Person som ikke har oppgitt navn (116301)

Det er svært uheldig at verken de lokalt ansatte eller deres fagforening, UDLAF Delta, har blitt inkludert i prosessen før lovforslaget ble sendt ut på høring. Dette skaper inntrykk av en lukket prosess og svekker tilliten til arbeidet som er gjort. Det har vært forsøk på å få innsyn i saksdokumenter, men med avslag fra AID. Hadde de som kjenner problemstillingen fra innsiden blitt tatt med tidligere, kunne mange av utfordringene vært avklart før forslaget ble sendt ut.

Lovforslaget fremstår som en forsinket og lite helhetlig opprydning i en lang rekke feil og uklarheter som har rammet lokalt ansatte ved norske utenriksstasjoner over tid. Det mangler en grundig gjennomgang av historikken og tidligere praksis, og det tas ikke hensyn til hvordan myndighetenes skiftende tolkninger har påvirket de ansatte og deres livsvalg.

Siden 2010 har det vært flere endringer i hvordan medlemskap i folketrygden for lokalt ansatte har blitt forstått og praktisert. I 2010 ble det innført en overgangsordning som skulle vare i 10 år, og i 2022 informerte NAV EØS-landene om at lokalt ansatte skulle anses som statsansatte og dermed være pliktige medlemmer i norsk folketrygd. Dette ble bekreftet av AID i mai 2022, som la til grunn at EØS-borgere ansatt ved norske utenriksstasjoner skulle omfattes av norsk trygdelovgivning. Flere ansatte på vår ambassade reflekterer disse forskjellige ordningene og etter 2022 gikk noen tilbake til norsk folketrygd etter å ha vært noen år i italiensk trygdeordning. Noen av de hadde flyttet fra Norge til Italia for å begynne i jobben og ble ført inn i lokal trygdeordning og meldt ut av folketrygden. De mistet da år med opptjening i statens pensjonskasse på grunn av dette, og har i tillegg brukt masse egne penger på helsetjenester, som kunne vært refundert.

Det er derfor svært problematisk at det nå fremmes et lovforslag som snur denne praksisen og konkluderer med at lokalt ansatte ikke skal anses som tjenestemenn etter EU-forordning 883/2004, og dermed ikke være pliktige medlemmer i folketrygden. Mange har tatt viktige valg – som bolig, familie og pensjon – basert på tidligere informasjon fra arbeidsgiver og norske myndigheter. Men det bryter også tilliten til vår arbeidsgiver. Vi jobber for å fremme norske interesser og gode omdømme i utlandet, men opplever lite tillit og forutsigbarhet mot det landet vi fremmer og jobber for.

For lovforslaget tar ikke hensyn til at mange lokalt ansatte har basert viktige livsvalg på tidligere informasjon fra arbeidsgiver og myndigheter. Det er urettferdig å endre regelverket uten å tilby overgangsordninger som ivaretar rettighetene til dem som allerede er berørt.

Det er også oppsiktsvekkende at høringsnotatet nesten utelukkende omtaler statens økonomiske innsparinger, uten å vurdere hvordan forslaget påvirker de ansatte. For oss handler dette ikke om kroner og øre, men om grunnleggende trygghet og rettigheter. Mange har og kan miste rettigheter som pensjonsopptjening, fødselspermisjon og barnetrygd. Hvert land har sine trygdetilbud, hvor for eks. norsk fødselspermisjon vil være mye mer omfattende og givende for mor og barn, det første året i livet sammen, enn det lokale trygdetilbudet tilbyr.

Lokalt ansatte er en sammensatt gruppe – både norske og lokale borgere. Det må finnes løsninger som sikrer kontinuitet og forutsigbarhet i trygdetilknytningen. Unntak bør kunne gis så lenge den ansatte fortsetter i sin stilling, ikke bare for en begrenset periode på fem år.

Jeg vil understreke viktigheten av å innføre overgangsordninger som beskytter oss som er berørt. Det bør være en rett at lokalt ansatte kan fortsette i den trygdeordningen de allerede er en del av, som en del av arbeidsforholdet vårt. For oss som er medlem i folketrygden trenger vi kontinuitet og forutsigbarhet for vår fremtid. Vi trenger å kunne fortsette og samle opp vår pensjon vi har begynt på, og vi trenger å vite at de trygdeytelsene vi har nå vil kunne fortsette i fremtiden, for oss og våre familier.