Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS) er en forening for personer som stammer, har løpsk tale, deres pårørende og personer som faglig interessert i stamming og løpsk tale. I dag er det ca. 1% av den voksne befolkningen som stammer og ca. 1% av den voksne befolkningen har løpsk tale. Studier har konkludert med at et sted rundt 10% av alle barnehagebarn har en periode i livet sitt som kan defineres som stamming som igjen krever behandling i form av systematisk foreldreveiledning og direkte stammebehandling ved behov. Stamming er en multifaktoriell vanske. Dette betyr at det ikke er mulig å spå med 100% sikkerhet hvilke barn som slutter å stamme med/uten behandling i barnehagealder. Det som er nevnt så langt er utviklingsmessig stamming og løpsk tale, som under ett går under termen “taleflytvansker”. I tillegg er det flere mennesker som opplever taleflytvansker i form av stamming og løpsk tale i sammenheng med fysisk traume etter slag/skade i hjernen og psykologisk traume, og som et følge av degenererende nevrologiske forstyrrelser, slik som Parkinsons syndrom. Taleflytvansker er ikke en lavfrekvent vanske og er et av hovedområdene til logopeder, både historisk og i nåtid.
Om logopeders virkeområde
Norske logopeder jobber i ulike sektorer, men de jobber ikke nødvendigvis med ulike klientgrupper og de utfører ikke nødvendigvis behandlingen forskjellig. NIFS har lagt merke til at ulike kommuner har definert sin egen plikt overfor ulike brukergrupper på forskjellige måter. Privatpraktiserende logopeder jobber på samme vis med personer med taleflytvansker som offentlige ansatt logopeder, men forskjellen ligger i om kommunen har definert taleflytvansker som noe de skal gi et løpende tilbud til under “tilpasset opplæring” eller noe som er berettiget til vedtak som “spesialundervisning” eller “spesialpedagogisk hjelp”. Dette gjelder samtlige vanskeområder og brukergrupper som logopeder møter, og er noe kommunen selv kan definere. I de tilfellene kommunene ikke gir hjelp får man dekket behandling gjennom Folketrygdloven. Det er derfor ikke mulig å bruke tall basert på sektor/arbeidsplass for å si hvor mange som i dag jobber innenfor “helse”, fordi det er arbeidet som logopeden utøver som er kjernen av virksomheten med et mangfold av saker/brukergrupper. Tradisjonen i Norge har vært kommunale offentlige logopeder der utdanningsbakgrunnen var lærerutdanning, fordi bakgrunnen for å hjelpe ulike brukergrupper startet med spesialklassene/spesialskolene av organisasjonsmessige årsaker ved århundreskiftet 1900. Å forsøke å stadfeste et behov for logopeder basert hvor logopeder er ansatt gir ikke et reelt bilde av situasjonen og det reelle behovet for logopeder innenfor de ulike tjenestene. Enda mer “feil” blir det å skille på tittel av samme grunn. En logoped som tar i mot klientgrupper på et sykehus i et akuttfase kan virke mer “helse”, men en logoped skal deretter følge opp denne personens behov i nærmiljøet. Noen får kanskje et rehabiliteringsopphold der også logopeder er inne i bildet og tenker på denne oppfølgingen som “helse”. Det er en rød tråd fra start til slutt der hver eneste logoped er nødt til å ha den samme kunnskapen om feltet og jobber med de samme tiltakene/intervensjon der kommunens organisering og brukerens nærhet til ulike institusjoner avgjør om hjelpen kommer gjennom voksenopplæring, Familiens Hus, direkte underlagt PPT, undervisningsstillinger på en rehabiliteringsinstitusjon som er offentlig eller privat, logopedstillinger på samme sted eller i nabokommunen, eller privat praksis som dekkes gjennom det offentlige ved Helfo. Brukergruppen de behandler, virkeområde og navn på tjenesten er ikke definerende på den måten mange skal ha det til.
NIFS anser det som positivt for våre brukere at det stilles mer krav til logopedutdanning og krav til etterutdanning og kurs for å vedlikeholde en autorisasjon. Dette kan medføre at flere logopeder får insentiver til å holde seg faglig oppdatert og lære nye behandlingsmetoder som kommer brukergruppen vår til gode.
