Høringsuttalelse fra Statsforvalteren i Troms og Finnmark
Statsforvalteren i Troms og Finnmark viser til høringsbrev med referanse 21/1751, med invitasjon til å gi høringssvar på forslag til forskrift om barnehagevirksomhet i Longyearbyen og til ny forskrift om grunnskoleopplæring og videregående opplæring i Longyearbyen.
Statsforvalteren i Troms og Finnmark er positiv til at Kunnskapsdepartementet arbeider for at rettstilstanden og rettighetsspørsmålene innenfor barnehage- og opplæringsområdet i Longyearbyen avklares og tydeliggjøres. Et oversiktlig og forutsigbart regelverk er et viktig grunnlag for å sikre trygge oppvekstsvilkår for barn og familier. Statsforvalteren i Troms og Finnmark er både kjent med, og har forståelse for, at det det er særskilte forhold som må tas hensyn til på Svalbard. Samtidig er det vår vurdering at FNs konvensjon om barnets rettigheter (heretter: barnekonvensjonen), og Norges forpliktelser etter denne, ikke åpner for at de særskilte forholdene og økonomiske betingelsene kan brukes som argument for å tolke rettighetene til barn og unge som bor og oppholder seg i Longyearbyen så innskrenkende som det i høringsnotatet legges opp til.
Vi vil i vårt høringssvar først gi våre vurderinger knyttet til Norges menneskerettslige forpliktelser, hvor vi vil henvise til Grunnlovens kapittel E, men også legge særlig vekt på barnekonvensjonen. Vi vil deretter gå mer konkret inn på våre merknader og vurderinger til forskriftsforslaget på barnehageområdet, og deretter på opplæringsområdet. Vi vil avslutningsvis også gi et alternativt innspill til avgrensning av retten til opplæring i Longyearbyen.
Statsforvalteren i Troms og Finnmark viser til høringsbrev med referanse 21/1751, med invitasjon til å gi høringssvar på forslag til forskrift om barnehagevirksomhet i Longyearbyen og til ny forskrift om grunnskoleopplæring og videregående opplæring i Longyearbyen.
Statsforvalteren i Troms og Finnmark er positiv til at Kunnskapsdepartementet arbeider for at rettstilstanden og rettighetsspørsmålene innenfor barnehage- og opplæringsområdet i Longyearbyen avklares og tydeliggjøres. Et oversiktlig og forutsigbart regelverk er et viktig grunnlag for å sikre trygge oppvekstsvilkår for barn og familier. Statsforvalteren i Troms og Finnmark er både kjent med, og har forståelse for, at det det er særskilte forhold som må tas hensyn til på Svalbard. Samtidig er det vår vurdering at FNs konvensjon om barnets rettigheter (heretter: barnekonvensjonen), og Norges forpliktelser etter denne, ikke åpner for at de særskilte forholdene og økonomiske betingelsene kan brukes som argument for å tolke rettighetene til barn og unge som bor og oppholder seg i Longyearbyen så innskrenkende som det i høringsnotatet legges opp til.
Vi vil i vårt høringssvar først gi våre vurderinger knyttet til Norges menneskerettslige forpliktelser, hvor vi vil henvise til Grunnlovens kapittel E, men også legge særlig vekt på barnekonvensjonen. Vi vil deretter gå mer konkret inn på våre merknader og vurderinger til forskriftsforslaget på barnehageområdet, og deretter på opplæringsområdet. Vi vil avslutningsvis også gi et alternativt innspill til avgrensning av retten til opplæring i Longyearbyen.
Menneskerettslige forpliktelser på Svalbard
Det følger av Grunnloven § 1 at kongeriket Norge er «udelelig», og i Svalbardloven § 1 heter det at «Svalbard er en del av kongeriket Norge».
Grunnloven § 92 sier at Norges myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i grunnloven og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter. Vi viser i denne forbindelse til Grunnloven § 109 som slår fast at «(a)lle har rett til utdanning» og at barn har «rett til å ta imot grunnleggjande opplæring». Det er altså ikke mulig ved formell lov eller forskrift å ta bort rett til utdanning for noen barn på Svalbard.
Vi viser også til at det i lov om menneskerettigheter (menneskerettsloven) § 5 heter at loven gjelder for Svalbard. Det betyr at FNs barnekonvensjon gjelder på Svalbard.
Menneskerettsloven har til formål å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett, og i samme lov §§ 2 og 3 inkorporeres barnekonvensjonen som norsk lov med forrang. I dette ligger som kjent at bestemmelsene i barnekonvensjonen ved eventuell motstrid skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning, eksempelvis nasjonale forskrifter.
Det er ikke gitt noe rettslig grunnlag i Grunnloven eller menneskerettsloven til å fravike rettighetene de to nevnte regelverkene gir. Vi vil i de påfølgende avsnittene gi noen ytterligere betraktninger rundt dette.
Statens forpliktelser
Statsforvalteren i Troms og Finnmark mener høringsnotatet ikke tar hensyn til barnekonvensjonen artikkel 4 som sier at staten skal sikre at menneskerettene oppfylles, innenfor de ressursene den har til rådighet. FNs komité for barns rettigheter (heretter: Barnekomitéen) skriver i generell kommentar nummer 5 om tiltak til gjennomføringen av barnekonvensjonen at partene har ansvar for « grunnleggende å sørge for at all nasjonal lovgivning er fullt ut forenlig med konvensjonen, og at konvensjonens prinsipper og bestemmelser kan gjøres direkte gjeldende og håndheves på behørig vis » (GC/5, para 1). Barnekomitéen påpeker videre at « (..) en stat som har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen, under alle omstendigheter er ansvarlig for å sikre full gjennomføring av konvensjonen på alle territorier som ligger under partstatens jurisdiksjon. Partene må ved enhver overdragelse av myndighet forsikre seg om at de instanser som det overdras myndighet til, har de finansielle, menneskelige og andre ressurser som trengs for effektivt å oppfylle plikten til å gjennomføre konvensjonen » (GC/5, para.41)
Artikkel 4 og tolkningen av denne gjør det problematisk at de økonomiske rammebetingelsene for Svalbard settes som premiss for den innskrenkende tolkningen av barns rettigheter. Videre viser vi til at Barnekomitéen i generell kommentar nummer 19 om offentlig budsjettering for å realisere barns rettigheter sier at « Partene må hele tiden vurdere hvordan budsjetter påvirker ulike grupper barn, og forsikre seg om at budsjettavgjørelsene deres gir best mulig utfall for flest mulig barn, med særlig hensyn til barn i sårbare situasjoner » (GC/19,para.59) Også i lys av dette mener vi at forslaget til nye forskrifter er problematisk, da forslaget setter barns rettigheter i en dårligere og mer utsatt posisjon enn tidligere, og særlig de barna som befinner seg i nettopp sårbare livssituasjoner.
Videre påpeker Barnekomitéen i sin generelle kommentar nummer 19 at « Forpliktelsen som er pålagt partene gjennom artikkel 4 om å realisere barns økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter «i størst mulig utstrekning», betyr også at de ikke skal treffe noen tilsiktet regressive tiltak med hensyn til økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Partene må ikke la barns mulighet til å nyte godt av rettighetene sine svekkes fra dagens nivå » (GC/19,para.31). Det er vår vurdering at forslagene til forskrifter svekker barns grunnleggende rettigheter på Svalbard, sett opp mot de rettigheter og forpliktelser barnekonvensjonen gir. Vi kan ikke se at verken «særlige hensyn», «rammebetingelser» eller «norske svalbardpolitiske mål» gir rettslig grunnlag for en slik generell innskrenking og begrensning av rettighetene til barn og unge på Svalbard.
Videre vil vi bemerke at det i høringsnotatet argumenteres for at på mange områder går reglene i barnehageloven og opplæringsloven lengre enn det Norge er folkerettslig forpliktet til, og at man slik sett legger seg opp til minimumskravene her. Vår vurdering er at artikkel 41 i barnekonvensjonen og Barnekomitéen sin generelle kommentar nummer 19 er tydelig på at dette ikke skal brukes som argument for å justere ned nivået for barns rettigheter.
Det er vår vurdering at høringsnotatet utfordrer artikkel 2 i barnekonvensjonen om ikke-diskriminering og Grunnloven § 98. Artikkel 2.1 fremhever også funksjonshemming som eget diskrimineringsgrunnlag. Dette, sett i sammenheng med artikkel 23 i barnekonvensjonen om rettighetene til barn med funksjonsnedsettelser, tilsier at de innskrenkende tolkningene av barnekonvensjonen som høringsnotatet legger opp til rettet mot særlig sårbare grupper av barn, er problematisk.
