Høring– NOU 2021: 6 Myndighetenes håndtering av koronapandemien
Det vises til brev fra Justis- og beredskapsdepartementet av 3. mai 2021 med vedlagt høring NOU 2021: 6 Myndighetenes håndtering av koronapandemien.
Det er en viktig høring som trenger grundig gjennomgang av forskjellige perspektiv og evaluering av hva som er gjort og ikke gjort, og hva som kunne ha blitt gjort bedre.
Koronakommisjonen har levert en omfattende og detaljert rapport, som i hovedsak evaluerer beredskapen i forkant, og håndteringen av den første delen av pandemien.
Det bemerkes at kommisjonens funn knyttet til beredskap viser tydelig en manglende evne til å lære av fortiden. Flere sentrale læringspunkt samsvarer med Gjørv-kommisjonens funn i 2012. Man kan lese at beredskapen- og krisehåndteringen lider under manglende samordning, koordinering og overordnet ledelse. Det mangler en overordnet beredskapsmyndighet som sørger for en god og helhetlig beredskap på tvers av sektorer.
Pandemien har vært en varslet krise, og beredskap handler om å forberede seg på uventede kritiske situasjoner. Myndighetene har ikke vist at de klarer det i tilstrekkelig grad. Systemet er ikke godt nok rigget eller robust nok til å takle kriser, og kulturen for beredskapstenkning er ikke god nok. Til tross for at det har blitt gjort flere evalueringer og utredninger etter utbruddet av svineinfluensa i 2011, beredskapskritikken fra Gjørvkommisjonen i 2012, og gjentatte advarsler om at pandemi er den mest sannsynlige krise, er lite gjort for å styrke samfunnets evne til krisehåndtering. Koronakommisjonens rapport må føre til en kraftig erkjennelse hos de ansvarlige og følges opp med handling. Denne helsekrisen har tydelig vist at god beredskap koster, men at dårlig beredskap koster enda mer.
Manglende kapasitet i helsetjenestens omtales ikke i tilstrekkelig grad i kommisjonens rapport, ifølge Legeforeningen. Kommunal beredskap bør styrkes. Koronakommisjonen anbefaler at krav og forventninger til kommunene på smittevern- og pandemiområdet bør konkretiseres. Pandemien har avdekket omfattende mangler i kommunene. Det er avdekket at kommunene ikke har sørget for sikker kommunikasjon av sensitiv pasientinformasjon over helsenettet innad i og mellom kommuner for gjennomføring av TISK/smitteoppsporingsarbeid. PCR-tester som brukes er heller ikke fri for risiko, og både ubehagelige og inngripende i menneskekroppen.
Med tanke på arbeid mer koronasertifikat og vaksine er dette ikke gjort demokratisk ved å høre etter hva befolkningens mener i større grad. Massemedia har ensidig belyst positive sider av vaksiner (som fremdeles er eksperimentelle og under utvikling og langtidsvirkninger er ukjente). Man har ikke gitt befolkningen god nok informasjon om bivirkninger og risiko med vaksinene. I tillegg har man benyttet seg av et oven ifra ned-perspektiv i det man har kommunisert om hvordan koronasertifikat skal gi fordeler for de vaksinerte, mens de som av medisinske eller andre grunner ikke kan ta dem, må testes hver 24 time om de skal kunne fremvise et koronasertifikat. Dette er kritikkverdig, og diskriminerer deler av befolkningen i høy grad. Forslaget om å skape et sorteringssamfunn basert på helsemessig status strider mot demokratiske prinsipper. Tvangsvaksinering og utlevering av medisinske persondata er ikke veien å gå. Det oppstår både etiske og juridiske problemstillinger som må kartlegges mye grundigere enn det har blitt lagt opp til av regjeringen. Det blir en slags forskjellsbehandling, hvor mennesker kan bli vurdert som en første- eller annenrangsborger, og hvor de som ikke er førsterangsborger kan ikke delta på event, konserter, kino, kultur etc., men i praksis blir utestengt fra å leve et normalt liv og stigmatisert. Dette er alvorlig og bør ikke kunne haste-innføres på denne måten som det har blitt lagt opp til. I høringer kring koronasertifikat har regjeringen ikke spesifisert tydelig hva det kan brukes til, og allerede kan man se at det blir tatt i bruk i mye større grad enn tidligere høringer har beskrevet.
De som er imot regjeringens forslag, blir stemplet som konspirasjonsteoretikere og latterliggjort. Uavhengig av bakgrunn som, leger, forskere, helsearbeidere mm., og dette er ikke det vi ønsker i Norge på 2020-tallet. Kritiske spørsmål bør tas opp, istedenfor feies under teppet.
Når regjeringen har gjort haste-endringer i smittevernloven med regler om koronasertifikat har de åpnet opp for en stat som har ubegrenset tilgang til å diskriminere og gripe inn i privatlivets sfære hvor man tillater å gjøre det norske folk rettsløse i eget land, hvilket er kritikkverdig. Man har ikke i tilstrekkelig grad og heller ikke gjennom demokratisk avstemning vurdert risiko, etiske vurderinger, juridiske vurderinger, menneskerettigheter, loven om likestilling og forbud mot diskriminering, kommersielle interesser og eierskap/aksjer hos legemiddelskap/vaksineprodusenter. Dette viser tydelige svakheter i håndteringen av en slik viktig sak.
