Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress

Her er barnelovutvalget delt i spørsmålet om det skal kreves særlige grunner for å kunne idømme delt bosted. Flertallet vil fjerne dette kravet i forslaget til ny lovparagraf. Mindretallet vil beholde kravet om særlige grunner. NKVTS støtter her mindretallet og mener at kravet om særlige grunner må videreføres i ny lov. Ut fra den kunnskapen vi har om utbredelse av vold og overgrep i nære relasjoner, vet vi at dette er utbredt i samfunnet. Det er også mye som tyder på at problematikk knyttet til vold og rus er overrepresentert i saker hvor foreldre ikke blir enige om bosted og samvær for barn og bringer spørsmålet inn for domstolene. Hittil har kravet om særlige grunner ført til at domstolene har vært tilbakeholdne med å ta i bruk den snevre adgangen til å idømme delt bosted som kom med lovendring i 2010. Om kravet til særlige grunner utgår i den nye paragrafen, kan vi forvente en økning i saker hvor det idømmes delt bosted. Dette – sammenholdt med kunnskap om overrepresentasjon av foreldretvister med rus og voldsproblematikk er et viktig argument for å beholde kravet om særlige grunner i adgangen til å idømme delt bosted.

§ 7-2 tilsvarer nåværende § 37 med en viktig endring, hvor utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet vil fjerne bostedsforeldres rett til å bestemme hvor i landet barnet skal bo. Denne avgjørelsesmyndigheten skal nå ligge under foreldreansvaret, og om foreldrene har delt foreldreansvar, må begge være enige i flytting innenlands. Et lignende forslag ble også fremmet i NOU 2008: 9, men ble den gang forkastet.

Mindretallet i barnelovutvalget ønsker å opprettholde dagens regler hvor bostedsforelderen kan avgjøre hvor i landet barnet skal bo. Ved flytting har bostedsforelderen varslingsplikt til samværsforelderen, som gir denne mulighet til å kreve mekling om flyttespørsmålet, og eventuelt bringe dette inn for retten. NKVTS støtter mindretallet og mener bostedsforelderen bør ha myndighet angående flytting innenlands. Nåværende varslings- og meklingsplikt ved flytting innenlands gir samværsforeldre et vern mot at bostedsforeldre flytter, uten at de får komme til orde angående beslutningen. NKVTS er enig med mindretallet i at flytting innenlands kan ha uheldige konsekvenser for barns rett til kontakt med begge foreldrene, men at det likevel i noen tilfeller vil være nødvendig for bostedsforelderen å flytte. Om den forelderen barnet bor fast hos ønsker å flytte for å komme nærmere familie og venner, eller på grunn av jobbsituasjon, er dette forhold som kan styrke barnets omsorgssituasjon. Avstand mellom foreldrehjemmene kan også styrke bostedsforeldres omsorgsevne i saker hvor det har funnet sted alvorlig partnervold.

Et samlet barnelovutvalg ønsker å styrke og fremheve barns rett til å bli hørt ved blant annet å tydeliggjøre domstolenes plikt til å sørge for at barnet får informasjon og mulighet til å si sin mening. Barnets rett til å bli hørt skal også presiseres i lovens innledende fanebestemmelser. NKVTS støtter dette og vil fremheve at høring av barn kan ha stor betydning både for å avdekke mulig volds- og overgrepsproblematikk, og vurdere barnets beste i disse sakene ved fastsetting av foreldreansvar, samvær og bosted.

Når det gjelder ordlyden i den nye § 11-7, fremmes to forslag. NKVTS støtter forslaget i alternativ 1 hvor det presiseres i lovteksten at retten har en plikt til å sørge for at barn over seks år, og yngre barn som har synspunkter angående spørsmålene i saken skal få mulighet til å uttrykke seg. I lovforarbeidene forut for innføringen av dagens nedre aldersgrense på syv år for barns absolutte rett til å bli hørt, uttalte flertallet i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen at en slik aldersgrense ville sikre at flere barn får uttale seg, blant annet fordi det vil være en saksbehandlingsfeil å ikke gi barn ned til denne alderen anledning til å bli hørt. Forskning ved NKVTS angående høring av barn i foreldretvister før og etter lovendringen i 2004, viser at syv års grensen for barns absolutte rett til å bli hørt førte til en markant økning i domstolenes høring av barn i de nedre aldersgruppene (se publikasjoner under Prosjekt foreldretvister og barns rettigheter). Fastsetting av en aldersgrense på 6 år for barns absolutte rett til å bli hørt, kombinert med skjønnsvurderinger av om også yngre barn skal gis anledning til å uttale seg, vil slik NKVTS ser det best bidra til å sikre barns rettigheter etter artikkel 12 i barnekonvensjonen. Alternativ 2 hvor det ikke gis noen aldersgrenser kan åpne for mer vilkårlige skjønnsvurderinger som kan være vanskelig å etterprøve. Heller enn å styrke barns rett til å bli hørt, antar vi at denne rettigheten vil bli svekket, fordi det ikke lenger kan påberopes saksbehandlingsfeil om barn over en viss alder ikke er forelagt muligheten til å si sin mening.