Argumentasjonen i høringsnotatet om at Norges forpliktelser etter CRPD, som ivaretas gjennom likestillings- og diskrimineringsloven, ikke gjelder på flere områder som følge av unntak for lovens kapittel 3 på Svalbard, tar ikke hensyn til vernet barnekonvensjonen gir og det faktum at barnekonvensjonen har forrang. I sin generelle kommentar nummer 9 om rettighetene til barn med funksjonsnedsettelser anmoder Barnekomitéen partene om å la spesiell omsorg og bistand til barn med nedsatt funksjonsevne få høy prioritet, og videre: «.. investere så mye som mulig innenfor de ressurser som er til rådighet, for å få bukt med diskrimineringen av funksjonshemmede barn, og få dem inkludert i samfunnet i størst mulig grad » (GC/9,para.14a). De fremhever i samme kommentar at det er statens ansvar å sikre at det bevilges nok midler til barn med funksjonsnedsettelser (GC/ 9,para.20)
Barnekonvensjonen understreker det helhetlige synet på hva som gir en god utvikling for et barn og et menneske generelt. Dette må ligge til grunn for en reell beskrivelse av et familiesamfunn. Det inkluderer også et fokus på mangfold, som ikke kan tilsidesettes av lokale forhold. Selv om det er visse særegne forhold ved Svalbardsamfunnet, vil vi vise til at dette er et familiesamfunn per i dag, hvor det bor et mangfold av barn med mer eller mindre behov for tilrettelegginger i skolen. I denne forbindelse finner vi grunn til å løfte frem en sentral og etter vårt syn retningsgivende uttalelse fra en samlet utenriks- og forsvarskomite i forbindelse med Stortingets behandling av Svalbardmeldingen (Meld. St. 32 (2015–2016)). Det legges der klare føringer for at Svalbardsamfunnet skal ha et tjenestetilbud som er tilrettelagt for familier. Vi viser til komiteens merknader i Innst. 88 S (2016-2017) hvor det fremgår: « Komiteen mener at familiesamfunnet i Longyearbyen er et viktig instrument for å håndheve norsk svalbardpolitikk. Det må derfor fortsatt legges til rette for barnefamilier, og tjenestetilbudet må være godt nok til å ivareta lokalbefolkningens behov » .
Videre viser vi til at Norge har forpliktet seg til å følge FNs bærekraftsmål, slik det også fremgår i høringsnotatet. Her løftes særlig bærekraftsmål 4 om god utdanning, samtidig som det påpekes at dette må ses i sammenheng med lokale forhold. Her er det to ting som synes uteglemt:
For det første er et av hovedprinsippene i bærekraftsmålene at ingen skal utelates («Leave no-one behind»), og det understrekes at dette innebærer å prioritere sårbare grupper (inkludert de med nedsatt funksjonsevne). For det andre fremheves det i bærekraftsmål nummer 4 at nettopp hensynet til personer med nedsatt funksjonsevne skal ivaretas (4.a), og at man skal jobbe for å sikre mulighet for god tidlig utvikling og omsorg for alle (4.2).
Dette må også ses i sammenheng med retten til utdanning i henhold til artikkel 28 og 29 i barnekonvensjonen, og Grunnlovens § 109. Barnekomitéen har påpekt i sin generelle kommentar nummer 1 om utdanningens formål at all diskriminerende praksis er i strid med kravene i artikkel 29 nr 1 bokstav a (GC/1,para.10). Barnekomiteen understreker også i sin generelle kommentar nummer 14 at retten til ikke-diskriminering også krever egnede pro-aktive tiltak fra staten for å sikre like muligheter i praksis (GC/14,para.41).
Det er vår vurdering at høringsnotatets tolkninger og begrepsbruk om barnets beste er problematisk.
Barnekomitéen understreker i generell kommentar nummer 14 om tolkningen av artikkel 3 at konseptet «til barnets beste» har som mål å sikre både full og effektiv utnyttelse av alle de rettigheter som anerkjennes i konvensjonen og den helhetlige utviklingen av barnet, og at ingen rett kan bli svekket av en negativ fortolkning av barnets beste (GC/14,para.4).
I høringsnotatet vises det flere ganger til at det kan være til barnets beste å ikke bo på Svalbard. Vi vil i den forbindelse minne om at Barnekomitéen påpeker viktigheten av en kontinuerlig prosess med konsekvensutredning og en konsekvensevaluering for å forutsi og vurdere virkningen lovforslag, policy og budsjettbevilgninger har for barns rettigheter (GC/14, para. 35). Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Vi finner det på denne bakgrunn problematisk når det i høringsnotatet legges opp til først å ville innskrenke barns rettigheter, og deretter brukes dette som et argument for at det ikke lengre vil være til barnets beste å oppholde seg på Svalbard. Det er videre problematisk når departementet viser til foreldrenes ansvar, uten å se på barn som selvstendige rettighetshavere etter barnekonvensjonen og Grunnloven.
Vi vil også her vise til at barnekonvensjonen baserer seg på en anerkjennelse av barn som en særlig sårbar og utsatt gruppe, i en avhengighetsposisjon, med behov for ekstra beskyttelse. Dette lå som del av begrunnelsen for å ta barns rettigheter inn i Grunnloven, som det også vises til i høringsnotatet. Barn er avhengige av at voksne rundt dem tar gode avgjørelser for dem. Derfor er det avgjørende at vi har gode rammer på plass for å få til nettopp dette, slik at alle barn får den beskyttelsen de har krav på, uavhengig av hvem de er, hvor de bor eller hvor de kommer fra. Barnekonvensjonen gir oss de rammene. Det er alvorlig dersom staten gjennom forskrift vil forsøke å tilsidesette dette med begrunnelse om særegne faktiske og økonomiske forhold på et område innenfor norsk territorium og med henvisning til norske svalbardpolitiske mål.
Grunnloven § 92 sier at Norges myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i grunnloven og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter. Vi viser i denne forbindelse til Grunnloven § 109 som slår fast at «(a)lle har rett til utdanning» og at barn har «rett til å ta imot grunnleggjande opplæring». Det er altså ikke mulig ved formell lov eller forskrift å ta bort rett til utdanning for noen barn på Svalbard.
Vi viser også til at det i lov om menneskerettigheter (menneskerettsloven) § 5 heter at loven gjelder for Svalbard. Det betyr at FNs barnekonvensjon gjelder på Svalbard.
Menneskerettsloven har til formål å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett, og i samme lov §§ 2 og 3 inkorporeres barnekonvensjonen som norsk lov med forrang. I dette ligger som kjent at bestemmelsene i barnekonvensjonen ved eventuell motstrid skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning, eksempelvis nasjonale forskrifter.
Det er ikke gitt noe rettslig grunnlag i Grunnloven eller menneskerettsloven til å fravike rettighetene de to nevnte regelverkene gir. Vi vil i de påfølgende avsnittene gi noen ytterligere betraktninger rundt dette.
Statens forpliktelser
Statsforvalteren i Troms og Finnmark mener høringsnotatet ikke tar hensyn til barnekonvensjonen artikkel 4 som sier at staten skal sikre at menneskerettene oppfylles, innenfor de ressursene den har til rådighet. FNs komité for barns rettigheter (heretter: Barnekomitéen) skriver i generell kommentar nummer 5 om tiltak til gjennomføringen av barnekonvensjonen at partene har ansvar for « grunnleggende å sørge for at all nasjonal lovgivning er fullt ut forenlig med konvensjonen, og at konvensjonens prinsipper og bestemmelser kan gjøres direkte gjeldende og håndheves på behørig vis » (GC/5, para 1). Barnekomitéen påpeker videre at « (..) en stat som har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen, under alle omstendigheter er ansvarlig for å sikre full gjennomføring av konvensjonen på alle territorier som ligger under partstatens jurisdiksjon. Partene må ved enhver overdragelse av myndighet forsikre seg om at de instanser som det overdras myndighet til, har de finansielle, menneskelige og andre ressurser som trengs for effektivt å oppfylle plikten til å gjennomføre konvensjonen » (GC/5, para.41)
Artikkel 4 og tolkningen av denne gjør det problematisk at de økonomiske rammebetingelsene for Svalbard settes som premiss for den innskrenkende tolkningen av barns rettigheter. Videre viser vi til at Barnekomitéen i generell kommentar nummer 19 om offentlig budsjettering for å realisere barns rettigheter sier at « Partene må hele tiden vurdere hvordan budsjetter påvirker ulike grupper barn, og forsikre seg om at budsjettavgjørelsene deres gir best mulig utfall for flest mulig barn, med særlig hensyn til barn i sårbare situasjoner » (GC/19,para.59) Også i lys av dette mener vi at forslaget til nye forskrifter er problematisk, da forslaget setter barns rettigheter i en dårligere og mer utsatt posisjon enn tidligere, og særlig de barna som befinner seg i nettopp sårbare livssituasjoner.
Videre påpeker Barnekomitéen i sin generelle kommentar nummer 19 at « Forpliktelsen som er pålagt partene gjennom artikkel 4 om å realisere barns økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter «i størst mulig utstrekning», betyr også at de ikke skal treffe noen tilsiktet regressive tiltak med hensyn til økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Partene må ikke la barns mulighet til å nyte godt av rettighetene sine svekkes fra dagens nivå » (GC/19,para.31). Det er vår vurdering at forslagene til forskrifter svekker barns grunnleggende rettigheter på Svalbard, sett opp mot de rettigheter og forpliktelser barnekonvensjonen gir. Vi kan ikke se at verken «særlige hensyn», «rammebetingelser» eller «norske svalbardpolitiske mål» gir rettslig grunnlag for en slik generell innskrenking og begrensning av rettighetene til barn og unge på Svalbard.
Videre vil vi bemerke at det i høringsnotatet argumenteres for at på mange områder går reglene i barnehageloven og opplæringsloven lengre enn det Norge er folkerettslig forpliktet til, og at man slik sett legger seg opp til minimumskravene her. Vår vurdering er at artikkel 41 i barnekonvensjonen og Barnekomitéen sin generelle kommentar nummer 19 er tydelig på at dette ikke skal brukes som argument for å justere ned nivået for barns rettigheter.
Det er vår vurdering at høringsnotatet utfordrer artikkel 2 i barnekonvensjonen om ikke-diskriminering og Grunnloven § 98. Artikkel 2.1 fremhever også funksjonshemming som eget diskrimineringsgrunnlag. Dette, sett i sammenheng med artikkel 23 i barnekonvensjonen om rettighetene til barn med funksjonsnedsettelser, tilsier at de innskrenkende tolkningene av barnekonvensjonen som høringsnotatet legger opp til rettet mot særlig sårbare grupper av barn, er problematisk.