Det er en viktig høring som trenger grundig gjennomgang av forskjellige perspektiv og evaluering av hva som er gjort og ikke gjort, og hva som kunne ha blitt gjort bedre.
Koronakommisjonen har levert en omfattende og detaljert rapport, som i hovedsak evaluerer beredskapen i forkant, og håndteringen av den første delen av pandemien.
Det bemerkes at kommisjonens funn knyttet til beredskap viser tydelig en manglende evne til å lære av fortiden. Flere sentrale læringspunkt samsvarer med Gjørv-kommisjonens funn i 2012. Man kan lese at beredskapen- og krisehåndteringen lider under manglende samordning, koordinering og overordnet ledelse. Det mangler en overordnet beredskapsmyndighet som sørger for en god og helhetlig beredskap på tvers av sektorer.
Pandemien har vært en varslet krise, og beredskap handler om å forberede seg på uventede kritiske situasjoner. Myndighetene har ikke vist at de klarer det i tilstrekkelig grad. Systemet er ikke godt nok rigget eller robust nok til å takle kriser, og kulturen for beredskapstenkning er ikke god nok. Til tross for at det har blitt gjort flere evalueringer og utredninger etter utbruddet av svineinfluensa i 2011, beredskapskritikken fra Gjørvkommisjonen i 2012, og gjentatte advarsler om at pandemi er den mest sannsynlige krise, er lite gjort for å styrke samfunnets evne til krisehåndtering. Koronakommisjonens rapport må føre til en kraftig erkjennelse hos de ansvarlige og følges opp med handling. Denne helsekrisen har tydelig vist at god beredskap koster, men at dårlig beredskap koster enda mer.
Manglende kapasitet i helsetjenestens omtales ikke i tilstrekkelig grad i kommisjonens rapport, ifølge Legeforeningen. Kommunal beredskap bør styrkes. Koronakommisjonen anbefaler at krav og forventninger til kommunene på smittevern- og pandemiområdet bør konkretiseres. Pandemien har avdekket omfattende mangler i kommunene. Det er avdekket at kommunene ikke har sørget for sikker kommunikasjon av sensitiv pasientinformasjon over helsenettet innad i og mellom kommuner for gjennomføring av TISK/smitteoppsporingsarbeid. PCR-tester som brukes er heller ikke fri for risiko, og både ubehagelige og inngripende i menneskekroppen.
Med tanke på arbeid mer koronasertifikat og vaksine er dette ikke gjort demokratisk ved å høre etter hva befolkningens mener i større grad. Massemedia har ensidig belyst positive sider av vaksiner (som fremdeles er eksperimentelle og under utvikling og langtidsvirkninger er ukjente). Man har ikke gitt befolkningen god nok informasjon om bivirkninger og risiko med vaksinene. I tillegg har man benyttet seg av et oven ifra ned-perspektiv i det man har kommunisert om hvordan koronasertifikat skal gi fordeler for de vaksinerte, mens de som av medisinske eller andre grunner ikke kan ta dem, må testes hver 24 time om de skal kunne fremvise et koronasertifikat. Dette er kritikkverdig, og diskriminerer deler av befolkningen i høy grad. Forslaget om å skape et sorteringssamfunn basert på helsemessig status strider mot demokratiske prinsipper. Tvangsvaksinering og utlevering av medisinske persondata er ikke veien å gå. Det oppstår både etiske og juridiske problemstillinger som må kartlegges mye grundigere enn det har blitt lagt opp til av regjeringen. Det blir en slags forskjellsbehandling, hvor mennesker kan bli vurdert som en første- eller annenrangsborger, og hvor de som ikke er førsterangsborger kan ikke delta på event, konserter, kino, kultur etc., men i praksis blir utestengt fra å leve et normalt liv og stigmatisert. Dette er alvorlig og bør ikke kunne haste-innføres på denne måten som det har blitt lagt opp til. I høringer kring koronasertifikat har regjeringen ikke spesifisert tydelig hva det kan brukes til, og allerede kan man se at det blir tatt i bruk i mye større grad enn tidligere høringer har beskrevet.
De som er imot regjeringens forslag, blir stemplet som konspirasjonsteoretikere og latterliggjort. Uavhengig av bakgrunn som, leger, forskere, helsearbeidere mm., og dette er ikke det vi ønsker i Norge på 2020-tallet. Kritiske spørsmål bør tas opp, istedenfor feies under teppet.
Når regjeringen har gjort haste-endringer i smittevernloven med regler om koronasertifikat har de åpnet opp for en stat som har ubegrenset tilgang til å diskriminere og gripe inn i privatlivets sfære hvor man tillater å gjøre det norske folk rettsløse i eget land, hvilket er kritikkverdig. Man har ikke i tilstrekkelig grad og heller ikke gjennom demokratisk avstemning vurdert risiko, etiske vurderinger, juridiske vurderinger, menneskerettigheter, loven om likestilling og forbud mot diskriminering, kommersielle interesser og eierskap/aksjer hos legemiddelskap/vaksineprodusenter. Dette viser tydelige svakheter i håndteringen av en slik viktig sak.