Innspill fra NLBs fagråd om hva som ligger i dokumentasjonskrav
Selve forslaget til forskriftstekst inneholder ingen plikter til dokumentasjon, men en del av kommentarene til både kapitteltekster og forskriftsparagrafer kan tolkes slik.
I kommentarene til § 1-13 nr 2 skrives følgende:
«Definisjonen inneholder en uttømmende liste over de personene som er omfattet av betegnelsen «tilgodesett person», når betegnelsen benyttes i §§ 1-14 til 1-17. Vurderingen av hvorvidt en person er omfattet av definisjonen eller ikke, skal alltid skje individuelt. Såfremt vurderingen gjøres basert på at det for eksempel (vår utheving) fremlegges en legeerklæring eller en undersøkelse av en offentlig myndighet, skal formodningen være at personen som søker om å få tilgang til tilgjengelige eksemplar av verk, oppfyller kravet.»
Dette utsagnet utløser en rekke spørsmål:
- Hvem skal denne individuelle vurderingen legges frem for?
- Bryter dette med tidligere utsagn om at man ikke skal lagre dokumentasjon ut over kravet til egenerklæring?
- Hva ligger i legeerklæring eller «annen offentlig myndighet»? Betyr dette for eksempel at et lærested eller et offentlig bibliotek kan godkjenne dokumentasjon?
- Er dette faktisk en gjeninnføring av dokumentasjonskravet, og bort fra ordningen med egenerklæring?
- Bryter denne oppfatningen med kommentarene til forskriftens § 1-18, hvor det kommer frem at «Å administrere tjenestene omfatter blant annet innsamling og lagring av dokumentasjon på at en enkeltperson har rett på tilgang til tilgjengelige eksemplar, samt saksbehandling knyttet til utlån og medlemskap.»
- Som vist over er det ikke spesielle krav til denne dokumentasjonen, men det å oppbevare opplysninger om at man er låner er nok.
Blant fagrådets medlemmer er det også usikkerhet om det å gjeninnføre dokumentasjonskravet faktisk følger bestemmelsene i direktivet. En jurist tilknyttet Nasjonalbiblioteket mener det ikke er et slikt dokumentasjonskrav i selve direktivet og traktaten, og at en eventuell innstramming i regelverket fra gjeldende rett faktisk ikke er pålagt, slik det kan fremgå av teksten til Kulturdepartementet. Dette bør undersøkes nærmere, og påpekes i høringsutkastet.
Fagrådet anbefaler derfor NLB å be om en klargjøring av disse spørsmålene i sin høringsuttalelse. En av årsakene til dette er at en gjeninnføring av dokumentasjonskravet vil medføre konsekvenser både for brukere av NLB sine tjenester, og således et brudd med intensjonen med Marrakechtraktaten som skal nettopp gi bedre tilgang til tilrettelagte eksemplarer. Det vil også har konsekvenser for NLB og andre som driver eksemplarfremstilling etter ÅVL §§ 55, 56 og 56a, samt andre myndigheter som skal godkjenne dokumentasjon.
I kommentarene til § 1-13 nr 2 skrives følgende:
«Definisjonen inneholder en uttømmende liste over de personene som er omfattet av betegnelsen «tilgodesett person», når betegnelsen benyttes i §§ 1-14 til 1-17. Vurderingen av hvorvidt en person er omfattet av definisjonen eller ikke, skal alltid skje individuelt. Såfremt vurderingen gjøres basert på at det for eksempel (vår utheving) fremlegges en legeerklæring eller en undersøkelse av en offentlig myndighet, skal formodningen være at personen som søker om å få tilgang til tilgjengelige eksemplar av verk, oppfyller kravet.»
Dette utsagnet utløser en rekke spørsmål:
- Hvem skal denne individuelle vurderingen legges frem for?
- Bryter dette med tidligere utsagn om at man ikke skal lagre dokumentasjon ut over kravet til egenerklæring?