NIFS har sett at praksissituasjonen ved flere av utdanningsinstitusjonene har vært varierende og vi kjenner til at flere av Norges utdanningsinstitusjoner mangler praksisplasser for taleflytvansker. Ved eventuelle nye krav til logopedutdanning bør det settes fokus på hvordan man kan sikre praksis innenfor alle områdene, da erfaring med alle klientgrupper og kunnskapsoverføring fra erfarne logopeder er meget viktig i alle profesjoner. Det er særdeles viktig ettersom ikke alle nyutdannede logopeder har kolleger å forholde seg til og risikerer at de først møter personer med taleflytvansker, afasi eller stemmevansker (for å nevne noe) når de starter i jobben helt alene. NIFS har fått bekymringsmeldinger fra foreldre vedrørende “nyutdannede”. Dette er ikke logopedens feil, men utdanningsinstitusjonenes feil og fordi systemet for kvalitetssikring er for dårlig.
I dag er logopedutdanningen en to-årig master man kan søke seg til med en grunnutdanningen innenfor pedagogikk eller helse. Dette er ikke en uvanlig ordning. I Storbritannia har man flere utdanningsløp som kvalifiserer en person til å bli logoped, både bachelor + master innenfor logopedi, eller valgfrie bachelorprogram uavhengig av logopedi hvor man deretter kan ta en mastergrad, på lik linje som i Norge. Utdanningsinstitusjoner i USA har flere tilsvarende løp, men der man også må ta ekstra grunnemner innenfor logopedi for å kvalifisere til opptak til masterprogrammet om man ikke har tilsvarende fra før. For å evaluere et utdanningsløp kan man ikke bare se på antall studiepoeng, men på hvilket nivå dette gis. Det er forskjell på innhold, mengde, kvalitet krav på masternivå, enn ved innføringsemne på bachelornivå. En eventuell autorisasjon må kunne balansere kravet om kompetanse hos en kommende logoped og behovet kommunene har for logopeder de kommende årene. Det er mulig ha et mangfold i utdanning og opptaksgrunnlag, så lenge de gjennom utdanningen blir kvalifisert til å utøve yrket. En autorisasjon bør da bety økt krav til omstilling av eksisterende utdanninger.
NIFS har sett en utvikling der logopedbehandling krever mer og mer kompetanse, samtidig som logopedutdanningen i seg selv har stått stille. Hdir påstår i høringsnotatet at det “ er gjort noen studier blant annet innen logopedisk arbeid med personer med afasi, samt barn som har ekspressive artikulasjons- og språkvansker ”. NIFS ønsker å fremheve at dette er en sterk underdrivelse av den reelle situasjonen rundt evidens og logopedisk praksis. Logopedi er et omfattende felt med mye evidens der logopedens virkeområde og ansvarsområde har vokst sammen med evidensen, og det er det som er utfordringen i lys av utdanningen i dag og manglende krav til kursing/etterutdanning. Innenfor stamming er det forsket på effekten av spesifikke strukturerte behandlingsprogram for ulike aldersgrupper som krever ytterligere kursing og trening, men tilgjengeligheten for dette i Norge har vært lav, men er noe stigende. Her kan man nevne Lidcombe-programmet, Palin PCI, Westmead-programmet og Restart-DCM for barnehagebarn. Fluency plus, Comprehensive Stuttering Program, Hollins Precision Fluency Shaping Program, Modify Phonation Intervals(MPI-II), Camperdown-programmet, Successful Stuttering Management Program(SSMP), alt dette for ungdom og voksne, i tillegg til holistiske integrerte tilnærminger som også er evidensbasert. Dette er både skjedd gjennom RCT-studier, store gruppestudier og samling av case-studier over tid. Foruten disse programmene er det forsket mye på hvilken hjelp man kan ha av kognitive program og kognitive tilnærminger, slik som CBT og ACT. Det krever mye å være faglig oppdatert på et av de logopediske områdene, og enda mer for å holde seg forsvarlig oppdatert på alt.
