Maren Bjørkan-Coffy, Lokalt ansatt ved Den norske ambassaden i Washington DC

Jeg viser til høringsnotatet om forslag til endringer i folketrygdloven § 2-5 for lokalt ansatte ved norske utenriksstasjoner, og ønsker med dette å gi mitt høringssvar som direkte berørt part. Som norsk lokalt ansatt ved en norsk utenriksstasjon, vil jeg uttrykke min prinsipielle motstand mot dette lovforslaget.

UD oppgir at flertallet av lokalt ansatte innenfor EØS ønsker å tilhøre arbeidsstatens trygdesystem, og at dette påvirker rekruttering og muligheten til å beholde personell. Det er imidlertid uklart hvilket faktagrunnlag dette bygger på, da det ikke er dokumentert noen konsultasjon med lokalt ansatte eller vår fagforening UDLAF før høringsutkastet ble offentliggjort.

Interessene til lokalt ansatte EØS-borgere utenfor EØS burde fått langt større oppmerksomhet, ettersom lovforslaget vil ramme denne gruppen hardt. Prosessen, som har foregått uten tilstrekkelig dialog med de berørte, skaper fremtidsfrykt, mistillit og usikkerhet.

Ifølge UD vil ansatte i USA ikke bli direkte berørt dersom lovendringen vedtas, på grunn av den eksisterende trygdeavtalen mellom Norge og USA. Likevel innebærer forslaget en lovfestet svekkelse av våre trygderettigheter. At rettighetene våre hviler på en bilateral avtale med vertslandet er utrygt og uforutsigbart, da avtalen kan endres eller oppheves, og nye lovforslag kan fjerne denne sikkerheten. Jeg motsetter meg derfor lovforslaget på det sterkeste.

Til tross for at det foreslåtte lovforslaget ikke per i dag vil gjøre endringer for lokalt ansatte i USA som er pliktige medlemmer i folketrygden, har vi som gruppe opplevd flere vært preget av mye uforutsigbarhet og endringer for lokalt ansatte på ambassaden når det gjelder trygd, helseforsikring, og dekning av andre naturalytelser som i USA regnes som en del av lønnspakken. Eksempler på dette:

Hittil har våre kollegaer som er lokalt ansatte og ikke er EØS-borgere, blitt rammet hardest, mens dette lovendringsforslaget uroer meg og andre kollegaer som er medlemmer av folketrygden. Igjen gir det uttrykk for uforutsigbarhet i arbeidsforholdet og at vår arbeidsgiver til liten grad ser verdien i lokalansatte som gruppe.

Jeg er lokalt ansatt i en stilling ved den norske ambassaden i Washington D.C. som krever at man har norsk statsborgerskap, kvalifiserer for sikkerhetsklarering, snakker norsk og har opphold- og arbeidstillatelse i USA. Med slike krav er det et fåtall av kandidater som oppfyller disse kravene og har kompetansen/erfaringen som er nødvendig for stillingen. Pliktig medlemskap i folketrygden og fordelene som kommer med dette ble presentert som en del av naturalytelsene da jeg ble ansatt, og var tungtveiende da jeg bestemte meg for å takke ja og flytte til Washington DC for jobben.

Dersom lokalt ansatte som i dag er medlemmer av folketrygden mister pliktig medlemskap, vil Utenriksdepartementet være en langt mindre attraktiv arbeidsgiver for oss i denne gruppen. Ambassadene nyter godt av å ha lokalt ansatte som behersker norsk og har kjennskap til det norske systemet, og enkelte stillinger krever faktisk norsk statsborgerskap. De lokalt ansatte, både norske og andre statsborgere, er en gruppe som er med på å skape kontinuitet, kunnskap- og erfaringsdeling og bidrar sterkt til at utenriksstasjonene lykkes i sitt arbeid med å representere Norge og norske interesser rundt om i verden. Ved å gjentatte ganger endre lovverket eller tolkningene som omfatter oss, innskrenke helseforsikringer/naturalytelser og utsette denne gruppen for uforutsigbarhet i arbeidsforholdet svekkes tillit og omdømme, og det viser at både Utenriksdepartementet og staten ikke tar inn over seg eller verdsetter det viktige arbeidet lokalt ansatte bidrar med. Om noe, er det denne prosessen som trolig vil ha negativ påvirkning på rekruttering av lokalt ansatte.

AID ber høringsinstansene særskilt om å kommentere behovet for overgangsregler. Overgangstiltak er helt nødvendig i denne saken dersom en endring av nåværende lovverk blir vedtatt. Fraværet av overgangsregler og departementets manglende ansvarstaking i utredningsarbeidet gjør at lovforslaget fremstår uforsvarlig etter både utredningsinstruksen §§ 2–1 og 2–2. lovendringsforslaget må derfor forkastes. Subsidiært må det utarbeides og sendes på en ny, kompletterende høring med konkrete forslag til overgangsregler før forslaget kan behandles videre.

Endringer i folketrygdloven må ta hensyn til konsekvensene disse får for lokalt ansatte ved norske utenriksstasjoner, både innenfor og utenfor EØS. Jeg oppfordrer til at lovendringsforslaget forkastes. Dersom en endring av lovverket skal gjøres ber jeg om følgende: