Arbeids- og velferdsdirektoratet

Arbeids- og velferdsdirektoratet er positive til forslaget om å etablere et generelt begrep som dekker alle former for foreldreskap. Dette forenkler omtalen i det daglige og det bidrar til å likestille de ulike formene for foreldreskap i større grad. Endringene som er foreslått følger samfunnsutviklingen og forener i stor grad de ulike formene for foreldreskap. De samsvarer også bedre med regelverket i mange andre land vi samarbeider med.

For etablering av farskap foreslår utvalget i all hovedsak å videreføre gjeldende rett. Farskap kan etableres ved erklæring eller med grunnlag i pater est-regelen.

Vi støtter utvalgets forslag og er enig i at pater est-regelen skaper trygghet for omsorg og forsørgelse for barnet helt fra starten av.

Utvalget påpeker at det rent prinsipielt kunne tenkes å være en fordel å regulere samboere og ektefeller likt, slik at også menn som bor sammen med en kvinne som føder et barn, automatisk regnes som barnets far. Samboerskap er en vanlig samlivsform i dag, og mange barn blir født av foreldre i samboerskap. Når utvalget likevel ikke velger å innføre en pater est-lignende regel for samboere, skyldes dette først og fremst de praktiske hindringene en slik regel støter mot. Vi deler utvalgets syn og begrunnelse for dette.

Det foreslås en egen bestemmelse om foreldreskap etter assistert befruktning som favner både far og medmor. Vi er usikre på om det er hensiktsmessig at farskap etter assistert befruktning skal fastsettes etter egne regler. Dagens regler for fastsettelses av farskap anses å være dekkende. Selv om vi i utgangspunktet er enige i at det bør være likestilling mellom ulike foreldreskap, bør ikke dette hensynet føre til unødig merarbeid for ulike etater med mindre dette er hensiktsmessig.

I tilfeller hvor to kvinner får barn, kan ikke medmorskap fastsettes på annen måte enn som følge av den assisterte befruktningen. Dersom befruktningen ikke har skjedd etter samtykke eller ved godkjent helsestell i Norge eller i utlandet, kan det ikke fastsettes et medmorskap administrativt. I tilfeller hvor farskap ikke kan fastsettes etter den nye regelen om assistert befruktning fordi befruktningen ikke har skjedd etter samtykke eller ved godkjent helsestell, vil ikke regelen om farskap etter ekteskap eller erklæring være til hinder for at farskap fastsettes. Selv om det fremkommer i merknaden til § 2-4 at § 2-3 har førsteprioritet, må det også i § 2-4 eventuelt sies noe om at bestemmelsen ikke gjelder dersom farskap følger av § 2-3. Vi mener imidlertid det er uhensiktsmessig å fastsette regler hvor ulike etater skal ta stilling til og eventuelt også innhente opplysninger om forholdene omkring en assistert befruktning når farskap enkelt kan følge av ekteskap eller erklæring også i de tilfellene barnet er født etter assistert befruktning. Om ektefellene skulle separere seg før fødselen eller om faren som eventuelt må erklære farskap skulle gå bort, vil det alltid være en sikkerhet for at retten kan avsi dom for at vedkommende er far. Dersom en går videre med forslaget om fastsettelse av farskap etter assistert befruktning mener vi at det må utredes nærmere og detaljert hvordan en skal håndtere situasjoner hvor det ikke fanges opp at barnet er født etter assistert befruktning, saker der farskap ikke kan godkjennes og må fastsettes på annen måte, saker hvor barnet blir født i utlandet, tilfeller hvor farskapet erklæres på vanlig måte selv om barnet vil bli eller er født etter assistert befruktning osv.

Det foreslås at medmorskap fastsettes på bakgrunn av samtykke til assistert befruktning når denne er utført ved godkjent helsestell og ikke som i dag etter søknad til folkeregistermyndigheten og påfølgende vedtak. Vi er enig i dette. Det legges til grunn at når barnet er født i utlandet og det skal foretas en kontroll med om lovens vilkår er oppfylt, skal det sendes fødselsmelding til foreldreskapsmyndigheten som da skal innhente nødvendig dokumentasjon og fastsette foreldreskap der vilkårene er oppfylt. Dette vil i så fall være en ny oppgave i NAV. Vi viser til punkt 9.8.2.4 under, om det offentliges ansvar for å fastsette foreldreskap og våre vurderinger når det gjelder medmorskap.

Utvalget vil videreføre adgangen til administrativ endring av foreldreskap og at den også skal omfatte tilfeller der barnet er unnfanget ved assistert befruktning, herunder i tilfeller der barnet har en medmor. Gjeldende § 7 omfatter også i dag endring av farskap i tilfeller hvor barnet er unnfanget ved assistert befruktning så lenge farskapet følger av ekteskap eller erklæring. Vi er enig i at muligheten for endring også bør omfatte tilfeller hvor barnet har en medmor. Utvalget legger til grunn at bestemmelsen først og fremst anvendes der partene ikke er i konflikt. Det vil sannsynligvis være tilfelle i de aller fleste saker. Det er imidlertid ikke slik at en mann som mener at han er far, i henhold til gjeldende praksis, ensidig kan erklære farskap og på denne måten sette i gang en endringssak hos NAV. Det er heller ikke slik at det kreves en DNA-analyse før farskap kan erklæres slik lovforslaget § 2-6 kan gi inntrykk av. DNA-analysen tas først når barnets mor, den juridiske forelderen og eventuelt barn over 18 år har gitt godkjennelse/samtykke. Dersom barnets mor ikke godtar erklæringen vil NAV fatte vedtak om at farskap ikke kan endres. Det samme gjelder dersom juridisk far ikke godtar erklæringen og om barnet over 18 år ikke samtykker. Partene informeres da om muligheten for å reise sak for domstolene.

Bestemmelsen om administrativ endring har en slagside til bestemmelsen om endring av foreldreskap for domstolene, spesielt dersom det innføres tidsfrister som foreslått. Om mannen mener at terskelen for å reise sak for domstolene er for høy eller dersom fristene for å reise sak er løpt ut, vil mannen som mener at han er far kunne erklære farskap og forsøke å få endret det juridiske foreldreskapet på den måten.

Vi er enige i utvalgets vurdering av å videreføre barnets adgang til å skaffe seg kunnskap om sitt biologiske opphav, uten at det endrer foreldreskapet. Vi er også enig med flertallet i at 18-årsgrensen opprettholdes.

Vi er også positive til forslaget om å ta inn i lovteksten at det må utpekes en bestemt person som kan være far. Dette vil tydeliggjøre at bestemmelsen ikke kan brukes til å undersøke om juridisk far også er biologisk far.

Vi er positive til etableringen av begrepene Foreldreskapsmyndighet, Bidragsmyndighet og Folkeregistermyndighet. Dette er en bedre begrepsbruk som følger samfunnsutviklingen og gjenspeiler i større grad hvilke oppgaver de ulike myndighetene har. De nye begrepene vil også gjøre det enklere å delegere hvem som til enhver tid skal ha myndighet til å utføre oppgaver etter loven, uten at loven må endres. Vi mener imidlertid det bør fremkomme i loven at det er Arbeids- og velferdsdirektoratet som er utpekt som henholdsvis bidragsmyndighet og foreldreskapsmyndighet. Se våre kommentarer til §§ 2-1 og 14-5 i lovutkastet.

Forutsatt at NAV er foreldreskapsmyndigheten, medfører enkelte forslag at oppgaver som i dag ligger til folkeregisteret (skatteetaten) skal overføres til NAV. Dette vil i så fall kunne medføre behov for å tilføre ressurser til NAV.

Vi gjør samtidig oppmerksom på at betegnelsen “tilskotsfut” eller “bidragsfogd”, som utvalget har foreslått å fjerne, også går igjen i en del andre lover. Dette gjelder blant annet bidragsinnkrevingsloven, barnevernloven og ekteskapsloven. Hvis betegnelsen fjernes fra barneloven, må det samtidig gjøres endringer i disse tilstøtende lovene. Dette for å sikre et felles begrepsbruk på området og et enhetlig navn på myndigheten som utfører oppgavene etter lovene.

Vi er enig i at bestemmelsen om fødselsmelding bør videreføres i barneloven.

Det legges i utvalgets vurderinger vekt på at denne bestemmelsen får større betydning nå som helsepersonell i større grad skal melde om foreldreskap til Folkeregisteret, spesielt foreldreskap som følge av assistert befruktning. Vi vil i denne sammenheng bemerke at dagens system med sending av fødselsmelding til NAV (tilskotsfuten jf. barneloven § 1 fjerde ledd) som følge av at farskap ikke er fastsatt eller hvor foreldrene ikke bor sammen ikke fungerer som den skal i dag. Vi får ikke de fødselsmeldingene vi skal og har som følge av dette opprettet en sikkerhetsventil i form av oppfølgingsoppgaver til NAV når farskapet til et barn ikke er fastsatt. Dette for å sikre at vi tar opp alle de farskapssaken vi plikter etter dagens barnelov § 5. Årsaken til at vi ikke mottar alle de fødselsmeldingene vi skal kan være mange, men vi antar at dette i stor grad skyldes innføring av elektronisk fødselsmelding fra sykehusene til skatteetaten, mens sykehusene fortsatt må sende fødselsmelding på papir til NAV (tilskotsfuten). Hvis denne praksisen fortsetter vil vi risikere at NAV igangsetter prosedyre for å fastsette farskap eller medmorskap i saker hvor NAV ikke skal motta fødselsmelding fordi barnet er unnfanget ved assistert befruktning av enslig kvinne. jf. forslaget i § 3-1 tredje ledd andre punktum.

Dersom bestemmelsene i nye barneloven § 3-1 og § 3-2 skal ha den viktige funksjonen som det legges opp til må det også følges opp med et system knyttet til fødselsmeldingene som fungerer i praksis. Vi ser for oss at det burde være et elektronisk eller digitalt system for sending av fødselsmeldinger, også til NAV/tilskotsfuten (foreldreskapsmyndigheten).

Vi er enig i utvalgets vurdering som fremgår av punkt 9.8.2.4 om morskap. Det er et lite antall morskapssaker i året, men de er allikevel av stor viktighet for de personene saken gjelder og det er viktig at vi har et regelverk som løser de aktuelle problemstillingene.

Det er i utvalget sin drøftelse lagt til grunn at en DNA-analyse ikke kan benyttes som dokumentasjon i morskapssaker da den ikke viser hvem som har født barnet og at det er klargjøring av de praktiske forholdene som er det sentrale i forhold til morskap.

Vi er enige i at en DNA-analyse ikke vil klargjøre hvem som har født barnet. Det kan anføres at mangel på muligheten til å pålegge DNA og legge vekt på en DNA-analyse i enkelte tilfeller kan medføre utfordringer med å få klarlagt morskapet. Dette vil typisk gjelde hvor pretenderende mor er kjent, men det ikke finnes dokumentasjon på at vedkommende har født barnet, eller den fremlagte dokumentasjonen ikke kan legges til grunn da den har lav eller ingen bevisverdi. Det vil typisk være tilfellet hvor mor og barn har innvandret til Norge og dokumentasjonen er utstedt i et annet land og ikke kan legges til grunn i Norge. Videre vil det også gjelde hvor det ved fødsel er benyttet falsk eller utenlandsk identitet. Det vil da være særdeles vanskelig å få dokumentert hvem som er mor til barnet i etterkant uten en DNA-analyse. Vi mener likevel at det å legge til grunn resultatet fra en DNA-analyse, eventuelt også bare som en del av en helhetsvurdering av hvem som har født barnet, medfører en risiko for at morskap legges til en person som ikke har født barnet.

Vi mener at hvilke myndigheter som skal utføre oppgaver i situasjoner hvor det ikke uten videre kan legges til grunn at vilkårene om fastsettelse av medmorskap etter assistert befruktning er oppfylt må vurderes nærmere om en går videre med forslaget om nye prosedyrer for fastsettelse av medmorskap. Kompetansen for å vurdere samtykke til assistert befruktning og om den er utført ved godkjent helsestell ligger i dag til folkeregisteret som også fatter vedtak om medmorskap. Det vil være en ny oppgave om NAV skal vurdere dette og fastsette medmorskap slik det fremgår av punkt 9.5.3.3. Vårt utgangspunkt er at foreldreskapsmyndigheten som i dag bare bør ha ansvar for at medmorskap bringes i orden i saker hvor partene ikke selv sørger for å fremlegge dokumentasjon/hindrer at medmorskap kan registreres. Det er også på denne bakgrunn vi mottar fødselsmelding i dag. I ytterste konsekvens reiser NAV sak for retten for å få fastsatt medmorskapet.

Vi er på dette punktet enig med mindretallet i spørsmålet om det skal være adgang til å ta i bruk biologisk materiale selv om annet lovverk i utgangspunktet er til hinder for dette. Vi kan ikke se hvorfor bruk av allerede foreliggende biologisk materiale er mer inngripende enn f.eks. å åpne en grav for å innhente biologisk materiale. Vi kan heller ikke se hvorfor en foreliggende prøve ikke kan benyttes i tilfeller hvor en ny prøve kunne ha blitt innhentet med tvang. Manglende adgang til å bruke denne type biologisk materiale kan i noen tilfeller føre til at farskapet ikke blir fastsatt fordi det ikke finnes andre måter å innhente DNA på. Dette gjelder spesielt hvor mannen er død eller bevisst gjemmer seg for norske myndigheter av ulike årsaker.

Når farskap ikke kan bekreftes ved en DNA-analyse kan domstolene avsi dom om farskap etter hovedforhandling på bakgrunn av andre bevis/opplysninger. Det synes uheldig at farskap blir fastsatt eller saken hevet på bakgrunn av annet bevismateriale/opplysninger når det er mulig å få farskapet bekreftet ved å benytte opplysninger fra andre registre. Hensynet til å få fastsatt riktig farskap bør som tidligere kunne tillegges vesentlig vekt når det er motstrid mellom barnelovens regler og andre lover. Når norske myndigheter har DNA-opplysninger som kan gi et sikkert resultat, bør domstolen i særlige tilfeller fortsatt ha anledning til å innhente og bruke disse. Hjemmelen bør være begrenset til fastsettelse av farskap og ikke opphevelse. Vi viser for øvrig til etatens svar på høringen om forslag til endringer i politiregisterloven og politiregisterforskriften datert 28. september 2020.

Vi har ingen innvendinger mot reglene som utvalget foreslår å fjerne.

Utvalget ønsker å videreføre utgangspunktet om at foreldreansvaret skal være felles i de tilfellene der foreldrene er gift eller samboende når barnet blir født. De ønsker imidlertid å endre dagens regel om felles foreldreansvar for foreldre som ikke er gift eller bor sammen ved barnets fødsel. Flertallet ønsker å gjeninnføre en regel hvor utgangspunktet er at moren i disse tilfellene får foreldreansvaret alene. Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter utvalgets forslag og begrunnelse. Vi påpeker at det er viktig at foreldrene fortsatt har full avtalefrihet. Foreldre bør som hovedregel oppmuntres til å avtale felles foreldreansvar når situasjonen ligger til rette for det, også når de ikke bor sammen ved fødsel.

Vi har for øvrig ingen innspill til utvalgets forslag omkring foreldreskap.

Utvalget viser til at det er kommet innspill fra flere, blant annet Barneombudet, om at begrepet «delt bosted» anses som problematisk og skaper mye forvirring. Det legges til grunn at de foreldre som har delt bosted faktisk tilbringer betydelig tid med barnet, men utvalget ser behovet for å angi klarere føringer enn at barnet tilbringer betydelig tid hos begge foreldrene. Utvalget foreslår derfor at det må være en forutsetning for delt fast bosted at barnet bor minst en tredjedel av tiden hos hver av foreldrene.

Arbeids- og velferdsdirektoratet erfarer at foreldre er usikre på de ulike begrepene, og blander delt bosted med utvidet samvær. Dette er særlig utfordrende da de rettslig er ulike og gir svært ulike effekter for flere av NAVs ytelser og tjenester.

Vi støtter videre utvalget i at det foreligger et behov for en nærmere avklaring av betydningen av barnets oppholdstid hos hver av foreldrene når det gjelder begrepet delt fast bosted. Spørsmålet som oppstår hos NAV i forbindelse med bidragsfastsettelsen er hvordan NAV skal håndtere tilfellene der foreldrene har en avtale om delt fast bosted for barnet, men foreldrene i tillegg har avtalt en betydelig skjevdeling av barnets oppholdstid hos hver av dem. Etter vår oppfatning er et slingringsmonn på 1/3 av tiden noe bredt.

Etter barneloven § 36 kan foreldrene avtale at barnet skal «bu fast hos begge». Den naturlig språklige forståelsen tilsier at barnet, ved å bo fast hos begge foreldrene, også oppholder seg tilnærmet like mye hos begge foreldrene. I forarbeidene til barneloven er det lagt til grunn at delt bosted innebærer at barnet tilbringer betydelig tid sammen med begge foreldrene. Videre oppstilles det ikke noe krav om at barnet må oppholde seg like mye hos hver av foreldrene, men at en annen fordeling av tiden også kan kalles delt bosted, jf. blant annet Prop. 161 L (2015-2016) punkt 7.10.3. Det avgjørende skillet mellom delt bosted og utvidet samvær knytter seg ikke utelukkende til barnets oppholdstid hos foreldrene, men til foreldrenes avgjørelsesmyndighet, jf. Prop. 161 L (2015-2016) s. 50.

Det bør vurderes om oppholdstiden hos den forelderen barnet bor minst hos bør utgjøre minimum 40 prosent for at ordningen kan regnes som delt fast bosted etter barneloven. I det videre arbeidet bør det også ses hen til regelverket på andre fagområder hvor bestemmelsen om delt bosted kommer til anvendelse. Dette gjelder blant annet barnetrygd og kontantstøtte. De bør så langt det lar seg gjøre være samsvar mellom regelverket på de ulike fagområdene.

Utvalget har sett på mulighetene for flere tiltak for å forhindre samværshindring. De ønsker å videreføre adgangen til å fastsette tvangsbot ved samværshindring. De har også vurdert om trekk i barnebidrag skal få effekt ved samværsfordelingen, samt flere tiltak for å sikre at samværet blir gjennomført.

Arbeids- og velferdsdirektoratet påpeker at det er alvorlig når barn ikke får samvær med begge sine foreldre. Vi er fornøyde med at utvalget har sett nærmere på tiltak for å forhindre samværssabotasje, men skulle ønske at utvalget hadde kommet frem til flere konkrete tiltak.

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at det viktigste grepet for å hindre samværssabotasje er å sørge for at det blir lettere tilgjengelig for foreldrene å få hjelp til å løse konflikten hos familievernkontoret eller hos domstolene, slik at barnets rett til to foreldre ivaretas. Et tilgjengelig tilbud innebærer også at foreldrenes økonomi, ikke bør være til hinder for at foreldrene kan ta saken for domstolene.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er enig i utvalgets vurdering om at trekk i bidrag som økonomisk konsekvens på samværshindring ikke er hensiktsmessig. Barnebidraget er barnets midler, og skal sørge for et forsvarlig underhold. Trekk i barnebidraget vil dermed ramme barnet og dets midler direkte. Barnet er tredjepart og er ikke en del av konflikten mellom foreldrene. Det ville vært urimelig å ramme barnets økonomiske interesser, fordi det er en konflikt mellom foreldrene. En tvangsbot vil derimot direkte ramme bostedsforelderen som hindrer samvær. Vi legger også til at tvangsboten ofte vil være høyere enn bidrag og eventuelt samværsfradrag, og dermed gi et større økonomisk incentiv til å gjennomføre samværet som avtalt, eller løse tvisten i rettssystemet.

Utvalget har sett på om samværshindring skal få konsekvenser for samværsfordelingen. Til det bemerker de at samværshindring kan være et moment som taler for at det bør skje en endring i samværsavtalen, men at det ikke er hensiktsmessig å regulere dette i barneloven da adgangen til å reise sak alltid står åpen.

I det siste har det vært søkelys på effekten samværssabotasje har på barnebidraget. I samsvar med dagens regelverk fastsettes og endres barnebidrag ut fra kostnadsmodellen. Det er kostnader til underhold av barnet som fordeles mellom foreldrene etter størrelsen på inntekten deres. Samværsfradraget er også fastsatt på bakgrunn av kostnader til barnets underhold under samværet. Når det beviselig ikke er samvær, har samværsforelderen heller ikke utgifter til samværet og får derfor ikke samværsfradrag i bidraget.

Formålet med barnebidragsreglene er å sikre at barnet blir forsørget av foreldrene sine når foreldrene ikke bor sammen. Det er fastslått i barneloven at ingen kan gi avkall på retten barnet har til å bli forsørget, jf. barneloven § 67 første ledd. Det er ingen unntak eller regler om opphør av foreldrenes forsørgelsesplikt i barneloven, dette gjelder også i tilfeller hvor det er konflikt mellom foreldrene.

Vi erfarer at både bidragsmottakere og bidragspliktige er bevisste på samværets virkning på bidragets størrelse, både ved første inngåelse av samværsavtale, men også ved senere behov for endringer i avtalen. Det er uheldig at foreldrene har et økonomisk incitament til å hindre samvær, eller ikke følge opp samvær. Vi har vurdert ulike alternativer for å redusere det økonomiske incitamentet, men kan ikke se noen klare løsninger. Samværsfradraget er en sentral del av bidragsfastsettelsen og foreldrene har motstridende interesser ved inngåelse av samværsavtale og gjennomføringen av denne. Samtidig mener Arbeids- og velferdsdirektoratet at det er viktig at samvær forblir en del av bidragsfastsettelsen. Som sagt ovenfor anser vi en snarlig løsning på konflikten mellom foreldrene som det viktigste virkemiddelet mot samværshindring.

Mange av forslagene i kapittel 14 vil samlet sett føre til et høyere bidragsnivå. Samtidig vil forslagene i større grad sørger for likestilling mellom foreldrene ved at det ikke legges til grunn at bidragsmottakere alltid må dekke en viss andel av underholdskostnaden, eller at enkelte utgifter ikke fordeles mellom foreldrene, slik at de i realiteten tillegges bostedsforelderen.

Videre ser vi at mange av forslagene trolig vil føre til en økning i saksmengden til NAV, dette bør inkluderes inn i økonomiske og administrative konsekvenser.

I mandatet ble utvalget bedt om å foreta en helhetlig språklig og strukturell gjennomgang av loven. Utvalget mener at kapitlet om barnebidrag i loven er særlig vanskelig tilgjengelig, i stor grad på grunn av kompliserte ord og uttrykk som ikke uten videre er selvforklarende. Utvalget foreslår å endre uttrykkene fostringstilskot og tilskot til barnebidrag og bidrag, for å legge ordlyden tettere opp mot dagligtale. I tillegg foreslår utvalget å endre fra forsyting til forsørging, fra skyldnad til plikt, og fra særtilskot til særbidrag. Det foreslås også å endre fra begrepet tilskotsfut til begrepet bidragsmyndigheit.

Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter utvalgets forslag til endringer av sentrale begreper i bidragslovgivningen. Vi viser ellers til vår kommentar til punkt 9.8.2.2.

Utvalget fremhever at det er behov for å vurdere konsekvensene av at flere alminnelige forbruksutgifter ikke inngår i beregningen av forbruksutgifter i underholdskostnaden i dag. Kostbare, utstyrskrevende fritidsinteresser, feriereiser, utgifter til å spise ute, feiring av fødselsdager og andre begivenheter, gaver og lommepenger er utgifter det ikke tas hensyn til ved beregningen av barnebidrag.

Arbeids- og velferdsdirektoratet finner i likhet med utvalget at de nevnte forbruksutgiftene er utgifter som er høyst relevante i dag. Ved å inkludere disse utgiftene vil nivået på forbruksutgiftene og dermed også underholdskostnaden være mer i tråd med hva det faktisk koster å forsørge barn i de ulike aldersgruppene. Videre vil forslaget kunne ivareta barnets rett til forsørgelse og sikre likefordeling av disse utgiftene mellom foreldrene, på en bedre måte enn i dag, der disse kostnadene faller på bostedsforelderen alene. Konsekvensen av en slik endring vil være at barnets underholdskostnad øker og størrelsen på fastsatte bidrag vil dermed også øke.

Utvalget fremhever også utfordringen ved at aldersgruppene i SIFOs referansebudsjett og de fastsatte aldersklassene for beregning av bidrag etter forskriften § 3 er ulike. Referansebudsjettet opererer med ni ulike aldersklasser opp til 17 år. Ved fastsettelse av bidrag er det fire ulike aldersgrupper, 0-5 år, 6-10 år, 11-14 år og 15-18 år. Utvalget mener sammenfallende aldersgrupper kan bidra til forenkling og vil være lettere for brukerne å forstå. Det vises til at bidragskalkulatoren til NAV tar utgangspunkt i SIFOs referansebudsjett.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er av den oppfatning at en eventuell utvidelse av antallet aldersgrupper kan bidra til en mer presis bidragsfastsettelse ut fra alder og i større grad ivareta det enkelte barns løpende behov. På den andre siden vil endringen føre til økt ressursbruk i etaten grunnet økt antall automatiske aldersjusteringer. Denne konsekvensen bør hensyntas i økonomiske og administrative konsekvenser.

Etter forskriften § 12 andre ledd, skal underholdskostnaden og samværsfradraget automatisk justeres når barnet går over til en ny aldersgruppe. En utvidelse av antallet aldersgrupper vil medføre flere automatiske justeringer for partene enn det regelverket legger opp til i dag og dermed en økt ressursbruk i etaten. Justeringen foretas automatisk, men medfører ytterligere oppgaver for etaten i form av krevende manuelle beregninger, veiledning av partene og søknader om endring som ellers ikke ville blitt fremmet da automatisk justering ikke tar høyde for endring i inntekt eller samvær.

Dagens inndeling i fire aldersgrupper ble valgt fordi det i overgangen fra aldersgruppe 0-5 år og 6-10 år skjer endringer i tilsynsordninger og tilsynsutgifter. Vi savner at utvalget ikke nærmere har begrunnet hvorfor dagens inndeling og hensynene bak denne ikke lenger anses hensiktsmessig. Vi mener at konsekvensene av forslaget bør utredes nærmere.

Utvalget foreslår ingen endringer når det gjelder boutgifter og differensiering ut fra geografisk beliggenhet eller beliggenhet i tettbygde/spredtbygde strøk. I vurderingen har forenklingshensyn og administrative hensyn blitt tillagt særlig vekt.

Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter utvalgets vurderinger, og mener at en slik differensiering vil være krevende å håndtere. Det vil være krevende å foreta en rimelig avgrensning og vanskelig å finne en sjablong som fanger opp forskjellene i ulike deler av landet. En løsning hvor det differensieres etter beliggenhet, vil bety at NAV må vurdere og beregne utgiftene konkret i hver enkelt sak. Dette vil være komplisert og administrativt krevende. Bruk av faste satser sikrer også hensynet til likhet og forutberegnelighet ved offentlig fastsettelse av bidrag. Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til at offentlig fastsettelse er en hjelp der foreldrene ikke blir enige om privat bidrag. Foreldrene står i utgangspunktet fritt til å avtale bidragets størrelse ut fra de hensyn de finner rimelige, og uavhengig av de normene som ligger til grunn for offentlig fastsettelse.

Utvalget foreslår å opphøre bestemmelsene om at bidraget ikke skal settes høyere enn fem sjettedeler av underholdskostanden og følgelig at bidragsmottaker alltid skal dekke minimum en sjettedel av underholdskostanden, samt at bidragspliktige ikke skal betale mer enn 25 prosent av egen bruttoinntekt i samlet barnebidrag før fratrekk av samværsfradraget. Utvalget fremhever at det er mer rettferdig dersom lovens hovedprinsipp om at kostnaden til forsørgelse av barnet skal deles mellom foreldrene etter størrelsen på inntekten deres gjelder fullt ut, jf barneloven § 71 første ledd. Utvalget viser til at regelen om at bidragsmottakeren skal dekke en sjettedel av underholdskostnaden, bygger på en forutsetning om at bidragsmottakeren alltid har forsørgerevne. En slik forutsetning kan ikke legges til grunn når bidragsmottakeren i realiteten ikke har forsørgerevne. Videre mener utvalget at 25 prosent-regelen er til hinder for at barnet får fullt barnebidrag, selv om den bidragspliktige har bidragsevne til å betale bidraget. Utvalget mener hensynet til barnets forsørgelse må gå foran hensynet til den bidragspliktige.

Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter utvalget i at en opphevelse av disse bestemmelsene, spesielt forskriften § 2, vil legge til rette for at kostnaden til forsørgelse av barnet deles fullt ut mellom foreldrene ut fra størrelsen på inntekten deres. Vi bemerkert likevel at dette innebærer at mange bidrag kan bli høyere enn de er i dag, flere bidrag kan reduseres grunnet manglende bidragsevne og at særlig bidragspliktige med dårlig økonomi rammes.

Gjeldende regelverk har i større grad ivaretatt bidragspliktige uten forsørgerevne, og unøyaktig lagt til grunn at bidragsmottakeren alltid har en viss forsørgerevne. Forslaget om å oppheve forskriften § 2 anses derfor å bidra til en likestilling av forsørgeransvaret foreldrene har.

Utvalgets forslag om å oppheve 25 prosent-regelen i forskriften § 7 anses isolert sett som et godt forslag for å ivareta barnets forsørgelse og likestilling av forsørgeransvaret, særlig i de tilfellene det er klart at den bidragspliktige har bidragsevne til å betale barnebidrag.

Arbeids- og velferdsdirektoratet ønsker likevel å fremheve at slik regelverket for beregning av barnebidrag er utformet, ofte kan medføre særlige høye barnebidrag. Vi er usikre på om utvalget i tilstrekkelig grad har vurdert hvordan forslaget om å oppheve 25 prosent-regelen slår ut, dersom utvalgets øvrige forslag til endringer går gjennom. Utvalget foreslår en økning av underholdskostnaden ved at flere forbruksutgifter tas med og en økning av inntektsgrensene for når barnets inntekt skal inngå i beregningen og når barnet anses som selvforsørget. Disse forslagene kan medføre ytterligere høye barnebidrag, spesielt for bidragspliktige med dårlig økonomi som betaler bidrag for barn i de øvre aldersgruppene eller barn over 18 år. Vi viser til at et viktig formål med bidragsreformen også var å ivareta foreldre med dårlig økonomi, et hensyn som ut fra mandatet fortsatt er gjeldende.

Vi vil også påpeke at en fjerning av 25 prosentregelen vil slå særlig ut i saker hvor den bidragspliktige bor i et lavkostland og har inntekt fra Norge. I slike saker blir bidraget i dag ofte begrenset av 25 prosentregelen, særlig hvis bidragspliktige har flere barn i Norge han/hun skal betale bidrag for, og/eller bidragsmottakeren har lav inntekt. I bidragsevnevurderingen tar NAV alltid utgangspunkt i kostnadsnivået i landet hvor den bidragspliktige bor. Konsekvenser og ønsket effekt av den foreslåtte endringen bør utredes nærmere i slike særlige saker.

Utvalget foreslår å øke grensen for når barnets inntekt skal inngå i bidragsfastsettelsen og grensen for når barnet må anses som selvforsørget. Utvalget foreslår å sette grensen for når barnets inntekt skal få betydning for bidragsfastsettelsen til 1G. Grensen for når barnet må anses som selvforsørget foreslås endret til 3G.

Forslaget til endring vil medføre at et barns inntekt ikke skal tas med før denne utgjør 101 351 kroner per år, og at barnet ikke anses som selvforsørget før barnet har en inntekt på 304 053 kroner. Beløpene er beregnet etter grunnbeløpet per 1. mai 2020.

Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter utvalgets forslag om å øke grensen for når barnets inntekt skal inngå i bidragsfastsettelsen. Dette vil kunne ivareta de barna som eksempelvis må jobbe mye ved siden av skolegang som følge av dårlig økonomi hos bostedsforelderen. En inntekt på 101 351 kroner er derimot en betydelig inntekt og vil medføre at de fleste barn som arbeider ved siden av skolegangen vil ha en inntekt som ikke blir regnes med i bidragsfastsettelsen.

Utvalgets forslag om å øke grensen for selvforsørgelse til 3G medfører at grensen for selvforsørgelse i forskriften § 5 er høyere enn når bidragsmottakeren eller bidragspliktige anses som selvforsørget. Arbeids- og velferdsdirektoratet har da sett hen til minstebeløp for en forelder som mottar uføretrygd og størrelsen på minstepensjon. Grensen på 3G overstiger også andre grenser i bidragslovgivningen, som grensen for fritak fra gebyr og retten til forhøyet bidragsforskudd. Den foreslåtte grensen er også høyere enn hva en student får i fullt lån og stipend fra Lånekassen, som utgjør 123 519 kroner for et studieår på universitet eller høgskole. Arbeids- og velferdsdirektoratet anser at den foreslåtte grensen for når et barn anses som selvforsørget er for høy. Vi mener grensen ikke bør være høyere enn grensen for når bidragspliktige anses som selvforsørget.

Utvalget fremhever at det er riktig at samvær skal ha betydning for bidragets størrelse. Utvalget anbefaler at det, i stedet for å gi samværsfradrag etter samværsklasser, gis samværsfradrag for det faktiske antallet avtalte samværsnetter. Utvalget mener en slik ordning medfører at samværsfradraget gjenspeiler en riktigere andel av underholdskostnaden.

Arbeids- og velferdsdirektoratet erfarer at det er en del konflikt mellom partene når det kommer til avvikling av samvær og dens effekt på barnebidraget. Vi ser at det er mye konflikt ved de ulike grensene mellom dagens samværsklasser og særlig mellom samværsklasse 2 og 3 der det er en stor forskjell på størrelsen mellom klassene. Det er viktig at man etterstreber å ha et regelverk som ikke fører til konflikt mellom partene.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er enig med utvalget i at hensynet til en rettferdig fordeling av underholdskostnaden tilsier at det skal gis samværsfradrag etter antallet avtalte samværsnetter, samtidig må bestemmelsen være administrativt gjennomførbar for NAV og endringen må ikke virke konfliktdrivende for foreldrene.

Vi ser at foreslått endring kan ha positiv effekt i saker der konfliktnivået er lavt og der det er små endringer i samværet. I tillegg kan endringsforslaget medføre at effekten på bidraget i mindre grad blir en faktor for partene i forbindelse med inngåelse av ny samværsavtale.

I saker der det er mer konflikt og partene står langt fra hverandre i spørsmålet om hvor stort samværet er, vil trolig ikke denne endringen hva betydning for konfliktnivået.

Spørsmålet om samværsfradraget skal gis etter avtalte samværsnetter eller om det skal gis etter samværsklasser ble blant annet behandlet i forarbeidene til barneloven, jf. Ot.prp.nr.43 (2000-2001) punkt 7.4.2.2. Departementet foreslo da at samværsfradraget skulle gis etter samværsklasser fordi en slik ordning ville skape mindre detaljdiskusjon med tilhørende fare for konflikter, enklere fastsettelse, færre endringssaker og større forutsigbarhet. Videre vil samværsklassene gi større mulighet for fleksibilitet når det gjelder samværsavtaler, uten at dette får betydning for bidragets størrelse.

Basert våre erfaringer kan vi ikke se at det i alle saker vil være mindre konfliktskapende å gi samværsfradrag etter antall avtalte samværsnetter. En slik ordning vil medføre økt detaljdiskusjon mellom foreldrene i forbindelse med bidragsfastsettelse gjennom NAV. Vi mener økt detaljdiskusjon mellom foreldrene kan øke sjansene for uenigheter og være egnet til å eskalere konfliktsnivået mellom foreldrene, og i verste fall medføre at barnet involveres i bidragssaken. Små eller store konflikter mellom foreldrene om samvær går mest av alt utover barnet.

Hensynet til en praktikabel bidragsordning for NAV tilsier også at samværsfradraget ikke skal gis etter antall samværsnetter. Økt detaljdiskusjon vil potensielt medføre økt utredningsbyrde for å avgjøre hvilket samværsfradrag som skal gis i den enkelte sak. Dette vil være tidkrevende for NAV og i noen tilfeller bidra til å eskalere konflikten i enkelte saker.

Det er mer ressurskrevende for NAV å beregne det eksakte antallet avtalte samværsnetter. For å finne antall netter det avtalte samvær utgjør i gjennomsnitt per måned, må det også tas hensyn til avtalt feriesamvær. Vi opplever at når det gjelder jule- og nyttårsferie, påskeferie, vinterferie og høstferie er det svært ofte avtalt at barnets skal tilbringe disse feriene annen hvert år hos hver av foreldrene, uten at det er presisert nærmere hvor mange netter hver av disse feriene skal utgjøre.

Med dagens samværsklasser vil det sjelden ha betydning for størrelsen på samværsfradraget hvorvidt det er avtalt at disse feriene skal utgjøre 5, 7 eller 10 netter. Det gjennomsnittlige antall netter vil ofte uansett falle inn under den samme samværsklassen. Skal samværsfradraget gis for antall avtalte samværsnetter må bidragsmyndigheten i større grad få avklart nøyaktig antall netter som er avtalt for hvert av feriesamværene. Dette vil igjen kunne medføre detaljdiskusjoner og fare for konflikter mellom foreldrene.

Vi vurderer også at en slik ordning kan resultere i flere endringssøknader til NAV da endringer i de enkelte samværsnettene vil få betydning for bidragsberegningen. Endringsforslaget bør ikke gjennomføres uten at det finnes klare begrensninger i hvilke endringer som vil ha effekt på bidragets størrelse, for eksempel dagens bestemmelse om at bidragets størrelse ikke endres om endringen er mindre enn 12 prosent, jf forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot § 12 første ledd.

Arbeids- og velferdsdirektoratet foreslår at det fortsatt benyttes samværsklasser for samværsfradraget, men at dagens samværsklasse 2 og 3 deles inn på en annen måte slik at vi får 5-6 samværsklasser. Dette vil kunne ivareta en viss fleksibilitet, men samtidig medføre at samværsfradraget gjenspeiler en riktigere andel av underholdskostnaden.

Utvalget foreslår å videreføre ordningen om at det innberegnes boutgifter der samværet er på minst ni netter (samværsklasse 3 og 4).

Arbeids- og velferdsdirektoratet er positiv til dette, men ser grunn til å påpeke en svakhet med dagens regelverk. Slik regelverket er utformet i dag økes ikke barnets underholdskostnad i de tilfellene det gis samværsfradrag etter klasse 3 og 4, selv om det i disse klassene legges til grunn at begge foreldrene har boutgifter. Bidragsmottakerens boutgifter blir ikke billigere selv om bidragspliktige også har slike utgifter. Samtidig er det viktig at barnets underholdskostand fremdeles er basert på faste satser, slik at det fortsatt er administrativt gjennomførbart for NAV å fastsette bidrag.

Vi mener også at det bør vurderes om det skal gis fradrag for boutgifter i flere tilfeller enn i dag, eksempelvis ved samvær fra 4 netter per måned. Det er nærliggende å anta at også et slikt samværsomfang medfører at samværsforelderen har boutgifter knyttet til oppholdet.

Utvalget mener at det ikke skal gjelde særregler for beregningen av bidrag ved delt fast bosted, og foreslår å fjerne regelen i forskriften § 8. Utvalget påpeker at barnets behov og foreldrenes bidragsevne ikke påvirkes av bostedsordningen. Videre påpeker utvalget at særregelen i forskriften § 8 ikke samsvarer med prinsippene bidragsreglene bygger på, og at foreldrene kan kunne vurdere valg av bostedsordning uten å se hen til utmålingsreglene for barnebidrag.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er enig med utvalget i at barnets krav på og behov for underhold er det samme uavhengig av bostedsordningen. I motsetning til utvalget vurderer vi at foreldrenes forsørgelsesevne kan påvirkes ut fra bostedsordningen og at det fremdeles er behov for en særregel for beregning av barnebidrag ved delt bosted. Det kan også vurderes om foreldre med avtale om delt bosted ikke har samme behov for bistand fra offentlige myndigheter til å fordele barnets underholdskostnad og om de skal gis anledning til å søke om offentlig fastsettelse eller henvises til å avtale bidrag.

Etter gjeldende regelverk skal bidraget betales til den av foreldrene som bor fast sammen med barnet, jf. barneloven § 67 tredje ledd. I tilfeller der foreldrene har avtale om delt bosted for barnet og bekrefter dette skriftlig, eller der delt bosted er fastsatt av retten, blir bidraget beregnet ut fra reglene om delt bosted i forskriften § 8. Det følger av forskriften § 8 at det skal legges til grunn at foreldrene har de samme utgiftene per dag til barnet den tiden barnet bor fast hos hver av dem, og at barnet bor like mye hos begge. Den av forelderen som skal dekke den høyeste andelen av underholdskostnaden blir bidragspliktig. Bidraget fastsettes imidlertid til et nettobidrag. Dette fordi det etter ordlyden i forskriften skal legges til grunn at partene har de samme utgiftene til barnet den tiden barnet bor fast hos hver av dem. NAV erfarer at nettobidragenes størrelse er relativt lave.

Ordningen om delt bosted forutsetter høy grad av samarbeid mellom foreldrene. Dette er blant annet lagt til grunn i Prop. 161 L punkt 10.7.3 og Ot.prp.nr.43 (2000-2001) s. 42. Det uttales der at «[e]n avtale om delt bosted krever at partene kan samarbeide om alle øvrige spørsmål. Det er lite sannsynlig at fordelingen av underholdskostnaden mellom dem normalt vil eller bør stå i noen annen stilling». Denne forutsetningen tilsier at foreldrene ved avtale om delt bosted i fellesskap tar avgjørelser knyttet til de økonomiske forholdene i forbindelse med forsørgelsen av barnet.

Videre uttales det at det ikke er en naturlig forutsetning at en av foreldrene løpende dekker utgiftene til barnets underhold dersom foreldrene har avtale om delt bosted. Dette bør også gjenspeile seg i hvordan underholdskostnaden fordeles mellom dem.

Vi stiller oss bak vurderingen i forarbeidene om at barnets foreldre normalt også vil samarbeide om fordelingen av underholdskostnaden og at dette ikke bør stå i en annen stilling enn de øvrige avgjørelsene foreldrene må ta i samarbeid når barnet bor fast sammen med begge foreldrene. Tilfellene der barnet bor fast hos begge foreldrene står dermed i en særstilling der foreldrene ofte har avtaler knyttet til barnets forsørgelse og fordeling av underholdskostnaden. Dette i motsetning til tilfellene der barnet bor fast hos den ene forelderen og bostedsforelderen står for de løpende utgiftene knyttet til barnets underhold. Dette tilsier at det bør være en særregel for beregningen av bidraget i tilfellene der barnet har delt bosted.

Vilkåret om at det skal legges til grunn at foreldrene har de samme utgiftene til barnets forsørgelse, slik det følger av forskriften § 8, bidrar til likestilt foreldreskap all den tid begge foreldrene er bostedsforelder. Dette underbygges av at ordningen om delt bosted innebærer at bostedsforeldrene i samarbeid skal ta de viktigste avgjørelsene knyttet til barnets omsorg og dagligliv, og er dermed en mer kvalifisert ordning enn ordningen der barnet bor fast hos den ene forelderen og har samvær med den andre. Utvalgets forslag om at det skal gi samværsfradrag til den ene bostedsforelderen kan ikke anses å bygge opp under hensynet om likestilt foreldreskap.

Forslaget vil etter vår vurdering gjøre forskjell på bostedsforeldrene og vil ikke ivareta hensynet til likestilt foreldreskap. Videre vil forslaget ikke bygge opp under et helhetlig system i barneloven.

Forslaget reiser også problemstillingen om hvem av bostedsforeldrene som skal motta bidraget på vegne av barnet når begge foreldrene bor sammen med barnet. Arbeids- og velferdsdirektoratet kan ikke se at utvalget har tatt stilling til hvem av foreldrene bidraget skal betales til når begge foreldrene bor sammen med barnet.

Forutsetningen om en høy grad av samarbeid mellom foreldre med avtale om delt bosted kan også tilsi at de kan sørge for en rimelig fordeling av barnets underholdskostnad, uten hjelp fra det offentlige. Samtidig vil det være uheldig dersom det som hindrer at foreldrene blir enige om delt bosted, er at de ikke klarer å få på plass en rimelig fordeling av barnets underholdskostnad. Vi mener at konsekvensene av forslaget må utredes nærmere.

Utvalget forslår endringer i reglene for endring av barnebidrag. Bakgrunnen for forslaget er at bidraget bør fastsettes i overenstemmelse med faktiske endringer i faktorer av betydning for bidragsfastsettelsen, for eksempel inntekt eller samvær, og ikke på bakgrunn av dagens 12-prosent regel. Samtidig ser utvalget at hyppige søknader om endring kan være konfliktskapende og gi mindre forutsigbarhet. Utvalget foreslår derfor en hovedregel om at barnebidraget bare kan endres én gang i året. Siden det det kan være tilfeller hvor det skjer vesentlige endringer i faktorer av betydning, har utvalget lagt ned forslag om en unntaksregel som innebærer at bidraget kan endres mer enn én gang i året dersom endringen utgjør mer enn 15 prosent.

I bidragssakene ser vi at det stadig er små eller store variasjoner i foreldrenes inntekt og i samværet bidragspliktige har med barnet. Utvalgets forslag om en hovedregel om at bidraget kun kan endres én gang i året, vil trolig gi betydelig økning i antallet endringssøknader hos NAV. I dag er det sjeldent at det søkes endring i bidraget hvert år. Arbeids- og velferdsdirektoratet frykter at en bestemmelse om én årlig endringsadgang, vil føre til at foreldre ønsker å benytte seg av sin årlige sjanse til endring. Dette vil kreve en økning i ressursbruk hos NAV som må inkluderes i administrative og økonomiske konsekvenser.

Da vi antar at forslaget vil føre til flere endringssøknader, innebærer det trolig også at foreldrene vil oppleve å være oftere i konflikt. Dette da vi tidvis ser at diskusjon rundt bidragssaken i seg selv danner konflikt eller fører til en mer tilspisset konflikt mellom foreldrene.

Vi er usikre om forslaget er at begge foreldrene har en årlig endringsadgang, eller om endringsadgangen skal være per sak. Dette bør klargjøres dersom man velger å gå videre med forslaget. Dersom det er en årlig endringsadgang per sak, kan også dette skape ytterligere konflikt mellom foreldrene.

Utvalget foreslår at det skal være anledning til endring av barnebidrag dersom det er vesentlige endringer i faktorer av betydning som innebærer at endringen utgjør mer enn 15 prosent. NAV har ikke anledning til å fastslå om endringen er vesentlig før alle faktorene i bidragsberegningen er avklart, slik som etter dagens regelverk. Vi vil derfor ikke ha anledning til å gi partene råd omkring utfallet av en eventuell søknad.

Med dagens regelverk kan NAV heller ikke endre et bidrag som er fastsatt i utenlandsk valuta med mindre endringen overstiger 12 prosent. Når partene ønsker bidraget fastsatt i Norge, virker det lite hensiktsmessig at NAV ikke fastsetter et nytt bidrag på grunn av 12 prosent regelen. Dette gjelder særlig hvis den utenlandske avgjørelsen ikke kan anerkjennes og innkreves i Norge. I slike tilfeller vil en opphevelse av 12 prosent regelen kunne være positivt. Uavhengig av om man velger å gå videre med forslaget om å fjerne 12 prosent regelen eller ikke, er det derfor behov for å se nærmere på regelens betydning i utenlandssakene.

Utvalget mener det må vurderes om det er behov for regelen om midlertidig bidrag i § 76 og stiller spørsmål ved bestemmelsens nødvendighet. Det vises til at systemet for fastsettelse av bidrag i utgangspunktet bør være fleksibelt nok til å justere barnebidraget når det er nødvendig. Bestemmelsen er likevel videreført i utvalgets lovforslag.

Arbeids- og velferdsdirektoratet bekrefter at bestemmelsen sjeldent er i bruk. Dette skyldes at saken i realiteten vil behandles to ganger ved bruk av bestemmelsen. Det vil derfor være mindre ressurskrevende for NAV å heller prioritere å ferdigbehandle saken, foran andre saker som haster mindre. Vi mener likefullt at bestemmelsen kan være en god sikkerhetsventil i spesielle situasjoner. Ved første nedstenging av Norge grunnet covid-19 pandemien, ble midlertidige vedtak vurdert som et særlig aktuelt tiltak dersom mange brukere søkte om endring av barnebidraget grunnet inntektsfall eller endring i samvær. Vi opplevde imidlertid ikke en vesentlig økning i antall søknader og tok derfor ikke i bruk tiltaket, men dette eksempelet viser viktigheten av bestemmelsen.

Barne- og familiedepartementet har signalisert at behandlingen av bidragssaker med samværssabotasjeproblematikk burde settes i bero til foreldrenes samværskonflikt er løst. Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at det det heller kan være aktuelt å gjøre midlertidige vedtak om barnebidrag ved slike konflikter. Dette for å unngå at barn er uten underhold eller har betydelig lavere eller høyere bidrag enn det burde hatt. Hvis saken settes i bero, vil dette resultere at en av foreldrene opparbeide seg stor bidragsgjeld for perioden saken er i bero. Dette anser vi som en lite hensiktsmessig løsning.

Forsørgerplikten varer som hovedregel til ungdommen fyller 18 år. Foreldrene kan imidlertid ilegges forsørgerplikt også for ungdom over 18 år som er under vanlig skolegang, jf. barneloven § 68 andre ledd. Etter dagens regelverk kan bostedsforelderen før 18-årsdagen fremsette krav om bidrag etter fylte 18 år på vegne av barnet. Forelderen har ikke en slik rett etter at barnet har fylt 18 år, fordi barnet da selv er part i saken. Dette innebærer at ungdommen selv kan gjøre avtale om bidrag eller søke om offentlig fastsettelse av bidrag etter fylte 18 år. Utvalget foreslår å endre dagens regler for fastsetting av bidrag etter fylte 18 år. Forslaget innebærer at barnet ikke lenger skal måtte søke om bidrag etter 18 år, men at bidraget videreføres uten ny fastsettelse eller endring frem til måneden barnet fullfører videregående opplæring. Videre foreslår utvalget at bidraget skal være begrenset til måneden ungdommen fyller 20 år, også når den videregående opplæringen ikke er avsluttet enda. Ungdommen skal imidlertid fortsatt ha krav på bidrag så lenge skolegangen varer, men etter fylte 20 år vil videre bidrag måtte avtales eller fastsettes særskilt.

Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter utvalgets forslag om å automatisk videreføre et allerede fastsatt bidrag. En slik endring vil kunne bidra til å sikre underholdet for ungdommer over 18 år som går på videregående skole. I en del tilfeller kan det være byrdefullt for barn å fremsette søknad om bidrag fra en eller begge foreldrene. Vi påpeker at hvis endringen gjennomføres må NAV gis hjemmel til å enkelt innhente bekreftelse på fortsatt skolegang på en enkel måte, gjerne direkte fra utdanningsetaten. Hvis bidraget fortsetter å løpe etter at ungdommen avslutter skolegangen vil dette kunne resultere i feilutbetalinger med tilhørende negative konsekvenser for partene og NAV. Det bør utarbeides regelverk og retningslinjer som i størst mulig grad forhindrer dette.

Vi kan imidlertid ikke se at det vil være hensiktsmessig å videreføre bidraget automatisk helt frem til fylte 20 år. Vi påpeker at de aller fleste fullfører videregående skole på tre år og at de følgelig er ferdig året de fyller 19 år. Vi mener derfor det hadde vært mer naturlig at bidraget ble automatisk videreført frem til 30. juni året barnet fyller 19 år. Ungdommen vil etter utvalgets forslag fortsatt ha mulighet til å avtale eller søke fastsettelse av bidrag utover denne datoen.

Utvalget har foreslått å erstatte ordlyden «slik skulegang som må reknast som vanleg» i nåværende barneloven § 68 andre ledd med «vidaregåande opplæring».De fleste saker etter barneloven § 68 andre ledd omhandlet bidrag for barn over 18 år som går på videregående skole. En omformulering av ordlyden til «vidaregåande opplæring» vil imidlertid ekskludere barn over 18 år som av ulike årsaker fortsatt går på grunnskole, selv om dette gjelder få tilfeller. NAV har hittil hatt praksis for å anse også slik skolegang som vanlig for de det gjelder. Vi mener det vil være uheldig å fjerne retten til bidrag for denne gruppen og at det bør fremkomme i lovteksten at også barn som er under grunnskoleopplæring fortsatt vil ha rett til bidrag. I tillegg vil formuleringen «vidaregåande opplæring» også kunne inkludere tilfeller som det hittil ikke har vært praksis for å fastsette bidrag etter fylte 18 år for. Dette gjelder for eksempel tilfeller der barnet i utgangspunktet har fullført videregående skolegang, men tar opp fag for å forbedre karakterer.

Etter vår vurdering bør det i det videre lovarbeidet vurderes å tydeliggjøre sammenhengen med «ungdomsretten» til videregående opplæring etter opplæringsloven § 3-1. Dette for å tydeliggjøre at det for rett til bidrag etter fylte 18 år er de samme tidsrammene som gjelder. Utgangspunktet er tre års skolegang, men dersom barnet etter unntaksregler i opplæringsloven § 3-1 har rett til lenger skolegang, blir tilsvarende tidsramme gjeldende for retten til bidrag etter fylte 18 år. Dette vil gi en bedre sammenheng mellom regelverkene for bidrag, rett til opplæring og rett til støtte fra Lånekassen. Dersom en slik presisering gjøres med en henvisning i lovteksten til bestemmelsen i opplæringsloven, vil det imidlertid være behov for å også gjøre presiseringer for tilfeller der barnet bor i et annet land enn Norge, hvor ungdomsretten ikke gjelder. Et alternativ kan også være at settes en øvre aldersgrense for hvor lenge retten til bidrag består.

