Sigrid Botne Sando, NTNU/St. Olavs Hospital

Helse- og omsorgsdepartementet har sendt et forslag til endring i helsepersonelloven ut på høring. Dette svaret omhandler autorisasjon av logopeder som helsepersonell.

Høringssvaret er utformet av

Sigrid Botne Sando, overlege dr.med, spesialist i nevrologi, Førsteamanuensis INB; NTNU Ellen Anna Andreassen Jaatun, overlege, PhD, spesialist i øre-nese-halssykdommer; Førsteamanuensis ISL, NTNU

Bjørn-Thore Hønstad-Vaagan, logoped på St. Olavs Hospital.

Alle har erfaring som undervisere på masterstudiet for logopeder ved NTNU.

Vi støtter at logopeder får autorisasjon som helsepersonell under forutsetning av at den logopedfaglige kompetansen på behandling av pasienter med sykdom og skade som påvirker språk, tale, stemme og svelgfunksjon økes. Det anbefales at det stilles krav til helsefaglig kompetanse hos de logopedene som gis autorisasjon som helsepersonell. Vi anbefaler at kunnskap om det biologiske/medisinske grunnlaget for tilstander som gir sykdom/skade av språk, tale og svelgfunksjon, samt tilleggshandicap pasientene kan ha, vektlegges tyngre i utdanningen av logopeder.

Det er behov for logopeder med kompetanse på utredning og rehabilitering av pasienter med sykdom og skade som påvirker språk, tale stemme og svelgfunksjon både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten.

Dokumentasjonen på effekt av logopedisk behandling ved sykdom og skader er økende internasjonalt. Studiene viser blant annet følgende (listen er ikke uttømmende)

Spesialisthelsetjenesten gjennomfører utredning og diagnostikk av pasienter med bl. a hjerneslag, nevrodegenerative tilstander (sykdommer der hjerneceller dør) som Parkinsons sykdom og amyotrofisk lateralsclerose (ALS), samt heshet og svelgevansker grunnet både strukturelle og funksjonelle årsaker. Logopeder i spesialisthelsetjenesten inngår i tverrfaglige team og vurderer rehabiliteringspotensialet hos pasientene. Sammen med andre yrkesgrupper i spesialisthelsetjenesten (leger, sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter) gjør de kliniske evalueringer av pasientene og deltar i møter og undervisning som bidrar til kontinuerlig kompetanseheving. Utredning og behandling dokumenteres i pasientjournalen som er tilgjengelige for samarbeidende yrkesgrupper, og gjør den faglige kvaliteten sporbar for tilsynsmyndigheter.

De fleste av pasientene som utredes og behandles i spesialisthelsetjenesten har langvarige, ofte kroniske og sammensatte problemstillinger med behov for tverrfaglig rehabilitering i kommunehelsetjenesten. De kan ha affeksjon av motoriske og kognitive funksjoner, språk, tale, svelgevansker, pustevansker og ernæringsvansker. Slagpasienter, pasienter med nevrodegenerative tilstander som ALS, primær progressiv afasi og Parkinsons sykdom er eksempler på pasienter med langvarige og sammensatte behov som utredes i spesialisthelsetjenesten og trenger videreføring av behandlingen i kommunehelsetjenesten. Det samme gjelder pasienter som har gjennomført kirurgiske inngrep i hode/halsområdet der pust, språk, tale eller spisefunksjonen er affisert. Logopeder i kommunehelsetjenesten må ha kompetanse til å videreføre tiltak og dokumentere effekt av behandlingen de gir, samt rapportere tilbake til spesialisthelsetjenesten og internt i kommunehelsetjenesten resultat av vurderinger og behandling.

I 2019 gjorde Afasiforbundet en undersøkelse av det logopediske tilbudet i kommunene. 65 kommuner og 280 logopeder besvarte undersøkelsen (6) .

Logopediske tjenester kan i kommunene være organisert på tre måter

Kommunen har plikt til å gi spesialundervisning til elever (dvs. barn og unge) som fyller vilkårene for å få dette gjennom opplæringsloven. Logopedtjenester kan inngå som en del av det spesialpedagogiske tilbudet. Det er hos disse elevene ikke diagnose som avgjør om eleven skal få spesialundervisning, men elevens behov i forhold til læreplanen.

Dette tilbudet er ikke rettet mot pasienter med sykdom og skader.

Voksne pasienter med sykdom og skade som påvirker språk, tale, stemme og svelgfunksjon faller ikke under det logopedisk tilbud som gis via opplæringsloven. Kommunene har generelt få logopeder knyttet til helse og rehabilitering. Dersom pasienter har behov for mer enn en rehabiliteringstjeneste, kan de få tilbud om logopedisk trening innenfor rehabiliteringsteam i kommunene, forutsatt kapasitet.

Dersom det ikke gis tilbud fra logopeder ansatt innenfor helse/rehabilitering i kommunene, blir pasienten henvist til private logopeder, som skal videreføre behandling og rehabilitering hos pasienter med sykdom og skade som påvirker språk, tale stemme og svelgfunksjon. Helfo avgjør om søkeren fyller kravene til behandling etter Folketrygdeloven § 5-10.

