Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS) er en forening for personer som stammer, har løpsk tale, deres pårørende og personer som faglig interessert i stamming og løpsk tale. I dag er det ca. 1% av den voksne befolkningen som stammer og ca. 1% av den voksne befolkningen har løpsk tale. Studier har konkludert med at et sted rundt 10% av alle barnehagebarn har en periode i livet sitt som kan defineres som stamming som igjen krever behandling i form av systematisk foreldreveiledning og direkte stammebehandling ved behov. Stamming er en multifaktoriell vanske. Dette betyr at det ikke er mulig å spå med 100% sikkerhet hvilke barn som slutter å stamme med/uten behandling i barnehagealder. Det som er nevnt så langt er utviklingsmessig stamming og løpsk tale, som under ett går under termen “taleflytvansker”. I tillegg er det flere mennesker som opplever taleflytvansker i form av stamming og løpsk tale i sammenheng med fysisk traume etter slag/skade i hjernen og psykologisk traume, og som et følge av degenererende nevrologiske forstyrrelser, slik som Parkinsons syndrom. Taleflytvansker er ikke en lavfrekvent vanske og er et av hovedområdene til logopeder, både historisk og i nåtid.
Vedrørende endring av takstbruk
I høringen virker det som om man ikke er klar over det omfattende arbeidet som gjøres rundt nye saker. Før man skal behandle et barnehagebarn som stammer, for å ta et eksempel, sier forskningen vi har på effektive behandlingsprogram (PCI, Restart-DCM for å nevne noen) at man skal:
Dette er et omfattende arbeid som kan kreve 4 innledende undersøkende sesjoner på 60 eller flere minutter hver for å sikre kvalitet og at man gjennomfører alt det man skal uten avbrytelser med tanke på validitet (formell kartlegging). I tillegg må en logoped bruke tid mellom de faktiske sesjonene til å gå over notater fra intervju, skåre og analysere de formelle kartleggingsverktøyene og se over videopptak ved bruk av sjekklister. For hver time en logoped bruker på kartlegging/undersøke, brukes minst en time på å analysere det, eller mer. Dessverre er det allerede i dagens system vanskelig å gjennomføre god kartlegging med riktige takster.
Det er snakk om å øke takstene for logopeder som reiser ut på bekostning av logopedbehandling på kontoret til logopeden. All forskning vi har på logopedbehandling av stamming med barnehagebarn foregår ved hjelp av foreldreintervensjon, at det er de samme sentrale personene i hverdagslivet som utøver behandlingen etter systematisk veiledning fra logoped. Når det kommer til skolebarn, ungdom og voksne som stammer så er dette behandling noe som skjer mellom brukeren og logopeden, der pårørende får veiledning på hvordan de kan støtte vedkommende. Også her er det snakk om omfattende kartlegging og individuelt tilpassede tiltak. Man må skille mellom ønsket å bringe pårørende inn i behandling i form av behandling versus møter. Møtetaksten er i seg selv en utfordring. Hva en insentivet til å dra på møter når man taper penger sett opp mot behandlingstaksten? Det virker som om høringsnotatet på den ene siden problematiserer enkelte forhold rundt pårørende/andre helsetjenester og behandlingssted, men at man på den andre siden legger opp til dugnad der man skal møtes i fellesskap med lave takster for samhandling i form av møter. Det krever forarbeid, reise og aktiv deltagelse for å delta på møter som logoped, i tillegg til etterarbeid. Man stiller som fagperson, en type fagperson vi ser at brukerne våre trenger i møte med barnehagepersonell og skolepersonell når det oppstår situasjoner der denne kompetansen trengs, i tillegg til spesialisthelsetjenesten ved behov(BUP o.l.).
Det kommer frem av høringsnotatet at det virker som om man tror at det å redusere takstbruken i tid, kan bidra til å sluse flere brukere gjennom systemet. Det tar tid å tilpasse behandling, det tar tid og evaluere og planlegge det som skal skje. Det virker som om man her tror at alle personer som trenger logoped trenger den samme behandlingen, noe som styrer mot samlebåndmani på bekostning av kvaliteten på behandlingen. Det er ikke bare å ta imot flere brukere på kort varsel, sluse inn en ny person på 30 minutter, å spare inn 5 minutter her og der og få litt ekstra overskudd til lunsj for å ta unna dropp-inn-køen på kontoret. Logopedisk behandling blir her sidestilt med massasje, uten at NIFS ønsker å være respektløs ovenfor denne yrkesgruppen, når man i realiteten jobber mer som terapeuter basert på omfattende og tidkrevende kartlegging for å tilpasse behandling til den enkelte bruker med fastsatte kortsiktige og langsiktige mål. Stamming, løpsk tale, stemmevansker og språkvansker er ikke en fysisk skavank man kan drille bort på 30 minutter her og der.