Lovforslaget legger opp til en automatisk videreføring av bidraget frem til barnet fyller 20 år. I mange tilfeller er det derimot ikke fastsatt barnebidrag når barnet fyller 18 år. Barnet har kanskje byttet bostedsforelder, eller bidrag har aldri vært fastsatt tidligere. Slik lovbestemmelsen er foreslått utformet, fremstår det uklart om ungdommen over 18 år kan søke om bidrag i slike tilfeller. Dette ettersom lovforslagets første ledd viser til at bidragsplikten i utgangspunktet opphører ved 18 år med mindre annet fastsettes i § 14-4, og det utover den automatiske forlengelsen av tidligere fastsatt bidrag kun kan søkes for den tid skolegangen vedvarer etter at barnet er fylt 20 år. Vi anser det som hensiktsmessig at det presisere i bestemmelsen at barnet har rett til bidrag etter fylte 18 år ved gjennomføring av grunnskole/videregående skolegang, slik at det ikke skapes tvil om dette.

Når det i lovforslaget vises til at bidraget «skal vidareførast», og det vises til at det kan søkes etter fylte 20 år, fremstår det også som uklart om det er adgang til å søke om endring av det automatisk videreførte bidraget før barnet er fylt 20 år. Tidligere fastsatt bidrag vil være basert på situasjonen hvor barnet bodde hos bidragsmottaker og hvor det blant annet ble utbetalt barnetrygd. Det forutsettes derfor at det må være mulig å søke om endring av det automatisk videreførte bidraget før fylte 19/20 år, slik at bidragsfastsettelsen i større grad tilpasses den aktuelle situasjonen.

Utvalget har foreslått å ikke videreføre særregel i § 68 tredje ledd. Bakgrunnen for dette forslaget er at ungdommer som er under annen videreutdanning har muligheten for å søke om studiestøtte fra Lånekassen og at bestemmelsen derfor har utspilt sin praktiske betydning.

Vi ser imidlertid at ordningen fremdeles kan være av betydning for ungdommer som er bosatt i land som mangler tilsvarende støtteordninger. Det finnes land uten støtteordninger, land hvor støtteordningen avhenger av foreldrenes inntekt og land med tilsvarende ordninger som i Norge. I Polen er det eksempelvis banker som tilbyr studielån, ikke en offentlig lånekasse. Noen av bankene krever kausjonist for studielånet. Hvis den tidligere bidragsmottakeren har lav inntekt, så godtas ikke vedkommende som kausjonist, og barnet vil ikke få studielån.

Hvis landet barnet bor i har konvensjonssamarbeid med Norge, kan bidrag etter fylte 18 år fastsettes i bostedslandet og søkes innkrevd i Norge. Hvis barnet bor i et land som ikke har konvensjonssamarbeid med Norge, så vil det imidlertid stå uten mulighet til å få fastsatt og innkrevd bidrag mens det er under annen videreutdanning. Hvis barnets andre foreldre ikke kan forsørge barnet fullt ut og det ikke fins støtteordninger i landet hvor barnet bor, vil en slik endring frata barnet muligheten til å ta videre utdanning. Vi mener det bør vurderes om det skal innføres en særlig regel for barn bosatt i utlandet hvis dagens bestemmelse i barneloven § 68 tredje ledd fjernes.

Utvalget foreslår å fastholde adgangen til å ilegge partene gebyr i form av forskrift, jf. forslaget til ny barnelov § 14-5 sjette ledd. Utvalget mener at hver av partene fortsatt bør ilegges et gebyr tilsvarende ett rettsgebyr ved førstegangsfastsettelse av bidraget. Utvalget foreslår derimot at det ved endringssøknader ilegges et lavere gebyr. I vurderingen har utvalget lagt vekt på at terskelen for å søke om endring ikke blir for høy i de tilfellene der det er grunnlag for det og hvor privat avtale ikke er et alternativ.

Barnebidrag er i utgangspunktet et privatrettslig anliggende, og foreldre kan avtale bidraget seg imellom uten innblanding fra det offentlige. Saker om fastsettelse og endring av barnebidrag er de mest kostbare sakene som NAV behandler og en søknad om endring er like ressurskrevende for NAV å behandle som en søknad om førstegangsfastsettelse. Administrativ fastsettelse av bidrag er et kostbart tilbud for det offentlige til foreldre som ikke kommer til enighet om barnets forsørgelse. Utvalget fremhever at gebyrordningen blant annet skal motivere flest mulig til å inngå private bidragsavtaler. Et annet hensyn bak gebyrordningen er imidlertid også kostnadene ved bidragsordningen. Da gebyret ble innført ble det påpekt at det ikke er rimelig at det offentlige gratis skal administrere en kostbar og krevende bidragsordning for forsørgere med rimelig god økonomi.

Etter gjeldende regelverk blir det per mars 2021 gitt fritak for gebyr for forsørgere som har en inntekt under 297 501 kroner per år. Arbeids- og velferdsdirektoratet ser at det er behov for å ha et rimelig tilbud til parter i saker hvor det av ulike grunner ikke lar seg gjøre å avtale bidraget privat. Vi mener imidlertid at insentivet for å inngå private avtaler i de sakene hvor dette kunne latt seg gjøre, blir mindre dersom gebyret ved endringssøknader settes til et lavere beløp enn ved førstegangsfastsettelse. Vi ser at konfliktsnivået mellom partene ofte kan være høyt ved samlivsbruddet, men avta etter en tid. Ved å opprettholde samme nivå på gebyret ved førstegangsfastsettelse og ved endringssøknad, vil dette kunne påvirke partene til å inngå en privat avtale om bidrag. Vi ser også at en reduksjon i gebyrsatsen kombinert med forslaget om å fjerne 12 prosent regelen sannsynligvis vil medføre en økning i søknader om endring til NAV.

Utvalget foreslår å fjerne regelen om domstolsbehandling av barnebidrag i barneloven § 70 tredje ledd og viser til at bestemmelsen synes å ha liten praktisk betydning. Arbeids- og velferdsdirektoratet er kjent med at denne adgangen i dag benyttes i liten grad, men ser at det likevel kan slå uheldig ut om bestemmelsen fjernes. Dette gjelder spesielt i saker hvor partene er uenige om samvær og/eller den ene forelderen hindres fra å ha samvær med barnet. Barne- og familiedepartementet har også signalisert at henvisning av bidragssaken til domstolen kan være ett av flere aktuelle tiltak mot samværshindring.

Vi mener derfor at forslaget må utredes bedre og ses i sammenheng med eventuelle regelendringer omkring samværshindring.

Utvalget foreslår ingen konkrete endringer av forskuddsordningen, men mener at det bør utredes om nivået på bidragsforskuddet og barnepensjonen bør samordnes. Det vises til at ordningen med bidragsforskudd bør sikre barnet den samme økonomiske sikkerheten, uavhengig av hva som er årsaken til at en av foreldrene ikke bidrar til forsørgelsen, enten det er manglende økonomisk evne eller vilje, eller dødsfall. Etter utvalgets mening vil en økning av bidragsforskuddet være et målrettet virkemiddel for å utjevne økonomiske forskjeller for barn som lever i en lavinntektsfamilie.

NAV erfarer i kontakt med brukerne at dagens regelverk om bidragsforskudd er uoversiktlig og vanskelig for forskuddsmottakere å forstå. Inntektsgrensene varierer med forskuddsmottakerens sivilstand og antall barn og det kan være vanskelig for mottakerne å få en oversikt over gjeldende inntektsgrense. Dette resulterer blant annet i at NAV har mange feilutbetalingssaker på området.

NAV er derfor i utgangspunktet positive til endringer i regelverket for bidragsforskudd, men vi kan ikke se at det er tilstrekkelig begrunnet hvorfor bidragsforskudd og barnepensjon bør ligge på samme nivå. Intensjonen bak de to ytelsene er svært forskjellig.

Forsørgelse av barn er i utgangspunktet foreldrenes ansvar. Regelverket for bidragsforskudd må derfor vurderes og ses i sammenheng med regelverket for barnebidrag. Bidragsforskudd utbetales i tilfeller der bidragspliktige ikke har betalt det fastsatte bidraget innen fristen, eller der bidraget er fastsatt lavere enn den forskuddssatsen bidragsmottakeren har rett på. Når bidrag fastsettes tas det blant annet hensyn til den bidragspliktiges samvær med barnet. Desto mer samvær den bidragspliktige har, dess lavere blir bidraget, siden hans/hennes andel av barnets underholdskostnaden i økt grad dekkes gjennom samværet. Dette gir god sammenheng med intensjonene i regelverket. At samvær legges til grunn ved bidragsfastsettelsen er en av hovedgrunnene til at bidraget i mange saker settes lavere enn satsen for full barnepensjon. Det synes ikke gjennomtenkt at det offentlige skal betale bidragsmottakeren et beløp som er større enn den bidragspliktiges andel av underholdskostnaden. Bidragsforskudd på samme nivå som dagens barnepensjon vil medføre en betydelig kostnadsøkning, og at en større del av forsørgeransvaret for barn overføres til det offentlige. NAV kan ikke se at en slik overføring av ansvaret er i samsvar med regelverket i barneloven med hensyn til begge foreldrenes forsørgeransvar ovenfor barnet.

Dersom ønsket med forskuddsordningen er særlig å sikre/styrke forsørgelsen av barnet i tilfeller hvor bidragsmottaker har manglende evne til forsørgelse, kan et alternativ til å øke forskuddets størrelse for alle forskuddsmottakere være å lage et regelverk hvor lav inntekt hos forskuddsmottaker utløser rett til ekstra forskudd/støtte.

Etter vår vurdering bør det vurderes å gå over til én forskuddssats i stedet for dagens ordning med tre ulike satser. Det bør også vurderes hvorvidt det skal være behovsprøving av satsen eller om forskudd skal gis til alle som får bidrag innkrevd gjennom det offentlige. NAV bruker i dag betydelige ressurser på å følge opp tilbakekrevingssaker hvor forskuddsmottaker har mottatt feilutbetalt bidragsforskudd fordi aktuell årsinntekt har oversteget den aktuelle forskuddssatsen. Ved en eventuell overgang til én sats, som eventuelt er behovsprøvd, vil man spare kostnader med administrering av ordningen. Færre satser for bidragsforskudd vil både være mer oversiktlig for brukere og mindre arbeidskrevende for NAV.

Utvalget har vurdert om jurisdiksjonsgrunnlaget for foreldreskapssaker skal kreve domisil som tilknytningskriterium eller om dagens betegnelse «vanlig bosted» fortsatt er tilstrekkelig. Utvalget har funnet at begrepet «vanlig bosted», slik kriteriet er i dag, er fleksibelt nok og i samsvar med utviklingen i internasjonal barnerett. Vi er enige i denne vurderingen. Begrepet kan tolkes strengere eller lempeligere avhengig av hvilken sak eller sakstype man står overfor. Vi er også enige med utvalget i at det i foreldreskapssaker fortsatt må kunne stilles strengere krav til tilknytning til Norge enn i for eksempel bidragssaker. Dette er også presisert i bestemmelsen i § 81 andre ledd i dagens lov som utvalget foreslår videreført med språklige og innholdsmessige endringer.

Vi er i utgangspunktet positive til forslaget om å videreføre og slå sammen de gjeldende bestemmelsene om jurisdiksjon i morskapssaker med bestemmelsene om jurisdiksjon i farskap- og medmorskapssaker. Dette vil skape en mer helhetlig regulering av bestemmelsene omkring foreldreskap i loven, gi et mer oversiktlig regelverk og bidra til at ulike sakstyper om foreldreskap behandles tilnærmet likt.

Dagens regler for jurisdiksjon er vide, både med hensyn til å kunne behandle saken, jfr. lovutkastet § 15-3 første og annet ledd, og å avvise den dersom den egner seg bedre for behandling i utlandet, jfr. tredje ledd. Vi er positive til forslaget om at unntaksbestemmelsen også skal omfatte saker om morskap, da dette vil åpne for at en sak om klargjøring av morskap kan avvises hvis den passer bedre til behandling i et annet land. Vi vil imidlertid påpeke at oppgaven med å klargjøre morskap er av en helt annen karakter enn oppgaven med å fastsette farskap og at det i en del tilfeller ikke vil være mulig å få klarlagt morskap på bakgrunn av de faktiske forholdene i saken, selv om NAV har jurisdiksjon. Det er derfor viktig at dagens bestemmelser om adopsjon videreføres.

Utvalget påpeker at dagens barnelov ikke regulerer tilfeller hvor foreldreskap følger direkte av barneloven, men hvor partene har tilknytning til utlandet. Det foreslås innført en slik regel i forslaget § 15-4. Forslaget innebærer at hvorvidt barnet får vanlig bosted ved fødselen skal være avgjørende for om foreldreskap følger direkte av barneloven.

Farskap etter ekteskap registreres i dag på bakgrunn av at foreldrene er registrert som gift i Norge. Dette gjelder også dersom barnet er født i utlandet og foreldrenes ekteskap senere godkjennes i Norge. Vi er derfor usikre på konsekvensene av den foreslåtte bestemmelsen og mener at dette må utredes nærmere. Dette gjelder også konsekvensene for morskap og ikke minst foreldreskap etter assistert befruktning. Om en går videre med forslaget i § 2-3 om foreldreskap etter assistert befruktning, kan vi imidlertid se behovet for en lovvalgsregel for disse særlige sakene.

