Forslag til endringer i egenbetalingsforskriften – høringsuttalelse fra UiA
Det vises til brev fra Kunnskapsdepartementet 27. april der forslag til endringer i egenbetalingsforskriften sendes på høring. Universitetet i Agder takker for muligheten til å uttale seg om forslagene.
UiA vil innledningsvis vise til at regjeringen har varslet en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Samtidig som UH-institusjonene har ventet på forslag til endringer i egenbetalingsforskriften, anses det utfordrende å ta ut en del av et finansieringssystem nå, når vi vet at hele systemet skal vurderes. Finansiering av etter- og videreutdanning antas å bli vurdert i forbindelse med denne gjennomgangen. På denne bakgrunn bør det vurderes hvorvidt det er hensiktsmessig å gjennomføre endringer i egenbetalingsforskriften nå, eller om man bør avvente den helhetlige gjennomgangen av finansieringssystemet.
Som premiss for videre arbeid mener UiA at det må legges til grunn at kompetanseheving er lønnsomt for samfunnet og bør ses på som en investering, ikke som en utgiftspost.
Kommentarer til høringsforslaget
UiA er i utgangspunktet positiv til departementets ønske om et mer fleksibelt og tydelig regelverk når det gjelder egenbetaling. Formålet om større handlingsrom for utdanningsinstitusjonene til å tilpasse tilbudene sine til arbeidslivets og samfunnets behov støtter opp under målsettingen om å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for flere, uavhengig av livssituasjon, og å øke tilbudet av relevante videreutdanninger som kan tas i kombinasjon med arbeid.
Det er UiAs vurdering at flere av endringsforslagene vil klargjøre skillet mellom ordinære utdanninger («gratisprinsippet») og utdanninger rettet mot personer med arbeidserfaring, samt øke fleksibiliteten for å lykkes med «lære hele livet-reformen». Samtidig vil valg av alternativ hva angår andel egenbetaling være førende for eventuelle uønskede konsekvenser. Høringsnotatet er klart på at personer med arbeidserfaring som søker ordinære utdanninger ikke er berørt av forslaget. En mulig uønsket konsekvens ved sterk prisøkning (alternativ 3) kombinert med økt tilrettelegging av ordinære utdanninger gjennom digitale/deltids-/praksisnære tilbud kan være en målforskyvning hvor personer i arbeid/med arbeidserfaring søker seg til ordinære utdanninger og dermed utkonkurrerer de yngre søkerne («skjulte» videreutdanningsstudenter).
UiA slutter seg til forslaget om å videreføre muligheten for å ta egenbetaling for kurs (det vil si ikke-studiepoenggivende tilbud) og fra studenter som fyller opp plasser på studieprogram eller fag/emner som er oppdragsfinansiert.
UiA finner det positivt at departementet nå foreslår å åpne for at institusjonene kan gjenbruke innhold fra eksisterende program og tilby dette mot egenbetaling. Det er vår vurdering at dette kan medføre mer fleksibilitet i videreutdanningstilbudet og bidra til å lykkes med å legge til rette for livslang læring. For å sikre et tydelig skille mellom ordinære studier som fortsatt skal være gratis for studentene og utdanningstilbud tilpasset yrkesaktive (videreutdanningstilbud), anses kravet om to års arbeidserfaring i utgangspunktet som hensiktsmessig.
I tillegg foreslår departementet følgende forutsetninger:
a) den praktiske gjennomføringen av tilbudet er særlig tilpasset for personer i arbeid, eller
b) innholdet i tilbudet er særlig utviklet for personer med arbeidserfaring
UiA finner det hensiktsmessig å avgrense muligheten for å ta egenbetaling på denne måten. Alternativ a) omfatter da tilbud som kan tas ved siden av jobb ettersom tilbudene er praktisk tilrettelagt for slik kombinasjon. Det er på dette punktet UiA ser den største endringen i forhold til gjeldende regelverk.