Argumentasjonen i høringsnotatet om at Norges forpliktelser etter CRPD, som ivaretas gjennom likestillings- og diskrimineringsloven, ikke gjelder på flere områder som følge av unntak for lovens kapittel 3 på Svalbard, tar ikke hensyn til vernet barnekonvensjonen gir og det faktum at barnekonvensjonen har forrang. I sin generelle kommentar nummer 9 om rettighetene til barn med funksjonsnedsettelser anmoder Barnekomitéen partene om å la spesiell omsorg og bistand til barn med nedsatt funksjonsevne få høy prioritet, og videre: «.. investere så mye som mulig innenfor de ressurser som er til rådighet, for å få bukt med diskrimineringen av funksjonshemmede barn, og få dem inkludert i samfunnet i størst mulig grad » (GC/9,para.14a). De fremhever i samme kommentar at det er statens ansvar å sikre at det bevilges nok midler til barn med funksjonsnedsettelser (GC/ 9,para.20)
Barnekonvensjonen understreker det helhetlige synet på hva som gir en god utvikling for et barn og et menneske generelt. Dette må ligge til grunn for en reell beskrivelse av et familiesamfunn. Det inkluderer også et fokus på mangfold, som ikke kan tilsidesettes av lokale forhold. Selv om det er visse særegne forhold ved Svalbardsamfunnet, vil vi vise til at dette er et familiesamfunn per i dag, hvor det bor et mangfold av barn med mer eller mindre behov for tilrettelegginger i skolen. I denne forbindelse finner vi grunn til å løfte frem en sentral og etter vårt syn retningsgivende uttalelse fra en samlet utenriks- og forsvarskomite i forbindelse med Stortingets behandling av Svalbardmeldingen (Meld. St. 32 (2015–2016)). Det legges der klare føringer for at Svalbardsamfunnet skal ha et tjenestetilbud som er tilrettelagt for familier. Vi viser til komiteens merknader i Innst. 88 S (2016-2017) hvor det fremgår: « Komiteen mener at familiesamfunnet i Longyearbyen er et viktig instrument for å håndheve norsk svalbardpolitikk. Det må derfor fortsatt legges til rette for barnefamilier, og tjenestetilbudet må være godt nok til å ivareta lokalbefolkningens behov » .
Videre viser vi til at Norge har forpliktet seg til å følge FNs bærekraftsmål, slik det også fremgår i høringsnotatet. Her løftes særlig bærekraftsmål 4 om god utdanning, samtidig som det påpekes at dette må ses i sammenheng med lokale forhold. Her er det to ting som synes uteglemt:
For det første er et av hovedprinsippene i bærekraftsmålene at ingen skal utelates («Leave no-one behind»), og det understrekes at dette innebærer å prioritere sårbare grupper (inkludert de med nedsatt funksjonsevne). For det andre fremheves det i bærekraftsmål nummer 4 at nettopp hensynet til personer med nedsatt funksjonsevne skal ivaretas (4.a), og at man skal jobbe for å sikre mulighet for god tidlig utvikling og omsorg for alle (4.2).
Dette må også ses i sammenheng med retten til utdanning i henhold til artikkel 28 og 29 i barnekonvensjonen, og Grunnlovens § 109. Barnekomitéen har påpekt i sin generelle kommentar nummer 1 om utdanningens formål at all diskriminerende praksis er i strid med kravene i artikkel 29 nr 1 bokstav a (GC/1,para.10). Barnekomiteen understreker også i sin generelle kommentar nummer 14 at retten til ikke-diskriminering også krever egnede pro-aktive tiltak fra staten for å sikre like muligheter i praksis (GC/14,para.41).
Det er vår vurdering at høringsnotatets tolkninger og begrepsbruk om barnets beste er problematisk.
Barnekomitéen understreker i generell kommentar nummer 14 om tolkningen av artikkel 3 at konseptet «til barnets beste» har som mål å sikre både full og effektiv utnyttelse av alle de rettigheter som anerkjennes i konvensjonen og den helhetlige utviklingen av barnet, og at ingen rett kan bli svekket av en negativ fortolkning av barnets beste (GC/14,para.4).
I høringsnotatet vises det flere ganger til at det kan være til barnets beste å ikke bo på Svalbard. Vi vil i den forbindelse minne om at Barnekomitéen påpeker viktigheten av en kontinuerlig prosess med konsekvensutredning og en konsekvensevaluering for å forutsi og vurdere virkningen lovforslag, policy og budsjettbevilgninger har for barns rettigheter (GC/14, para. 35). Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Vi finner det på denne bakgrunn problematisk når det i høringsnotatet legges opp til først å ville innskrenke barns rettigheter, og deretter brukes dette som et argument for at det ikke lengre vil være til barnets beste å oppholde seg på Svalbard. Det er videre problematisk når departementet viser til foreldrenes ansvar, uten å se på barn som selvstendige rettighetshavere etter barnekonvensjonen og Grunnloven.
Vi vil også her vise til at barnekonvensjonen baserer seg på en anerkjennelse av barn som en særlig sårbar og utsatt gruppe, i en avhengighetsposisjon, med behov for ekstra beskyttelse. Dette lå som del av begrunnelsen for å ta barns rettigheter inn i Grunnloven, som det også vises til i høringsnotatet. Barn er avhengige av at voksne rundt dem tar gode avgjørelser for dem. Derfor er det avgjørende at vi har gode rammer på plass for å få til nettopp dette, slik at alle barn får den beskyttelsen de har krav på, uavhengig av hvem de er, hvor de bor eller hvor de kommer fra. Barnekonvensjonen gir oss de rammene. Det er alvorlig dersom staten gjennom forskrift vil forsøke å tilsidesette dette med begrunnelse om særegne faktiske og økonomiske forhold på et område innenfor norsk territorium og med henvisning til norske svalbardpolitiske mål.
Merknader til forskriftsforslaget på barnehageområdet
Det kommer frem av forslaget til forskrift § 5 hvilke regler i barnehageloven som skal gjelde for Longyearbyen lokalstyre (heretter: LL) sin barnehagevirksomhet. I dette ligger det at flere bestemmelser vil gjelde fullt ut i Longyearbyen som på fastlandet. Her kan nevnes:
- Barnehagens formål og innhold
- Virksomhetens plikt til å søke godkjenning, krav til vedtekter, internkontroll i barnehagen
- Alle krav knyttet til personale, bl.a kravene til pedagogisk bemanning
- Kap VIII om psykososialt barnehagemiljø
- Samiske barn, § 10 tredje ledd 2 pkt gjelder også i Longyearbyen
Statsforvalteren i Troms og Finnmark finner det positivt at det at det nå tydeliggjøres at dette regelverket også gjelder for barn som går i barnehage i Longyearbyen. I forslaget ligger det imidlertid også at enkelte av bestemmelsene som gjelder på fastlandet ikke skal gjelde for barn som går i barnehage i Longyearbyen. Dette gjelder for retten til barnehageplass, og for barnehageloven kap. VII om spesialpedagogisk hjelp, tegnspråkopplæring mm, unntatt § 33 andre ledd (PPT skal bistå barnehagen i systemrettet arbeid).
Retten til barnehageplass
Etter barnehageloven har barn under opplæringspliktig alder en individuell rett til barnehageplass (jf. § 16). Departementet viser til at denne typen rettighet for enkeltbarn ikke passer i Longyearbyen.
De siste tallene (desember 2020) fra Barnehage-Statistikk-Innrapporterings-Løsning (BASIL) viser at det er 2 barnehager på Svalbard, begge i Longyearbyen. Kullungen barnehage har 43 barn og Polarflokken 56 barn. Statsforvalteren har ikke kunnskap om LL i dag praktiserer opptak i de to barnehagene i Longyearbyen i tråd med barnehageloven § 16.
Departementet skriver at LL skal sørge for at det er et visst barnehagetilbud i Longyearbyen. Dette vil ifølge departementet være en videreføring av dagens situasjon. Forslaget betyr at det, ut over minstekravet, vil være opp til LL å dimensjonere barnehagetilbudet etter hva LL mener er et riktig omfang innenfor deres budsjettrammer. Departementet forventer at LL tar hensyn til den norske svalbardpolitikken om å sikre norsk bosetting i Longyearbyen, og at Longyearbyen skal være et familiesamfunn. Departementet viser dessuten til at barnehagetilbud ikke har samme menneskerettslige beskyttelse som rett til opplæring.
Departementet foreslår videre å ta inn i forskriften at barnehagene skal ha objektive, ikke diskriminerende og etterprøvbare opptakskriterier, jf. forslag til § 4 første ledd. Det er LL som må fastsette opptakskriteriene for sine barnehager. Når det gjelder kravet om at kriteriene skal være ikke-diskriminerende, viser departementet til at kravet ikke betyr at det ikke kan gjøres forskjell mellom søkere.
Uttalelsen, og da særlig om målet om å «sikre norsk bosetting i Longyearbyen», kan tolkes dithen at dette åpner for at man kan sette krav om for eksempel norsk statsborgerskap som opptakskriterium for rett til barnehageplass. Vi vil i den forbindelse opplyse at det pr desember 2020 var 40 minoritetsspråklige barn av totalt 99 barn i de to barnehagene i Longyearbyen. Vi har imidlertid ingen opplysninger om hvilket statsborgerskap disse barna eller foreldrene har.