Dette er pasientgrupper med sammensatte behov som trenger tverrfaglige team. Private logopeder er ikke knyttet til tverrfaglige team med helsepersonell. Private logopeder dokumenterer funn, behandling og resultat i sine egne systemer, ikke i en pasientjournal. Logopedenes dokumentasjon er ikke tilgjengelig for helsepersonell i kommunene og heller ikke for spesialisthelsetjenesten. Dette gir svak ivaretagelse av personvern og pasientsikkerhet for pasientene. Spesialisthelsetjenesten og den kommunale helsetjeneste henviser skriftlig pasienter til en yrkesgruppe som verken har klare krav om dokumentasjon i henhold til Forskrift om pasientjournal [1] eller krav til behandling i henhold til helsepersonellovgivningen [2] . Det foreligger heller ikke krav om systemer som ivaretar sikker kommunikasjon mot den øvrige helsetjenesten. Private logopeder kan avslå søknad om behandling fra spesialisthelsetjenesten begrunnet med manglende kapasitet eller manglende kompetanse (7) .

Det er i dag et betydelig antall pasienter i alle aldre som utskrives fra spesialisthelsetjenesten med behov for videre rehabilitering på grunn av afasi (manglende språk), dysartri/anartri (utydelig/manglende tale), svelgevansker eller andre logopediske vansker, som ikke får kvalifisert hjelp.

Logopeder med adekvat helsekompetanse kan bidra vesentlig til kvaliteten i kommunehelsetjenesten ved å inngå i tverrfaglig rehabiliteringsteam og gi evidensbasert behandling som sikrer at pasientene ikke får nytteløs behandling, men behandling som kan redusere plager og handicap. Det er klart behov for at diagnose utløser rett til logopedisk behandling i kommunehelsetjenesten.

Norske logopeder har ingen standardisert utdanning og det finnes ikke formelle kompetansekrav til en logoped. Logopeder har ulike grunnutdanninger og ikke alle praktiserende logopeder har masterutdanning. De fleste masterstudentene har pedagogisk bakgrunn. Masterutdanningene som er tilgjengelige i Norge har ulik vekting av helsefag. Dette betyr at flertallet av dagens masterstudenter i logopedi starter på masterstudiet uten noen formell helsekompetanse.

Det er behov for logopeder som har god kunnskap om det biologiske/nevrologiske grunnlaget for språk, tale hørsel og svelgfunksjon, om sykdommer som kan påvirke disse funksjonene. De må også ha kunnskap om tilleggshandicap pasientene kan ha (pasienter med cerebral parese, epilepsi, hjerneslag, ALS, senskade etter kreft mv), om hvordan pasientens funksjonssvikt kan kartlegges og om hvordan evidensbaserte rehabiliteringstiltak skal gjennomføres og evalueres. Det er videre behov for omfattende praktisk opplæring i spesialisthelsetjenesten, der den helsefaglige kompetansen til logopeder er høy. De må gis kompetanse som gjør dem i stand til å tilegne seg ny kunnskap innenfor logopedisk behandling. Det også behov for logopeder som kan gjennomføre forskningsarbeid på logopedisk behandling hos ulike pasientgrupper med forankring i et medisinsk forskningsmiljø.

Helsefag som gir medisinsk kompetanse på språk, tale, svelgfunksjon, hørsel og andre tilstander som kan gi funksjonssvikt utgjør ofte en liten del av masterstudiet. Logopedene sitter følgelig igjen med solid pedagogisk og liten helsefaglig kompetanse.

Kompetanse innen helsefag er nødvendig for å kunne gi adekvat behandling til pasientene og for å unngå pasientskader. Manglende kompetanse hos logopeder kan ha alvorlige følger for pasientene fordi luftveiene og spisevei har felles inngang. For at vi skal kunne innta mat samtidig med at vi puster, er svelging og pusting en nøye samstemt prosess som krever at nervesystemet og muskulatur i munn og svelg fungerer normalt. Sykdom i svelget eller i nervesystemet kan føre til forstyrrelser som kan medfører enten lite effektiv svelging, lite effektiv pusting eller i verste fall at mat og drikke havner i luftveiene med fare for lungebetennelse eller kvelning.

For å oppnå tilfredsstillende kompetanse som gjør at flere logopeder kan godkjennes som helsepersonell, må utdanningen av logopeder styrkes og kompetansekrav til logopeder som skal arbeide med pasienter må utformes. Krav om større vekt på helsefag i utdanningen med tanke på at logopeder etter endt utdanning skal kunne arbeide i helsevesenet er et nødvendig tiltak som må på plass uavhengig autorisasjonsspørsmålet.

Utdanningen av logopeder må reflektere de behov og forventninger samfunnet har til yrkesgruppen. Det er behov for logopeder både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten, og det er behov for både logopeder med spesialpedagogisk kompetanse og logopeder med god kompetanse på helse. Helsefag må vektlegges tyngre i utdanningen. I land vi liker å sammenligne oss med (Finland, Sverige, England) er logopedi et profesjonsstudium med grunnutdannelse i generell logopedi med påfølgende fordypning. Dette bør vi også tilstrebe å få til i Norge.

Vi har behov for logopeder som kan autoriseres som helsepersonell. Det er imidlertid behov for klare kompetansekrav til logopeder som får autorisasjon som helsepersonell. Det er derfor også behov for en utdanning som gir tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag til at pasientene får et forsvarlig behandlingstilbud.

Det er ikke mulig på generelt grunnlag å godkjenne logopeder som helsepersonell slik situasjonen er i dag. Det haster å få på plass en fullgod utdanning for logopeder, helst organisert som et profesjonsstudium, da det i dag er store pasientgrupper som får utilstrekkelig, feil eller mangelfull behandling.

[1] https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-01-168

[2] https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-01-168