektoren er mye høyere enn i arbeidslivet ellers. Utstrakt bruk av midlertidige tilsettinger utgjør en betydelig hindring for forskerrekruttering. Akademikerne spilte inn i sitt høringssvar til utkastet til strategi for forskerrekruttering at det må sterkere virkemidler til for å redusere bruken av midlertidige stillinger enn det som ble foreslått i strategiutkastet. Dagens kompleksitet i ansettelsesreglene må både endres og klargjøres bedre for å redusere bruken av midlertidighet. Akademikerne mener dette må følges opp når strategien legges fram.

Mobilitet i akademia og mellom akademia og næringslivet/offentlig sektor/helsevesenet bidrar til kvalitet, tverrfaglighet og nærhet til arbeidslivet. I dag er det for tette skott mellom næringslivet/offentlig sektor/helsevesenet og akademia.

Universitetene og høyskolene må utvikle en karrierepolitikk som åpner opp sektoren ytterligere for rekruttering av vitenskapelig ansatte med arbeidserfaring fra andre sektorer. Erfaring fra arbeidslivet må anerkjennes som en viktig faktor i karriereutviklingen. Det å rekruttere lærekrefter fra andre deler av arbeidslivet, spesielt privat sektor, er utfordrende dels på grunn av lavere lønnsnivå ved utdanningsinstitusjonene, men også fordi det kan være krevende å være borte fra egen virksomhet (tap av omsetning, arbeidstid o.l.).

Vitenskapelige ansatte må også i større grad ha mulighet til å kunne delta i utviklings- og innovasjonsprosesser i en virksomhet for en periode, både for å bygge kompetanse og etablere nettverk. Ved å bygge ned hindringene mellom akademia og arbeidslivet og tilrettelegge for mer mobilitet vil vi få økt kunnskapsutveksling og styrkede samarbeidsbånd, noe som vil bidra til å utvikle utdanningene og sannsynligvis stimulere til økt bruk av forskning i arbeidslivet.

Instituttsektoren er et viktig bindeledd mellom næringsliv, samfunnsliv og forskning. Instituttsektoren har blant annet bidratt til å øke verdiskapingen i industrien med rundt 800 milliarder kroner det siste tiåret, og gir viktige bidrag til sosial og økonomisk utvikling ved å produsere og formidle kunnskap.[1] Langtidsplanen bør inneholde en opptrappingsplan for en styrket basisfinansiering av instituttsektoren, også utover de teknisk-industrielle instuttene. Økt basisfinansiering kan benyttes for å oppnå konkrete målsettinger og strategiske prioriteringer i langtidsplanen.

OECD har pekt på at den lave basisfinansieringen hindrer instituttene i å utvikle og oppgradere sin kapasitet for å levere på sin omstillingsrolle både for næringslivet og offentlige virksomheter. Forskningsinstitutter kan spille en svært viktige rolle i omstillingen til et lavutslippssamfunn. Målet må være å ha en sektor som utnyttes på best mulig måte for å bidra til de målene langtidsplanen setter og løse de samfunnsutfordringene vi står overfor.

Deltagelse i Horisont Europa er avgjørende for at norske forskningsmiljø og bedrifter kan samarbeide med de beste i Europa og delta i kunnskapsutvikling og kunnskapsdeling. Økt basisbevilgning vil gi de norske instituttene muligheten til å konkurrere på like vilkår med europeiske forskningsinstitutter.

Universitetene og høyskolene må ha en solid basisfinansiering som gir stabile rammevilkår og langsiktighet. Konkurranseutsetting er bra til en viss grad, men kan bidra til at unødvendig mye tid som skulle vært brukt på forskning og undervisning går med til å jobbe med søknader og prosjektorganisering. Konkurranseutsetting gir også mindre økonomisk forutsigbarhet og økt midlertidighet gjennom stadige prosjektstillinger.