Departementet viser til at retten til barnehageplass ikke har samme menneskerettslige beskyttelse som retten til opplæring. Vi vil likevel bemerke at det nok også i Longyearbyen er allmenn oppfatning og forventning om rett til barnehageplass i henhold til § 16, særlig ut fra de uttalte mål at Longyearbyen skal være et familiesamfunn, sammenholdt med at det er satt som absolutt krav at de som oppholder seg der må kunne forsørge seg selv, hvilket for de aller fleste vil bety å være i daglig arbeid. Dersom det gis anledning til at LL kan redusere antallet barnehageplasser ned til det minimumsnivået som forskriften åpner for, vil dette innebære en betydelig reduksjon sett opp mot dagens nivå. Dette vil gi lite forutsigbarhet for barnefamilier som ønsker å jobbe og bosette seg på Svalbard.
Kapittel VII, herunder spesialpedagogisk hjelp, individuell tilrettelegging for barn med nedsatt funksjonsevne, tegnspråkopplæring mm
Formålet med spesialpedagogisk hjelp er å gi barnet tidlig hjelp og støtte i for eksempel språklige og sosiale ferdigheter. Hjelpen skal bidra til barnets utvikling og læring. Hjelpen skal også bidra til at barnet blir bedre rustet til å starte på skole og til at barnet får nødvendig hjelp, slik at barnets vansker blir avhjulpet på et tidlig tidspunkt.
Departementet skriver at man ikke kan utelukke at noen barn i Longyearbyen kan ha særskilte behov som overstiger det som vil være vanlig og mulig å ivareta innenfor det ordinære barnehagetilbudet.
Tall fra BASIL viser at det pr. desember 2020 var 2 av 96 barn som har vedtak om spesialpedagogisk hjelp i Longyearbyen, dvs 2,02 % sammenlignet med gjennomsnittet for Troms og Finnmark, som var på 4,05%. Forslaget om endring av dagens praktisering av regelverket iht barnehageloven § 31 jf. § 34 medfører at denne retten bortfaller for noen få, men utsatte barn. Enkeltvedtak om spesialpedagogisk hjelp, men også individuell tilrettelegging i barnehage for barn med nedsatt funksjonsevne og tegnspråkopplæring, omhandler en rettighet av svært viktig betydning for det enkelte barn, men også familien.
Departementet viser til at samfunnet i Longyearbyen i liten grad er rustet til å håndtere slike situasjoner. Det offentlige tjenestetilbudet i Longyearbyen verken er eller skal være dimensjonert slik det er vanlig i fastlands-Norge.
I praksis utøves nesten all spesialpedagogisk hjelp av pedagoger, i noen tilfeller med tilleggskompetanse, og ikke av medisinsk personell. Det er også en realitet at det særlig i utkantkommuner på fastlandet kan være utfordrende å få tak i kvalifisert personell til å utøve spesialpedagogisk hjelp i tråd med kravet til formell kompetanse i vedtaket. I mange tilfeller må barnehagene søke om dispensasjon fra utdanningskravet, noe som kan få følger også for kompetansekravet for de som utfører den spesialpedagogiske hjelpen. I Longyearbyen var det ifølge tall fra BASIL (2020) ingen vedtak om dispensasjon fra utdanningskravet, mens det i gjennomsnitt på fastlandet var 5,5 % vedtak om dispensasjon fra utdanningskravet og 6 % i Troms og Finnmark. Årsaken til dette har vært, og er fortsatt, at det er attraktivt å bo og jobbe på Svalbard, noe som over tid har gitt god tilgang på nødvendig kompetanse til å utøve spesialpedagogisk hjelp, og full pedagog- og styrerdekning. Dette viser at det ikke har vært problematisk å få tak i kvalifisert pedagogisk personale til å utøve hjelpen knyttet til disse barna, og det er heller ikke konkrete holdepunkter for at så vil bli tilfelle i tiden fremover.
Departementet skriver at noen familier og barn med særskilte behov kanskje ikke vil ha tilgang til de helsetjenestene de behøver, og at andre støttetjenester er heller ikke tilgjengelig i Longyearbyen. Departementet skriver at barnehagetilbudet til LL ikke skal kompensere for dette. I denne situasjonen anser departementet at det kan være til barnets beste å ikke være i Longyearbyen.
Som nevnt ovenfor utøves den spesialpedagogiske hjelpen i liten grad av personer med helsetjenestebakgrunn. Hjelpen har som formål å gi barn tidlig hjelp og støtte i utvikling og læring av for eksempel språklige og sosiale ferdigheter, se barnehageloven § 31 andre ledd, knyttet til barnehagens innhold og oppgaver, se også merknader i Prop. 103 L (2015-2016) til § 31. Dette innebærer at de aller fleste barn som mottar slik hjelp i barnehagen ikke har behov for andre type helsetjenester som f.eks medisinering eller annen form for medisinsk behandling, etter vedtak fattet i annet lovverk enn barnehageloven. Vi kan se at det kan være tilfeller der et barn har et så stort og omfattende behov for helsetjenester at dette ikke kan forventes dekket på Svalbard, men er uenig i at dette momentet trekkes inn knyttet til retten til spesialpedagogisk hjelp. Et barn med så omfattende hjelpebehov knyttet til helse at det ikke kan bo på Svalbard, vil i praksis heller ikke ha vedtak etter regelverket i barnehageloven.
Videre foreslås det at retten til individuell tilrettelegging for barn med funksjonsnedsettelser etter barnehageloven § 37 ikke skal gjelde for barn som går i barnehage i Longyearbyen. Departementet viser til at plikten for kommunen tilsvarer tilretteleggingsplikten etter dagens likestillings- og diskrimineringslov § 20. Dette er en regel som ikke gjelder på Svalbard, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 3 andre ledd. I forarbeidene til loven, Prop. 81 L (2016–2017), er unntaket blant annet begrunnet i geografiske og klimamessige forhold, og de samfunnsmessige og politiske rammene som gjelder for Svalbardssamfunnet.
Retten til individuell tilrettelegging etter barnehageloven § 37 er ment som et tiltak for at et barn med nedsatt funksjonsevne skal kunne nyttiggjøre seg av barnehageplassen på lik linje med de andre barna i barnehagen. Dette kan være alt fra bygningsmessige endringer, f.eks hev-/senk-bord, til det som er mest vanlig, ekstra bemanning i form av assistentressurs.
Det følger allerede i dag av forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (rammeplanen) kap 7 «Barnehagen som pedagogisk virksomhet» at barnehagen skal tilrettelegge det allmenpedagogiske tilbudet for barn som trenger ekstra støtte. I dette ligger det at det alltid vil være noen barn som trenger noe mer i kortere eller lengre perioder, og at dette skal barnehagen klare uten ekstra ressurser.
Noen barn trenger imidlertid noe i tillegg. Ett eksempel kan være en assistent som gjør det mulig at et barn i rullestol kan være med på tur sammen med de andre barna, i stedet for å være igjen i barnehagen. Andre kan ha behov for bistand i samhandling med andre barn under lek, måltider etc. Barnehageloven § 37 gir disse barna en rett og beskyttelse, slik at også barn med nedsatt funksjonsevne får muligheten til å gå i barnehage der barnet og familien bor.
Når det gjelder omfanget av den individuelle tilrettelegging på Svalbard, og kostnadene forbundet med dette, er det pr. desember 2020, 0 av 99 barn som har vedtak om dette. Tallene fra tidligere år viser også at dette i praksis har vært lite benyttet.
Etter vår vurdering vil det å frata retten for hjelpetiltak etter kap VII for barn under opplæringspliktig alder i Longyearbyen, ikke bare få betydning for de barna som blir direkte rammet. Departementet viser til at det kan være til barnets beste og ikke være i Longyearbyen, og at det påhviler et stort ansvar på barnets foreldre for å sørge for at barnet får det tilbudet det trenger. Samtidig er det også en del av barnets beste vurdering å vekte dette opp mot konsekvensene en eventuell flytting vil ha, for ikke bare det aktuelle barnet, men også for en hel familie som kanskje må bryte opp fra et etablert familieliv.
Til slutt vil vi også vise til barnehagelovens formål, jf. barnehageloven § 1. Her står det blant annet at barnehagen skal fremme læring og danning, demokrati og likestilling, og motarbeide alle former for diskriminering. Rammeplanen sier videre at «barnehagen skal fremme respekt for menneskeverdet ved å synliggjøre, verdsette og fremme mangfold og gjensidig respekt».
Etter vår vurdering vil den foreslåtte begrensingen av disse viktige rettighetene for en liten, men sårbar gruppe barn, også ha direkte betydning for de «andre» barnas læring og dannelse. Barnekonvensjonen, CRPD, barnehageloven og rammeplanen, viser alle på ulike måter til hvor viktig det er å beskytte retten til deltakelse for utsatte barn, men også til at det å erfare, samhandle og akseptere mangfoldet vi har i samfunnet er viktig for alle barn. Tidlig innsats er de senere årene formulert som et viktig utdanningspolitisk anliggende og skal ha høy prioritet i norske barnehager og skoler. Hensikten er å skape gode muligheter for alle barn og unge; at alle så tidlig som mulig inkluderes i et fellesskap med andre, og at de kommer inn i gode læringsprosesser.