NIFS mener at det vil være uhensiktsmessig med en todeling der man skiller mellom “logoped” og “helselogoped”. Det vil føre til en splittelse av fagområdet, et fagområde som er og skal være tverrfaglig. Grunnprinsipper om opplæring der man skal tilpasse noe til brukeren er det samme som for rehabilitering, enten man på grunn av arbeidsforholdet er ansatt i en undervisningsstilling eller jobber under termen “behandling” i helse. Det skapes et fiktiv skille når man forsøker å todele opplæring og rehabilitering/behandling. Det er behov for en enhetlig logopedbehandling for å sørge for at logopedene ute i Norge har samme forutsetning for å gjøre samme jobb, uavhengig av stillingskode i kommune, fylke, stat, eller om det er privat praksis, for å kunne ivareta brukerne våre, både NIFS og andres.
Våre brukere har behov for logopeder med gode evner og ferdigheter på tvers av fagfelt, enten det er snakk om taleflytvansker som er medfødt eller som en følgetilstand. Å ha en lik utdanning som grunnlag for å kunne kalle seg “logoped”, men å utvikle spesialistprogram etter modell fra andre land er i mye større grad en relevant tilnærming. Innenfor taleflytvansker eksisterer det i dag et felles klinisk spesialistprogram for europeiske logopeder kalt European Clinical Specialisation in Fluency Disorders (ECSF) på 25 studiepoeng. En lengre utdanning vil i seg selv skape mer rom for å kunne fordype seg i ulike fagfelt utover minimum. Samtidig er det nok begrenset hvorvidt dette lar seg gjøre i praksis med valgbare emner som treffer bredden i hvert årskull og som har et forsvarlig antall studenter oppmeldt til eksamen når det bare 20-25 studenter i hvert kull som i dag. Vi ser et behov for at logopeder har kunnskap om fysiologi, nevrologi, barns utviklingsmønstre, opplæringsprinsipper fra pedagogikk, rehabiliteringsperspektiv, hvordan brukerne er et del av et miljø og et system, samt terapeutiske ferdigheter fra psykologi for å imøtekomme våre brukere. NIFS ser ikke hvorfor en todeling er nødvendig eller ønskelig.
I dag er det mange som har tatt en utdanning som gjør at de jobber som logoped og identifiserer seg som logoped, både i teori og i praksis. NIFS ser det som positivt at det stilles nye krav, samtidig som vi ønsker å stresse at et eventuelt utvalg som ser på hva en slik beskyttet tittel skal innebære ser på bredden av land som har tilsvarende autorisasjon og internasjonale standarder for logopedi, utdanning og kompetanse. Det trengs en minste felles standard som ivaretar brukerne. Det må være en vei for logopeder som ikke er kvalifisert i dag så de kan heve kompetansen sin og etterkomme kravene uten at det påvirker deres mulighet til å arbeide og hjelpe brukerne våre på samme tid, samtidig som dette er noe som må gjennomføres for å bedre tilbudet til brukerne. Det er på vegne av brukerne vi anbefaler autorisasjon og det er endringer som gagner brukerne som må være førende.
Om logopeders virkeområde
Norske logopeder jobber i ulike sektorer, men de jobber ikke nødvendigvis med ulike klientgrupper og de utfører ikke nødvendigvis behandlingen forskjellig. NIFS har lagt merke til at ulike kommuner har definert sin egen plikt overfor ulike brukergrupper på forskjellige måter. Privatpraktiserende logopeder jobber på samme vis med personer med taleflytvansker som offentlige ansatt logopeder, men forskjellen ligger i om kommunen har definert taleflytvansker som noe de skal gi et løpende tilbud til under “tilpasset opplæring” eller noe som er berettiget til vedtak som “spesialundervisning” eller “spesialpedagogisk hjelp”. Dette gjelder samtlige vanskeområder og brukergrupper som logopeder møter, og er noe kommunen selv kan definere. I de tilfellene kommunene ikke gir hjelp får man dekket behandling gjennom Folketrygdloven. Det er derfor ikke mulig å bruke tall basert på sektor/arbeidsplass for å si hvor mange som i dag jobber innenfor “helse”, fordi det er arbeidet som logopeden utøver som er kjernen av virksomheten med et mangfold av saker/brukergrupper. Tradisjonen i Norge har vært kommunale offentlige logopeder der utdanningsbakgrunnen var lærerutdanning, fordi bakgrunnen for å hjelpe ulike brukergrupper startet med spesialklassene/spesialskolene av organisasjonsmessige årsaker ved århundreskiftet 1900. Å forsøke å stadfeste et behov for logopeder basert hvor logopeder er ansatt gir ikke et reelt bilde av situasjonen og det reelle behovet for logopeder innenfor de ulike tjenestene. Enda mer “feil” blir det å skille på tittel av samme grunn. En logoped som tar i mot klientgrupper på et sykehus i et akuttfase kan virke mer “helse”, men en logoped skal deretter følge opp denne personens behov i nærmiljøet. Noen får kanskje et rehabiliteringsopphold der også logopeder er inne i bildet og tenker på denne oppfølgingen som “helse”. Det er en rød tråd fra start til slutt der hver eneste logoped er nødt til å ha den samme kunnskapen om feltet og jobber med de samme tiltakene/intervensjon der kommunens organisering og brukerens nærhet til ulike institusjoner avgjør om hjelpen kommer gjennom voksenopplæring, Familiens Hus, direkte underlagt PPT, undervisningsstillinger på en rehabiliteringsinstitusjon som er offentlig eller privat, logopedstillinger på samme sted eller i nabokommunen, eller privat praksis som dekkes gjennom det offentlige ved Helfo. Brukergruppen de behandler, virkeområde og navn på tjenesten er ikke definerende på den måten mange skal ha det til.