Alternativ b) omfatter tilbud som innholdsmessig bygger på studentenes arbeidserfaring. For UiA sitt vedkommende, vil alternativ b) omfatte erfaringsbaserte masterprogram (som i dag tilbys både med og uten egenbetaling) og videreutdanningsstudier for eksempel innenfor helsefag (både med og uten egenbetaling). For sistnevnte tilbudstype kan et krav om to års arbeidserfaring være en utfordring. Innenfor helsefag har UiA i dag tilbud som henvender seg til grupper som ikke oppfyller disse kravene, men som har behov for å ta videreutdanning på deltid. Med et slikt krav vil en del av dagens betalingsstudenter ikke være kvalifisert for opptak. UiA vil imidlertid anta at dette ikke gjelder mange søkere. UiA mener altså at mens krav om to års arbeidserfaring bidrar til å sette tydeligere skille mellom ordinære studier og tilbud som man kan kreve egenbetaling for, vil det samtidig kunne medføre færre søkere til noen tilbud.
UiA vil også peke på at et krav om to års arbeidserfaring vil kunne hindre arbeidsledige nyutdannede bachelor- og masterkandidater fra å søke seg til videreutdanningstilbud med egenbetaling.
I høringsbrevet heter det: «Departementet legger til grunn at det ikke vil være aktuelt for institusjonen å tilby bachelorgrader mot betaling, gitt vilkårene som vil bli stilt til utformingen av tilbudene, jf. punkt 4.1.3.» UiA stiller spørsmål om departementet her tenker for snevert. Det er vår vurdering at vilkåret om to års arbeidserfaring kombinert med alternativene a og b i forslaget til ny § 3-2, kan åpne for muligheten til å ta betalt for deltidsstudier på bachelornivå uten å komme i konflikt med gratisprinsippet. Basert på erfaring fra og etterspørsel etter videreutdanningstilbud på bachelornivå, anslår vi at en stor andel av den yrkesaktive befolkningen med videregående skole som høyeste utdanningsnivå, vil være en viktig målgruppe for høyere utdanning i fremtiden, både i forhold til ordinære studier og betalingsstudier. UiA ser ikke for seg at bachelorprogram med egenbetaling vil bli tilbudt i særlig stor grad, men vi mener det kan være ønskelig å ha muligheten for å tilby slike.
I punkt 5.3 i høringsbrevet skisseres tre ulike alternativer for regulering av andelen egenbetaling. UiA er av den oppfatning at alternativ 1, å ikke regulere noen grense for andelen egenbetaling, vil være en dårlig løsning. Da må hver enkelt institusjon gjøre seg kjent med EØS-regelverket, og kanskje likevel lande på ulike konklusjoner, selv om alle er underlagt samme regelverk. UiA mener at slike vurderinger bør gjøres på nasjonalt nivå, og at det bør fastsettes en grense, ved at man går for alternativ 2 eller 3, eller en kombinasjon av disse.
Videre er UiA av den formening at det bør fastsettes en beregningsmetode for kostnadene ved et kurs i henhold til egenbetalingsforskriften. Dette omtales ikke i høringsbrevet, men dersom man skal kunne beregne en grense for andel egenbetaling (alternativ 2) eller beregne hvorvidt et kurs fullfinansieres (alternativ 3), må man også ha en metode for å beregne kostnadene. UiA ser for seg to ulike beregningsmetoder:
A) Man bruker satsene i det nasjonale finansieringssystemet der studier innplasseres i kategorier A-F.
B) Man bruker institusjonenes egne maler for kostnadsberegning.
Alternativ A var UHRs anbefaling i veiledende anbefalte retningslinjer for finansiering av etter- og videreutdanning (notat juni 2018), og det er også den metoden UiA i dag bruker for å beregne finansieringsprosent i FS. Fordelen med alternativ A er at alle institusjonene da vil bruke samme satser, mens ulempen er at disse satsene ikke nødvendigvis samsvarer med institusjonenes faktiske kostnader. Fordelen med alternativ B er at satsene vil være basert på faktiske kostnader, mens ulempen er at institusjonene ikke nødvendigvis bruker samme metode for å beregne disse kostnadene. De to metodene medfører vesentlig forskjellige beregninger, og UiA mener derfor at KD bør fastsette én av dem som den riktige beregningsmetoden i henhold til egenbetalingsforskriften.