- Barnehagens formål og innhold
- Virksomhetens plikt til å søke godkjenning, krav til vedtekter, internkontroll i barnehagen
- Alle krav knyttet til personale, bl.a kravene til pedagogisk bemanning
- Kap VIII om psykososialt barnehagemiljø
- Samiske barn, § 10 tredje ledd 2 pkt gjelder også i Longyearbyen
Statsforvalteren i Troms og Finnmark finner det positivt at det at det nå tydeliggjøres at dette regelverket også gjelder for barn som går i barnehage i Longyearbyen. I forslaget ligger det imidlertid også at enkelte av bestemmelsene som gjelder på fastlandet ikke skal gjelde for barn som går i barnehage i Longyearbyen. Dette gjelder for retten til barnehageplass, og for barnehageloven kap. VII om spesialpedagogisk hjelp, tegnspråkopplæring mm, unntatt § 33 andre ledd (PPT skal bistå barnehagen i systemrettet arbeid).
Retten til barnehageplass
Etter barnehageloven har barn under opplæringspliktig alder en individuell rett til barnehageplass (jf. § 16). Departementet viser til at denne typen rettighet for enkeltbarn ikke passer i Longyearbyen.
De siste tallene (desember 2020) fra Barnehage-Statistikk-Innrapporterings-Løsning (BASIL) viser at det er 2 barnehager på Svalbard, begge i Longyearbyen. Kullungen barnehage har 43 barn og Polarflokken 56 barn. Statsforvalteren har ikke kunnskap om LL i dag praktiserer opptak i de to barnehagene i Longyearbyen i tråd med barnehageloven § 16.
Departementet skriver at LL skal sørge for at det er et visst barnehagetilbud i Longyearbyen. Dette vil ifølge departementet være en videreføring av dagens situasjon. Forslaget betyr at det, ut over minstekravet, vil være opp til LL å dimensjonere barnehagetilbudet etter hva LL mener er et riktig omfang innenfor deres budsjettrammer. Departementet forventer at LL tar hensyn til den norske svalbardpolitikken om å sikre norsk bosetting i Longyearbyen, og at Longyearbyen skal være et familiesamfunn. Departementet viser dessuten til at barnehagetilbud ikke har samme menneskerettslige beskyttelse som rett til opplæring.
Departementet foreslår videre å ta inn i forskriften at barnehagene skal ha objektive, ikke diskriminerende og etterprøvbare opptakskriterier, jf. forslag til § 4 første ledd. Det er LL som må fastsette opptakskriteriene for sine barnehager. Når det gjelder kravet om at kriteriene skal være ikke-diskriminerende, viser departementet til at kravet ikke betyr at det ikke kan gjøres forskjell mellom søkere.
Uttalelsen, og da særlig om målet om å «sikre norsk bosetting i Longyearbyen», kan tolkes dithen at dette åpner for at man kan sette krav om for eksempel norsk statsborgerskap som opptakskriterium for rett til barnehageplass. Vi vil i den forbindelse opplyse at det pr desember 2020 var 40 minoritetsspråklige barn av totalt 99 barn i de to barnehagene i Longyearbyen. Vi har imidlertid ingen opplysninger om hvilket statsborgerskap disse barna eller foreldrene har.
Departementet viser til at retten til barnehageplass ikke har samme menneskerettslige beskyttelse som retten til opplæring. Vi vil likevel bemerke at det nok også i Longyearbyen er allmenn oppfatning og forventning om rett til barnehageplass i henhold til § 16, særlig ut fra de uttalte mål at Longyearbyen skal være et familiesamfunn, sammenholdt med at det er satt som absolutt krav at de som oppholder seg der må kunne forsørge seg selv, hvilket for de aller fleste vil bety å være i daglig arbeid. Dersom det gis anledning til at LL kan redusere antallet barnehageplasser ned til det minimumsnivået som forskriften åpner for, vil dette innebære en betydelig reduksjon sett opp mot dagens nivå. Dette vil gi lite forutsigbarhet for barnefamilier som ønsker å jobbe og bosette seg på Svalbard.
Kapittel VII, herunder spesialpedagogisk hjelp, individuell tilrettelegging for barn med nedsatt funksjonsevne, tegnspråkopplæring mm
Formålet med spesialpedagogisk hjelp er å gi barnet tidlig hjelp og støtte i for eksempel språklige og sosiale ferdigheter. Hjelpen skal bidra til barnets utvikling og læring. Hjelpen skal også bidra til at barnet blir bedre rustet til å starte på skole og til at barnet får nødvendig hjelp, slik at barnets vansker blir avhjulpet på et tidlig tidspunkt.
Departementet skriver at man ikke kan utelukke at noen barn i Longyearbyen kan ha særskilte behov som overstiger det som vil være vanlig og mulig å ivareta innenfor det ordinære barnehagetilbudet.
Tall fra BASIL viser at det pr. desember 2020 var 2 av 96 barn som har vedtak om spesialpedagogisk hjelp i Longyearbyen, dvs 2,02 % sammenlignet med gjennomsnittet for Troms og Finnmark, som var på 4,05%. Forslaget om endring av dagens praktisering av regelverket iht barnehageloven § 31 jf. § 34 medfører at denne retten bortfaller for noen få, men utsatte barn. Enkeltvedtak om spesialpedagogisk hjelp, men også individuell tilrettelegging i barnehage for barn med nedsatt funksjonsevne og tegnspråkopplæring, omhandler en rettighet av svært viktig betydning for det enkelte barn, men også familien.
Departementet viser til at samfunnet i Longyearbyen i liten grad er rustet til å håndtere slike situasjoner. Det offentlige tjenestetilbudet i Longyearbyen verken er eller skal være dimensjonert slik det er vanlig i fastlands-Norge.
I praksis utøves nesten all spesialpedagogisk hjelp av pedagoger, i noen tilfeller med tilleggskompetanse, og ikke av medisinsk personell. Det er også en realitet at det særlig i utkantkommuner på fastlandet kan være utfordrende å få tak i kvalifisert personell til å utøve spesialpedagogisk hjelp i tråd med kravet til formell kompetanse i vedtaket. I mange tilfeller må barnehagene søke om dispensasjon fra utdanningskravet, noe som kan få følger også for kompetansekravet for de som utfører den spesialpedagogiske hjelpen. I Longyearbyen var det ifølge tall fra BASIL (2020) ingen vedtak om dispensasjon fra utdanningskravet, mens det i gjennomsnitt på fastlandet var 5,5 % vedtak om dispensasjon fra utdanningskravet og 6 % i Troms og Finnmark. Årsaken til dette har vært, og er fortsatt, at det er attraktivt å bo og jobbe på Svalbard, noe som over tid har gitt god tilgang på nødvendig kompetanse til å utøve spesialpedagogisk hjelp, og full pedagog- og styrerdekning. Dette viser at det ikke har vært problematisk å få tak i kvalifisert pedagogisk personale til å utøve hjelpen knyttet til disse barna, og det er heller ikke konkrete holdepunkter for at så vil bli tilfelle i tiden fremover.
Departementet skriver at noen familier og barn med særskilte behov kanskje ikke vil ha tilgang til de helsetjenestene de behøver, og at andre støttetjenester er heller ikke tilgjengelig i Longyearbyen. Departementet skriver at barnehagetilbudet til LL ikke skal kompensere for dette. I denne situasjonen anser departementet at det kan være til barnets beste å ikke være i Longyearbyen.
Som nevnt ovenfor utøves den spesialpedagogiske hjelpen i liten grad av personer med helsetjenestebakgrunn. Hjelpen har som formål å gi barn tidlig hjelp og støtte i utvikling og læring av for eksempel språklige og sosiale ferdigheter, se barnehageloven § 31 andre ledd, knyttet til barnehagens innhold og oppgaver, se også merknader i Prop. 103 L (2015-2016) til § 31. Dette innebærer at de aller fleste barn som mottar slik hjelp i barnehagen ikke har behov for andre type helsetjenester som f.eks medisinering eller annen form for medisinsk behandling, etter vedtak fattet i annet lovverk enn barnehageloven. Vi kan se at det kan være tilfeller der et barn har et så stort og omfattende behov for helsetjenester at dette ikke kan forventes dekket på Svalbard, men er uenig i at dette momentet trekkes inn knyttet til retten til spesialpedagogisk hjelp. Et barn med så omfattende hjelpebehov knyttet til helse at det ikke kan bo på Svalbard, vil i praksis heller ikke ha vedtak etter regelverket i barnehageloven.
Videre foreslås det at retten til individuell tilrettelegging for barn med funksjonsnedsettelser etter barnehageloven § 37 ikke skal gjelde for barn som går i barnehage i Longyearbyen. Departementet viser til at plikten for kommunen tilsvarer tilretteleggingsplikten etter dagens likestillings- og diskrimineringslov § 20. Dette er en regel som ikke gjelder på Svalbard, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 3 andre ledd. I forarbeidene til loven, Prop. 81 L (2016–2017), er unntaket blant annet begrunnet i geografiske og klimamessige forhold, og de samfunnsmessige og politiske rammene som gjelder for Svalbardssamfunnet.
Retten til individuell tilrettelegging etter barnehageloven § 37 er ment som et tiltak for at et barn med nedsatt funksjonsevne skal kunne nyttiggjøre seg av barnehageplassen på lik linje med de andre barna i barnehagen. Dette kan være alt fra bygningsmessige endringer, f.eks hev-/senk-bord, til det som er mest vanlig, ekstra bemanning i form av assistentressurs.
Det følger allerede i dag av forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (rammeplanen) kap 7 «Barnehagen som pedagogisk virksomhet» at barnehagen skal tilrettelegge det allmenpedagogiske tilbudet for barn som trenger ekstra støtte. I dette ligger det at det alltid vil være noen barn som trenger noe mer i kortere eller lengre perioder, og at dette skal barnehagen klare uten ekstra ressurser.