Det kan virke fra høringsnotatet at 90 minutter blir den nye maksgrensen på individuelle timer. NIFS stiller seg undrende til hvordan man definerer slike grenser. I dag eksisterer det flere intensive behandlingsprogram som fordrer at man setter av 2 eller flere timer hver eneste dag i 2-4 ukers periode for å kunne jobbe systematisk over kortere tid med det brukerne ønsker å oppnå (MPI-2, Successful Stuttering Management Program, Fluency Plus, Comprehensive Stuttering Program). Det er allerede i dagens system rammevilkår som hindrer brukerne våre å få tilgang til intensiv behandling, både i grupper eller individuelt tilpasset, og forslaget med å redusere timeantallet til 90 minutter er en ytterligere innblanding i logopedens profesjonelle faglige vurdering, og som i tillegg er totalt ubegrunnet i hva forskningen sier.
Om videokonsultasjoner
NIFS er positive til at videokonsultasjoner kan fortsette. For mange brukere er dette et godt supplement i tillegg til at dette gjør at logopedisk behandling blir tilgjengeliggjort for brukere som ikke har logopeder der man bor eller må reise uforholdsmessig langt. Geografi burde ikke være et hinder for å få god hjelp fra logopeder med kompetanse på stamming og løpsk tale. Logopedi er et stort fagområde og logopeder har ulike preferanser og styrker. Ikke alle liker å jobbe med alle fagfelt og NIFS ser det som utfordrende at en logoped skal kunne holde seg faglig og forsvarlig oppdatert på alle fagfelt. NIFS er undrende til hvorfor man ikke da kan ha undersøkelsestakster over video uten at det har vært fysisk møte først. Norge har en veldig spredt befolkning og det burde være mulig å få god logopedisk behandling over video uten å måtte reise timevis eller gå glipp av hele skoledager/arbeidsdager for å få riktig hjelp. En lokal logoped kan være riktig hjelp, men også feil hjelp. Ikke bare med tanke på kompetanse, men også personlige faktorer som vi vet spiller inn i alle terapeutiske forhold. En logoped er ikke det samme som en logoped. Hva som er god «pasientbehandling» er det logopedene som avgjør sammen med brukerne, selv om det virker fra høringsnotatet som om dette skal bli definert eksternt av HOD. Om «telelogopedi» gir et tilbud som ikke eksisterer, eller kan tilby logopeder med kompetanse på kjerneområder, må man kunne anse det som positivt. NIFS ser på det som svært positiv at logopedbehandlingstilbudet til brukerne våre styrkes gjennom telelogopedi. Forskning på «ren» telehelse og stamming har vist at det er fullt mulig å gjennomføre like god telebehandling som fysisk behandling ved hjelp av rene videotimer (Lidcombe programmet og MPI-2, for eksempel).
Høringsnotatet legger opp til å få innspill på dette feltet og NIFS vil igjen stresse enda tydeligere at det å kunne henvise til noen for å få riktig hjelp må være mer sentralt enn det å få “noe” hjelp. Her nevnes da kompetanse som en potensiell faktor og ParkinsonNet som et eksempel. Dette kan NIFS støtte om det er eneste mulighet for at brukerne våre skal få riktig hjelp. Det eksisterer ikke noe StammeNet, men mange norske logopeder har omfattende kurshistorikk i behandlingsprogram, behandlingstilnærminger o.l. og noen kan vise til mer kompetanse og utdanning innenfor stamming og løpsk tale utover masterstudiene ved de norske utdanningsinstitusjonene. Om man kun åpner opp for telehelse over spredt geografi til de som kan dokumentere mer kompetanse på et område lurer NIFS på hvordan dette skal dokumenteres/bevises i forkant av oppstart?