Det vises til brev fra Kunnskapsdepartementet 27. april der forslag til endringer i egenbetalingsforskriften sendes på høring. Universitetet i Agder takker for muligheten til å uttale seg om forslagene.
UiA vil innledningsvis vise til at regjeringen har varslet en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Samtidig som UH-institusjonene har ventet på forslag til endringer i egenbetalingsforskriften, anses det utfordrende å ta ut en del av et finansieringssystem nå, når vi vet at hele systemet skal vurderes. Finansiering av etter- og videreutdanning antas å bli vurdert i forbindelse med denne gjennomgangen. På denne bakgrunn bør det vurderes hvorvidt det er hensiktsmessig å gjennomføre endringer i egenbetalingsforskriften nå, eller om man bør avvente den helhetlige gjennomgangen av finansieringssystemet.
Som premiss for videre arbeid mener UiA at det må legges til grunn at kompetanseheving er lønnsomt for samfunnet og bør ses på som en investering, ikke som en utgiftspost.
Kommentarer til høringsforslaget
UiA er i utgangspunktet positiv til departementets ønske om et mer fleksibelt og tydelig regelverk når det gjelder egenbetaling. Formålet om større handlingsrom for utdanningsinstitusjonene til å tilpasse tilbudene sine til arbeidslivets og samfunnets behov støtter opp under målsettingen om å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for flere, uavhengig av livssituasjon, og å øke tilbudet av relevante videreutdanninger som kan tas i kombinasjon med arbeid.
Det er UiAs vurdering at flere av endringsforslagene vil klargjøre skillet mellom ordinære utdanninger («gratisprinsippet») og utdanninger rettet mot personer med arbeidserfaring, samt øke fleksibiliteten for å lykkes med «lære hele livet-reformen». Samtidig vil valg av alternativ hva angår andel egenbetaling være førende for eventuelle uønskede konsekvenser. Høringsnotatet er klart på at personer med arbeidserfaring som søker ordinære utdanninger ikke er berørt av forslaget. En mulig uønsket konsekvens ved sterk prisøkning (alternativ 3) kombinert med økt tilrettelegging av ordinære utdanninger gjennom digitale/deltids-/praksisnære tilbud kan være en målforskyvning hvor personer i arbeid/med arbeidserfaring søker seg til ordinære utdanninger og dermed utkonkurrerer de yngre søkerne («skjulte» videreutdanningsstudenter).
UiA slutter seg til forslaget om å videreføre muligheten for å ta egenbetaling for kurs (det vil si ikke-studiepoenggivende tilbud) og fra studenter som fyller opp plasser på studieprogram eller fag/emner som er oppdragsfinansiert.
UiA finner det positivt at departementet nå foreslår å åpne for at institusjonene kan gjenbruke innhold fra eksisterende program og tilby dette mot egenbetaling. Det er vår vurdering at dette kan medføre mer fleksibilitet i videreutdanningstilbudet og bidra til å lykkes med å legge til rette for livslang læring. For å sikre et tydelig skille mellom ordinære studier som fortsatt skal være gratis for studentene og utdanningstilbud tilpasset yrkesaktive (videreutdanningstilbud), anses kravet om to års arbeidserfaring i utgangspunktet som hensiktsmessig.
I tillegg foreslår departementet følgende forutsetninger:
a) den praktiske gjennomføringen av tilbudet er særlig tilpasset for personer i arbeid, eller
b) innholdet i tilbudet er særlig utviklet for personer med arbeidserfaring
UiA finner det hensiktsmessig å avgrense muligheten for å ta egenbetaling på denne måten. Alternativ a) omfatter da tilbud som kan tas ved siden av jobb ettersom tilbudene er praktisk tilrettelagt for slik kombinasjon. Det er på dette punktet UiA ser den største endringen i forhold til gjeldende regelverk.