Noen barn trenger imidlertid noe i tillegg. Ett eksempel kan være en assistent som gjør det mulig at et barn i rullestol kan være med på tur sammen med de andre barna, i stedet for å være igjen i barnehagen. Andre kan ha behov for bistand i samhandling med andre barn under lek, måltider etc. Barnehageloven § 37 gir disse barna en rett og beskyttelse, slik at også barn med nedsatt funksjonsevne får muligheten til å gå i barnehage der barnet og familien bor.
Når det gjelder omfanget av den individuelle tilrettelegging på Svalbard, og kostnadene forbundet med dette, er det pr. desember 2020, 0 av 99 barn som har vedtak om dette. Tallene fra tidligere år viser også at dette i praksis har vært lite benyttet.
Etter vår vurdering vil det å frata retten for hjelpetiltak etter kap VII for barn under opplæringspliktig alder i Longyearbyen, ikke bare få betydning for de barna som blir direkte rammet. Departementet viser til at det kan være til barnets beste og ikke være i Longyearbyen, og at det påhviler et stort ansvar på barnets foreldre for å sørge for at barnet får det tilbudet det trenger. Samtidig er det også en del av barnets beste vurdering å vekte dette opp mot konsekvensene en eventuell flytting vil ha, for ikke bare det aktuelle barnet, men også for en hel familie som kanskje må bryte opp fra et etablert familieliv.
Til slutt vil vi også vise til barnehagelovens formål, jf. barnehageloven § 1. Her står det blant annet at barnehagen skal fremme læring og danning, demokrati og likestilling, og motarbeide alle former for diskriminering. Rammeplanen sier videre at «barnehagen skal fremme respekt for menneskeverdet ved å synliggjøre, verdsette og fremme mangfold og gjensidig respekt».
Etter vår vurdering vil den foreslåtte begrensingen av disse viktige rettighetene for en liten, men sårbar gruppe barn, også ha direkte betydning for de «andre» barnas læring og dannelse. Barnekonvensjonen, CRPD, barnehageloven og rammeplanen, viser alle på ulike måter til hvor viktig det er å beskytte retten til deltakelse for utsatte barn, men også til at det å erfare, samhandle og akseptere mangfoldet vi har i samfunnet er viktig for alle barn. Tidlig innsats er de senere årene formulert som et viktig utdanningspolitisk anliggende og skal ha høy prioritet i norske barnehager og skoler. Hensikten er å skape gode muligheter for alle barn og unge; at alle så tidlig som mulig inkluderes i et fellesskap med andre, og at de kommer inn i gode læringsprosesser.
Merknader til forskriftsforslaget på opplæringsområdet
Retten til spesialundervisning
I forslaget til ny forskrift § 7 tredje avsnitt foreslås å begrense retten til spesialundervisning. Forslaget legger opp til at elever med behov for kun mindre og moderate tilrettelegginger skal ha rett til spesialundervisning. Elever skal bare i særskilte tilfeller ha rett til én-til-én- undervisning og bare i en kortere periode. Departementet sier i forslaget at en slik periode skal begrenses til tre måneder.
For elever med behov for spesialundervisning er det sjelden snakk om tilrettelegging i så korte perioder. For elevene som har behov for spesialundervisning for å oppnå utbytte av opplæringen, trengs det ofte langsiktig og systematisk oppfølging. Elever som sliter med for eksempel lese- og skrivevansker vil ha behov for oppfølging gjennom hele skoleløpet. Diagnoser som dysleksi vil følge eleven gjennom hele skoleløpet og går ikke over. Slik det legges opp til i forslaget vil en elev med dysleksi kun få hjelp i en kortere periode for så å risikere å miste retten til spesialundervisning.
Erfaring fra arbeid med spesialundervisning viser også at mange elever med atferdsutfordringer har behov for spesialundervisning. Elever kan som følge av diagnoser ha utfordringer med konsentrasjon og trenge hjelp av assistent for å kunne ha utbytte av opplæringen. Dette trenger ikke være alvorlige diagnoser der eleven har behov for andre tjenester ut over skolehverdagen, men for eksempel ADHD. For denne gruppen elever vil den foreslåtte begrensningen i retten til spesialundervisning kunne få store følger.
Skolen skal kontinuerlig vurdere om eleven har utbytte av opplæringen og om eleven har behov for spesialundervisning. Med en så sterk begrensning i retten til spesialundervisning som det foreslås, er vi bekymret for om denne vurderingen kan gjøres på en reell og god måte. Ved å avdekke behov for spesialundervisning vil dette i ytterste konsekvens kunne få følger for elevens rett til skolegang på Svalbard. Dette vil også skape usikkerhet hos både elever og foreldre fordi avdekking av manglende utbytte av opplæringen vil kunne få større og mer omfattende følger for familien.
Statsforvalteren i Troms og Finnmark mener en slik sterk innskrenking i retten så å si fjerner retten til spesialundervisning for elever på Svalbard. Spesialundervisning er i hovedsak ressurser/arbeidskraft som kommer i tillegg til ordinære undervisningstimer og gis over tid, i de aller fleste tilfeller for ett skoleår om gangen. En rett til timer ut over ordinær undervisning som begrenser seg til kun tre måneder, vil gjøre det svært vanskelig å planlegge og gjennomføre spesialundervisning som er langsiktig og systematisk for å kunne oppnå utbytte av opplæringen.
Retten til et trygt og godt skolemiljø er foreslått å gjelde fullt ut på Svalbard. Opplæringsloven kapittel 9 A pålegger skolene en aktivitetsplikt og skolen er pliktig til å sette inn nødvendige tiltak for å sikre elevenes rettigheter, jf. § 9 A-4. Plikten til å sette inn nødvendige tiltak for å sikre retten til et trygt og godt skolemiljø er etter loven svært streng og kan blant annet medføre ekstra voksne for å trygge en eller flere elever. Vår erfaring med håndhevingordningen etter § 9 A-6 er at det ofte er nær sammenheng mellom å få (eller ikke å få) oppfylt retten til et trygt og godt skolemiljø og å få (eller ikke å få) oppfylt retten til spesialundervisning. Muligheten til å ha ekstra voksne som trygger eleven er ofte et av tiltakene som er nødvendig. Dette kan blant annet dreie seg om elever som har atferdsutfordringer og som trenger en ekstra voksenperson for å kunne ha et trygt og godt skolemiljø og samtidig ha utbytte av opplæringen. Skolemiljøet skal fremme helse trivsel og læring og en elev som ikke har et trygt og godt skolemiljø vil i mange tilfeller også ha manglende utbytte av opplæringen. Tiltak med en ekstra voksenressurs vil både kunne være til hjelp for å ha utbytte av opplæringen og for å ha et trygt og godt læringsmiljø. Slike tiltak må kunne vare over tid og en sterk begrensning i periode der eleven kan ha en ekstra ressurs, vil også kunne få følger for retten til et trygt og godt skolemiljø.
I forslaget legges det stor vekt på at det er vanskelig å skaffe nødvendig kompetanse til Svalbard og at det derfor ikke kan gis samme tilbud innen spesialundervisning som på fastlandet. Ut fra tall i GSI har Longyearbyen skole bedre dekning i forhold til kompetansekravene for undervisningspersonell enn de fleste kommuner på fastlandet i Troms og Finnmark. På barnetrinnet mangler 20 % av lærerne i Troms og Finnmark den kompetansen som kreves for å undervise i fag det kreves 30 studiepoeng i, mens tilsvarende tall for Svalbard er 3,4 %. Dette er tall for skoleåret 2020-21, men tallen viser det samme for de fem siste skoleårene. Også for ungdomstrinnet er tallene for Svalbard bedre enn for kommunene i Troms og Finnmark. Mens 20 % av lærerne i Troms og Finnmark som underviser i fag det kreves 60 studiepoeng i mangler nødvendig kompetanse, er tilsvarende tall for Svalbard 16 %. Tallene for GSI viser at det over tid er bedre kompetanse på Svalbard enn kommunen på fastlandet og dette gjelder også for de store kommunene som Tromsø, Harstad og Alta. Selv om det kan vises til turnover og dermed mindre kontinuitet over tid, er også dette noe som preger kommuner på fastlandet. Statsforvalteren i Troms og Finnmark mener derfor at manglende kompetanse ikke er et argument for å innskrenke elevenes rettigheter til blant annet spesialundervisning.
Overordnet del av læreplanen
Under punkt 5.7.19 tar departementet det utgangspunkt at Læreplanverket skal gjelde for Svalbard og at dette også omfatter overordnet del. Departementet viser selv til at dette er med på å styre innholdet av opplæringen og vi har i denne sammenhengen trukket fram en del av innholdet som vi mener er relevant i forhold til forslag til forskrift for Longyearbyen. Innledningsvis i overordnet del framgår det et denne delen har status som forskrift sammen med resten av læreplanverket, og må leses i lys av opplæringsloven og annet relevant regelverk som gjelder for opplæringen i skole og lærebedrift.
Om tilpasset opplæring og spesialundervisning fremgår følgende i pkt. 3.2: Tilpasset opplæring gjelder alle elever, og skal i størst mulig grad skje gjennom variasjon og tilpasninger til mangfoldet i elevgruppen innenfor fellesskapet. Elever som har behov for tilrettelegging utover det ordinære tilbudet, har krav på spesialundervisning. Elever kan streve, og det kan oppstå ulike problemer med å lære gjennom hele opplæringsløpet. Lærerne kan få god støtte fra andre yrkesgrupper både til å avdekke utfordringer og til å gi elevene den hjelpen de trenger. Det kan være av avgjørende betydning for elevens utvikling at tiltak settes inn så raskt som mulig når utfordringene oppdages.