Utvalget foreslår å utvide reglene om anerkjennelse av utenlandske avgjørelser til å gjelde foreldreskap generelt. Materielt sett innebærer dette en utvidelse av reglene til også å omfatte morskap. Utvalget er klare på at en kvinne som hevder å være forelder etter å ha inngått et surrogatiarrangement i utlandet, i utgangspunktet ikke skal kunne bli mor etter bestemmelsen.

Vi er i utgangspunktet skeptiske til dette forslaget da det i realiteten vil være foreldreskap fastsatt etter surrogati det vil være aktuelt å anerkjenne, eventuelt morskap som er fastsatt på annet vis virker å være i konflikt med lovens § 2-2. Samtidig ser vi at det som utvalget påpeker kan være omstendigheter som unntaksvis tilsier at en kvinne likevel bør kunne oppnå foreldreskap. Dette vil være i særlige tilfeller hvor hensynet til barnet veier sterkt og man risikerer at et barn blir stående uten foreldre i norsk folkeregister.

Utvalget uttalelser tyder på at de kun anser en slik særlig unntaksregel som aktuell for anerkjennelse av morskap. Vi vil imidlertid påpeke at hvis det åpnes for muligheten til å anerkjenne foreldreskap etter surrogati, så vil det kunne bli aktuelt å anerkjenne farskap og medmorskap også etter en slik bestemmelse. Dette da samme situasjon vil kunne oppstå for farskap eller medmorskap fastsatt i utlandet som for morskap.

Vi er usikre på hvem som eventuelt bør ha ansvaret for å anerkjenne utenlandske avgjørelser i slike særlige tilfeller. Vi ser videre at det vil være behov for klare retningslinjer for hvilke situasjoner er slik avgjørelse skal kunne anerkjennes i Norge og hvilke momenter som da skal vektlegges ved anerkjennelsen. Det fremstår som om det kun skal være aktuelt å anerkjennes avgjørelser når foreldrene ikke hadde noen tilknytning til Norge på avgjørelsestidspunktet. Det må i så fall tydeliggjøres hva det innebærer å ha tilknytning til Norge. Avhengig av hvilke momenter som skal vektlegges i vurderingen kan det være at NAV ikke er riktig etat til å foreta slike vurderinger. Vi ser at slike saker kanskje vil kunne løses bedre av domstolen. Dette forslaget må uansett vurderes og utredes nærmere om en velger å gå videre med det.

Utvalget viser til at Luganokonvensjon av 30.10.2007 og Haagkonvensjonen av 23.11.2017 er de viktigste konvensjonene når det gjelder innkreving av bidrag over landegrenser.

Luganokonvensjonen er viktig med hensyn til vurdering av jurisdiksjon i bidragssaker, men ikke når det gjelder innkreving. Alle land som er medlem av Luganokonvensjonen, er også medlem av andre innkrevingskonvensjoner på bidragsområdet som har forrang foran Luganokonvensjonen. Behandling av søknader om anerkjennelse og fullbyrding av bidragsavgjørelser i Norge gjøres som hovedregel etter en av innkrevingskonvensjonene.

Utvalget har vist til at Norge i tillegg til Luganokonvensjonen av 30.10.2007 og Haagkonvensjonen av 23.11.2007 har inngått en gjensidighetsavtale med USA. Oversikten over avtaler fremstår som uttømmende. Vi gjør oppmerksom på at Norge i tillegg er medlem av konvensjon av 23.03.1962 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om innkreving av underholdsbidrag (nordisk innkrevingskonvensjon), samt at Norge inngikk en gjensidighetsavtale med Canada den 16.10.1980, som per dags dato også har blitt tiltrådt av provinsene British Colombia, Manitoba og Saskatchewan.

Utvalget foreslår at jurisdiksjonsregelen for bidragssaker skal kreve at barnet eller en av partene har vanlig bosted i Norge. Videre har utvalget foreslått å fjerne bestemmelsen i barneloven § 83 bokstav a. Vi antar at dette forslaget må ses i sammenheng med forslaget om å fjerne domstolsbehandling av bidrag. Vi savner imidlertid en bedre redegjørelse for bakgrunnen for forslaget og mener det bør utredes nærmere. Vi viser til kommentarene under punkt 13.8.8.

Vi ser at det i enkelte saker kan være hensiktsmessig at norske myndigheter har jurisdiksjon til å fastsette eller endre bidrag, selv om ingen av partene har vanlig bosted i Norge. Dette vil være i tilfeller hvor en bidragspliktig bor i utlandet, men arbeider eller mottar pensjon fra Norge, og bidragsmottakeren og barnet også bor i utlandet. Dagens regelverk kan i slike tilfeller føre enten til at et tidligere fastsatt bidrag fortsetter å løpe, men med en for høy sats, eller at barnet ikke får bidraget det har krav på. Særlig gjelder dette når barnet og bidragsmottakeren bor i et land Norge ikke har konvensjonssamarbeid med. Vi mener det kan være behov for å utrede disse spørsmålene nærmere i det videre arbeidet med en ny barnelov.

Utvalget viser i vurdering av gjeldende rett til at bidraget skal beregnes ved skjønn hvis en av partene er bosatt eller arbeider og betaler skatt i utlandet. Dette følger av forskriften § 11 bokstav b. De viser til at kriteriene for skjønnsutøvelsen ikke fremgår av forskriften og at det derfor er uklart for dem om det i skjønnsutøvelsen kan ta hensyn til retten i landet der barnet bor, eller om særregelen primært er gitt fordi vi ikke kan kreve opplysninger med hjemmel i barneloven § 70 sjuende ledd i utlandet.

Etter barneloven § 84 skal bidragssaker som behandles av norske myndigheter avgjøres etter norsk rett. NAV kan i dag ikke ta hensyn til utenlandsk regelverk ved fastsettelsen. Den særlige regelen om at bidrag skal skjønnsfastsettes i utenlandssaker er ikke gitt for å ta hensyn til retten i landet der barnet bor eller fordi NAV ikke kan kreve opplysninger etter barneloven.

Særregelen i forskriften § 11 bokstav b er gitt for å ta hensyn til at forholdene i andre land er ulike forholdene i Norge. Forhold som kan avvike er for eksempel kostnadsnivå, kjøpekraft, helsevesen og skolesystem. Ved fastsettelsen av bidrag tas det hensyn forholdene i landet hvor partene og barnet er bosatt. Bidraget skal imidlertid også ved skjønnsfastsettelse fastsettes med utgangspunkt i kostnadsmodellen. Vi viser til rundskriv tilhørende forskriften § 11 bokstav b.

Utvalget foreslår å videreføre regelen om at bidragssaker som behandles i Norge, skal behandles etter norsk rett. Imidlertid mener utvalget at det skal kunne tas hensyn til loven i en annen stat som saken har nær tilknytning til, når dette er til barnets beste. Vi er negative til å innføre en slik bestemmelse på bidragsområdet og mener at det vil kunne få store konsekvenser for NAV, uten at det vil komme barnet til gode. Vi er imidlertid positive til at det presiseres i forskrift hvilke momenter som skal vektlegges ved skjønnsfastsettelse av barnebidrag etter dagens § 11 bokstav b.

Utvalget har ikke vist til andre momenter enn barnets bosted som skal tillegges vekt i en slik vurdering. De har heller ikke kommentert om skal ha betydning at barnet bor i et land som er medlem av konvensjoner på bidragsområdet. I merknad til § 15-2 i kapittel 19, vises det til at regelen er ment å ha samme innhold som Haagkonvensjonen av 1996. Hvis det er ønskelig at bidragssaker hvor barnet er bosatt i utlandet skal behandles etter regelverket i landet barnet bor, vil det etter vår vurdering være mer hensiktsmessig å vurdere ratifisering av Haagprotokollen av 2007. Dette vil gi klarere føringer for hvilket lands lovverk som skal benyttes i ulike tilfeller. Dette er imidlertid heller ikke ønsket av NAV.

Vi ser en rekke utfordringer knyttet til å anvende andre lands regelverk. For det første vil momenter som tas med i fastsettelsen av bidrag etter norsk regelverk, ikke nødvendigvis bli hensyntatt. Særlig vil dette være aktuelt for bestemmelsene omkring bidragsevne og samværsfradrag. Enkelte land har bestemmelser om minstebidrag, uavhengig av den bidragspliktiges inntekt. For det andre vil saksbehandlingen bli vanskeligere og mer kompleks hvis NAV skal fastsette bidrag etter ulike lands regelverk. Det vil være vanskelig å få oversikt over regelverket i enkelte land, særlig i land som ikke er medlem av konvensjoner på bidragsområdet. I Norge fastsettes bidrag administrativt og i den forbindelse veiledes saksbehandler av rundskriv hvor innholdet i lov og forskrift er utdypet og presisert. I de fleste andre land fastsettes bidrag av domstol. Basert på vår erfaring finnes det ikke dokumenter som gir tilsvarende veiledning som rundskrivet i disse landene. Dette gjelder for alle land som har et domstolsbasert system for fastsettelse av bidrag, som for eksempel Sverige. Saksbehandler vil derfor måtte gjøre en mer selvstendig tolkning av regelverket i saker hvor bidraget skal fastsette etter utenlandsk regelverk enn i saker hvor bidraget fastsettes etter norsk regelverk. Dette vil kunne medføre en mer vilkårlig saksbehandling.

Hvis NAV skal fastsette bidrag etter utenlandsk regelverk vil saksbehandlingen kreve vesentlig flere ressurser, både hos NAV Familie- og pensjonsytelser og hos NAV Klageinstans. Det vil være tidkrevende å sette seg inn i og holde seg oppdatert på andre lands regelverk. Det vil i tillegg være behov for ytterligere kompetanse for å gjøre de nødvendige vurderingene. Videre vil ikke dagens IT-system håndtere oppfølging av bidrag fastsatt etter enkelte lands regelverk. Eksempelvis fastsettes bidrag i noen land til prosentbeløp av den bidragspliktiges inntekt og ikke til et fast beløp og i noen land reduseres bidraget i etterkant på bakgrunn av faktisk gjennomført samvær. Det fremgår ikke av kapittel 18 at utvalget har vurdert de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget.

Avslutningsvis bemerker vi at bidragsmottaker har mulighet til å søke om fastsettelse av bidrag i barnets bostedsland, hvis han/hun ønsker at bidraget skal fastsettes etter der. Han/hun kan deretter søke om anerkjennelse av denne avgjørelsen i Norge. Dette ivaretar barnets mulighet til å få fastsatt bidrag etter samme regelverk som andre barn i samme bostedsland, selv om det ikke kan fastsettes etter utenlandsk regelverk i Norge.

Utvalget foreslår ingen realitetsendringer i reglene om anerkjennelse og fullbyrding av bidrag fastsatt i utlandet. Dette vil som nå avhenge av reguleringer i internasjonale konvensjoner som Norge har tiltrådt. Utvalgets har likevel foreslått å lovfeste gjeldende rett. Vi er positive til at reglene om anerkjennelse av bidragsavgjørelser tas inn i barneloven og mener at det også bør fremkomme av barneloven at det er NAV som har ansvar for oppgaven med å anerkjenne utenlandske bidragsavgjørelser. Dette vil nok også bli tydeliggjort i ny innkrevingslov. Det vil imidlertid bli mer komplett og oversiktlig hvis det også tas inn i barneloven.

Utvalget foreslår ikke å videreføre regelen i barneloven § 83 a om henting og utlevering av opplysninger etter avtale med fremmed stat eller § 83 b om godkjennelse av private avtaler for innkreving i utlandet, da tilsvarende bestemmelser fremgår av bidragsinnkrevingsloven § 2 fjerde og femte ledd. Utvalget anser det som unødvendig at disse bestemmelsene fremgår av både barneloven og bidragsinnkrevingsloven.

Vi støtter i utgangspunktet utvalgets forslag. I det videre arbeidet er det imidlertid viktig å se hen til det igangsatte arbeidet med endring av bidragsinnkrevingsloven. Dette er bestemmelser som de er viktig å videreføre på en hensiktsmessig måte for de myndigheter som har oppgaver etter internasjonale konvensjoner og avtaler.

Utvalget viser til at litispendens i barnelovssaker reguleres av tvisteloven. Tvisteloven regulerer behandling av sivile saker for domstolene i Norge. Vi kan ikke se at det fremkommer at saker reist for administrative myndigheter også er omfattet av bestemmelsene i tvisteloven. NAV har følgelig lagt til grunn at tvistelovens bestemmelse om litispendens ikke kommer til anvendelse når NAV behandler søknader om bidrag.

Luganokonvensjonen av 30.10.2007 har regler om litispendens i artikkel 27. I saker hvor det pågår en bidragssak mellom samme parter i et annet konvensjonsland når NAV mottar en søknad om bidrag, avviser NAV den mottatte søknaden hvis domstolen hvor saken først ble reist er kompetent til å behandle saken. Det er ingen av de andre internasjonale avtalene eller konvensjonene på bidragsområdet som inneholder tilsvarende bestemmelser om litispendens. NAV avviser i dag kun krav på grunn av litispendens hvis det følger av Luganokonvensjonens bestemmelse, ikke etter bestemmelsene i tvisteloven § 18-1. Vi mener at det bør presiseres i tvistemålsloven hvis bestemmelsen om litispendens også kommer til anvendelse når NAV behandler et krav om bidrag.

Vi er positive til forslaget om å lovfeste forbeholdet om ordre public. En lovfesting av dette prinsippet virker hensiktsmessig. Både av pedagogiske hensyn og for å gjøre de samlede bestemmelsene i barneloven uttømmende.