NIFS anser det som positivt for våre brukere at det stilles mer krav til logopedutdanning og krav til etterutdanning og kurs for å vedlikeholde en autorisasjon. Dette kan medføre at flere logopeder får insentiver til å holde seg faglig oppdatert og lære nye behandlingsmetoder som kommer brukergruppen vår til gode.
NIFS har sett at praksissituasjonen ved flere av utdanningsinstitusjonene har vært varierende og vi kjenner til at flere av Norges utdanningsinstitusjoner mangler praksisplasser for taleflytvansker. Ved eventuelle nye krav til logopedutdanning bør det settes fokus på hvordan man kan sikre praksis innenfor alle områdene, da erfaring med alle klientgrupper og kunnskapsoverføring fra erfarne logopeder er meget viktig i alle profesjoner. Det er særdeles viktig ettersom ikke alle nyutdannede logopeder har kolleger å forholde seg til og risikerer at de først møter personer med taleflytvansker, afasi eller stemmevansker (for å nevne noe) når de starter i jobben helt alene. NIFS har fått bekymringsmeldinger fra foreldre vedrørende “nyutdannede”. Dette er ikke logopedens feil, men utdanningsinstitusjonenes feil og fordi systemet for kvalitetssikring er for dårlig.
I dag er logopedutdanningen en to-årig master man kan søke seg til med en grunnutdanningen innenfor pedagogikk eller helse. Dette er ikke en uvanlig ordning. I Storbritannia har man flere utdanningsløp som kvalifiserer en person til å bli logoped, både bachelor + master innenfor logopedi, eller valgfrie bachelorprogram uavhengig av logopedi hvor man deretter kan ta en mastergrad, på lik linje som i Norge. Utdanningsinstitusjoner i USA har flere tilsvarende løp, men der man også må ta ekstra grunnemner innenfor logopedi for å kvalifisere til opptak til masterprogrammet om man ikke har tilsvarende fra før. For å evaluere et utdanningsløp kan man ikke bare se på antall studiepoeng, men på hvilket nivå dette gis. Det er forskjell på innhold, mengde, kvalitet krav på masternivå, enn ved innføringsemne på bachelornivå. En eventuell autorisasjon må kunne balansere kravet om kompetanse hos en kommende logoped og behovet kommunene har for logopeder de kommende årene. Det er mulig ha et mangfold i utdanning og opptaksgrunnlag, så lenge de gjennom utdanningen blir kvalifisert til å utøve yrket. En autorisasjon bør da bety økt krav til omstilling av eksisterende utdanninger.