NKVTS støtter forslaget om at det skal framgå av denne nye paragrafen i barneloven at barn har rett til å bli hørt i forbindelse med mekling mellom foreldrene ved familievernkontorene. Dette vil utvilsomt styrke barns rett til å bli hørt, og en slik lovfesting vil gi barnet uttalerett uten foreldresamtykke. Dette kombinert med styrking av foreldremeklingen kan forhåpentligvis bidra til at flere barn som lever med store foreldrekonflikter får spørsmålet om bosted, samvær og foreldreansvar løst på et tidligere stadium.

NKVTS støtter utvalgets formulering i denne paragrafen, og anser det svært viktig for barn i risikogrupper at det framgår av lovteksten at samvær ikke skal fastsettes dersom det ikke er til barnets beste. Denne presiseringen kom inn i barneloven i 2006, og blir ofte vist til når retten vurderer samvær i saker med risiko for vold og andre alvorlige overgrep. NKVTS støtter også at dagens terskel for å bestemme at det ikke skal være samvær og beviskrav videreføres i forslaget til ny barnelov. Vi vil også bemerke at partnerdrapsutvalget foreslår i NOU 2020: 17 at det bør utredes om barnelovens regler om samvær i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til å beskytte voldsutsatte foreldre. Beskyttelse av omsorgsforelder er også viktig for å ivareta barnets beste.

Paragrafen tilsvarer nåværende § 48 første ledd hvor det framgår at avgjørelser først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Annet ledd i nåværende barnelov, hvor det presiseres at avgjørelser skal ta hensyn til at barn ikke må bli utsatt for vold eller andre alvorlige hendelser som er skadelige for fysisk og psykisk helse, utgår i det nye lovforslagets § 9-1. Utvalget viser til at barns rett til beskyttelse mot vold og andre alvorlige overgrep er ivaretatt med en innledende fanebestemmelse om barns rett til omsorg, utvikling og vern mot vold (§ 1-3). Denne paragrafen skal legge føringer for de øvrige bestemmelsene i den nye barneloven. Annet ledd i dagens § 48 ble tilføyd med lovendring i 2006. Bakgrunnen var at man mente domstolene ikke tok tilstrekkelig hensyn til risiko for å bli utsatt for vold og andre overgrep i vurderinger av barns beste i foreldretvister. NKVTS mener at innholdet i nåværende § 48 annet ledd bør videreføres også i den nye § 9-1. En slik presisering vil harmonere bedre med utvalgets klare standpunkt når det gjelder vold og overgrep:

«Utvalget mener at det er avgjørende at en moderne barnelov gir uttrykk for at absolutt alle former for vold er uakseptable. Dette budskapet må kommuniseres til alle som berøres av barneloven, og det er derfor nødvendig at retten til beskyttelse mot vold fremgår av flere ulike bestemmelser i loven.» (pkt. 8.5.5.3.3)

Barnelovutvalget viser også til at barnevernlovutvalget foreslo en bestemmelse om forbud mot bruk av vold i forslaget til ny barnevernlov. Departementet mente imidlertid at et slikt forbud var godt dekket i annen lovgivning, og viste blant annet til barnelovens bestemmelser. Om dette uttaler barnelovutvalget:

«Barnelovutvalget mener at dette illustrerer at barnelovens bestemmelser om forbud mot bruk av vold er svært viktige i en større rettslig sammenheng, og at dette derfor er en god grunn til å understreke vernet mot vold i barneloven». (pkt. 8.5.5.3.3)

Utvalget mener at retten til beskyttelse mot vold bør framgå av ulike bestemmelser i loven, og understreker dette ved å vise til barnelovens betydning i en større rettslig sammenheng. NKVTS mener dette best ivaretas ved en presisering tilsvarende den vi har i dagens barnelov § 48 annet ledd i den nye paragraf 9-1.

Med Prop. 85 L (2012-2013) ble det presisert at rettsavgjørelser i større grad bør vektlegge situasjonen her og nå, for å styrke barneperspektivet i foreldretvister. I NOU 2020: 14 mener utvalget at økt vektlegging av nåtidsperspektiver både i forarbeider og rettspraksis kan ha uheldige føringer for helhetsvurderinger av barnets beste, og tar til orde for økt vektlegging av framtid i vurderinger. NKVTS mener at føringer som vil bidra til å svekke vektlegging av situasjonen her og nå, også vil svekke vektlegging av barnets mening i vurderinger av barnets beste. Vi har ikke kunnskap om økt vektlegging av barnets mening i foreldretvister har ført til uheldige konsekvenser for barn, og derfor ser vi ingen grunn til å svekke vektlegging av nåtid i vurderinger av barnets beste.