Egne merknader til kapittel 19 er bare gitt der det fremgår noe der som ikke fremgår av de enkelte punktene og våre merknader til disse eller omtales i våre merknader til lovforslagene.

Det er ønskelig at det fremkommer klart i § 2-1 fjerde ledd at det er Arbeids- og velferdsdirektoratet som er foreldreskapsmyndighet etter loven.

I § 2-2 er det tatt inn en bestemmelse om at morskap ikke kan overføres gjennom avtale om å føde et barn for en annen person. Det er imidlertid ikke bare kvinner som benytter surrogati. Vi har erfaring med at det er like stor andel menn som kvinner som benytter seg av surrogati. Det bør derfor vurderes om det i stedet bør tas inn en bestemmelse i § 2-1 om at foreldreskap ikke kan overføres gjennom en avtale om å føde et barn for en annen.

Som nevnt under vår omtale til forslaget om fastsettelse av farskap etter assistert befruktning, krever forslaget at det fremgår av § 2-4 at bestemmelsen ikke gjelder der farskap følger av § 2-3

Det foreslås at farskap skal kunne erklæres skriftlig, enten digitalt til foreldreskapsmyndigheten eller ved personlig fremmøte for styresmaktene. Hvilke styresmakter som skal ha adgang til å ta imot erklæring foreslås fastsatt i forskrift. Vi mener at det bør følge av loven hvem som kan motta en erklæring. En forskrift er langt mindre tilgjengelig for allmennheten. Utviklingen ved lovendringer har derfor heller vært at viktige forskrifter tas inn i loven. Vi er ellers usikre på om begrepet «styresmaktene» er betegnende for lege/jordmor om det i det videre arbeidet fastsettes en forskrift som nevnt. Selv om muligheten til å erklære farskap digitalt vil avhjelpe de fleste tilfellene hvor erklæringen i dag gis ovenfor lege/jordmor i forbindelse med svangerskapskontroll eller fødsel, er det viktig at denne muligheten opprettholdes. Det må fremgå av loven, eventuelt forskrift at erklæring av farskap ovenfor lege/jordmor bare kan skje i forbindelse med svangerskapskontroll og fødsel.

Det foreslås i tredje ledd at når farskap er erklært, skal foreldreskapsmyndigheten melde fra om det til folkeregistermyndigheten. Vi mener denne bestemmelsen er unødvendig idet det følger av folkeregisterforskriften § 7-1-1 bokstav b at det er den instansen som har myndighet til å ta imot farskapserklæringen som skal sende denne til folkeregistermyndigheten. Slik bør det fortsatt være. NAV vil ikke ha noen rolle når en erklæring mottas av andre og en oversendelse via NAV er derfor uhensiktsmessig. NAV vil oversende erklæringen dersom den er mottatt av NAV eller er innhentet i forbindelse med saksbehandlingen i NAV.

Når det gjelder § 2-5 fjerde og femte ledd mener utvalget å videreføre gjeldende rett, men har foretatt språklige endringer. Om gjeldende rett skal videreføres må det innledningsvis i fjerde ledd stå «opplysningane i saka ikkje gjev godt grunnlag for å slå fast farskapen med rimeleg sikkerheit». Det er i dag et vilkår for å kreve DNA-analyse før farskap kan erklæres at de at de øvrige opplysningene i saken ikke gir grunnlag for med rimelig sikkerhet å fastslå farskapet. Likelydende formuleringer er inntatt i utlendingsloven og folkeregisterloven, og beviskravet skal være det samme. Begrepet «med rimelig sikkerhet» bør derfor beholdes i en eventuell ny lov.

Ordlyden i dagens barnelov § 4 er i § 2-5 femte ledd foreslått endret til:

Når ein som vil erklære seg som far, seier nei til ein DNA-analyse etter fjerde leddet, eller når ein DNA-analyse etter fjerde leddet viser at han ikkje er far til barnet, kan ikkje ei erklæring om farskap godkjennast».

Ifølge utvalget og kommentaren til bestemmelsen er endringen i ordlyden som nevnt ikke ment å være en endring i innholdet, kun en endring av formuleringen. Vi ser likevel at det kan oppstå spørsmål knyttet til hvorvidt både ordlyd og innhold kan være endret da det er forskjell på hvorvidt en erklæring ikke kan godkjennes eller om mannen ikke skal gis adgang til å erklære.

Vår forståelse av dagens § 4 femte ledd er at vurderingen til hvorvidt identiteten til mor, barn eller far ikke er godgjort eller om det er gitt urette opplysninger om hvem som er far for å gi barnet norsk statsborgerskap, skal gjøres før mannen gis anledning til å erklære farskapet. Videre er vår forståelse og praksis at vi ikke kan gjøre vurderingen og anmode om DNA dersom farskapet er erklært. Dersom farskap er erklært i en sak hvor det burde ha vært avklart ved DNA-analyse om han er barnets far, er NAV eventuelt henvist til å reise sak etter gjeldende barnelov § 6, forslagets § 4-6 første ledd.

Vi mener at § 2-5 femte ledd må endres slik at mannen ikke kan erklære farskap dersom DNA-analyse viser at han ikke er far, eller hvis han etter anmodning ikke ønsker å avgi prøver til analyse.

Vi antar at det fortsatt bør være slik at barnets mor bør godkjenne erklæringen skriftlig slik som i dag, og ikke bare samtykke til endring. For den juridiske forelderen og eventuelt barnet er det mer naturlig å samtykke til at foreldreskapet endres. Bestemmelsen bør videre endres slik at den ikke gir inntrykk av at erklæring først kan skje etter at samtykker er gitt og DNA-test utført.

Med den foreslåtte ordlyden kan det virke som om det skal sendes to fødselsmeldinger til NAV når foreldrene enten ikke lever sammen ved fødsel, eller farskap ikke er fastsatt. Det bør presiseres hvilke tilfeller fødselsmeldingen skal sendes til de ulike myndighetene. Da dette ellers kan skape forvirring.

Slik vi forstår denne bestemmelsen skal det ikke sendes fødselsmelding til Foreldreskapsmyndigheta når det er en enslig kvinne som har benyttet kunstig befruktning. Vi forstår kommentaren til denne bestemmelsen og kommentarene til § 3-2 og 3-6 slik at NAV ikke skal ta opp farskapssak i disse tilfellene.

Vi ser at det i praksis er lite hensiktsmessig å ta opp farskapssak i disse tilfellene og er enig i utvalgets vurdering. Vi vil likevel bemerke at vedtak om henleggelse av farskap er viktig dokumentasjon i forbindelse med søknad om adopsjon slik regelverk og situasjonen er i dag. Vi stiller derfor spørsmål ved om dokumentasjon på assistert befruktning til enslig vil være tilstrekkelig dokumentasjon dersom mor til barnet senere får en partner som ønsker å adoptere barnet. Dersom dette ikke er tilfelle kan vi se for oss at vi får henvendelser hvor det blir bedt om at vi tar opp og henlegger farskap som en del av en adopsjonsprosess.

Vi viser ellers til punkt 2.8.2.3 ovenfor om at NAV ikke mottar fødselsmelding fra sykehusene som forutsatt og derfor har etablert en rutine for å følge opp tilfeller hvor farskap til et barn ikke er fastsatt. Det må derfor sikres at vi mottar opplysninger om at barnet er født etter assistert befruktning av en enslig kvinne slik at vi ikke tar opp sak om farskap.

«Dersom foreldreskapsmyndigheita får greie på at det ikkje er klarlagt i samsvar med reglane i denne lova kven som er mor til eit barn, skal folkeregistermyndigheita finne ut kven som har født barnet»

Vi stiller spørsmålstegn ved om det her er en feil i lovteksten eller om intensjonen er å føre ansvaret for klargjøring av morskap over på Folkeregisteret. Utfra kommentaren til bestemmelsen fremstår det som om det er Foreldreskapsmyndigheten som skal ha ansvaret for klargjøring av morskap. Det er også slik det er i dag.

I henhold til tidligere regelverk med tilsvarende bestemmelse var det, for å ta høyde for at foreldrene var kjent med opplysningene før fødsel, slik at fristen for å reise sak tidligst løper fra barnet blir født.

Vi er enig i at barnet bør ha stabilitet og er positive til at det gjeninnføres frister for å reise sak om endring av farskap eller medmorskap. Det kan likevel stilles spørsmål om det det vil være urimelig at en pretenderende far er avskåret fra å reise sak dersom barnet er 3 år, tatt i betraktning hvor sterkt hensynet til at barnet har rett til å kjenne sine foreldre står. Det kan tenkes tilfeller hvor f.eks. mor og hennes samboer/ektefelle ønsker at de skal være barnets juridiske foreldre/omsorgspersoner selv om de kjenner til at mannen ikke er barnets biologiske far. Dette kan finne sted uten at den faktiske biologiske faren på noe tidspunkt blir orientert om forholdet. Dette vil også kunne forekomme ved medmorskap. Uten at det fremgår nærmere i hvilke tilfeller fristen skal kunne forlenges, vil retten ha en mulighet for dette når særlige grunner taler for det. Det bør i det videre lovarbeidet gis føringer i forarbeidene for hva som skal anses som særlige grunner til å forlenge fristen. Det vil også være slik at den som mener han er biologisk far til barnet kan erklære farskap slik at NAV må ta opp endringssak etter § 2-6.

Vi har ingen merknader til de språklige endringene, men stiller spørsmål ved om plasseringen av bestemmelsen er hensiktsmessig. Bestemmelsen omhandler bortfall av bidrag fastsatt etter barnevernloven. Vi mener det kan ville være mer hensiktsmessig at bestemmelsen kommer etter de bestemmelsene i barneloven som gjelder fastsettelse. For at et bidrag skal kunne opphøre, må det først være fastsatt. Vi mener det ville fremstå mer ryddig om plasseringen av bestemmelsene fulgte samme kronologiske rekkefølge.

Utvalgtes lovutkast viderefører ikke ordlyden «når dei forsømmer forsørgelsesplikten sin». Endringen begrunnes med at det at foreldrene forsømmer forsørgelsesplikten kan være en et alternativ for bidragsplikt selv om man bor sammen med barnet. Et mer praktisk tilfelle er at barnet har delt fast bosted hos begge.

Vi er enig i at den foreslåtte endringen noe tydeligere hjemler adgangen til å fastsette barnebidrag der barnet har delt fast bosted, men vi mener den valgte ordlyden gir svært liten veiledning om hvilke tilfeller bestemmelsen er ment å omfatte.

Etter gjeldene rett er utgangspunktet at foreldre som bor fast sammen med barnet ansees å oppfylle sin forsørgelsesplikt for barnet i henhold til § 66, ved daglig forsørgelse av barnet. Bestemmelsen i gjeldene § 67 første ledd andre punktum er således et snevert unntak fra dette utgangspunktet.

Vi mener utvalgtes foreslåtte ordlyd i § 14-2 første ledd andre punktum åpner for at bidrag kan fastsettes fra foreldre som bor fast sammen med barna i langt større grad enn det dagens bestemmelse gjør. Samtidig angir bestemmelsen ikke noe om hva som er vurderingstema for når det «kan» fastsettes bidrag fra foreldre som bor fast sammen med barnet. Vi mener dette er uheldig, og at det bør vurderes å enten gjøre presiseringer i ordlyden. Eventuelt vurdere om det er behov for at anvendelsesområdet for bestemmelsen reguleres nærmere i forskrift.

Av utvalgets merknad til bestemmelsen synes det som man har ment å videreføre gjeldene lov § 67 første ledd tredje punktum, uten endringer i bestemmelsens innhold.

Utvalget har likevel endret ordlyden. Gjeldene bestemmelse sier at «ingen» kan gi avkall på barnets rett til bidrag etter § 67 første ledd. Utvalgets forslag begrenser bestemmelsen til å gjelde «foreldrene». Vi mener dette er uheldig da endringen innebærer at andre enn foreldrene ikke lenger omfattet av bestemmelsen. Dette kan eksempelvis være andre enn foreldrene som er oppnevnt som verge for barnet, barnet selv eller offentlige myndigheter som NAV. Vi mener denne endringen er uheldig og at ordlyden fortsatt bør vise til at «ingen» kan frasi barnets rett til bidrag.

Videre foreslår utvalget å endre nåværende formulering slik at bidraget skal ut fra lovforslaget betales på forskudd for hver måned til den «forelderen som har krav på» barnebidraget.

Arbeids- og velferdsdirektoratet påpeker at det er barnet som har rett til bidraget. Ordlyden om at bidraget skal betales til den av «foreldrene som har krav på» barnebidraget samsvarer ikke med gjeldende bestemmelse i barneloven § 67 tredje ledd andre setning. En slik ordlyd peker på at det er foreldrene som har rett på bidraget og ikke barnet. Ordlyden bør derfor endres til at det er forelderen som har krav på «utbetalingen» av bidraget på vegne av barnet.

Etter dagens regelverk er det den forelderen som bor fast sammen med barnet som har rett på utbetalingen av bidraget, jf. barneloven § 67 tredje ledd andre setning. Den foreslåtte ordlyden i § 14-2 om at bidraget skal betales til den «forelderen som har krav på barnebidraget» gir ingen veiledning om hvem av foreldrene som faktisk vil ha krav på betalingen. Dette i motsetning til dagens regelverk der det er den forelderen som bor fast med barnet som har krav på betalingen av bidraget. Ordlyden fremstår derfor upresis.