NIFS har sett en utvikling der logopedbehandling krever mer og mer kompetanse, samtidig som logopedutdanningen i seg selv har stått stille. Hdir påstår i høringsnotatet at det “ er gjort noen studier blant annet innen logopedisk arbeid med personer med afasi, samt barn som har ekspressive artikulasjons- og språkvansker ”. NIFS ønsker å fremheve at dette er en sterk underdrivelse av den reelle situasjonen rundt evidens og logopedisk praksis. Logopedi er et omfattende felt med mye evidens der logopedens virkeområde og ansvarsområde har vokst sammen med evidensen, og det er det som er utfordringen i lys av utdanningen i dag og manglende krav til kursing/etterutdanning. Innenfor stamming er det forsket på effekten av spesifikke strukturerte behandlingsprogram for ulike aldersgrupper som krever ytterligere kursing og trening, men tilgjengeligheten for dette i Norge har vært lav, men er noe stigende. Her kan man nevne Lidcombe-programmet, Palin PCI, Westmead-programmet og Restart-DCM for barnehagebarn. Fluency plus, Comprehensive Stuttering Program, Hollins Precision Fluency Shaping Program, Modify Phonation Intervals(MPI-II), Camperdown-programmet, Successful Stuttering Management Program(SSMP), alt dette for ungdom og voksne, i tillegg til holistiske integrerte tilnærminger som også er evidensbasert. Dette er både skjedd gjennom RCT-studier, store gruppestudier og samling av case-studier over tid. Foruten disse programmene er det forsket mye på hvilken hjelp man kan ha av kognitive program og kognitive tilnærminger, slik som CBT og ACT. Det krever mye å være faglig oppdatert på et av de logopediske områdene, og enda mer for å holde seg forsvarlig oppdatert på alt.
NIFS mener at det vil være uhensiktsmessig med en todeling der man skiller mellom “logoped” og “helselogoped”. Det vil føre til en splittelse av fagområdet, et fagområde som er og skal være tverrfaglig. Grunnprinsipper om opplæring der man skal tilpasse noe til brukeren er det samme som for rehabilitering, enten man på grunn av arbeidsforholdet er ansatt i en undervisningsstilling eller jobber under termen “behandling” i helse. Det skapes et fiktiv skille når man forsøker å todele opplæring og rehabilitering/behandling. Det er behov for en enhetlig logopedbehandling for å sørge for at logopedene ute i Norge har samme forutsetning for å gjøre samme jobb, uavhengig av stillingskode i kommune, fylke, stat, eller om det er privat praksis, for å kunne ivareta brukerne våre, både NIFS og andres.
Våre brukere har behov for logopeder med gode evner og ferdigheter på tvers av fagfelt, enten det er snakk om taleflytvansker som er medfødt eller som en følgetilstand. Å ha en lik utdanning som grunnlag for å kunne kalle seg “logoped”, men å utvikle spesialistprogram etter modell fra andre land er i mye større grad en relevant tilnærming. Innenfor taleflytvansker eksisterer det i dag et felles klinisk spesialistprogram for europeiske logopeder kalt European Clinical Specialisation in Fluency Disorders (ECSF) på 25 studiepoeng. En lengre utdanning vil i seg selv skape mer rom for å kunne fordype seg i ulike fagfelt utover minimum. Samtidig er det nok begrenset hvorvidt dette lar seg gjøre i praksis med valgbare emner som treffer bredden i hvert årskull og som har et forsvarlig antall studenter oppmeldt til eksamen når det bare 20-25 studenter i hvert kull som i dag. Vi ser et behov for at logopeder har kunnskap om fysiologi, nevrologi, barns utviklingsmønstre, opplæringsprinsipper fra pedagogikk, rehabiliteringsperspektiv, hvordan brukerne er et del av et miljø og et system, samt terapeutiske ferdigheter fra psykologi for å imøtekomme våre brukere. NIFS ser ikke hvorfor en todeling er nødvendig eller ønskelig.
I dag er det mange som har tatt en utdanning som gjør at de jobber som logoped og identifiserer seg som logoped, både i teori og i praksis. NIFS ser det som positivt at det stilles nye krav, samtidig som vi ønsker å stresse at et eventuelt utvalg som ser på hva en slik beskyttet tittel skal innebære ser på bredden av land som har tilsvarende autorisasjon og internasjonale standarder for logopedi, utdanning og kompetanse. Det trengs en minste felles standard som ivaretar brukerne. Det må være en vei for logopeder som ikke er kvalifisert i dag så de kan heve kompetansen sin og etterkomme kravene uten at det påvirker deres mulighet til å arbeide og hjelpe brukerne våre på samme tid, samtidig som dette er noe som må gjennomføres for å bedre tilbudet til brukerne. Det er på vegne av brukerne vi anbefaler autorisasjon og det er endringer som gagner brukerne som må være førende.