- Hva ligger i legeerklæring eller «annen offentlig myndighet»? Betyr dette for eksempel at et lærested eller et offentlig bibliotek kan godkjenne dokumentasjon?
- Er dette faktisk en gjeninnføring av dokumentasjonskravet, og bort fra ordningen med egenerklæring?
- Bryter denne oppfatningen med kommentarene til forskriftens § 1-18, hvor det kommer frem at «Å administrere tjenestene omfatter blant annet innsamling og lagring av dokumentasjon på at en enkeltperson har rett på tilgang til tilgjengelige eksemplar, samt saksbehandling knyttet til utlån og medlemskap.»
- Som vist over er det ikke spesielle krav til denne dokumentasjonen, men det å oppbevare opplysninger om at man er låner er nok.
Blant fagrådets medlemmer er det også usikkerhet om det å gjeninnføre dokumentasjonskravet faktisk følger bestemmelsene i direktivet. En jurist tilknyttet Nasjonalbiblioteket mener det ikke er et slikt dokumentasjonskrav i selve direktivet og traktaten, og at en eventuell innstramming i regelverket fra gjeldende rett faktisk ikke er pålagt, slik det kan fremgå av teksten til Kulturdepartementet. Dette bør undersøkes nærmere, og påpekes i høringsutkastet.
Fagrådet anbefaler derfor NLB å be om en klargjøring av disse spørsmålene i sin høringsuttalelse. En av årsakene til dette er at en gjeninnføring av dokumentasjonskravet vil medføre konsekvenser både for brukere av NLB sine tjenester, og således et brudd med intensjonen med Marrakechtraktaten som skal nettopp gi bedre tilgang til tilrettelagte eksemplarer. Det vil også har konsekvenser for NLB og andre som driver eksemplarfremstilling etter ÅVL §§ 55, 56 og 56a, samt andre myndigheter som skal godkjenne dokumentasjon.
Innspill fra NLBs fagråd om konsekvenser av et eventuelt dokumentasjonskrav
Fagrådet er bekymret for både eksisterende og fremtidige lånere, samt for hva som ligger i dokumentasjonskravet, hvem som skal behandle det og hvilket ansvar som ligger for eksempel til bibliotekene og utdanningsinstitusjonene.
Følgende punkter har vært diskutert av fagrådets medlemmer:
· Nasjonalbiblioteket er opptatt av, på vegne av folkebibliotekene, at registreringen av lånere i folkebiblioteket bygger på en egenerklæring, slik at de kan registrere seg direkte mens de er på biblioteket uten attestasjon fra andre fagpersoner. Det vil være et tilbakeskritt når det gjelder å få til et folkebibliotektilbud for alle, uavhengig av funksjonsevne om det blir innført attestasjon fra fagpersoner igjen. Dette vil kunne skape en barriere for flere lånegrupper, når det gjelder ønske om å bli låner i et folkebibliotek. Det er også en utfordring for enkeltindividet å skaffe seg godkjent dokumentasjon om man er utenfor skole- og utdanningssystemet som har ordninger for dette.
· Bufdir stiller spørsmål om hva som skjer med personer som allerede er registrert som lånere: Skal det opprettes et "ekstra lag" for tilgang, der NLBs nåværende løsning med stikkprøver blant de som melder seg inn suppleres med en tilleggsløsning, der man må be om tilgang på nytt og dokumentere behovet når man forsøker å få lånt litteratur gjennom Marrakechavtalen?
· Utdanningsinstitusjonene er bekymret for at dette medfører arbeid av dårlig kvalitet, som kan ha negative konsekvenser for studentene. Universiteter og høyskoler har generelt begrenset med erfaring når det gjelder å samle inn dokumentasjon til slike formål. En del gjør dette, men samtidig er dokumentasjonen ofte tilknyttet andre forhold, slik som tilrettelegging av eksamen. Dette kan medføre et hinder for enkeltstudenten.
