Utvidelse av unntak i Egenbetalingsforskriften
Nord universitet opplever utvidelsen av unntakene i Egenbetalingsforskriften som positiv for muligheten til økonomisk bærekraft, uten å true gratisprinsippet for unge søkere på gradsstudier. I høringsnotatet står det at «Egenbetalingsstudier for personer med arbeidserfaring må ikke komme i konflikt med den ordinære utdanningsvirksomheten, som skal være gratis.» Nord er enig i at det er viktig å holde erfaringsbaserte tilbud/for de i jobb, adskilt fra grunnstudier i en vurdering av gratisprinsippet. Samtidig vil gjenbruk av emner som allerede er utviklet, med tilpasning til arbeidslivet, være positiv for å ressurssituasjonen ved UH-institusjonene. Det kreves store ressurser til å utvikle nye tilbud.
Endringene i Egenbetalingsforskriften vil bidra til større fleksibilitet og handlingsrom til å tilpasse utdanningstilbudene bedre til arbeidslivets og samfunnets behov. Noe som vil medføre en mer fleksibel regulering av adgangen til å tilby videreutdanning til arbeidslivet mot betaling.
Utvidelsen av Egenbetalingsforskriften i kombinasjon med jevnlig utlysning av tilskudd til nye og oppskalering av eksisterende tilbud mener vi vil kunne styrke UH-sektoren til å tilby flere fleksible videreutdanningstilbud over lengre tid.
Alternativ for grensen for egenbetaling
Nord universitet støtter en kombinasjon av alternativ 1 og 3, hvor institusjonen i hovedsak dekker kostnadene eller tar egenbetaling fra studentene som dekker alle kostnader.
I høringsnotatet står det at departementet selv er usikker på hvor en eventuell grense bør gå. Vi kan ikke se at det legges en økonomisk vurdering til grunn for grensen på 25 %, men at det er satt en stor margin for å sikre at UH-institusjonen i hovedsak dekker kostnadene.
Nord universitet anser at UH-institusjonene selv er i stand til å vurdere hvorvidt de er innenfor regelverket, noe som vil gi mest fleksibilitet for institusjonene.
Andre tiltak for å øke tilgangen til formell kompetanse
Bedre forutsetninger for tilbud i distriktene
Et vesentlig tiltak for å gjøre det attraktivt å bo og jobbe i distriktene er å gjøre formell kompetanseheving mer tilgjengelig. Konkurranse på de nasjonale arenaene om utdanning kan motarbeide like gode tilbud i distriktene som i sentrale strøk, og det er behov for konkrete tiltak for å balansere dette. Med en målsetting om at befolkningen i distriktene og sentrale strøk skal ha lik tilgang til formell kompetanseheving, så kan differensieringer i Egenbetalingsforskriften i kombinasjon med andre tiltak gi bedre forutsetninger for tilbud i distriktene. Dette kan for eksempel gjøres med å åpne for høyere egenandel eller høyere kostnadsklasser for institusjoner i distriktene for å kompensere for en mer krevende kostnadsstruktur. Stipend- og støtteordninger direkte rettet mot den enkelte student i distriktene kan også være et effektivt virkemiddel.
Støtteordning til små og mellomstore bedrifter ved formell kompetanseheving
Vi ser at utvidelse av unntak i Egenbetalingsforskriften i seg selv ikke vil være et tilstrekkelig tiltak ovenfor små og mellomstore bedrifter i distriktene, som har begrenset mulighet til å både dekke ansattes kostnader ved videreutdanning og som har begrenset mulighet til å gi ansatte fri til å ta formell kompetanseheving.
Vi opplever at små og mellomstore private bedrifter har behov for målrettede tiltak slik at deres ansatte kan gå for formell kompetanseheving gjennom kortere studietilbud. Et alternativ er å etablere en søknadsordning hvor disse bedriftene kan søke om å få refusjon for lønnsmidler til vikarer når deres ansatte får permisjon med lønn til å gjennomføre kortere studietilbud. Dette kan ligne på BIO-midlene, men er mer direkte rettet mot mindre bedrifter med ansatte som søker formell kompetanseheving ved en UH-institusjon.