NIFS er positiv til at forhåndstilsagn for de under 18 år skal opphøre. Samtidig er NIFS kjent med at mange private logopeder ikke forstår dette med forhåndstilsagn og tror at man ikke lenger trenger vedtak eller avslag fra kommunen. Dette i seg selv riktig i formell praksis, men lovverket er formulert slik at den enkelte logoped skal være kjent med det lokale tilbudet fra kommunen/fylket og om de ville ha gitt hjelp etter opplæringsloven/barnehageloven eller ikke om man tok kontakt eller søkte om hjelp i kommunen/fylket. Er svaret “ja” skal man ikke starte behandling, men et “nei” til dette spørsmålet tilsier at man kan starte opp som næringsdrivende logoped. Dette er det mange som ikke forstår. I tillegg er det mange kommuner som bruker dette til å fraskrive seg ansvar for ulike brukergrupper ved å ikke tilsette logopeder i offentlige stillinger. Konsekvensen er at kommuner, logopeder, PP-tjenester, opplæringskontor driver en runddans med ansvarsfraskrivelse der man enten gir feil beskjed, sier ting som ikke stemmer fordi de ikke selv forstår regelverket, også private logopeder sier ting som er feil, og man starter opp behandling på feil grunnlag eller det blir ikke mulig å starte opp behandling fordi en faktisk ansvarsavklaring ikke lar seg gjennomføre. I dette kaoset blir brukerne de skadelidende.
I utgangspunktet har Norge gratis logopedbehandling. Likevel kan byråkrati, enten kommunalt eller statlig, hindre at brukerne får hjelp. I den sammenheng må det sikres at behandling kan starte opp for å gagne brukerne.
Vedrørende endring av takstbruk
I høringen virker det som om man ikke er klar over det omfattende arbeidet som gjøres rundt nye saker. Før man skal behandle et barnehagebarn som stammer, for å ta et eksempel, sier forskningen vi har på effektive behandlingsprogram (PCI, Restart-DCM for å nevne noen) at man skal:
Dette er et omfattende arbeid som kan kreve 4 innledende undersøkende sesjoner på 60 eller flere minutter hver for å sikre kvalitet og at man gjennomfører alt det man skal uten avbrytelser med tanke på validitet (formell kartlegging). I tillegg må en logoped bruke tid mellom de faktiske sesjonene til å gå over notater fra intervju, skåre og analysere de formelle kartleggingsverktøyene og se over videopptak ved bruk av sjekklister. For hver time en logoped bruker på kartlegging/undersøke, brukes minst en time på å analysere det, eller mer. Dessverre er det allerede i dagens system vanskelig å gjennomføre god kartlegging med riktige takster.
Det er snakk om å øke takstene for logopeder som reiser ut på bekostning av logopedbehandling på kontoret til logopeden. All forskning vi har på logopedbehandling av stamming med barnehagebarn foregår ved hjelp av foreldreintervensjon, at det er de samme sentrale personene i hverdagslivet som utøver behandlingen etter systematisk veiledning fra logoped. Når det kommer til skolebarn, ungdom og voksne som stammer så er dette behandling noe som skjer mellom brukeren og logopeden, der pårørende får veiledning på hvordan de kan støtte vedkommende. Også her er det snakk om omfattende kartlegging og individuelt tilpassede tiltak. Man må skille mellom ønsket å bringe pårørende inn i behandling i form av behandling versus møter. Møtetaksten er i seg selv en utfordring. Hva en insentivet til å dra på møter når man taper penger sett opp mot behandlingstaksten? Det virker som om høringsnotatet på den ene siden problematiserer enkelte forhold rundt pårørende/andre helsetjenester og behandlingssted, men at man på den andre siden legger opp til dugnad der man skal møtes i fellesskap med lave takster for samhandling i form av møter. Det krever forarbeid, reise og aktiv deltagelse for å delta på møter som logoped, i tillegg til etterarbeid. Man stiller som fagperson, en type fagperson vi ser at brukerne våre trenger i møte med barnehagepersonell og skolepersonell når det oppstår situasjoner der denne kompetansen trengs, i tillegg til spesialisthelsetjenesten ved behov(BUP o.l.).
Det kommer frem av høringsnotatet at det virker som om man tror at det å redusere takstbruken i tid, kan bidra til å sluse flere brukere gjennom systemet. Det tar tid å tilpasse behandling, det tar tid og evaluere og planlegge det som skal skje. Det virker som om man her tror at alle personer som trenger logoped trenger den samme behandlingen, noe som styrer mot samlebåndmani på bekostning av kvaliteten på behandlingen. Det er ikke bare å ta imot flere brukere på kort varsel, sluse inn en ny person på 30 minutter, å spare inn 5 minutter her og der og få litt ekstra overskudd til lunsj for å ta unna dropp-inn-køen på kontoret. Logopedisk behandling blir her sidestilt med massasje, uten at NIFS ønsker å være respektløs ovenfor denne yrkesgruppen, når man i realiteten jobber mer som terapeuter basert på omfattende og tidkrevende kartlegging for å tilpasse behandling til den enkelte bruker med fastsatte kortsiktige og langsiktige mål. Stamming, løpsk tale, stemmevansker og språkvansker er ikke en fysisk skavank man kan drille bort på 30 minutter her og der.
