Sjømat Norge støtter utvalgets konklusjoner knyttet til innføringen av norske lønns- og arbeidsvilkår og behovet for en stabil og robust tilskuddsordning for norske sjøfolk. Videre stiller vi oss bak Kystrederienes merknader om at utseilt distanse må fjernes som den styrende parameteren for hvem som faller innenfor og utenfor ordningen, og at operasjoner utført som følge av myndighetspålagte krav ikke må være diskvalifiserende fra støtteordningene.
Vi er enig med utvalgets syn om at en eventuell innføring av norske lønns- og arbeidsvilkår ikke vil medføre at behovet for tilskuddsordningen forsvinner eller at tilskuddsordningen av denne grunn bør reduseres i omfang. Selv med like lønns- og arbeidsvilkår vil utenlandske sjøfolk med tilskuddsordning stille sterkere i konkurransen med norske sjøfolk dersom norsk tilskuddsordning er svekket.
Utvalgets mandat har vært å vurdere tiltak som kan styrke norsk maritim kompetanse, sikre norske sjøfolk på norske skip og sikre norske rederiers konkurransekraft. I den sammenheng savner vi en grundigere gjennomgang av hvordan omfangsbestemmelsene til rederiskatteordningen og sjømannsfradraget praktiseres i dag og konsekvensen det har for rederier i havbruksnæringen. I det følgende vil vi derfor fokusere på dette.
Det anbefales riktig nok i rapporten at skipsfart knyttet til fremtidsrettede havnæringer også bør falle inn under nettolønnsordningene. Det er vi enige i, men hva da med dagens havbruksnæring som nå glir over i den fremtidsrettede havnæringen? Hvorvidt man faller innenfor eller utenfor ordningene - det være seg sjømannsfradrag, nettolønn eller rederiskatt - styres i stor grad av begrepet, utseilt distanse, og beregningen av dette. Rekkevidden til fartøyene er det imidlertid andre sektormyndigheter som legger begrensninger på, noe som fører til at rederiene risikerer å falle utenfor selv om det vi oppfatter er intensjonen med ordningene er oppfylt.
Skipsfarten i havbruksnæringen er i en rivende utvikling, noe også rapporten illustrerer bl.a. ved å vise til et intensivt nybyggingsprogram blant havbruksrederiene. Fartøyene blir større og mer avanserte, og er et stadig viktigere markedssegment for norske verft, norske teknologi- og serviceleverandører og, ikke minst, norske sjøfolk. Det er derfor uholdbart at det som kan bli en av de viktigste næringsretningene for norsk skipsfart skal oppleve en usikkerhet rundt berettigelsen til støtteordningene for næringen. Vi mener at det snarest må bringes klarhet i at også havbruksrederiene får ta del i disse avgjørende støtteordningene.
I Stortingsmeldingen, Grønnere og smartere – morgendagens maritime næring slås følgende fast: Regjeringen vil arbeide for å opprettholde en rederiskatteordning og tilskuddsordning for sysselsetting av sjøfolk som gir likeverdige konkurransevilkår for norske maritime bedrifter, og et godt og tilpasset utdanningssystem som bidrar til å sikre norsk maritim kompetanse. For at støtteordningene skal komme norsk skipsfart til gode også i fremtiden, må målsetningen med politikken føres videre til regelverket.
Det er særlig tolkningen av begrepet "skip i fart" fra lovteksten, og forskriftens krav til "utseilt distanse" som det bør gjøres noe med. Tolkningen som skattemyndighetene har av dette kravet er veldig lite hensiktsmessig for skipsfarten, og fører til at det kan være kontraktsmessige tilfeldigheter eller geografiske forskjeller som avgjør om man faller innenfor eller utenfor ordningene. Det er videre stor risiko for at aktørene trår feil.
Vi vil også påpeke et annet forhold som tyder på at praktiseringen ikke holder tritt med næringens utvikling. I dag kan det være mange norske sjøfolk på fartøy som egentlig tilfredsstiller kriteriene for nettolønn, men som likevel faller utenfor fordi de ikke gis anledning til å dokumentere at kriteriene er tilfredsstilt. For å ha rett på nettolønn er det krav om at fartøyet er over 100 bruttotonn (bt). Det eneste Sjøfartsdirektoratet, som forvalter ordningen, godtar som dokumentasjon på at tonnasjekravet er oppfylt, er målebrev. Problemet er at fartøy under 15 meters lengde ikke får målebrev. Dermed vil de bli utelukket fra nettolønnsordningen selv om de oppfyller alle kriterier. En nedre grense for hvem som skal nyte godt av støtteordningene kan være hensiktsmessig, men det virker urimelig at aktørene forhindres fra å dokumentere at alle krav er tilfredsstilt.
For å styrke norsk maritim kompetanse, sikre norske sjøfolk på norske skip og sikre norske rederiers konkurransekraft, er det viktig at ikke forvaltningen av sentrale støtteordninger fristilles fra næringens utvikling og ønsket politikk. Praktiseringen må være helhetlig og gjennomtenkt. Her henger myndighetene etter når det gjelder skipsfarten i havbruksnæringene. Vi mener at rapporten i for liten grad belyser dette forholdet. For å få forutsigbarhet i ordningene og unngå utilsiktede konsekvenser for næringen, ber vi om at regjeringen snarest griper inn i en praktisering som vi mener ikke oppfyller intensjonen med støtteordningene.
