Høringssvar fra Nei til EU på revidering av direktiv (2018/2001/EU)
Det er en nye spesiell situasjon når det sendes ut på høring forslag til endring av fornybardirektivet fra 2018, som ikke er innført i Norge. Nei til EU oppfatter det slik at de grunnleggende endringer er gjort i direktivet av 2018 (2018/2001/EU).
Vi kommenterer disse endringene av betydning:
EUs mål om andel fornybart i energiforsyningen fra 32% i 2018-direktivet til 40%. I 2030. EU argumenterer for at det vil være tilstrekkelig til å nå målet om 55% reduksjon i klimagassutslipp i 2030. Nei til EU merker seg at flere miljøorganisasjoner mener 55% ikke er nok for å holde temperaturøkningen nede på 1,5 grader celsius. Da er det også tvilsomt om 40% fornybarandel i energiforsyningen er tilstrekkelig.
Det er også nytt at EU strammer inn på bruk av biobrensel. De fleste miljøorganisasjoner har lenge ment at EUs bruk av biobrensel både har stridd mot biodiversitet og erstattet areal for matproduksjon. Nei til EU er tvilende til om de nye krav er tilstrekkelig.
Nytt i direktivet er at EU nå blander seg inn i havvind. EU har et mål på 100GW havvind og 40GW annen havbasert energi. Innen 2050. Ifølge artikkel 9 pålegges Norge å inngå avtale med andre land i nordsjøkorridoren om hvor mye havvind som skal produseres i 2030, 2040 og 2050. Nei til EU mener at det må være opp til hvert enkelt land om slike avtaler skal inngås eller ikke. Utbygging av havvind er følsomt for virkning på fiskeri, natur og sjøfugl. Bindende avtaler med andre land kan gjøre politiske endringer vanskelig.
Direktivet går lenger i å pålegge opprinnelsesgarantier. Opprinnelsesgarantier ses på som et nøkkelverktøy. Etter artikkel 19 pålegges Norge å utstede garantibevis for all fornybar energi over 1 MWh som blir produsert. Det er ikke lenger en frivillig ordning. Alle som produserer energi har rett til å få utstedt garantier som kan selges. Slik skapes det et virtuelt marked der det selges garantier uten sammenheng med den strømmen som faktisk leveres og brukes. Etter vår mening er det energimiksen som en bedrift faktisk bruker som viser om bedriften har en bærekraftig strømforsyning eller ikke. Vi mener også at systemet undergraver vår grønne industris konkurranseevne. I dette systemet kan Google som får all sin kraft fra et kullkraftverk i nabolaget reklamere med at de er grønne og bærekraftige mens et norsk smelteverk som får all sin strøm fra fossefallet like ved ikke lenger kan reklamere med at deres produksjon er basert på fornybar kraft.
Virkninger av direktivet fra 2018
Det som ikke endres i direktivet har også virkninger som kan binde opp Norge og innskrenke suvereniteten.
Norske støtteordninger åpnes for andre land
Fornybardirektivets artikkel 5 ber om at nasjonale støttesystem for fornybar energi også skal åpnes for prosjekt i andre EU-stater og motsatt. Særlig til de land der de har direkte nettforbindelse. Det har Norge som kjent til Sverige, Danmark, Nederland og snart Tyskland og Storbritannia. Dette er foreløpig en frivillig ordning. Men kommisjonen skal senest i 2023 evaluere ordningen. Da varsles det en plikt å åpne støtteordningene for andre EU-land minimum 5% i 2025 og 10% i 2030.
Mangler konsekvensutredning av virkninger
Nei til EU mener det mangler en konsekvensanalyse for Norge i høringsnotatet. Da dagens fornybardirektiv ble innført med mål om 20% fornybarandel i 2020 førte dette til at Norge måtte øke sin fornybarandel fra 62% til 67,5%. Som kjent har Norge ingen kull eller gassfyrte kraftverk å fase ut. Å tilfredsstille EUs mål var derfor hovedbegrunnelsen bak innføring av grønne sertifikat, som igjen var motoren bak vindkraftsatsinga. Etter vår mening burde slike og andre virkninger av revidert fornybardirektiv vært utredet.