Forskningsrådet mottar mange støtteverdige søknader som det ikke er rom for å innvilge.[2] Det er uheldig at det brukes så mye ressurser og tid på å jobbe fram prosjektsøknader som ikke får tilslag, i stedet for at tiden brukes til forskning. Dette har betydning for balansen mellom basisfinansiering og konkurranse. I tillegg har dagens finansieringsmodell i universitets- og høyskolesektoren også dreid forskningen i sektoren mer over mot samme områder som forskningsinstituttene, slik at instituttene og universitetene i større grad konkurrerer om de samme midlene. Akademikerne mener en viss konkurranse er bra og bidrar til spissing, men vi vil vektlegge betydningen av at institusjonene har en grunnfinansiering som gir mulighet for planlegging og langsiktig utvikling av forskningen og kvalitet i bredden.

Det er de senere årene kommet en rekke nye strategier og krav til universitets- og høyskolesektoren. Både digitaliseringstrategien, krav om arbeidslivsrelevans og ønske om mer bruk av praksis stiller nye krav til institusjonene uten at det har fulgt med ressurser. Nye mål og krav som pålegges fra myndighetene må følges av ressurser slik at institusjonene har økonomisk handlingsrom og kapasitet til å møte disse. Samarbeid mellom arbeidsliv og universiteter og høyskoler, både i utvikling og gjennomføring av utdanning og forskning, er viktig for å lykkes i omstillingen vi står i. En tettere kobling mellom universitets- og høyskolesektoren og arbeidslivet vil styrke studentenes forståelse av sitt eget fags anvendelse, slik at de kan tenke bredt og utradisjonelt om karrieremuligheter og hva de kan bruke kompetansen til. Dette vil også gi næringslivet økt kunnskap om nytteverdien av akademisk arbeidskraft. Særlig gjelder dette hvordan de kan nyttiggjøre seg kompetansen til kandidater innen fagretninger som tradisjonelt sett ligger utenfor deres virkeområde. Den praktiske anvendelse av teoretiske kunnskaper og kontakt med arbeidslivet vil spesielt kunne være nyttig for studenter innen samfunnsvitenskap og humaniora, som tradisjonelt ikke har tett kontakt med øvrig arbeidsliv underveis i studiene. Akademikerne har etterlyst ressurser slik at institusjonene har mulighet til å følge opp ambisjonene i meldingen om økt arbeidsrelevans.

I tillegg må det ses nærmere på hvordan ABE-reformen rammer kunnskapsproduksjonen hos universitetene. Offentlig sektor må kontinuerlig moderniseres og effektiviseres, men ABE-reformen legger ikke til rette for effektivisering og forbedring da det oppleves som rene budsjettkutt. Administrative ressurser kuttes uten at oppgavene forsvinner, noe som legger ytterligere press på de vitenskapelig ansatte og dermed rammer kunnskapsproduksjonen på universitetene.

Norge ligger i dag langt unna å nå målet om at forskningen i næringslivet skal utgjøre to prosent av BNP. Langtidsplanen må ha en tydelig strategi for hvordan man skal øke forskningen i næringslivet. Dette kan ha betydning for hvor mye midler det offentlige skal bruke på forskning. Akademikene mener den offentlig innsatsen må økes for å styrke forskningsinnsatsen i næringslivet. Blant annet gjennom å forsterke basisfinansieringen til forskningsinstituttene som er en viktig FoU-produsent for næringslivet, og forsterke ordninger som stimulerer til forskning i bedrifter slik som Forskningsrådets IPN-ordning (innovasjonsprosjekter i næringslivet) og Grønn plattform.

Langtidsplanen gir i dag ingen problembeskrivelse, mål eller virkemidler for etter- og videreutdanning. Akademikerne er opptatt av at livslang læring skal være en integrert og fullverdig del av universitets- og høyskolesektorens samfunnsoppdrag. Skal vi lykkes med omstilling og det grønne skiftet og møte internasjonal konkurranse er det avgjørende at vi har en høyt utdannet arbeidsstyrke som stadig har oppdatert kunnskap, slik at de kan møte nye kompetansebehov og utvikle nye løsninger.

