Dato: 04.06.2025 Svartype: Med merknad Arne J. Mortensen Turrmoen 115 2635 Tretten Klima- og miljødepartementet postmottak@kld.dep.no Høringssvar på forslag til tiltaksplaner etter kvalitetsnormen for villrein i Knutsh ø , Sn ø hetta og Rondane villreinomr å der Min bakgrunn: Jeg har deltatt på møter om villrein siden tidlig på 80-tallet. Først som fjellstyreansatt reinsjaktoppsyn i Rondane, seinere i Snøhetta. Deretter gjennom min jobb i offentlig miljøforvaltning, først hos statsforvalteren i Oppland (13 år) og seinere i Miljødirektoratet/SNO (17 år, fram til 2022), hvor jeg hadde fagansvar på villrein. Høgfjellsøkologi, rovdyr og villrein har vært mitt interessefelt og fagområde siden studiedagene. Jeg vil her gi innspill på gjennomføringen av planene og departementets totale grep og i mindre grad selve faggrunnlaget og de konkrete forslagene: Etter å ha lest gjennom høringsdokumentene et par ganger, sitter jeg igjen med en underlig følelse. En vet ikke om en skal klype seg i armen eller rive seg i håret. Jeg tror de fleste villreinkjennere opplever det samme. Etter alt fokus som har vært på villreinens utfordringer de siste årene, er det helt ubegripelig at departementet foreslår tiltaksplaner der sammenhengen mellom et solid faggrunnlag og virkemidlene for gjennomføring, er så fullstendig fraværende. Planene etterlater tvil om hva departementet egentlig mener og ønsker. Høringsnotatet presiserer allerede i første setning at det haster med å ta grep for å gj øre noe med den negative utviklingen for villreinbestanden i Norge. Videre understrekes det gang på gang i notatet hvor viktig det er å ta vare på villreinen og hvilket ansvar Norge har, siden det meste av Europeisk villrein lever i Norge. Men etter å ha lest høringsbrevet og forslagene, sitter en igjen med følelsen av at det ikke er viktig for departementet at planene lykkes. Det er overhodet ikke samsvar mellom målsettingene og virkemidlene som seinere listes opp for å nå målet. Det er ingen ting i de konkrete forslagene som viser at det «haster med å ta grep… ». Tvert imot, kan en ut fra forslagene og prosessen som beskrives, lese at dette vil ta lang tid. Høringsnotatet sier at tiltaksplanene skal ha en tidshorisont på åtte år og at de er første steg på veien til å oppnå god kvalitet (jf kvalitetsnormen) i disse områdene. Det understrekes flere steder at dette er prosesser som kan ta tid. Departementet presiserer gang på gang at alle tiltak er frivillige, og forutsetter samarbeid og tilslutning fra alle aktører, og i særdeleshet kommunene som planmyndighet. Det brukes stadig uttrykk som «bør» og «kan», «oppfordres til», - og at alle tiltak skal bygge på frivillighet. Allerede tidlig i høringsperioden så vi at kommuner og rettighetshavere startet «pekeleken», der alle pekte på at det er noen andre som må gjøre tiltak, og at «vår aktivitet» eller «våre interesser» er viktigere og/eller ikke er til ulempe for villreinen. Dette var helt som forventet og kan ikke være noen overraskelse for departementet. Om en kunne lest dokumentene som et dårlig villreinfaglig arbeid, eller påpekt mangel på kunnskap, ville det vært en slags forklaring og en kunne staket ut en kurs med videre kunnskapsinnhenting. Men det er det stikk motsatte som er tilfelle. Kunnskapsomfanget er massivt og departementet redegjør i detalj for de fleste utfordringene som villreinen har. Med unntak av beitebruken i villreinområdene, er alle problemstillinger utredet og grundig beskrevet. Det er en solid utredning som er gjort og derfor er det ikke til å forstå at departementet foreslår tiltaksplaner som til de grader mangler moment, styrke og mot. Dersom departementets myndighet, mandat og lovhjemler ikke muliggjør en sterkere styring med forvaltningen av villreinfjellet enn disse planene legger opp til, så er det noe alvorlig galt med utmarksforvaltningen i Norge. Dersom det er klare politiske strategier som ligger til grunn for valg av virkemidler, så er det like alvorlig, fordi det i så fall viser at politisk ledelse faktisk ikke forstår eller ønsker å hensynta de naturverdiene som villreinen representerer. Alternativt kan det være at saken ikke er viktig nok til å ta en sterkere politisk belastning i et valgår. De røde lysene som departementet henviser til, begynte slett ikke å blinke i 2020 når regjeringen lanserte kvalitetsnormen, eller i 2022 når NINA ga flere områder rødt lys. De røde lysene begynte å gløde allerede på 80-tallet og har sakte men sikkert tiltatt i styrke. Siden 2000-tallet har fargen vært illrød. Dette vet departementet fordi de har vært representert på de utallige møtene gjennom årene, der øvrig forvaltning, forskning, rettighetshavere, kommuner og andre aktører har informert om villreinens utfordringer. Det er ikke kunnskapsmangel som er flaskehalsen i villreinforvaltningen i dag, det er mangel på politisk mot og vilje, både lokalt og sentralt. Ett eksempel er DNT sin virksomhet i villreinområdene og tiltakene for å redusere miljøbelastningen av denne aktiviteten. Effektene av menneskelig ferdsel i villreinområdene er godt dokumentert gjennom NINA’s forskning gjennom mange år og DNT sin aktivitet utgjør en vesentlig del av totalen, særlig i Rondane. For å redusere belastningen, foreslår departementet stenging av selvbetjeningsdelen på Rondvassbu, samt innskrenkninger i busstransport til Spranget og så videre. I Snøhetta foreslås tilsvarende, med redusert sesonglengde for Reinheim og redusert busstilbud til Snøheim. Dette er tilsynelatende positive tiltak, men betyr i praksis bare å pirke bort i problematikken, og er langt fra tilstrekkelig til å oppnå ønsket effekt. Dersom tiltakene skulle svare på det departementet selv beskriver som de mest negative effektene av ferdselen, vil det eneste riktige være å fjerne de tre DNT-hyttene Rondvassbu, Snøheim og Reinheim. Prioritering av tiltak for å sikre villreinens framtid handler til slutt om hva det vil koste i form av ulemper, innskrenkninger i rettigheter, økonomiske tap for næringsaktører, kommunenes reduserte handlingsrom i arealpolitikken og så videre. Deretter handler det om viljen til faktisk å betale prisen det koster. Etter som villreinen er blitt stadig mer presset gjennom de siste ti-år, er prisen for å ta vare på den sterkt økende og vi mener at staten må kommunisere dette langt tydeligere enn det som framgår av disse planene. Villreinen som livsgrunnlag for våre forfedre, kulturbærer og nøkkelart i høyfjellet, skal ikke være på billigsalg. Tretten, 4.6.2025 Arne J. Mortensen Klima- og miljødepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