Det kan virke fra høringsnotatet at 90 minutter blir den nye maksgrensen på individuelle timer. NIFS stiller seg undrende til hvordan man definerer slike grenser. I dag eksisterer det flere intensive behandlingsprogram som fordrer at man setter av 2 eller flere timer hver eneste dag i 2-4 ukers periode for å kunne jobbe systematisk over kortere tid med det brukerne ønsker å oppnå (MPI-2, Successful Stuttering Management Program, Fluency Plus, Comprehensive Stuttering Program). Det er allerede i dagens system rammevilkår som hindrer brukerne våre å få tilgang til intensiv behandling, både i grupper eller individuelt tilpasset, og forslaget med å redusere timeantallet til 90 minutter er en ytterligere innblanding i logopedens profesjonelle faglige vurdering, og som i tillegg er totalt ubegrunnet i hva forskningen sier.
Om videokonsultasjoner
NIFS er positive til at videokonsultasjoner kan fortsette. For mange brukere er dette et godt supplement i tillegg til at dette gjør at logopedisk behandling blir tilgjengeliggjort for brukere som ikke har logopeder der man bor eller må reise uforholdsmessig langt. Geografi burde ikke være et hinder for å få god hjelp fra logopeder med kompetanse på stamming og løpsk tale. Logopedi er et stort fagområde og logopeder har ulike preferanser og styrker. Ikke alle liker å jobbe med alle fagfelt og NIFS ser det som utfordrende at en logoped skal kunne holde seg faglig og forsvarlig oppdatert på alle fagfelt. NIFS er undrende til hvorfor man ikke da kan ha undersøkelsestakster over video uten at det har vært fysisk møte først. Norge har en veldig spredt befolkning og det burde være mulig å få god logopedisk behandling over video uten å måtte reise timevis eller gå glipp av hele skoledager/arbeidsdager for å få riktig hjelp. En lokal logoped kan være riktig hjelp, men også feil hjelp. Ikke bare med tanke på kompetanse, men også personlige faktorer som vi vet spiller inn i alle terapeutiske forhold. En logoped er ikke det samme som en logoped. Hva som er god «pasientbehandling» er det logopedene som avgjør sammen med brukerne, selv om det virker fra høringsnotatet som om dette skal bli definert eksternt av HOD. Om «telelogopedi» gir et tilbud som ikke eksisterer, eller kan tilby logopeder med kompetanse på kjerneområder, må man kunne anse det som positivt. NIFS ser på det som svært positiv at logopedbehandlingstilbudet til brukerne våre styrkes gjennom telelogopedi. Forskning på «ren» telehelse og stamming har vist at det er fullt mulig å gjennomføre like god telebehandling som fysisk behandling ved hjelp av rene videotimer (Lidcombe programmet og MPI-2, for eksempel).
Høringsnotatet legger opp til å få innspill på dette feltet og NIFS vil igjen stresse enda tydeligere at det å kunne henvise til noen for å få riktig hjelp må være mer sentralt enn det å få “noe” hjelp. Her nevnes da kompetanse som en potensiell faktor og ParkinsonNet som et eksempel. Dette kan NIFS støtte om det er eneste mulighet for at brukerne våre skal få riktig hjelp. Det eksisterer ikke noe StammeNet, men mange norske logopeder har omfattende kurshistorikk i behandlingsprogram, behandlingstilnærminger o.l. og noen kan vise til mer kompetanse og utdanning innenfor stamming og løpsk tale utover masterstudiene ved de norske utdanningsinstitusjonene. Om man kun åpner opp for telehelse over spredt geografi til de som kan dokumentere mer kompetanse på et område lurer NIFS på hvordan dette skal dokumenteres/bevises i forkant av oppstart?