Vi kan vanskelig se at den svært begrensede retten til spesialundervisning som foreslås i § 7 kan sies å være i overensstemmelse med det som her fremgår av den overordnede del av læreplanen.
Videre vil vi vise til beskrivelsen av opplæringens verdigrunnlag i overordnet del av rammeplanen, hvor det i pkt. 1.1 om menneskeverdet fremgår følgende: Menneskerettighetene har sitt grunnlag i menneskeverdet og er en viktig del av fundamentet for rettsstaten. De bygger på universelle verdier som gjelder for alle uansett hvem de er, hvor de kommer fra, og hvor de befinner seg. Barnekonvensjonen er en del av menneskerettighetene og gir barn og unge et særlig vern. Opplæringen må være i samsvar med menneskerettighetene, samtidig som elevene skal tilegne seg kunnskap om menneskerettighetene.
Likeverd og likestilling er verdier som er kjempet fram gjennom historien, og som fortsatt må ivaretas og forsterkes. Skolen skal formidle kunnskap og fremme holdninger som sikrer disse verdiene. Alle elever skal behandles likeverdig, og ingen elever skal utsettes for diskriminering. Elevene skal også gis likeverdige muligheter slik at de kan ta selvstendige valg. Skolen skal ta hensyn til mangfoldet av elever og legge til rette for at alle får oppleve tilhørighet i skole og samfunn. Vi kan alle oppleve at vi skiller oss ut og kjenner oss annerledes. Derfor er vi avhengig av at ulikheter anerkjennes og verdsettes.
Heller ikke her kan vi se at det er overensstemmelse mellom overordnet del av læreplanen og de sterke begrensningene det i forslaget legges opp til for elever i Longyearbyen med behov for tilpasninger og tilrettelegginger i sin skolehverdag.
Alternativt forslag til avgrensning av retten til opplæring for enkelte elever i Longyearbyen
Kunnskapsdepartementet har foreslått at det skal være en grense for hvor omfattende spesialundervisning LL skal være forpliktet til å gi, og dermed om LL har plikt til å gi opplæring i det hele tatt. Vi har nevnt foran at selve retten til opplæring ikke kan tas bort for noe barn noe sted innenfor kongeriket Norges grenser, siden denne retten følger direkte av Grunnloven og menneskerettsloven/barnekonvensjonen.
Vi mener departementets terskel for hvilke tilpasninger LL skal være forpliktet til å gi er satt for lavt og at forslaget i høringsnotatet vil innebære en kraftig innskrenking sammenlignet med dagens forpliktelse for LL. Når det gjelder dagens forpliktelser viser vi til Kunnskapsdepartementets brev av 6.2.2019 til daværende Fylkesmannen i Troms og Finnmark.
Som en del av begrunnelsen for innskrenking av retten til opplæring, har departementet vist til at det er et svært begrenset helsetilbud på Svalbard, og at dette bør gi føringer for hvor omfattende et opplæringstilbud skal være. Statsforvalteren i Troms og Finnmark er enig i at det mangelfulle helsetilbudet kan være et lovlig grunnlag for å fastsette en grense for LLs forpliktelse til å sikre alle barn rett til utdanning, og tenker at dette bør utredes nærmere. Statsforvalteren i Troms og Finnmark foreslår derfor at det bør utredes om grensen for når et barn skal ha rett til grunnskoleopplæring, kan settes ved tilfeller hvor barnet uten helsehjelp i skoletiden ikke vil få et forsvarlig opplæringstilbud. En slik løsning vil kunne gi en bedre og mer konkret tilnærming enn hva foreliggende forskriftsforslag legger opp til.
Grensen kan i så fall trekkes på samme måte som i skillet mellom hva som regnes som opplæring og hva som regnes som helsehjelp i skolene på fastlandet. Denne grensen er forsøkt beskrevet i brev fra henholdsvis Utdanningsdirektoratet av 23.8.2009 og Helsedirektoratet av 8.2.2010 til daværende Fylkesmannen i Troms. I tillegg viser vi til Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet sitt felles rundskriv om håndtering av legemidler i barnehage, skole og skolefritidsordning (I-5/2008), som sier noe om skillet mellom helsehjelp og annen hjelp som det må forventes at ansatte i skolen skal kunne gi til elevene.
En slik begrensning vil kunne innebære at dersom et barn har et behov for helsehjelp, som det ikke kan forventes at de ansatte i en skole, verken på fastlandet eller i Longyearbyen, kan gi, så vil det etter en nærmere vurdering i det enkelte tilfelle kunne være uforsvarlig å ha barnet i skolen, fordi det ikke er en helsetjeneste i Longyearbyen som kan komme inn i skolen i skoletiden og gi hjelpen (slik dette kunne vært løst på fastlandet).
En slik grensedragning som her skisseres, i samsvar med hva de nevnte dokumentene gir anvisning på, mener vi vil gi større forutberegnelighet for foreldre og barn som er bosatt i Longyearbyen enn hva foreliggende forslag legger opp til. Vi mener også at en slik regulering vil være i bedre overensstemmelse med Grunnloven og barnekonvensjonen. Vi vurderer også at et slikt forslag vil være godt i samsvar med føringene gitt i den tidligere nevnte merknaden til Svalbardmeldingen fra Stortingets utenriks- og forsvarskomite, og godt i samsvar med de tidligere nevnte føringene i Kunnskapsdepartementets brev av 6.2.2019. Slik vi ser det, vil et forslag i denne retning innebære en videreføring av dagens rettstilstand, men med noen tydelige presiseringer/avklaringer.
I forslaget til ny forskrift § 7 tredje avsnitt foreslås å begrense retten til spesialundervisning. Forslaget legger opp til at elever med behov for kun mindre og moderate tilrettelegginger skal ha rett til spesialundervisning. Elever skal bare i særskilte tilfeller ha rett til én-til-én- undervisning og bare i en kortere periode. Departementet sier i forslaget at en slik periode skal begrenses til tre måneder.
For elever med behov for spesialundervisning er det sjelden snakk om tilrettelegging i så korte perioder. For elevene som har behov for spesialundervisning for å oppnå utbytte av opplæringen, trengs det ofte langsiktig og systematisk oppfølging. Elever som sliter med for eksempel lese- og skrivevansker vil ha behov for oppfølging gjennom hele skoleløpet. Diagnoser som dysleksi vil følge eleven gjennom hele skoleløpet og går ikke over. Slik det legges opp til i forslaget vil en elev med dysleksi kun få hjelp i en kortere periode for så å risikere å miste retten til spesialundervisning.
Erfaring fra arbeid med spesialundervisning viser også at mange elever med atferdsutfordringer har behov for spesialundervisning. Elever kan som følge av diagnoser ha utfordringer med konsentrasjon og trenge hjelp av assistent for å kunne ha utbytte av opplæringen. Dette trenger ikke være alvorlige diagnoser der eleven har behov for andre tjenester ut over skolehverdagen, men for eksempel ADHD. For denne gruppen elever vil den foreslåtte begrensningen i retten til spesialundervisning kunne få store følger.
Skolen skal kontinuerlig vurdere om eleven har utbytte av opplæringen og om eleven har behov for spesialundervisning. Med en så sterk begrensning i retten til spesialundervisning som det foreslås, er vi bekymret for om denne vurderingen kan gjøres på en reell og god måte. Ved å avdekke behov for spesialundervisning vil dette i ytterste konsekvens kunne få følger for elevens rett til skolegang på Svalbard. Dette vil også skape usikkerhet hos både elever og foreldre fordi avdekking av manglende utbytte av opplæringen vil kunne få større og mer omfattende følger for familien.
Statsforvalteren i Troms og Finnmark mener en slik sterk innskrenking i retten så å si fjerner retten til spesialundervisning for elever på Svalbard. Spesialundervisning er i hovedsak ressurser/arbeidskraft som kommer i tillegg til ordinære undervisningstimer og gis over tid, i de aller fleste tilfeller for ett skoleår om gangen. En rett til timer ut over ordinær undervisning som begrenser seg til kun tre måneder, vil gjøre det svært vanskelig å planlegge og gjennomføre spesialundervisning som er langsiktig og systematisk for å kunne oppnå utbytte av opplæringen.
Retten til et trygt og godt skolemiljø er foreslått å gjelde fullt ut på Svalbard. Opplæringsloven kapittel 9 A pålegger skolene en aktivitetsplikt og skolen er pliktig til å sette inn nødvendige tiltak for å sikre elevenes rettigheter, jf. § 9 A-4. Plikten til å sette inn nødvendige tiltak for å sikre retten til et trygt og godt skolemiljø er etter loven svært streng og kan blant annet medføre ekstra voksne for å trygge en eller flere elever. Vår erfaring med håndhevingordningen etter § 9 A-6 er at det ofte er nær sammenheng mellom å få (eller ikke å få) oppfylt retten til et trygt og godt skolemiljø og å få (eller ikke å få) oppfylt retten til spesialundervisning. Muligheten til å ha ekstra voksne som trygger eleven er ofte et av tiltakene som er nødvendig. Dette kan blant annet dreie seg om elever som har atferdsutfordringer og som trenger en ekstra voksenperson for å kunne ha et trygt og godt skolemiljø og samtidig ha utbytte av opplæringen. Skolemiljøet skal fremme helse trivsel og læring og en elev som ikke har et trygt og godt skolemiljø vil i mange tilfeller også ha manglende utbytte av opplæringen. Tiltak med en ekstra voksenressurs vil både kunne være til hjelp for å ha utbytte av opplæringen og for å ha et trygt og godt læringsmiljø. Slike tiltak må kunne vare over tid og en sterk begrensning i periode der eleven kan ha en ekstra ressurs, vil også kunne få følger for retten til et trygt og godt skolemiljø.