Det er en nye spesiell situasjon når det sendes ut på høring forslag til endring av fornybardirektivet fra 2018, som ikke er innført i Norge. Nei til EU oppfatter det slik at de grunnleggende endringer er gjort i direktivet av 2018 (2018/2001/EU).
Vi kommenterer disse endringene av betydning:
EUs mål om andel fornybart i energiforsyningen fra 32% i 2018-direktivet til 40%. I 2030. EU argumenterer for at det vil være tilstrekkelig til å nå målet om 55% reduksjon i klimagassutslipp i 2030. Nei til EU merker seg at flere miljøorganisasjoner mener 55% ikke er nok for å holde temperaturøkningen nede på 1,5 grader celsius. Da er det også tvilsomt om 40% fornybarandel i energiforsyningen er tilstrekkelig.
Det er også nytt at EU strammer inn på bruk av biobrensel. De fleste miljøorganisasjoner har lenge ment at EUs bruk av biobrensel både har stridd mot biodiversitet og erstattet areal for matproduksjon. Nei til EU er tvilende til om de nye krav er tilstrekkelig.
Nytt i direktivet er at EU nå blander seg inn i havvind. EU har et mål på 100GW havvind og 40GW annen havbasert energi. Innen 2050. Ifølge artikkel 9 pålegges Norge å inngå avtale med andre land i nordsjøkorridoren om hvor mye havvind som skal produseres i 2030, 2040 og 2050. Nei til EU mener at det må være opp til hvert enkelt land om slike avtaler skal inngås eller ikke. Utbygging av havvind er følsomt for virkning på fiskeri, natur og sjøfugl. Bindende avtaler med andre land kan gjøre politiske endringer vanskelig.
Direktivet går lenger i å pålegge opprinnelsesgarantier. Opprinnelsesgarantier ses på som et nøkkelverktøy. Etter artikkel 19 pålegges Norge å utstede garantibevis for all fornybar energi over 1 MWh som blir produsert. Det er ikke lenger en frivillig ordning. Alle som produserer energi har rett til å få utstedt garantier som kan selges. Slik skapes det et virtuelt marked der det selges garantier uten sammenheng med den strømmen som faktisk leveres og brukes. Etter vår mening er det energimiksen som en bedrift faktisk bruker som viser om bedriften har en bærekraftig strømforsyning eller ikke. Vi mener også at systemet undergraver vår grønne industris konkurranseevne. I dette systemet kan Google som får all sin kraft fra et kullkraftverk i nabolaget reklamere med at de er grønne og bærekraftige mens et norsk smelteverk som får all sin strøm fra fossefallet like ved ikke lenger kan reklamere med at deres produksjon er basert på fornybar kraft.
Virkninger av direktivet fra 2018
Det som ikke endres i direktivet har også virkninger som kan binde opp Norge og innskrenke suvereniteten.
Norske støtteordninger åpnes for andre land
Fornybardirektivets artikkel 5 ber om at nasjonale støttesystem for fornybar energi også skal åpnes for prosjekt i andre EU-stater og motsatt. Særlig til de land der de har direkte nettforbindelse. Det har Norge som kjent til Sverige, Danmark, Nederland og snart Tyskland og Storbritannia. Dette er foreløpig en frivillig ordning. Men kommisjonen skal senest i 2023 evaluere ordningen. Da varsles det en plikt å åpne støtteordningene for andre EU-land minimum 5% i 2025 og 10% i 2030.
Mangler konsekvensutredning av virkninger
Nei til EU mener det mangler en konsekvensanalyse for Norge i høringsnotatet. Da dagens fornybardirektiv ble innført med mål om 20% fornybarandel i 2020 førte dette til at Norge måtte øke sin fornybarandel fra 62% til 67,5%. Som kjent har Norge ingen kull eller gassfyrte kraftverk å fase ut. Å tilfredsstille EUs mål var derfor hovedbegrunnelsen bak innføring av grønne sertifikat, som igjen var motoren bak vindkraftsatsinga. Etter vår mening burde slike og andre virkninger av revidert fornybardirektiv vært utredet.