I tilfeller der barnet bor sammen med begge foreldrene, og foreldrene står i en særstilling når det gjelder fordelingen av barnets underholdskostnad, tilsier dette at bidrag til barn med delt bosted bør beregnes etter en særregel slik gjeldende rett er i dag, jf. forskriften § 8. Vi viser til vår vurdering av utvalgets forslag om å fjerne forskriften § 8. Ved delt bosted bor begge foreldrene sammen med barnet. Ordlyden i § 14-2 om at bidraget skal betales til den «forelderen som har krav på» barnebidraget, vil heller ikke i disse tilfellene gi veiledning i spørsmålet om hvem av bostedsforeldrene som har krav på betalingen av bidraget. Gjeldende ordlyd om at bidraget betales til den av foreldrene som bor fast sammen med barnet, er mer presis og gir veiledning.

Vi stiller også spørsmål ved at bestemmelsen er flyttet fra paragrafens første til andre ledd. Det fremgår ikke utredningen hvorfor utvalget har foreslått å flytte bestemmelsen til andre ledd. Vi mener imidlertid bestemmelsen fortsatt bør være plassert i paragrafens første ledd. Vi mener dette vil synligjøre bedre at det er barnets rett til bidrag ingen kan gi avkall på.

Det fremgår av utvalgets merknader til lovutkastet at paragrafen er ment å videreføre gjeldene lov § 67 annet ledd, med noen språklige endringer. Utvalget har foreslått å skille den fra bestemmelsen i § 14-2, men forslaget er ikke ment å innebære realitetsendringer i bestemmelsen sammenliknet med gjeldene rett.

Vi stiller spørsmål ved om forslaget om å skille ut bestemmelsen om særbidrag i en egen paragraf likevel kan medføre noen utilsiktede konsekvenser

Etter gjeldene barnelov § 67 omfatter begrepet «fostringstilskot» både faste bidrag til dekning av utgifter til barnets forsørgelse etter paragrafens første ledd, og bidrag til særlige utgifter etter paragrafens andre ledd.

Bestemmelsene i § 70 om hvordan fostringstilskot blir fastsatt, § 71 om beregning av fostringstilskot, og videre, omfatter etter sin ordlyd dermed også bidrag til særlige utgifter etter § 67 andre ledd.

I henhold til lovutkastets forslag vil bestemmelsene i § 14-5, § 14-6 mv., som etter sin ordlyd omhandler «barnebidrag», ikke også gjelde for krav om «særbidrag» etter § 14-3.

Vi stiller spørsmål ved om dette har vært tilsiktet, og om lovforslaget da sikrer at forholdene som hvem som kan sette frem krav om særbidrag, bidragsmyndighetens adgang til å innhente opplysninger fra andre enn partene, hvordan bidragspliktiges bidragsevne skal beregnes, hvem særbidraget skal utbetales til, hvordan spørsmål om krav om endring av avtalt særbidrag skal vurderes, innkreving av særbidrag etter innkrevingsloven etc. er tilstrekkelig regulert.

Vi har ingen merknader til disse foreslåtte endringene, men mener det bør vurderes å gjøre ytterligere endringer i bestemmelsenes ordlyd.

Etter både gjeldene bestemmelser, og forslagets lovutkast, er det «foreldra» som kan inngå avtale og sette frem krav om offentlig fastsettelse av barnebidrag.

Dersom andre enn foreldrene er oppnevnt som verge for barnet, vil vedkommende etter bestemmelsenes ordlyd ikke kunne inngå avtale om, eller sette frem krav om offentlig fastsettelse av barnebidrag for barnet. Tilsvarende vil andre som har den daglige omsorgen for barnet være forhindret fra å sette frem krav om fastsettelse eller inngå avtale om bidrag for barnet.

I noen tilfeller bor barnet alene, eller hos en annen voksen person enn foreldrene, uten at forholdet faller inn under gjeldene lov § 69 (§ 14-1 tredje ledd i lovutkastet).

Vi mener det kan være behov for at andre enn foreldrene kan sette frem krav om fastsettelse av bidrag i disse tilfellene, og muligens også kunne inngå avtale med den bidragspliktige om barnebidrag.

Når ordlyden i bestemmelsen uttrykkelig viser til «foreldra», mener vi det kan stilles spørsmål ved om den åpner for at andre kan inngå avtale og sette frem krav.

Ordlyden «foreldra» åpner heller ikke for at barnet selv ved oppnådd myndighetsalder kan sette frem krav om fastsettelse av bidrag for perioder før det fylte 18 år. Dersom foreldrene ikke har avtalt eller fått fastsatt barnebidrag for barnet i denne perioden, kan det være behov for at barnet ved oppnådd myndighetsalder selv kan sette frem et slikt krav. Bestemmelsen i gjeldene § 70 fjerde ledd, og § 14-4 tredje ledd i utvalgtes lovutkast, gjelder etter sin ordlyd kun fastsettelse av bidrag for perioder etter at barnet er fylt 18 år.

Vi mener at når ordlyden utelukker at andre enn foreldrene kan inngå avtale om og sette frem krav om offentlig fastsettelse av barnebidrag, vil dette i noen tilfeller kunne medføre at barnets rett til forsørgelse fra foreldrene ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Vi mener derfor at det bør vurderes å gjøre endringer/presiseringer i bestemmelsens ordlyd.

Videre bør det også vurderes å gjøre presiseringer om hvem som kan inngå avtale om bidrag for barnet, og søke om offentlig fastsettelse av bidrag for barnet, der forelderen er umyndig.

Det er ønskelig at det fremkommer klart i § 15-4 andre ledd andre punktum at det er Arbeids- og velferdsdirektoratet som er bidragsmyndighet etter loven.

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 70 sjette ledd, med språklige endringer.

Vi har ingen merknader til de språklige endringene.

Vi stiller imidlertid spørsmål ved om det bør vurderes å gjøre endringer i bestemmelsen hva gjelder følgende setning:

«…kan bidragsmyndigheita av eige tiltak fastsetje barnebidrag til barnet for den tida då eit slikt tillegg blir utbetalt».

Ordlyden tilsier at en bidragsfastsettelse etter denne bestemmelsen gjelder kun for tiden tillegg faktisk utbetales. Dette er likevel ikke praksis etter gjeldende regelverk, tross ordlyden. Det bør vurderes om «for den tida då eit slikt tillegg blir utbetalt» bør utelates fra lovteksten. Vi mener hensynet til barnets forsørgelse bør tilsi at bidraget fortsetter å løpe med mindre en av partene søker endring av bidraget.

Når det gjelder bestemmelsen om at bidraget ikke settes lavere enn forsørgingstillegget fra forsvaret, kommer denne sjelden til anvendelse i dag. Dette trolig fordi informasjon om at forsørgingstillegg fra forsvaret utbetales, ikke gis til NAV, verken av forsvaret eller av foreldrene. Dette kan medføre at det offentlige utbetaler både forsørgingstillegg og bidragsforskudd til den barnet bor sammen med, uten at det tas refusjon for forskuddet i forsørgingstillegget/bidraget. Det bør i forbindelse med lovendringen vurderes om det skal gjøres endringer slik at bestemmelsen får slik anvendelse som tiltenkt.

Det bør også vurderes om ordlyden «får forsørgjartillegg frå forsvaret i samband med førstegongstenesta» er tilstrekkelig presis. Etter forsvarets reglement er det normalt den av foreldrene som bor sammen med barnet som får utbetalt forsørgertillegget, selv om det er den andre forelderen som gjennomfører førstegangstjenesten og slik sett utløser retten til tillegget.

Utvalget har i sitt lovutkast også gjort en presisering i ordlyden hva gjelder skjæringspunktet for når tre-årsfristen begynner å løpe. Gjeldene ordlyd viser til at bidraget ikke kan fastsettes for lenger tilbake enn «tre år før kravet vart satt fram», mens i lovutkastet er ordlyden endret til «tre år føre den dagen kravet blir framsett.»

Presiseringen er nok ikke ment som en realitetsendring. Bidrag blir imidlertid fastsatt for hele kalendermåneder. Vi mener derfor det bør vurderes om den foreslåtte ordlyden bør endres slik at den heller presiserer at bidraget ikke kan fastsettes for tid lenger tilbake enn «tre år føre den kalendermånaden kravet blir framsett».

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldene lov § 72 andre punktum hvor det stilles vilkår for fastsettelse av bidrag som ligger mer enn ett år tilbake i tid.

Vi bemerker at det synes å være et avvik mellom hvordan dagens rett beskrives i kapittel 13.3.2 side 242 og i kapittel 19 knyttet til bestemmelsen. Utvalget uttaler også at det synes som om rundskrivet gir uttrykk for en uriktig lovforståelse forståelse, uten at dette er presisert nærmere. Vi er om tilbakemelding på hva som synes å være uriktig i rundskrivet.

Vi er enige i utvalgets vurdering av at det kan være hensiktsmessig å lovfeste foreldrenes adgang til å endre både egne avtaler og bidrag som er offentlig fastsatt.

Bestemmelsen bygger på gjeldene § 74 første ledd, men er endret ved at den foreslåtte bestemmelsen også skal gjelde krav om endring av et bidrag fastsatt i en avtale.

Vi støtter denne foreslåtte endringen. Etter gjeldene lov er det § 72 som regulerer offentlig fastsettelse av bidrag der partene allerede har en privat avtale om bidrag. Vi mener det er langt mer hensiktsmessig at krav om endring av bidrag vurderes etter samme bestemmelse uavhengig av om bidraget som søkes endret er fastsatt ved avtale eller ved offentlig fastsettelse. Dette da det er de samme hensyn til innrettelse for partene som vil gjøre seg gjeldene for endringen, uavhengig av hvordan det løpende bidraget er fastsatt.

Utvalgets lovutkast innebærer også en endring når det gjelder hvem som kan sette frem krav om endring, da forslaget også her tar inn i ordlyden at dette bare skal gjelde foreldrene.

Ordlyden i gjeldene § 74 første ledd ble endret ved endringslov av 16.juni nr. 21, slik at den ikke lenger begrenset adgangen til å sett frem krav til foreldrene. Bestemmelsen hadde frem til da hatt en ordlyd om at «kvar av foreldra» kunne sette fram krav om endring.

Vi mener det bør vurderes om det er hensiktsmessig at adgangen til å sette frem krav i ordlyden begrenses til å gjelde foreldrene.

Bestemmelsen viderefører gjeldene § 75 første ledd første punktum om at avgjørelsesorganet i sak om endring kan gå utenfor partenes påstander. Men med den endring i ordlyden at «avgjørelsesorganet» er erstattet med «bidragsmyndigheita».

Begrunnelsen for å erstatte «avgjørelsesorganet» med «bidragsmyndigheita», er at den del av den gjeldende bestemmelsen som gjelder avgjørelsesorganets adgang til å gå utenfor partenes påstander i klagesaker, er flyttet til den foreslåtte § 14-12, og utvalgets forslag om å ikke videreføre adgangen til å få fastsatt bidrag hos domstolene.

Når det gjelder utvalgets forslag om at bestemmelsen i § 75 første ledd første punktum splittes og videreføres i lovutkastets § 14-9 og § 14-12, støtter vi dette.

Vi stiller imidlertid spørsmål ved om ikke det også bør vurderes å lovfeste tilsvarende adgang for bidragsmyndighetene til å gå utenfor partenes påstander i førstegangsfastsettelser. Også i saker med krav om førstegangsfastsettelse av bidrag hender det at partene setter ned påstand om at bidraget skal fastsettes til et bestemt beløp.

Vi stiller også spørsmål ved om paragraf § 14-9 ikke også burde ha en henvisning til at bestemmelsene i § 14-5 femte gjelder tilsvarende. Samt at det bør tas inn en bestemmelse tilsvarende § 14-5 sjette ledd om at departementet kan gi forskrift og gebyr.

Vi synes den foreslåtte formuleringen fremstår langt tydeligere enn det gjeldende bestemmelse gjør. Etter gjeldene ordlyd i § 75 andre ledd kan bestemmelsen tolkes som at fastsatt oppfostringsbidrag for et av barna etter barnevernloven § 9-2 alene er tilstrekkelig for å at det kan foretas en samlet forholdsmessig fastsettelse av bidragene for alle bidragspliktiges barn.

Ordlyden synes imidlertid ikke å være tilpasset utvalgtes forslag om å oppheve bestemmelsen om at de samlede bidragene ikke skal overstige 25 prosent av den bidragspliktiges beregningsgrunnlag, jf. utredningens punkt 13.8.3.2.

Vi har ingen merknader til de språklige endringene, utover at vi mener det kan være hensiktsmessig og også i denne paragrafen benytte begrepet «barnebidrag».

Vi har ingen merknader til lovutkastet og de språklige endringene som er gjort i forslaget, utover at vi stiller spørsmål ved om hvorvidt det at ordlyden har erstattet «fostringstilskot» med «barnebidrag» vil være til hinder for at særbidrag ikke lenger kan innkreves etter reglene i bidragsinnkrevingsloven.

Når det gjelder forslaget om å ikke videreføre gjeldende lov § 80 andre ledd viser utvalget til at regelen ikke lenger har noen praktisk betydning.

Gjeldene bestemmelse vil kunne være aktuell der farskapet er fastsatt etter regelverk som var gjeldene før 1956. Vi vil påpeke at teoretisk mulighet at bestemmelsen fortsatt kan få anvendelse, da denne type sak ofte har et langt tidsperspektiv.

I motsetning til gjeldende barnelov § § 81 fremgår det ikke av andre ledd i forslaget hvilke bestemmelser/kapitler farskap kan fastsettes etter. Det må vurderes om ikke dette bør tas inn. Slik bestemmelsen er formulert kan det virke som om den også gjelder foreldreskap som følger direkte av loven. Vi antar at dette ikke er intensjonen.