I forslaget legges det stor vekt på at det er vanskelig å skaffe nødvendig kompetanse til Svalbard og at det derfor ikke kan gis samme tilbud innen spesialundervisning som på fastlandet. Ut fra tall i GSI har Longyearbyen skole bedre dekning i forhold til kompetansekravene for undervisningspersonell enn de fleste kommuner på fastlandet i Troms og Finnmark. På barnetrinnet mangler 20 % av lærerne i Troms og Finnmark den kompetansen som kreves for å undervise i fag det kreves 30 studiepoeng i, mens tilsvarende tall for Svalbard er 3,4 %. Dette er tall for skoleåret 2020-21, men tallen viser det samme for de fem siste skoleårene. Også for ungdomstrinnet er tallene for Svalbard bedre enn for kommunene i Troms og Finnmark. Mens 20 % av lærerne i Troms og Finnmark som underviser i fag det kreves 60 studiepoeng i mangler nødvendig kompetanse, er tilsvarende tall for Svalbard 16 %. Tallene for GSI viser at det over tid er bedre kompetanse på Svalbard enn kommunen på fastlandet og dette gjelder også for de store kommunene som Tromsø, Harstad og Alta. Selv om det kan vises til turnover og dermed mindre kontinuitet over tid, er også dette noe som preger kommuner på fastlandet. Statsforvalteren i Troms og Finnmark mener derfor at manglende kompetanse ikke er et argument for å innskrenke elevenes rettigheter til blant annet spesialundervisning.
Overordnet del av læreplanen
Under punkt 5.7.19 tar departementet det utgangspunkt at Læreplanverket skal gjelde for Svalbard og at dette også omfatter overordnet del. Departementet viser selv til at dette er med på å styre innholdet av opplæringen og vi har i denne sammenhengen trukket fram en del av innholdet som vi mener er relevant i forhold til forslag til forskrift for Longyearbyen. Innledningsvis i overordnet del framgår det et denne delen har status som forskrift sammen med resten av læreplanverket, og må leses i lys av opplæringsloven og annet relevant regelverk som gjelder for opplæringen i skole og lærebedrift.
Om tilpasset opplæring og spesialundervisning fremgår følgende i pkt. 3.2: Tilpasset opplæring gjelder alle elever, og skal i størst mulig grad skje gjennom variasjon og tilpasninger til mangfoldet i elevgruppen innenfor fellesskapet. Elever som har behov for tilrettelegging utover det ordinære tilbudet, har krav på spesialundervisning. Elever kan streve, og det kan oppstå ulike problemer med å lære gjennom hele opplæringsløpet. Lærerne kan få god støtte fra andre yrkesgrupper både til å avdekke utfordringer og til å gi elevene den hjelpen de trenger. Det kan være av avgjørende betydning for elevens utvikling at tiltak settes inn så raskt som mulig når utfordringene oppdages.
Vi kan vanskelig se at den svært begrensede retten til spesialundervisning som foreslås i § 7 kan sies å være i overensstemmelse med det som her fremgår av den overordnede del av læreplanen.
Videre vil vi vise til beskrivelsen av opplæringens verdigrunnlag i overordnet del av rammeplanen, hvor det i pkt. 1.1 om menneskeverdet fremgår følgende: Menneskerettighetene har sitt grunnlag i menneskeverdet og er en viktig del av fundamentet for rettsstaten. De bygger på universelle verdier som gjelder for alle uansett hvem de er, hvor de kommer fra, og hvor de befinner seg. Barnekonvensjonen er en del av menneskerettighetene og gir barn og unge et særlig vern. Opplæringen må være i samsvar med menneskerettighetene, samtidig som elevene skal tilegne seg kunnskap om menneskerettighetene.
Likeverd og likestilling er verdier som er kjempet fram gjennom historien, og som fortsatt må ivaretas og forsterkes. Skolen skal formidle kunnskap og fremme holdninger som sikrer disse verdiene. Alle elever skal behandles likeverdig, og ingen elever skal utsettes for diskriminering. Elevene skal også gis likeverdige muligheter slik at de kan ta selvstendige valg. Skolen skal ta hensyn til mangfoldet av elever og legge til rette for at alle får oppleve tilhørighet i skole og samfunn. Vi kan alle oppleve at vi skiller oss ut og kjenner oss annerledes. Derfor er vi avhengig av at ulikheter anerkjennes og verdsettes.
Heller ikke her kan vi se at det er overensstemmelse mellom overordnet del av læreplanen og de sterke begrensningene det i forslaget legges opp til for elever i Longyearbyen med behov for tilpasninger og tilrettelegginger i sin skolehverdag.
Alternativt forslag til avgrensning av retten til opplæring for enkelte elever i Longyearbyen
Kunnskapsdepartementet har foreslått at det skal være en grense for hvor omfattende spesialundervisning LL skal være forpliktet til å gi, og dermed om LL har plikt til å gi opplæring i det hele tatt. Vi har nevnt foran at selve retten til opplæring ikke kan tas bort for noe barn noe sted innenfor kongeriket Norges grenser, siden denne retten følger direkte av Grunnloven og menneskerettsloven/barnekonvensjonen.
Vi mener departementets terskel for hvilke tilpasninger LL skal være forpliktet til å gi er satt for lavt og at forslaget i høringsnotatet vil innebære en kraftig innskrenking sammenlignet med dagens forpliktelse for LL. Når det gjelder dagens forpliktelser viser vi til Kunnskapsdepartementets brev av 6.2.2019 til daværende Fylkesmannen i Troms og Finnmark.
Som en del av begrunnelsen for innskrenking av retten til opplæring, har departementet vist til at det er et svært begrenset helsetilbud på Svalbard, og at dette bør gi føringer for hvor omfattende et opplæringstilbud skal være. Statsforvalteren i Troms og Finnmark er enig i at det mangelfulle helsetilbudet kan være et lovlig grunnlag for å fastsette en grense for LLs forpliktelse til å sikre alle barn rett til utdanning, og tenker at dette bør utredes nærmere. Statsforvalteren i Troms og Finnmark foreslår derfor at det bør utredes om grensen for når et barn skal ha rett til grunnskoleopplæring, kan settes ved tilfeller hvor barnet uten helsehjelp i skoletiden ikke vil få et forsvarlig opplæringstilbud. En slik løsning vil kunne gi en bedre og mer konkret tilnærming enn hva foreliggende forskriftsforslag legger opp til.
Grensen kan i så fall trekkes på samme måte som i skillet mellom hva som regnes som opplæring og hva som regnes som helsehjelp i skolene på fastlandet. Denne grensen er forsøkt beskrevet i brev fra henholdsvis Utdanningsdirektoratet av 23.8.2009 og Helsedirektoratet av 8.2.2010 til daværende Fylkesmannen i Troms. I tillegg viser vi til Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet sitt felles rundskriv om håndtering av legemidler i barnehage, skole og skolefritidsordning (I-5/2008), som sier noe om skillet mellom helsehjelp og annen hjelp som det må forventes at ansatte i skolen skal kunne gi til elevene.
En slik begrensning vil kunne innebære at dersom et barn har et behov for helsehjelp, som det ikke kan forventes at de ansatte i en skole, verken på fastlandet eller i Longyearbyen, kan gi, så vil det etter en nærmere vurdering i det enkelte tilfelle kunne være uforsvarlig å ha barnet i skolen, fordi det ikke er en helsetjeneste i Longyearbyen som kan komme inn i skolen i skoletiden og gi hjelpen (slik dette kunne vært løst på fastlandet).
En slik grensedragning som her skisseres, i samsvar med hva de nevnte dokumentene gir anvisning på, mener vi vil gi større forutberegnelighet for foreldre og barn som er bosatt i Longyearbyen enn hva foreliggende forslag legger opp til. Vi mener også at en slik regulering vil være i bedre overensstemmelse med Grunnloven og barnekonvensjonen. Vi vurderer også at et slikt forslag vil være godt i samsvar med føringene gitt i den tidligere nevnte merknaden til Svalbardmeldingen fra Stortingets utenriks- og forsvarskomite, og godt i samsvar med de tidligere nevnte føringene i Kunnskapsdepartementets brev av 6.2.2019. Slik vi ser det, vil et forslag i denne retning innebære en videreføring av dagens rettstilstand, men med noen tydelige presiseringer/avklaringer.
Avsluttende merknader
Statsforvalteren i Troms og Finnmark vil etter dette fraråde at departementets forslag til forskrifter vedtas slik de her foreligger. Vi har forståelse for ønsket om å fremme norske svalbardpolitiske mål også gjennom forskrifter til regulering innen barnehage- og opplæringsområdet i Longyearbyen, men dette kan ikke gjøres slik at det kommer i konflikt med, eller går på bekostning av, det sterke vernet barn og unge har etter Grunnloven og menneskerettighetene. Barn og unges grunnleggende rettigheter etter barnekonvensjonen må være det sentrale utgangspunktet og premisset ved utformingen av forskriftene. Videre mener vi departementet bør legge opp til en videre prosess hvor også berørte barn (barn bosatt på Svalbard) sin rett til medvirkning og ytring blir ivaretatt, jf. barnekonvensjonen artikkel 12 og 13.
Bård M. Pedersen, ass. statsforvalter
Hilde Bremnes, oppvekst- og barneverndirektør
Bård M. Pedersen, ass. statsforvalter
Hilde Bremnes, oppvekst- og barneverndirektør