Nord universitet opplever utvidelsen av unntakene i Egenbetalingsforskriften som positiv for muligheten til økonomisk bærekraft, uten å true gratisprinsippet for unge søkere på gradsstudier. I høringsnotatet står det at «Egenbetalingsstudier for personer med arbeidserfaring må ikke komme i konflikt med den ordinære utdanningsvirksomheten, som skal være gratis.» Nord er enig i at det er viktig å holde erfaringsbaserte tilbud/for de i jobb, adskilt fra grunnstudier i en vurdering av gratisprinsippet. Samtidig vil gjenbruk av emner som allerede er utviklet, med tilpasning til arbeidslivet, være positiv for å ressurssituasjonen ved UH-institusjonene. Det kreves store ressurser til å utvikle nye tilbud.
Endringene i Egenbetalingsforskriften vil bidra til større fleksibilitet og handlingsrom til å tilpasse utdanningstilbudene bedre til arbeidslivets og samfunnets behov. Noe som vil medføre en mer fleksibel regulering av adgangen til å tilby videreutdanning til arbeidslivet mot betaling.
Utvidelsen av Egenbetalingsforskriften i kombinasjon med jevnlig utlysning av tilskudd til nye og oppskalering av eksisterende tilbud mener vi vil kunne styrke UH-sektoren til å tilby flere fleksible videreutdanningstilbud over lengre tid.
Alternativ for grensen for egenbetaling
Nord universitet støtter en kombinasjon av alternativ 1 og 3, hvor institusjonen i hovedsak dekker kostnadene eller tar egenbetaling fra studentene som dekker alle kostnader.
I høringsnotatet står det at departementet selv er usikker på hvor en eventuell grense bør gå. Vi kan ikke se at det legges en økonomisk vurdering til grunn for grensen på 25 %, men at det er satt en stor margin for å sikre at UH-institusjonen i hovedsak dekker kostnadene.
Nord universitet anser at UH-institusjonene selv er i stand til å vurdere hvorvidt de er innenfor regelverket, noe som vil gi mest fleksibilitet for institusjonene.
Andre tiltak for å øke tilgangen til formell kompetanse
Bedre forutsetninger for tilbud i distriktene
Et vesentlig tiltak for å gjøre det attraktivt å bo og jobbe i distriktene er å gjøre formell kompetanseheving mer tilgjengelig. Konkurranse på de nasjonale arenaene om utdanning kan motarbeide like gode tilbud i distriktene som i sentrale strøk, og det er behov for konkrete tiltak for å balansere dette. Med en målsetting om at befolkningen i distriktene og sentrale strøk skal ha lik tilgang til formell kompetanseheving, så kan differensieringer i Egenbetalingsforskriften i kombinasjon med andre tiltak gi bedre forutsetninger for tilbud i distriktene. Dette kan for eksempel gjøres med å åpne for høyere egenandel eller høyere kostnadsklasser for institusjoner i distriktene for å kompensere for en mer krevende kostnadsstruktur. Stipend- og støtteordninger direkte rettet mot den enkelte student i distriktene kan også være et effektivt virkemiddel.
Støtteordning til små og mellomstore bedrifter ved formell kompetanseheving
Vi ser at utvidelse av unntak i Egenbetalingsforskriften i seg selv ikke vil være et tilstrekkelig tiltak ovenfor små og mellomstore bedrifter i distriktene, som har begrenset mulighet til å både dekke ansattes kostnader ved videreutdanning og som har begrenset mulighet til å gi ansatte fri til å ta formell kompetanseheving.
Vi opplever at små og mellomstore private bedrifter har behov for målrettede tiltak slik at deres ansatte kan gå for formell kompetanseheving gjennom kortere studietilbud. Et alternativ er å etablere en søknadsordning hvor disse bedriftene kan søke om å få refusjon for lønnsmidler til vikarer når deres ansatte får permisjon med lønn til å gjennomføre kortere studietilbud. Dette kan ligne på BIO-midlene, men er mer direkte rettet mot mindre bedrifter med ansatte som søker formell kompetanseheving ved en UH-institusjon.