· Den enkelte bruker av tjenestene vil i mange sammenhenger ha vansker med å få tak i dokumentasjon av en spesiell type, særlig vanskelig og kostbart vil det være å få tak i dokumentasjon fra logoped eller andre som vurderes som sakkyndige til å gi slike uttalelser. Dette vil føre til ulikhet mellom landsdeler, kommuner og utdanningsinstitusjoner på alle nivå, heller ikke alle utdanningsinstitusjoner tilbyr utredning eller sakkyndig vurdering i dag. Arbeid med sakkyndig vurdering har blant annet slått fast at en fastlege ikke kan uttale seg for eksempel om dysleksi, dette krever en annen form for kompetanse.
· I dag ser vi et spekter av dokumentasjon av ulik kvalitet, og det kreves høy faglig kompetanse å skille de ulike behovene fra hverandre. Den nasjonale enheten Universell ved NTNU har ved flere anledninger arbeidet med tematikken, og fant ut at det ikke er et godt nasjonalt system for sakkyndig vurdering, og at det er stor ulikhet mellom utdanningsinstitusjonene på dette området. (Se for eksempel https://www.universell.no/fagskoler/dysleksi-i-fagskolen-en-veileder-til-individuell-tilrettelegging/utredning-av-studenter-med-lese-og-skrivevansker/ )
Vi vil understreke at fagrådet på ingen måte ønsker å undergrave at det må ligge formelle krav bak å bli klassifisert som en «tilgodesett person» og få tilgang til lydbøker gjennom NLB, og via andre land gjennom Marrakechtraktaten. Vi mener likevel dagens ordning med egenerklæring fungerer tilfredsstillende, og at virkemidlene for å hindre misbruk er tydelige krav til den som melder seg inn som bruker av tjenestene, og oppfølging, stikkprøver og bruk av andre kontrollmekanismer.
· Under definisjonen av verk er det angitt at dette også inkluderer illustrasjoner. NLB legger til grunn at begrepet illustrasjoner inkluderer grafiske fremstillinger og fotografier og alle øvrige ikke-tekstlige elementer i tilslutning til teksten. Vi ønsker at forskriften tydeliggjør hva som ligger i begrepet illustrasjoner og at det inneholder nevnte elementer.
· Vi støtter departementets vurdering av at vederlagets størrelse bør ligge på det skisserte nivået. Vi ønsker at vederlaget skal inkludere illustrasjoner slik vi forstår det, beskrevet i punktet over, dvs. hele boka (tekst, illustrasjoner, foto etc.), og at dette tas inn i forskriften.
· Vi støtter departementets syn i at vederlag etter §56 bør kunne håndteres direkte av staten i form av tilskudd, uten at dette forhandles. Videre støtter vi en praksis hvor NLB i samråd med brukerne selv kan vurdere hvorvidt det finnes egnede utgaver på markedet som alternativ til at vi tilrettelegger egen utgave.
· Vi ser positivt på at forslaget klargjør rettsgrunnlaget for behandling av personopplysninger. Vi støtter forslaget om automatisk sletting av inaktive lånere og vil få på plass en slik ordning. Leseaktiviteten kan variere gjennom livsløpet, perioden før man slettes bør være tilpasset det.
Følgende punkter har vært diskutert av fagrådets medlemmer:
· Nasjonalbiblioteket er opptatt av, på vegne av folkebibliotekene, at registreringen av lånere i folkebiblioteket bygger på en egenerklæring, slik at de kan registrere seg direkte mens de er på biblioteket uten attestasjon fra andre fagpersoner. Det vil være et tilbakeskritt når det gjelder å få til et folkebibliotektilbud for alle, uavhengig av funksjonsevne om det blir innført attestasjon fra fagpersoner igjen. Dette vil kunne skape en barriere for flere lånegrupper, når det gjelder ønske om å bli låner i et folkebibliotek. Det er også en utfordring for enkeltindividet å skaffe seg godkjent dokumentasjon om man er utenfor skole- og utdanningssystemet som har ordninger for dette.
