Uførereformen og lønnsomhet med kombinasjonen arbeid/ trygd
Uførereformen som trådte i kraft i 2015 er i praksis ikke like gunstig for alle.
Alle vet vi det ikke er særlig ønskelig å skulle måtte bli ufør,- verken menneskelig, eller økonomisk.
Intensjonen med den nye reformen fra 2015, var bl. annet at det skulle være enklere for uføre å kunne ha en jobb ved siden av trygdeinntekt. Reformen skulle bidra til å få flere uføre helt eller delvis tilbake i arbeid.
Det skulle motivere til å kunne jobbe, samtidig som en bevarte full uførepensjon.
Det skulle også forenkle systemet, slik at det ble lettere å registrere inntekt og skatt.
Uførepensjon gikk fra pensjon til trygd. Uføre ble skattet som vanlig arbeidsinntekt.- Altså en høyere skatteprosent. Skattefradradraget ble redusert fra 55 til 27%. Dette skulle kompenseres ned at brutto uføretrygd ble økt.
Særfradraget ble også fjernet.
I praksis viste det at uføre med høy gjeld kom dårligere ut enn før reformen.
En kompensasjonsordning for dette opphørte i 2018.
I 2015 ble også inntektsgrensen satt ned fra 1g til 0,4 g.
Dersom en skal jobbe over inntektsgrensen, blir uføretrygden justert ned. Så kommer skatt som vanlig arbeidsinntekt.
Det oppfordres om at uføres restarbeidsevne skal være en viktig ressurs og bidragsyter i det norske samfunn. Mange uføre har både lyst og kapasitet til å være i arbeid. Selv om statistikken viser at antall unge uføre øker, er de fleste godt voksne med mange år i arbeidslivet, som gjerne inkluderer mange års utdannelse og kvalitetsmessig kompetanse.
Dessverre er nåværende system og regelverk lagt opp til at det i praksis blir svært lite lønnsomt å utnytte sin restarbeidsevne. Reformen burde vært tatt opp til ny vurdering.
Nedtrekket av uførepensjonen burde justeres, slik at det blir gunstigere for arbeidstakeren å være i arbeid.
Det sier seg selv at når det blir så lite igjen netto, er det ikke like motiverende for den enkelte. 2015 reformen er altfor stram i henhold til lønnsomheten. Det handler også om å verdsette arbeidskraft som samfunnet kan nyttiggjøre seg av. En vinn-vinn-situasjon for alle parter.
Arbeidstaker får nyttiggjort sin restarbeidsevne, på tross av sin uføresituasjon,- og få arbeidsinntekt på lik linje med andre arbeidstakere med lønnsomhet.
Arbeidsgiver/ bedrifter får tilført kompetent arbeidskraft.
Reformen skulle legge til rette for at det skulle være enklere å jobbe selv om en var på uførepensjon. Dette omfattet endringer i skatte- regimet, ved at ytelsen ble skattet på linje yrkesinntekt. Svært mange opplever derfor stor usikkerhet om hvor mye det lønner seg, og når det i praksis viser seg at det er svært lite lønnsomt, velger mange å gå bort fra tanken på å være litt i arbeid.
Samfunnet skal være inkluderende og verdig for alle- også de som er i en sårbar uføresituasjon.
Systemet er for dårlig tilrettelagt for at det skal være tilstrekkelig lønnsomt og bør endres.
Det må også poengteres som tidligere nevnt at en skattes som vanlig lønnsinntekt.
Det vises også til eksempel i praksis som vi har nær kjennskap til :
Voksen høgskoleutdannet ufør som ønsker å utnytte sin restarbeidsevne.
Fått mulighet til å jobbe i 20 % stilling.
Melder inntektstall inn til NAV på tidlig tidspunkt for å være på den sikre siden,- får vedtak om nedtrekk av uførepensjon.
Kontakter Skatteetaten for endring av skattekort.
Ender opp med timelønn på ca. 40,- når alt er trukket.
Dette faller på sin urimelighet, og er ikke gode forutsetninger for at det er særlig lukrativt for en arbeidstaker.
Vi ønsker at uførereformen endres slik at bedrifter kan bruke restarbeidsevnen til uføre som ønsker å prøve seg ut i jobb, og at NAV lager et system som er motiverende både for de uføre og for bedriftene.
Vi ønsker at systemet kan justeres ut fra hvor mye man jobber, og at man får den lønna man har som arbeidstaker minus skatt. Ikke at NAV trekker inn «nesten alt» og den uføretrygdede sitter igjen med nesten ingenting i lønn.
Vi ønsker også at hvis man prøver seg i jobb og at man etter f.eks. 1 år eller 2 ser at dette ikke går pga helsemessige årsaker. Så vil man automatisk få den uføregraden man hadde før man prøvde seg i jobb. Ikke at man må ut i arbeidstrening og kartlegging i årevis som igjen fører til økonomiske vanskeligheter.