Alternativ b) omfatter tilbud som innholdsmessig bygger på studentenes arbeidserfaring. For UiA sitt vedkommende, vil alternativ b) omfatte erfaringsbaserte masterprogram (som i dag tilbys både med og uten egenbetaling) og videreutdanningsstudier for eksempel innenfor helsefag (både med og uten egenbetaling). For sistnevnte tilbudstype kan et krav om to års arbeidserfaring være en utfordring. Innenfor helsefag har UiA i dag tilbud som henvender seg til grupper som ikke oppfyller disse kravene, men som har behov for å ta videreutdanning på deltid. Med et slikt krav vil en del av dagens betalingsstudenter ikke være kvalifisert for opptak. UiA vil imidlertid anta at dette ikke gjelder mange søkere. UiA mener altså at mens krav om to års arbeidserfaring bidrar til å sette tydeligere skille mellom ordinære studier og tilbud som man kan kreve egenbetaling for, vil det samtidig kunne medføre færre søkere til noen tilbud.
UiA vil også peke på at et krav om to års arbeidserfaring vil kunne hindre arbeidsledige nyutdannede bachelor- og masterkandidater fra å søke seg til videreutdanningstilbud med egenbetaling.
I høringsbrevet heter det: «Departementet legger til grunn at det ikke vil være aktuelt for institusjonen å tilby bachelorgrader mot betaling, gitt vilkårene som vil bli stilt til utformingen av tilbudene, jf. punkt 4.1.3.» UiA stiller spørsmål om departementet her tenker for snevert. Det er vår vurdering at vilkåret om to års arbeidserfaring kombinert med alternativene a og b i forslaget til ny § 3-2, kan åpne for muligheten til å ta betalt for deltidsstudier på bachelornivå uten å komme i konflikt med gratisprinsippet. Basert på erfaring fra og etterspørsel etter videreutdanningstilbud på bachelornivå, anslår vi at en stor andel av den yrkesaktive befolkningen med videregående skole som høyeste utdanningsnivå, vil være en viktig målgruppe for høyere utdanning i fremtiden, både i forhold til ordinære studier og betalingsstudier. UiA ser ikke for seg at bachelorprogram med egenbetaling vil bli tilbudt i særlig stor grad, men vi mener det kan være ønskelig å ha muligheten for å tilby slike.
I punkt 5.3 i høringsbrevet skisseres tre ulike alternativer for regulering av andelen egenbetaling. UiA er av den oppfatning at alternativ 1, å ikke regulere noen grense for andelen egenbetaling, vil være en dårlig løsning. Da må hver enkelt institusjon gjøre seg kjent med EØS-regelverket, og kanskje likevel lande på ulike konklusjoner, selv om alle er underlagt samme regelverk. UiA mener at slike vurderinger bør gjøres på nasjonalt nivå, og at det bør fastsettes en grense, ved at man går for alternativ 2 eller 3, eller en kombinasjon av disse.
Videre er UiA av den formening at det bør fastsettes en beregningsmetode for kostnadene ved et kurs i henhold til egenbetalingsforskriften. Dette omtales ikke i høringsbrevet, men dersom man skal kunne beregne en grense for andel egenbetaling (alternativ 2) eller beregne hvorvidt et kurs fullfinansieres (alternativ 3), må man også ha en metode for å beregne kostnadene. UiA ser for seg to ulike beregningsmetoder:
A) Man bruker satsene i det nasjonale finansieringssystemet der studier innplasseres i kategorier A-F.
B) Man bruker institusjonenes egne maler for kostnadsberegning.
Alternativ A var UHRs anbefaling i veiledende anbefalte retningslinjer for finansiering av etter- og videreutdanning (notat juni 2018), og det er også den metoden UiA i dag bruker for å beregne finansieringsprosent i FS. Fordelen med alternativ A er at alle institusjonene da vil bruke samme satser, mens ulempen er at disse satsene ikke nødvendigvis samsvarer med institusjonenes faktiske kostnader. Fordelen med alternativ B er at satsene vil være basert på faktiske kostnader, mens ulempen er at institusjonene ikke nødvendigvis bruker samme metode for å beregne disse kostnadene. De to metodene medfører vesentlig forskjellige beregninger, og UiA mener derfor at KD bør fastsette én av dem som den riktige beregningsmetoden i henhold til egenbetalingsforskriften.