· Bufdir stiller spørsmål om hva som skjer med personer som allerede er registrert som lånere: Skal det opprettes et "ekstra lag" for tilgang, der NLBs nåværende løsning med stikkprøver blant de som melder seg inn suppleres med en tilleggsløsning, der man må be om tilgang på nytt og dokumentere behovet når man forsøker å få lånt litteratur gjennom Marrakechavtalen?
· Utdanningsinstitusjonene er bekymret for at dette medfører arbeid av dårlig kvalitet, som kan ha negative konsekvenser for studentene. Universiteter og høyskoler har generelt begrenset med erfaring når det gjelder å samle inn dokumentasjon til slike formål. En del gjør dette, men samtidig er dokumentasjonen ofte tilknyttet andre forhold, slik som tilrettelegging av eksamen. Dette kan medføre et hinder for enkeltstudenten.
· Den enkelte bruker av tjenestene vil i mange sammenhenger ha vansker med å få tak i dokumentasjon av en spesiell type, særlig vanskelig og kostbart vil det være å få tak i dokumentasjon fra logoped eller andre som vurderes som sakkyndige til å gi slike uttalelser. Dette vil føre til ulikhet mellom landsdeler, kommuner og utdanningsinstitusjoner på alle nivå, heller ikke alle utdanningsinstitusjoner tilbyr utredning eller sakkyndig vurdering i dag. Arbeid med sakkyndig vurdering har blant annet slått fast at en fastlege ikke kan uttale seg for eksempel om dysleksi, dette krever en annen form for kompetanse.
· I dag ser vi et spekter av dokumentasjon av ulik kvalitet, og det kreves høy faglig kompetanse å skille de ulike behovene fra hverandre. Den nasjonale enheten Universell ved NTNU har ved flere anledninger arbeidet med tematikken, og fant ut at det ikke er et godt nasjonalt system for sakkyndig vurdering, og at det er stor ulikhet mellom utdanningsinstitusjonene på dette området. (Se for eksempel https://www.universell.no/fagskoler/dysleksi-i-fagskolen-en-veileder-til-individuell-tilrettelegging/utredning-av-studenter-med-lese-og-skrivevansker/ )
Vi vil understreke at fagrådet på ingen måte ønsker å undergrave at det må ligge formelle krav bak å bli klassifisert som en «tilgodesett person» og få tilgang til lydbøker gjennom NLB, og via andre land gjennom Marrakechtraktaten. Vi mener likevel dagens ordning med egenerklæring fungerer tilfredsstillende, og at virkemidlene for å hindre misbruk er tydelige krav til den som melder seg inn som bruker av tjenestene, og oppfølging, stikkprøver og bruk av andre kontrollmekanismer.
· Under definisjonen av verk er det angitt at dette også inkluderer illustrasjoner. NLB legger til grunn at begrepet illustrasjoner inkluderer grafiske fremstillinger og fotografier og alle øvrige ikke-tekstlige elementer i tilslutning til teksten. Vi ønsker at forskriften tydeliggjør hva som ligger i begrepet illustrasjoner og at det inneholder nevnte elementer.
· Vi støtter departementets vurdering av at vederlagets størrelse bør ligge på det skisserte nivået. Vi ønsker at vederlaget skal inkludere illustrasjoner slik vi forstår det, beskrevet i punktet over, dvs. hele boka (tekst, illustrasjoner, foto etc.), og at dette tas inn i forskriften.
· Vi støtter departementets syn i at vederlag etter §56 bør kunne håndteres direkte av staten i form av tilskudd, uten at dette forhandles. Videre støtter vi en praksis hvor NLB i samråd med brukerne selv kan vurdere hvorvidt det finnes egnede utgaver på markedet som alternativ til at vi tilrettelegger egen utgave.
· Vi ser positivt på at forslaget klargjør rettsgrunnlaget for behandling av personopplysninger. Vi støtter forslaget om automatisk sletting av inaktive lånere og vil få på plass en slik ordning. Leseaktiviteten kan variere gjennom livsløpet, perioden før man slettes bør være tilpasset det.