Uførereformen som trådte i kraft i 2015 er i praksis ikke like gunstig for alle.
Alle vet vi det ikke er særlig ønskelig å skulle måtte bli ufør,- verken menneskelig, eller økonomisk.
Intensjonen med den nye reformen fra 2015, var bl. annet at det skulle være enklere for uføre å kunne ha en jobb ved siden av trygdeinntekt. Reformen skulle bidra til å få flere uføre helt eller delvis tilbake i arbeid.
Det skulle motivere til å kunne jobbe, samtidig som en bevarte full uførepensjon.
Det skulle også forenkle systemet, slik at det ble lettere å registrere inntekt og skatt.
Uførepensjon gikk fra pensjon til trygd. Uføre ble skattet som vanlig arbeidsinntekt.- Altså en høyere skatteprosent. Skattefradradraget ble redusert fra 55 til 27%. Dette skulle kompenseres ned at brutto uføretrygd ble økt.
Særfradraget ble også fjernet.
I praksis viste det at uføre med høy gjeld kom dårligere ut enn før reformen.
En kompensasjonsordning for dette opphørte i 2018.
I 2015 ble også inntektsgrensen satt ned fra 1g til 0,4 g.
Dersom en skal jobbe over inntektsgrensen, blir uføretrygden justert ned. Så kommer skatt som vanlig arbeidsinntekt.
Det oppfordres om at uføres restarbeidsevne skal være en viktig ressurs og bidragsyter i det norske samfunn. Mange uføre har både lyst og kapasitet til å være i arbeid. Selv om statistikken viser at antall unge uføre øker, er de fleste godt voksne med mange år i arbeidslivet, som gjerne inkluderer mange års utdannelse og kvalitetsmessig kompetanse.
Dessverre er nåværende system og regelverk lagt opp til at det i praksis blir svært lite lønnsomt å utnytte sin restarbeidsevne. Reformen burde vært tatt opp til ny vurdering.
Nedtrekket av uførepensjonen burde justeres, slik at det blir gunstigere for arbeidstakeren å være i arbeid.
Det sier seg selv at når det blir så lite igjen netto, er det ikke like motiverende for den enkelte. 2015 reformen er altfor stram i henhold til lønnsomheten. Det handler også om å verdsette arbeidskraft som samfunnet kan nyttiggjøre seg av. En vinn-vinn-situasjon for alle parter.
Arbeidstaker får nyttiggjort sin restarbeidsevne, på tross av sin uføresituasjon,- og få arbeidsinntekt på lik linje med andre arbeidstakere med lønnsomhet.
Arbeidsgiver/ bedrifter får tilført kompetent arbeidskraft.
Reformen skulle legge til rette for at det skulle være enklere å jobbe selv om en var på uførepensjon. Dette omfattet endringer i skatte- regimet, ved at ytelsen ble skattet på linje yrkesinntekt. Svært mange opplever derfor stor usikkerhet om hvor mye det lønner seg, og når det i praksis viser seg at det er svært lite lønnsomt, velger mange å gå bort fra tanken på å være litt i arbeid.
Samfunnet skal være inkluderende og verdig for alle- også de som er i en sårbar uføresituasjon.
Systemet er for dårlig tilrettelagt for at det skal være tilstrekkelig lønnsomt og bør endres.
Det må også poengteres som tidligere nevnt at en skattes som vanlig lønnsinntekt.
Det vises også til eksempel i praksis som vi har nær kjennskap til :
Voksen høgskoleutdannet ufør som ønsker å utnytte sin restarbeidsevne.
Fått mulighet til å jobbe i 20 % stilling.
Melder inntektstall inn til NAV på tidlig tidspunkt for å være på den sikre siden,- får vedtak om nedtrekk av uførepensjon.
Kontakter Skatteetaten for endring av skattekort.
Ender opp med timelønn på ca. 40,- når alt er trukket.
Dette faller på sin urimelighet, og er ikke gode forutsetninger for at det er særlig lukrativt for en arbeidstaker.
Vi ønsker at uførereformen endres slik at bedrifter kan bruke restarbeidsevnen til uføre som ønsker å prøve seg ut i jobb, og at NAV lager et system som er motiverende både for de uføre og for bedriftene.
Vi ønsker at systemet kan justeres ut fra hvor mye man jobber, og at man får den lønna man har som arbeidstaker minus skatt. Ikke at NAV trekker inn «nesten alt» og den uføretrygdede sitter igjen med nesten ingenting i lønn.
Vi ønsker også at hvis man prøver seg i jobb og at man etter f.eks. 1 år eller 2 ser at dette ikke går pga helsemessige årsaker. Så vil man automatisk få den uføregraden man hadde før man prøvde seg i jobb. Ikke at man må ut i arbeidstrening og kartlegging i årevis som igjen fører til økonomiske vanskeligheter.