Den langsiktige satsingen på livslang læring for alle arbeidstakere bør derfor styrkes ytterligere. De fleste som skal sørge for at vi kommer gjennom krisen og lykkes med omstilling er i arbeidslivet i dag. De trenger også kompetansepåfyll. Dette gjelder i høyeste grad også høyt utdannede. Søknadsbaserte ordninger kan ikke være den endelige løsningen på hvordan universitets- og høyskolesektoren skal levere et godt videreutdanningstilbud. Dette må ivaretas i den varslede gjennomgangen av finansieringssystemet som blant annet skal gi universiteter og høyskoler varige insentiver til å satse på videreutdanning. Man må også sørge for at strategien for desentralisert og fleksibel utdanning ikke svekker kvaliteten i tilbudene.

Universiteter og høyskoler har en viktig rolle når det gjelder kommersialisering av forskning. Forskningen i sektoren har i for liten grad resultert i kommersialisering, og det finnes et potensial for å skape større verdier fra offentlig finansiert forskning. Fasen fra forskning til kommersialisering er krevende (tid, risiko og kapital) og det må derfor også være god tilgang til både risikokapital, langsiktig kapital og andre virkemidler som understøtter utviklingen (f.eks. testfasiliteter) for å kunne løfte nye ideer helt ut til markedet. Det er svært viktig at vi i en omstillingstid tar vare på potensielle vekstbedrifter som har utgangspunkt i banebrytende forskning. Flere av ideene som springer ut fra forskningsinstitusjonene må bidra til verdiskaping og arbeidsplasser.

De overordnede målene i langtidsplanen er like aktuelle i dag som da langtidsplanen ble lansert, og Akademikerne mener at målene bør holdes fast, men med justeringer over tid med tanke på hva som legges inn under de enkelte målene. Det er viktig med forutsigbarhet omkring de overordnede målsettingene.

En viktig forutsetning for å sikre god måloppnåelse er å sørge for tilstrekkelig med ressurser. Akademikerne mener at den offentlig FoU-innsatsen må trappes opp fra målet om 1 prosent av BNP til FoU til 1,25 prosent av BNP, for å nå det samlede målet om at 3 prosent av BNP skal gå til forskning. Skal vi klare å løse de samfunnsutfordringene vi står overfor, og omstillingen til en mer produktiv og grønnere økonomi, kreves det en sterkere offentlig satsing på forskning og kunnskap. Dette for å sørge for en offensiv satsing på en bærekraft og grønn omstilling, styrke næringslivets forskningsinnsats, og sikre langsiktighet, forutsigbarhet og ressurser hos kunnskapsinstitusjonene, både innenfor forskning og undervisning.

Norge står overfor store omstillings- og innovasjonsutfordringer, og løsningene krever ny kunnskap og radikal innovasjon. Den må utvikles i et forskningssamarbeid mellom bedrifter og forskningsmiljøer. Akademikerne mener det trengs en større og mer helhetlig satsing på bærekraft og grønn omstilling. Regjeringens uttalte hovedsatsing på grønn omstilling, Grønn plattform, kobler bedrifter og forskningsinstitutter, og én milliard kroner over tre år er satt av til satsingen. Hovedsatsingen utgjør om lag 1/60-del av kostnadene (i form av tapte inntekter) knyttet til regjeringens elbil-satsing. Skal man lykkes må innsatsen forsterkes og utvides utover Grønn plattform, og man må ta i bruk bredden av virkemidler og reguleringer og også inkludere universitets- og høyskolesektoren i en større satsing på grønn omstilling.

Akademikerne mener at under målet om å utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet må betydningen av gode arbeidsbetingelser legges mer vekt på. Den høye midlertidigheten i sektoren, og de utfordringene det medfører med hensyn til å rekruttere og beholde, må omtales i planen.

Ved revisjonen av den nåværende planen ble betydningen av gode bygg og infrastruktur for forskning og undervisning anerkjent, men planen hadde ingen køordning som Stortinget tidligere etterspurte. Planen gir heller ikke et mål for når etterslepet på forsknings- og undervisningsbygg skal være ferdig. Det må nå utarbeides en investeringsplan og en køordning for investeringer og større bygge og vedlikeholdsprosjekter i sektoren, slik Stortinget ba om allerede 2015.

[1] En målrettet og effektiv instituttpolitikk, Forskningsrådets synteserapport

[2] Forskningsrådets årsrapport 2020

[3] https://cspicenter.org/reports/academicfreedom/