NIFS er positiv til at forhåndstilsagn for de under 18 år skal opphøre. Samtidig er NIFS kjent med at mange private logopeder ikke forstår dette med forhåndstilsagn og tror at man ikke lenger trenger vedtak eller avslag fra kommunen. Dette i seg selv riktig i formell praksis, men lovverket er formulert slik at den enkelte logoped skal være kjent med det lokale tilbudet fra kommunen/fylket og om de ville ha gitt hjelp etter opplæringsloven/barnehageloven eller ikke om man tok kontakt eller søkte om hjelp i kommunen/fylket. Er svaret “ja” skal man ikke starte behandling, men et “nei” til dette spørsmålet tilsier at man kan starte opp som næringsdrivende logoped. Dette er det mange som ikke forstår. I tillegg er det mange kommuner som bruker dette til å fraskrive seg ansvar for ulike brukergrupper ved å ikke tilsette logopeder i offentlige stillinger. Konsekvensen er at kommuner, logopeder, PP-tjenester, opplæringskontor driver en runddans med ansvarsfraskrivelse der man enten gir feil beskjed, sier ting som ikke stemmer fordi de ikke selv forstår regelverket, også private logopeder sier ting som er feil, og man starter opp behandling på feil grunnlag eller det blir ikke mulig å starte opp behandling fordi en faktisk ansvarsavklaring ikke lar seg gjennomføre. I dette kaoset blir brukerne de skadelidende.
I utgangspunktet har Norge gratis logopedbehandling. Likevel kan byråkrati, enten kommunalt eller statlig, hindre at brukerne får hjelp. I den sammenheng må det sikres at behandling kan starte opp for å gagne brukerne.
Oppsummering:
NIFS krever at takster for undersøking/kartlegging faktisk reflekterer det arbeidet som gjøres, både før, underveis og etter, i frykt for at kvaliteten på dette går utover den videre behandlingen. Her må man kunne ha flere runder med undersøkende takster når det er det logopeden faktisk gjør i timene. Innhold og takst må stå side om side.
NIFS mener at evidensbasert praksis skal være rådende for hvor man utøver logopedbehandling og hva man gjør av behandling, ikke et feilplassert samhandlingsmål om å få logopedene til å reise enda mer ut uten reell grunn. Store endringer i takst vil være skadelidende for logopeder og brukerne.
Møtetaksten bør økes for å reflektere arbeidet med å holde/delta på møter, og for å få mer samhandling. Det blir ikke mer samhandling ved feilplasserte behandlingstimer. Da blir brukerne nok en gang skadelidende.
NIFS krever at man ikke setter en grense på 90 minutter, men at 120 minutter må bestå som et minimum. Ut fra vurdering bør en logoped, en yrkesutøver med kompetanse på det man skal jobbe med, kunne dokumentere tidsbruk utover 120 minutter når det er et behov for det fra brukerens side og hensyn til behandling og innhold.
NIFS er svært kritisk til hvordan det legges opp til at logopeder blir presset til å ta imot enda flere brukere på kortere tid og mener at det viser en manglende forståelse av logopedisk behandling fra HOD.
NIFS er positiv til at brukerne slipper den unødvendige byråkratiske runddansen med fornyelse av vedtak etter 25 behandlingstimer når logopeden mener at det er behov for det i samråd med bruker/pårørende.
NIFS er positiv til at brukerne slipper den unødvendige byråkratiske runddansen med fornyelse av vedtak etter 25 behandlingstimer når logopeden mener at det er behov for det i samråd med bruker/pårørende.
NIFS er positiv til at det kommer en takst for møter med barnehage/skolepersonell.
NIFS mener at evidensbasert praksis skal være rådende for hvor man utøver logopedbehandling og hva man gjør av behandling, ikke et feilplassert samhandlingsmål om å få logopedene til å reise enda mer ut uten reell grunn. Store endringer i takst vil være skadelidende for logopeder og brukerne.
Møtetaksten bør økes for å reflektere arbeidet med å holde/delta på møter, og for å få mer samhandling. Det blir ikke mer samhandling ved feilplasserte behandlingstimer. Da blir brukerne nok en gang skadelidende.
NIFS krever at man ikke setter en grense på 90 minutter, men at 120 minutter må bestå som et minimum. Ut fra vurdering bør en logoped, en yrkesutøver med kompetanse på det man skal jobbe med, kunne dokumentere tidsbruk utover 120 minutter når det er et behov for det fra brukerens side og hensyn til behandling og innhold.
NIFS er svært kritisk til hvordan det legges opp til at logopeder blir presset til å ta imot enda flere brukere på kortere tid og mener at det viser en manglende forståelse av logopedisk behandling fra HOD.
NIFS er positiv til at brukerne slipper den unødvendige byråkratiske runddansen med fornyelse av vedtak etter 25 behandlingstimer når logopeden mener at det er behov for det i samråd med bruker/pårørende.
NIFS er positiv til at brukerne slipper den unødvendige byråkratiske runddansen med fornyelse av vedtak etter 25 behandlingstimer når logopeden mener at det er behov for det i samråd med bruker/pårørende.
NIFS er positiv til at det kommer en takst for møter med barnehage/skolepersonell.