Sjømat Norge foreslår derfor at det gjennomføres en grundig gjennomgang av hvordan regelverket rundt støtteordningene praktiseres i dag, slik at vi sikrer at Norge utnytter mulighetsrommet til å gi, også de sjøfartsnæringene som vokser frem nå, forutsigbare og konkurransedyktige vilkår. Sjømat Norge er beredt til å bidra inn i dette arbeidet.
Vi er enig med utvalgets syn om at en eventuell innføring av norske lønns- og arbeidsvilkår ikke vil medføre at behovet for tilskuddsordningen forsvinner eller at tilskuddsordningen av denne grunn bør reduseres i omfang. Selv med like lønns- og arbeidsvilkår vil utenlandske sjøfolk med tilskuddsordning stille sterkere i konkurransen med norske sjøfolk dersom norsk tilskuddsordning er svekket.
Utvalgets mandat har vært å vurdere tiltak som kan styrke norsk maritim kompetanse, sikre norske sjøfolk på norske skip og sikre norske rederiers konkurransekraft. I den sammenheng savner vi en grundigere gjennomgang av hvordan omfangsbestemmelsene til rederiskatteordningen og sjømannsfradraget praktiseres i dag og konsekvensen det har for rederier i havbruksnæringen. I det følgende vil vi derfor fokusere på dette.
Det anbefales riktig nok i rapporten at skipsfart knyttet til fremtidsrettede havnæringer også bør falle inn under nettolønnsordningene. Det er vi enige i, men hva da med dagens havbruksnæring som nå glir over i den fremtidsrettede havnæringen? Hvorvidt man faller innenfor eller utenfor ordningene - det være seg sjømannsfradrag, nettolønn eller rederiskatt - styres i stor grad av begrepet, utseilt distanse, og beregningen av dette. Rekkevidden til fartøyene er det imidlertid andre sektormyndigheter som legger begrensninger på, noe som fører til at rederiene risikerer å falle utenfor selv om det vi oppfatter er intensjonen med ordningene er oppfylt.
Skipsfarten i havbruksnæringen er i en rivende utvikling, noe også rapporten illustrerer bl.a. ved å vise til et intensivt nybyggingsprogram blant havbruksrederiene. Fartøyene blir større og mer avanserte, og er et stadig viktigere markedssegment for norske verft, norske teknologi- og serviceleverandører og, ikke minst, norske sjøfolk. Det er derfor uholdbart at det som kan bli en av de viktigste næringsretningene for norsk skipsfart skal oppleve en usikkerhet rundt berettigelsen til støtteordningene for næringen. Vi mener at det snarest må bringes klarhet i at også havbruksrederiene får ta del i disse avgjørende støtteordningene.
I Stortingsmeldingen, Grønnere og smartere – morgendagens maritime næring slås følgende fast: Regjeringen vil arbeide for å opprettholde en rederiskatteordning og tilskuddsordning for sysselsetting av sjøfolk som gir likeverdige konkurransevilkår for norske maritime bedrifter, og et godt og tilpasset utdanningssystem som bidrar til å sikre norsk maritim kompetanse. For at støtteordningene skal komme norsk skipsfart til gode også i fremtiden, må målsetningen med politikken føres videre til regelverket.
Det er særlig tolkningen av begrepet "skip i fart" fra lovteksten, og forskriftens krav til "utseilt distanse" som det bør gjøres noe med. Tolkningen som skattemyndighetene har av dette kravet er veldig lite hensiktsmessig for skipsfarten, og fører til at det kan være kontraktsmessige tilfeldigheter eller geografiske forskjeller som avgjør om man faller innenfor eller utenfor ordningene. Det er videre stor risiko for at aktørene trår feil.
Vi vil også påpeke et annet forhold som tyder på at praktiseringen ikke holder tritt med næringens utvikling. I dag kan det være mange norske sjøfolk på fartøy som egentlig tilfredsstiller kriteriene for nettolønn, men som likevel faller utenfor fordi de ikke gis anledning til å dokumentere at kriteriene er tilfredsstilt. For å ha rett på nettolønn er det krav om at fartøyet er over 100 bruttotonn (bt). Det eneste Sjøfartsdirektoratet, som forvalter ordningen, godtar som dokumentasjon på at tonnasjekravet er oppfylt, er målebrev. Problemet er at fartøy under 15 meters lengde ikke får målebrev. Dermed vil de bli utelukket fra nettolønnsordningen selv om de oppfyller alle kriterier. En nedre grense for hvem som skal nyte godt av støtteordningene kan være hensiktsmessig, men det virker urimelig at aktørene forhindres fra å dokumentere at alle krav er tilfredsstilt.
For å styrke norsk maritim kompetanse, sikre norske sjøfolk på norske skip og sikre norske rederiers konkurransekraft, er det viktig at ikke forvaltningen av sentrale støtteordninger fristilles fra næringens utvikling og ønsket politikk. Praktiseringen må være helhetlig og gjennomtenkt. Her henger myndighetene etter når det gjelder skipsfarten i havbruksnæringene. Vi mener at rapporten i for liten grad belyser dette forholdet. For å få forutsigbarhet i ordningene og unngå utilsiktede konsekvenser for næringen, ber vi om at regjeringen snarest griper inn i en praktisering som vi mener ikke oppfyller intensjonen med støtteordningene.
Sjømat Norge foreslår derfor at det gjennomføres en grundig gjennomgang av hvordan regelverket rundt støtteordningene praktiseres i dag, slik at vi sikrer at Norge utnytter mulighetsrommet til å gi, også de sjøfartsnæringene som vokser frem nå, forutsigbare og konkurransedyktige vilkår. Sjømat Norge er beredt til å bidra inn i dette arbeidet.